Annonse

NEON ON MY MIND

Shiiit så stappmett jeg er nå. Stappmett etter en utsøkt salat med pølse… Hvem spiser sånt egentlig? Salat med pølse… Joda, det må jo være meg… Jeg elsker pølse. Pølse er LIVET! På lik linke med saft, skjørt, lunsjkaker, rosa og neon! Saften har selvfølgelig kommet i glasset, smågodtet i skålen, og stanken av bensin holder sakte men sikkert på å forsvinne, og jeg kunne faktisk tenne på en sigg i sted, uten problemer. Hurra!

Kvelden er egentlig forbeholdt rydding, men jeg må jo allikevel bare vise dere litt mer av den kule neglelakken jeg hadde på meg i går. Jeg er jo hekta på neon, som dere alle sikkert har fått med dere, og denne neon oransje neglelakken fra TL Design (her), er intet unntak. 

Det fargerike og lekne uttrykket slike farger gir, passer meg perfekt, og er like fint til hverdags som til fest, til basics og til et mer fargerikt outfit. 

Ellers da? Har dere en bra fredagskveld? 

Jeg liker dere ♥

Annonse
Annonse

KAOTISK FREDAG…

Hei fininger ♥

Phuuu… Etter verdens mest kaotiske dag, har jeg nå kommet inn i mitt enda mer kaotiske hjem, og satt meg ned på gulvet for å montere ferdig dette nye flotte bordet som står foran meg. Dagen begynte så bra… Jeg skulle i møte, var for første gang i historien tidlig ute og møtet gikk fantastisk bra. Gleder meg til å fortelle dere mer om nettopp dette.

Deretter tenkte jeg å ta en liten tur til denne fantatsiske butikken på Frogner som selger denne sofaen jeg har så lyst på. Så jepp, jeg dro til Frogner, kjøpte både sofa og noen andre råkule ting, dro innom Lisbeth Dahl, hvor jeg selvfølgelig ikke klarte å finne ut hvordan jeg skulle åpne døren, og da jeg omsider satt meg i bilen for å kjøre hjem, kubbet hele driten, og jeg bare, «nei, nei, nei… Hva faen? Hjeeeeelp». Jeg hadde nemlig gått tom for bensin, siden jeg hele uken har sagt til meg selv, «jeg fyller i morgen…» Jævla idiot! Så da stod jeg der da, på Oslo´s beste vestkant, midt i veien, og på desperat jakt etter en taxi eller bensinstasjon.

Taxien kom, jeg fikk kommet meg til Shell, fylt opp en kanne som jeg selvfølgelig glemte å betale for, måtte tilbake for å betale for den, dro ned igjen til bilen, og så satt jeg i gang med å fylle bensin på bilen. Dette er jo noe jeg aldri har gjort før, sånn utenfor en bensinstasjon, altså, og mens jeg aner fed og ingen fare, var jo halve kannen helt utover hele meg istedet for i tanken… Så nå stinker jeg bensin, jeg er livredd for å ta meg en sigg sånn med fare for å sette fyr på meg selv og resten av leiligheten, og føler meg vel egentlig ganske uvel etter den sinnsyke bensin dunsten. 

MEEEN, jeg har fått ny sofa, det er fredag, det er helg, så da er det vel egentlig ganske alright allikevel. Og denne stanken av bensin, må vel avta iløpet av helgen… Sant?

Nyt kvelden!

Annonse
Annonse

BACK TO THE ROOTS…

I går kveld, etter at hele bollen med den to dager gamle chipsen var tømt, ble jeg sittende å titte i noen gamle skatter jeg fant hjemme hos mamma da vi hadde opprydning. Mye fra loftet i Bergen var blitt tatt med til Oslo i flyttelasset og dette innkluderte min aller første skoledagbok. Pusur! Pusur som i 1996 var noe av det kuleste som fantes, og hvis man ikke hadde noe med bilde av Pusur på, ja da var man bare en skikkelig utdatert.

Jeg skal nå ta dere med tilbake i tid…

Jeg var på denne tiden 11 år gammel, og i følge «dette er meg» som det stod så fint på en av de første sidene i boken, hadde jeg fylt inn en masser av info. Viktig info på den tiden som favorittfilm, dårligste CD, favorittmat osv. 10 cm lavere enn nå, veide jeg i følge Pusur´s skoledagbok 33kg, så det sier seg selv hvor forbanna spinkel jeg var på den tiden. Jeg var jo uansett bare 11 år, jeg hadde ikke fått mensen, og jeg hadde en drøm om å møte Leonardo Dikaprio. Jeg skrev selvfølgelig navnet rett frem, med bokstaven K, og livretten Pizza, var selvfølgelig pissa. Digg!

I følge denne boken fant jeg også ut at yndlings CD´en var Celine Dion, at favoritt TV-serien var Sunset Beach, at de jeg var mest glad i var mamma, morfar, mormor, kaninen Pelle, hesten Sputnik, Asle i klassen som var min daværende kjæreste, og musene mine Sniff og Spike. Jada… Jeg hadde selvfølgelig en del kjeledyr, og min daværende kjæreste fikk navnet sitt skrevet på mer eller mindre alle sidene i skoledagboken. Dette på tross av at han plutselig, sånn helt uten videre, ble sammen med en annen i klassen, selvom han var sammen med meg. Sånn var det liksom å være «kjærester» i en alder av 11, og jeg er faktisk litt usikker på om vi i det hele tatt turte å snakke sammen. Sjarmerende? I aller høyeste grad!

