Annonse

ET LIV BASERT PÅ STATISTIKK

Bah!

Skal jeg være helt ærlig så er det en stor del av meg som ikke har det bra om dagen. Den høye pulsen tar knekken på meg, og det livet mitt faktisk handler om er statistikker og et evig håp om å lykkes. Dette med å lykkes er nok det livet handler om for veldig mange, men for meg betyr det faktisk alt. 

Etter at jeg begynte å blogge aktivt, gjorde det til en fulltidsjobb og dermed startet mitt eget firma, har vel hele livet mitt kun handlet om jobb. Jeg har alltid vært karrierekvinne og hatt store mål å jobbe mot, og skal jeg være ærlig så har jeg sakte men sikkert opp gjennom årene kunne stryke ut det ene punktet etter det andre på veien mot suksess. 

Jeg begynte så smått i butikk og jobbet hardt for å bli fulltid, check! Jeg ble fulltidsansatt og gjorde mitt beste for å nå mitt neste mål – Å bli butikksjef, check! Jeg ville bli dekoratør for klesmerket jeg jobbet for, og med et yrende engasjement og hard jobbing… Check! Jeg kom til et punkt hvor jeg lekte med tanken om å sitte på toppen. Drifte, lede, ansette… Check! Jeg ble Retail Manager og hadde plutselig et gigantisk ansvar. Målene mine innenfor denne epoken var nådd, og dette på grunn av at jeg aldri lå på latsiden og alltid ville bevise at jeg var best! Jada, så var det tider jeg ikke var helt 100%, og interessen var ikke alltid på topp, men jeg var meg, og jeg hadde det godt med meg selv. Når jobben var gjort kunne jeg gå hjem og tenke på alt annet enn nettopp jobb. Jeg hadde fritid, jeg var tilstede, jeg hadde normal puls til tross for krevende og utfordrende arbeidsoppgaver… Jeg kunne være meg.. 

Fritid… Tilstedeværelse.. Jeg vet ikke hva det betyr lenger. Jeg vet ikke hvordan det føles å ha fri, og ingen ord i denne verden kan beskrive hvor sinnsykt mye jeg savner å bare leve uten å måtte dokumentere det. Å bare leve uten å alltid bruke energien min på å planlegge dagens eller morgendagens bogginnlegg. Ordet ferie finnes ikke i mitt vokabular.. Joda, jeg drar på ferie, men ferien for meg handler bare om å ha noe å dele. Noe å skrive om. Noe som er interessant nok til å kunne tviholde på de leserne jeg har. For det er det jeg gjør.. Jeg tviholder! 

Statistikk, dere.. Det kan få de fleste til å få magesår. Grafer, kolonner og tall som beviser klart og tydelig at du enten duger eller at du rett og slett suger. Min hverdag består av å holde meg oppdatert på hvilken rating jeg har.. På hvilken plass jeg har gjort meg fortjent til å ligge på når det kommer til f.eks blogglisten, og hver dag består av å komme med noe som gjør at dere blir værende og at dere faktisk kommer tilbake. Det sliter meg fullstendig ut! 

2 ganger hver eneste dag, 356 dager i året legger jeg sjelen min ned i bloggpostene mine. Jeg gjør alt jeg kan for å komme med noe interessant, noe spennende og noe nytt. Noe som er ekte, som kanskje kan sjokkere litt, og som er godt nok innhold for dere der ute. Uansett hva jeg gjør, så daler tallene mine, og jeg kan ikke fatte og begripe hva jeg gjør galt. Flere av dere er trofaste, dere stiller alltid opp og det er det jeg lever for, men her i bloggnorge vil man tilsynelatende aldri ligge på topp med mindre man enten er umenneskelig perfekt, om man er i overkant sjokkerende, om man er fargeløs, eller om man ikke kjenner de riktige folka. Joviale, fargerike jenter, sånn midt på treet er liksom ikke interessant nok.. Nå må dere ikke tro at jeg streber etter en plass på topplisten for å være kul og poppis, jeg streber av helt andre grunner, for vet dere hva? Jeg mister faktisk jobben om jeg daler på den forbanna listen.

Jeg er en av dem som prøver å gå mot strømmen, og vi som går litt mot strømmen er søren meg en utrydningstruet art. Vi er i fåtall, det ser jeg jo på statistikken, og det er her jeg prøver så inderlig sterkt å gjøre en forskjell. Jeg bruker ikke dyre designerklær, jeg er ikke en del av Norges motemafia som har bestemt hvordan motebildet skal se ut, jeg bruker ikke de tjukkeste strikkegensere midt på sommeren bare for å konstantere det faktum at JEG er først ute med de kommende trender, og jeg driter så realt loddrett i hva som er «inn». Jeg tar bare på meg det jeg føler for der og da!

Den største drømmen min som jeg har hatt i en årrekke, var å designe en egen kleskolleksjon. En kolleksjon for den lekne, for den som ikke var så forbanna opptatt av trender, og vips.. Jeg satset alt jeg hadde for å bare hoppe i det. For å følge drømmen, og aldri bli den personen som ser tilbake på livet og de mange sjansene man hadde, som man aldri tok! Føkk janteloven.. Jeg har lov til å si at jeg synes det jeg har klart å få til så langt er stort. En norsk jente i slutten av 20-årene som plutselig satser hver eneste krone på kontoen pluss enda litt til for å fullføre en drøm, det er faktisk ekstremt bra gjort, og det er det jeg må si til meg selv. At jeg er god nok selvom statistikken viser det motsatte. At det jeg har oppnådd er vanvittig bra!

Jeg må aldri glemme å gi meg et par tre klapp på skulderen, og dere? Ikke misforstå meg.. Jeg klager ikke. Jeg har valgt dette selv, jeg har valgt å eksponere livet mitt hver eneste dag, rett og slett for å kunne komme nærmere neste trappetrinn på veien mot nye mål. Kolleksjonen ville aldri vært en realitet om jeg ikke hadde bygget meg opp et godt publikum på forhånd, for let’s face it. Det er ikke akkurat enkelt å lykkes i Norge. Nåløyet er så mikroskopsik i så mange bransjer, at det nesten ikke er vits i å håpe på å slå gjennom. Hvor mange innenfor musikkbransjen klarer å gjøre det sånn skikkelig stort? Hvor mange av dem som går med en drøm om noe innenfor TV-bransjen kommer seg på skjermen? Hvor mange designerspirer innen motebransjen klarer å slå gjennom på det norkse marked? Dette er spørsmål som for meg er vanskelig å svare på, men at det er vanskelig å klatre helt til topps, det er et faktum. 

Toppen.. Topplister.. Satistikker.. Jeg orker ikke klangen av disse ordene. Jeg orker ikke at livet mitt styres av statistikk, for vet dere hva? Det tar fullstendig knekken på meg, og fremover skal jeg gi mer faen. Jeg hyller de i blogg/motenorge som slår igjennom og som alltid ligger på topp selvom pulsen er lav. Jeg er så forbanna glad på deres vegne at dere vil ikke ane, selvom jeg til tider river meg i håret av frustrasjon. Jeg må begynne å hylle meg selv, for jeg er faktisk en fargeklatt i en beige verden, og selvom jeg aldri kommer til å styre på toppen så er jeg faen så viktig. Nå må jeg bare få livet mitt tilbake før jeg møter veggen, og aldri mer.. ALDRI mer skal jeg følge med på hvilken plass på blogglisten jeg ligger på, og la det bestemme dagens humør eller dagens puls.

Jeg skal tilbake til å være meg, og da tror jeg faktisk at bloggen blir bedre enn det den noen gang har vært!

Annonse