Annonse

BEKYMRINGER

Tanker i spinn..

Når jeg er på mitt mest tankefulle, befinner jeg meg som regel i et fly flere tusen fot over bakken. Her oppe går tankene i spinn, og jeg kan både føle på en ekstra kreativitet og inspirasjon, samtidig som jeg også kan føle litt ekstra mye på det som plager meg. Det som gjør meg urolig, trist og redd.. 

Det er nemlig en del som gjør meg redd. Urolig og bekymret.. På gårsdagens siste flyreise var det uroligheten som grep fatt i meg.. Planen var å være kreativ og få unna litt jobb, men jeg klarte bare ikke å fokusere. Mye mulig fordi jeg følte på depresjonen etter å vinke Bettyen farvel i Munchen, etter noen deilige dager med etterlengtet kvalitetstid.. Jeg er jo en person som takler svært dårlig at ting tar slutt. Jeg blir så lei meg og trist. Sånn har jeg alltid vært, og i barndommen kunne jeg gråte i flere timer i strekk, da mine søskenbarn dro hjem igjen etter en overnattingshelg. Jeg ble så ufattelig trist, og den dag i dag kan jeg bli veldig lei meg over at noe tar slutt. 

Akkurat nå når fingrene farer over tastaturet føler jeg meg veldig rar. Jeg har det ikke bra, kjenner jeg.. Jeg har en klump i magen og tårer som presser på, men siden jeg når jeg skriver dette sitter skvist inn i mellom to mennesker på bakerste rad, har jeg ikke tenkt å la tårene trille. Det er rart, det der.. At man plutselig får lyst til å bare legge seg ned, hylgrine, og stenge alt ute. 

Jeg grubler mye fortiden.. Jeg bekymrer meg. Jeg tenker på økonomien som tar knekken på meg.. At jeg har gått så all inn med egen kolleksjon og en storsatsning på egen nettbutikk som det virker som de aller fleste gir en blanke faen i. Neida, det er ikke riktig. Jeg har så mange som hyller det jeg driver med, men noen ganger føler jeg meg ubrukelig og at det jeg skaper ikke er godt nok for noen. 

Jeg jobber meg ihjel for å skape noe bra, både med butikk og blogg, og da er det ekstra tungt om man likevel føler at man ikke er bra nok. Det er vondt å se når andre får slengt muligheter opp i hendene uten å ofre en shit. Uten å tenke økonomi i det hele tatt. Jeg synes det er så urettferdig.. Jada – jeg er barnslig på det området, men jeg takler svært dårlig å se at enkelte får servert livet på et søvfat. 

Jeg bekymrer meg for sykdom. For min kjære mamma som sliter med den forbanna MS’en.. En sykdom som som prøver å kontrollere livet hennes og som gjør hverdagen så forbanna vanskelig. Hun har så mye smerter hver eneste dag, hvert minutt, hvert sekund.. Som aldri slipper taket, men likevel sitter hun der og kjemper seg gjennom faenskapet med et stort smil om munnen. Jeg vet ikke hvordan hun vil ende opp til slutt, det er enda en bekymring, og jeg vet at jeg aldri kommer til å takle at hun blir dårligere. 

Jeg bekymrer meg for Fokus. Han begynner jo å bli en gammel liten vofs, og jeg er så redd for at han ikke har det bra. Han er jo veldig glad så da satser jeg på at han har det fint, men han kan jo ikke snakke stakkars liten, og jeg håper bare så inderlig at han får den oppmerksomheten og kjærligheten han fortjener. 

Jeg er redd for å ikke strekke til på vennefronten.. Jeg er så redd for at jeg ikke er en god nok venn. En sånn venn som stiller godt nok opp for vennene sine, som er flink nok til å ta kontakt, holde kontakten, lytte og være tilstede. Jeg har jo så mye å styre med, og føler ofte at jeg ikke strekker til. Det samme gjelder når det kommer til familien. Jeg ringer altfor lite. Jeg tar altfor lite kontakt. Min halvbror, f.eks, han ringer alltid først. Det skal ikke være sånn at det aldri er jeg som klarer å slå på tråden først.. Jeg klarer det aldri, og det fører til en evig dårlig samvittighet. 

Jeg kjenner at jeg sliter med mye dårlig samvittighet.. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg var for travel til å reise oftere til Bergen før morfar døde. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var der enda mer enn jeg var, selvom jeg var der relativt ofte. Jeg stilte ekstremt mye opp for morfar, vi var bestevenner han og jeg, men nå som han ikke er her mer kunne jeg ønske at jeg var der enda mer før han takket for seg. Jeg hadde gitt så inderlig mye for å ta han med på Plantasjen en siste gang – han elsket Plantasjen.. Det er der jeg har det fra..  Bare én lunsjdate til, hvor vi spiser ristet brødskive med gamalost. Bare én klem til! Jeg savner morfar. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg alltid fokuserer på jobb og blogg fremfor alt annet. Dårlig samvittighet ovenfor meg selv og alle rundt. Jeg er alltid online. Jeg produserer noe hele tiden.. Jeg prøver i hvert fall, og det går ut over tilstedeværelsen. Jeg vet faktisk for å være helt ærlig aldri om jeg er helt 100% tilstede. Jeg håper jeg er det..

Jeg er redd for døden. 

Jeg har opplevd så mye død, og har mistet tellingen på hvor mange begravelser jeg har vært i. Jeg har mistet så mange som har stått meg nær. Så altfor, altfor mange. Grunnet kreft i hovedsak. Kreft skremmer meg! Jeg er redd for å få det selv, og jeg er redd for at noen som står meg nært skal bli rammet. Jeg er generelt redd for sykdom. 

Jeg er redd for å ikke være en god nok kjæreste. 

Jeg er redd for å ikke strekke til, både på privaten og i jobbsammenheng. Jeg er redd for å ikke skape et godt nok univers for dere. Jeg er redd for å ikke svare fort nok på mail. Jeg er redd for postkassen og de inn i satans høye regningene mine, som alltid forfaller før jeg har råd til å betale dem. Jeg betaler aldri tidsnok. Det stresser meg!

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg var en shit-kid i ungdomsårene. For at jeg var en sånn tenåring som gav faen i alt, og som gjorde det tøffere for mamma å være alenemor. Jeg var alltid nøye på å vise og fortelle henne at jeg var glad i henne, men jeg drev med en del ting jeg aldri burde drevet med. Som gjorde mammaen min bekymret og stresset, noe hun absolutt ikke fortjente. 

Fortid er fortid. Den kan man ikke gjøre noe med, og den skal ikke sette en stopper for fremtiden. Det gjør den ikke heller i mitt tilfelle, men noen ganger tenker jeg bare over det som var.. Og det er helt ok!

Enkelte dager er så forbanna vonde. Sånn som gårsdagen og dagen i dag forøvrig. Det er greit å ha slike dager, vi har dem alle sammen.. I hvert fall alle oss dødelige.. Jeg tror det er sunt å være deppa en gang i blant. Jeg tror det er sunt å tillate seg å være litt nedfor. Det er sunt å gråte.. 

 

Søndag, måtte du behandle oss alle godt ♥

Annonse