Mine yndlingsklesplagg var «den svarte og den brune jazzbuksen», knappebuksen fra Adidas, og selvfølgelig «Chamingjong» genseren. Ja, igjen en skrivefeil ble oppdaget, men altså «Champion» var jo et vanskelig ord å skrive riktig på den tiden, og for å være helt ærlig sleit jeg litt nå også, og måtte klikke meg rett inn på google for å være helt sikker på at det ble riktig… HEHE! Mine dårligste egensaper var i følge skoledageboken; sport, som forøvrig stemmer rimelig greit den dag i dag, og drømmen var å bli stuntrytter. Eh, ja… Noe stuntrytter ble det altså ikke… *kremt kremt*

I dag, i 2013 og 17 år senere kan jeg aldri tenke meg at det finnes noen skoledagbok. Kanksje den finnes, men jeg tror ikke det er like kult med Pusur, og gleden rundt det å fylle inn «om meg» er umulig like stor. Jeg vedder til og med en hundrings på at mange ikke vet hvem Pusur er en gang, og det er da jeg føler meg skikkelig gammel. Selvom alle vi ungdommer og unge voksne er i samme generasjon, er det altså så sinnsykt mye som har skjedd siden «den gang da». Nå er det vel f.eks ikke en eneste under 2 år som ikke har tastet, trykket og lekt med en iPhone eller iPad. Da jeg var yngre hadde vi ikke engang mobiltelefon før langt ut på ungdomsskoletrinnet, og det var ikke snakk om fargebilder og kamera. Neida, det var sende melding og ringe som var finessene, selvfølgelig spillet «snake», og hadde du høyere score enn 1000 poeng, ja da ble du liksom hyllet på skolen som en helt. «WOW, har dere hørt at han i klasse 8B har 1020 poeng i snake, eller? Det er jo drit fett». Ja, dere skjønner greien. 

I tillegg hadde man andre drømmer på den tiden, min drøm var å dra på rideleir, og en dag dro en venninne og meg sammen til ett eller annet sted langt pokker ut i gokk, for å bli flinkere på hesteryggen. Uten telefon, bare sovepose og en bag, samt noen småpenger som kunne brukes i kiosken på leiren. Denne uken fikk man noen nye venner, og høydepunktet var alle brev-vennene man fikk. BREV-VENNER, mine damer og herrer! Kan dere tenke dere? Kan dere egentlig forestille dere på noen som helst måte at man faktisk fikk brev-venner man sendte brev til, og at det var slik man kunne opprettholde kontakten? Jeg får helt hakeslepp av tanken, og jaggu fant jeg ikke et av disse brevene blandt sakene under opprydningen…

«Hei Bergen (som tydeligvis ble mitt kallenavn på rideleir)
Håper du har det bra!
Savner du Zarda? Jeg savner Veslemøy veldig.
Jeg begynner i 6.klasse den 19.august. Når begynner du?

Hilsen Silje«

Sånn holdt man altså, på et mirakuløst vis, kontakten. Lite levende, lite livlig, totalt upersonlig, et rimelig klart budskap, og en ny brev-venn. Helt innafor. Ukepengene ble selvfølgelig brukt på det fineste brevpapiret man kunne finne, og aller helst sånn som luktet billig parfyme. Utrolig! Tenk at man måtte skrive brev til hverandre for å holde vennskapet ved like… Man sendte til og med brev til vennene i klassen, for det var nemlig veldig gøy å få brev i posten, men ville man være sosial, gikk man bare direkte til det huset hvor barna du ville være med, bodde i. Om de bodde langt unna, spilte liksom ingen rolle… Man tok beina fatt, ringte på døren og bare, «Hei, er Marit hjemme?», «Nei, Marit er hos besteforeldrene», «Javel, ha det bra», og så gikk man rett og slett den lange veien hjem igjen… Ikke rart at man veide rundt 30kg på den tiden med all den traskingen rundt på desperat jakt etter noen å være med… Ikke gjorde det noe heller… Det var liksom bare sånn det var! Er det sånn fortsatt? Neppe… 

Nei, det er fascinerende hvor store forandringene kan være på et tiår eller to, og nå etter at jeg har mimret om gamle dager, føler jeg meg mer som en gammal kjerring født i «nitten-pil-og bue» enn en «noen-og-tyve» år gammel jente… Sykt hvor mye som har blitt annerledes på 17 år, og jeg tør nesten ikke tenke på hvor langt vi er kommet om 17 fra nå. Da skal jeg lene meg tilbake og mimre på nytt… Mimre om hvor utdatert man var da man satt og blogget, hvor rare klær man hadde på seg, og at man gikk rundt med en telefon man om 17 år fra nå, vil le seg ihjel av. Det er nemlig det som kommer til å skje, og jeg er usikker på om jeg i det hele tatt kommer til å like det. Er vi liksom ikke kommet langt nok i utviklingen nå? Kan vi ikke bare ta en liten pause fra denne hurtige utviklingen? Jeg klarer jo søren meg ikke henge med, og det er virkelig ikke rart at mine kjære besteforelde ikke skjønte bæret av dagens teknologi da de fortsatt levde. Til og med jeg har jo store problemer med visse ting, som twitring, nedlastning av filmer, «kik», «snap», og alt det der… Jeg skjønner ikke en dritt, og forstår vel strengt talt mindre enn en kid i 1.klasse på barneskolen. 

Jeg savner tiden med Pusur, stygge «champingjong» gensere og knappebukser fra Adidas, og er evig takknemlig for å være født på 80-tallet, noe som har gitt meg muligheten til å oppleve nettopp dette. 

Noen andre som kjenner seg igjen? Og viktigst av alt… Er det noen her som ikke vet hvem Pusur er? Hehe.

Annonse