Annonse

UNDRENDE OG FORBAUSET…

Jeg lurer på veldig mye.. Jeg er en undrer.. Går det an å være en undrer? Er det et ord, egentlig?

Det er nemlig så mye jeg bli forbauset over. Og mye jeg blir sjukt irritert over. Lunten min er kort, selv om jeg er svært tålmodig når det trengs.

Når man lurer på noe eller forbauses, blir man ofte irritert. Det er mulig jeg snakker for meg selv, for jeg er en irritrert person, kombinert med en god dose positivitet, selvironi og humor. Likevel blir jeg ofte irritert.. Og veldig ofte steik forbanna. Og når jeg blir forbanna, kommer det ofte av en undring, og en manglende forståelse for hvorfor ting eller personer er som de er.

For noen timer siden undret jeg, og jeg ble forbanna. Jeg undret over det faktum at alle passasjerene på Norwegians flygning til Rygge hadde med seg en svær koffert i kabinen fremfor å sende den.. I tillegg til sjukt mye håndbagasje.. Var det for å spare de 100 kronene? Ja det var det helt sikkert, og det er jo greit nok det.. Men hva skjer når ca. 200 mennesker skal spare 100 kroner på å ta med seg pakket sitt i en altfor stor in-cabin koffert? Da blir det stappfullt. Såpass stappfullt at alle oss andre som faktisk har betalt for koffert, grunnet muligheten til å oppbevare håndbagasjen i hyllen OVER setet, og ikke UNDER setet foran deg, for å få bedre plass, ikke får denne muligheten.. Alle bagasjehyller er nemlig overlesset med «free rides»-kofferter, og da blir man litt irritert. Man har jo tross alt betalt for å gjøre turen mer comfy – spesielt for våre foreldre som denne uken har gått igjennom mye..

Og siden vi er inne på irriterende passasjerer og flygning generelt, så må jeg også tilføye at jeg aldri slutter å forbause meg over dem som sitter ved vinduet, men som likevel reiser seg først opp med det samme flyet parkerer ved gaten. Disse passasjerene er ivrigst på å komme seg ut, og det ser alltid like ubehagelig ut å stå oppreist med halve kroppen på skakke for å få plass under det lave taket. Dere kommer dere faktisk ikke fortere ut om dere står slik som noen idioter, så det er faktisk bare å sette seg pent ned igjen, og gjøre den siste delen av flygningen litt mer behagelig for dere selv.

Jeg undrer litt mer..

Og det jeg virkelig har undret meg over det siste døgnet, er hun derre journalisten Anki ett eller annet, som tok pennen fatt for å lire av seg noen meget unødvendige gloser om vår alles kjære Sophie Elise.

Det er så mange som har uttalt seg i denne saken, og siden jeg er så inderlig enig i dem som støtter SuperSophie, er det ikke nødvendig med nok en repitisjon. Det som dog forbauser meg aller mest, er at Dagbladet selv valgte å publisere denne artikkelen, for kjære Dagbladet… Tenk hvor mye dere faktisk har valgt å fronte Sophie Elise i løpet av 2015! Dere har til og med nominert henne til deres Årets Navn-kåring.. Dere har nytt godt av alle klikkene hun har generert til deres nettsted, rett og slett fordi hun er den hun er, men likevel lar dere en av deres journalister få spillerom til å komme med slikt oppgulp i beste sendetid. Og i dag er dere tilbake til å fronte Sophie Elise igjen – men denne gangen hvor hun svarer på kritikken. Hva sier dette egentlig om dere? Finnes det egentlig en eneste journalist som faktisk har bittelitt samvittighet og et hjerte av gull? Eller er det sånt som forsvinner med utdannelsen?

Jeg undrer.

Jeg lurer på om vi får en hvit jul eller ikke, og på om jeg noen gang kommer til å benytte meg av medlemskapet på SATS, eller om jeg kommer til å fortsette som trofast støttemedlem. Jeg lurer på mye forskjellig..

Jeg er en undrer…

Lover sjukt mye bilder i morgen, forresten. 

Annonse
Annonse

DETTE SAVNER JEG…

God morgen, fininger 

Snart er det hjemreise, men først en kopp kaffi og et morsomt dikt jeg ramlet over på Facebook. Jon Hjørnevik får virkelig sagt det, og jeg tror at alle som jobber som selvstendig næringsdrivene kjenner seg igjen, haha. Det er ikke akkurat veldig sosialt på jobb, og det merkes spesielt godt i desember når julebordsesongen kicker inn for fullt. 

Nå ler jeg godt!

JULEBORD I ENKELTMANNSFORETAKET

Bedrifta var samla, 
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett, 
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt, 
sjefen og eg. 
Eg las eit dikt, 
då kosa eg meg. 

Sjefen heldt tale, 
og skryten fekk eg. 
Eg takka for året, 
og gav blomar til meg. 

Etter desserten gjekk eg fra bordet, 
og drog med meg sjefen inn på kontoret. 
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen i øyra. 
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra. 

Eg er nokså lur, 
eg veit kva som trengs. 
Eg gjekk opp i lønn, 
og fekk sjefen til sengs. 

Jon Hjørnevik, frå diktsamlinga
«I en sofa frå Korea», Samlaget 2001

Herlig, ikke sant? 

Det høres kanskje litt teit ut, men når man driver for seg selv, og har seg selv som eneste kollega, blir det til at man savner julebordene med jobben.

Dette var på mange måter et klart og tydelig bevis på at man faktisk hadde verdens beste jobb, og at man jobbet med verdens beste kolleger. Stemningen var alltid god, og man ble nesten rørt over å se hvor flinke mennesker som satt rundt bordet, og hvor hardt alle hadde jobbet for å skape gode resultater innen året var omme. Dette savner jeg.. Jeg savner gode kolleger!

Kanskje StyleConnection blitt såpass stort en gang i fremtiden, at det jeg får oppleve slike julebord igjen? Med en haug av sprudlende og flinke folk rundt meg, som hygger i hverandres selskap? Det får være målet! Jeg gleder meg..

Annonse