Annonse

4 ÅR ELDRE, 80K FATTIGERE OG 2 OPERASJONER RIKERE!

Søndag – den dagen i uken hvor man bør legge alt av jobb til side, og bare nyte. Nyte ukens siste fridag, og lade batteriene til den tunge mandagen. Jeg har noen oppgaver jeg må få gjort før morgendagen, men innimellom jobb blir det heldigvis tid til litt kos også. På planen står nemlig brunch med jentene og Jax, og deretter skal Dennis og jeg møte svigermor – SÅ kos. Senere i kveld stikker jeg utover til mamsen og Jon, men aller først skal jeg dele en veldig sterk historie med dere…

Jeg vil også benytte anledningen til å takke dere for tilbakemeldinger på innslaget på God Kveld Norge i går kveld. Noen av dere digget det, andre synes jeg blir for streng – men uansett ris eller ros, så setter jeg enormt stor pris på feedback. Jeg vet jo at jeg kan bli i sinteste laget noen ganger – og denne bergenserdialekten gjør ikke saken bedre, haha. Jeg er dessverre ikke velsignet med en dialekt som føles silkemyk i ørene, og så blir det av og til i kvasseste laget når jeg virkelig engasjerer meg for noe.

Kampen mot det umenneskelige kroppspresset er langt fra over, og det er så viktig å fortsette å kjempe. Noen synes det er totalt unødvendig – men hvem er disse «noen» ? Det er i størst grad dem som ikke lar seg påvirke, og som ikke ser det jeg ser. Jeg hører nemlig aldri en usikker jente i tenårene fortelle meg at: «Nå er det nok, Kristin. Kan du slutte å kjempe mot kroppspresset? Kan du slutte å få meg til å tenke at jeg er bra nok som jeg er?» . Dere skjønner tegningen – dette er så alvorlig, og som jeg har sagt flere ganger, så handler det om å ta ungdommen på alvor. Det handler om å ta dere som blir påvirket på alvor – jeg hører dere!

I flere år nå har jeg engasjert meg i denne saken, og mitt engasjement har resultert i mange samtaler, SMS’er, og mail-korrespondanser med dere. Dere har delt deres «mørkeste» historier med meg. Dere har åpent dere, og fortalt meg akkurat hvordan dere har det – for det er jeg evig takknemlig, og jeg setter enormt stor pris på tilliten. En av mine lesere ønsket å dele sin historie med meg, og denne er så sterk at den egentlig burde fått plass i boken min. Dessverre var vi så nærme trykken at det ikke var mulighet til å endre sidetallet, men heldigvis har jeg en plattform hvor historien kan bli delt videre.

Anette har nemlig mye på hjertet hun ønsker å dele med oss – en tøff historie som går på hvordan hun valgte operasjonsbordet fremfor å endre tankesett, og hvordan resultatet ble langt ifra det hun håpet på. Det er ikke bare til å legge seg under kniven, uansett hvor lite inngrepet er. Det er ikke noe man gjør på impuls, og derfor er det så skremmende med denne normaliseringen og ufarliggjøringen av diverse inngrep.

Jeg tror også at de færreste som lar seg inspirere av influencernes operasjoner og inngrep, har like mye cash å bruke hos en kirurg, som ofte kan resultere i at inngrep utføres på shady klinikker i utlandet. Etter en samtale med en sykepleier på Ullevål sykehus, fikk jeg greie på at de på ukentlig basis får inn unge jenter med store komplikasjoner, etter diverse inngrep gjort i utlandet, og hvis ikke dette er skremmende, så vet ikke jeg! Kroppen vår er ikke et oppussingsobjekt – kroppen er noe man skal behandle med respekt, og en kropp vi skal ha til vi blir gamle og grå.

La oss ta en titt på Anettes historie… Dette her er så sterkt av henne å dele – tusen takk, Anette ♥


Hvordan skal jeg velge å dele min historie om kroppspress og plastisk kirugi? Ett tema som er så vanvittig hett i dagens samfunn, men så ufattelig sårt for de som faktisk opplever det. Historien min går langt tilbake i tid, faktisk helt tilbake til ungdomsskolen. Jeg har alltid vært en slank person, aktiv innenfor idrett, og egentlig aldri brydd meg om hvordan kropp og utseende er. I vennegjengen min var ikke det så nøye, vi likte hverandre for den personen vi var. Men dette endret seg da vi vi begynte på ungdomskolen.

Jeg er oppvokst utenfor Bergen sentrum, på en liten gård. Her var vi alle fra samme miljø, og det var ikke noe press om å ha det nyeste eller kuleste på markedet. Når vi da skulle begynne på ungdomskolen ble vi sendt til en mer sentrumsnær skole, og her fikk vi føle på presset tidlig.
Det ble mer normalt å vise interesse for gutter, sminke, pupper, rumpe, og sexualitet. Jeg som i utgangspunktet var sjenert følte tidlig på presset. Vi snakket åpent sammen i venninnegjengen vår, og jeg følte meg alltid trygg rundt mine venninner. Men det å se den ene etter den andre utvikle bryster, samt få seg kjæreste var så klart litt sårt, og man kunne tidvis føle seg alene.
Jeg ble blind på meg selv. Jeg fikk aldri disse store d-cup brystene som venninnene mine hadde. Jeg var en liten 70 B-cup. Jeg såg ikke selv at dette var faktisk det som passet til kroppe min.

Presset ble stadig større da andre begynte å kommentere dette. «Hvorfor fyller du ikke Bhen din.» «Hvorfor har ikke du pupper?» «Hvorfor er du så flat». Det toppa seg da jeg en gang fikk spørsmål om jeg egentlig var født som mann, og var transe, og det begynte å gå rykter om dette.
Som usikker tenåring er dette fryktelig sårt å høre, og det var da tankene om plastisk kirurgi oppstod.

Jeg klarte aldri gi slipp på disse tankene. Forståelsen for at jeg var god nok som jeg var, at jeg burde vært lykkelig for at jeg heller var sunn og frisk, den var ikke tilstede. For lite viste jeg at det å faktisk gjennomføre en slik operasjon ville gjøre det som allerede var sårt så uendelig mye verre, og at jeg virkelig skulle få føle smerte på kroppen, både psykisk og fysisk. Lite viste jeg at dette skulle bli en langvarig kamp, som skulle plage meg i flere år.

Det ble brukt timevis i speilet, hvor jeg målte meg opp og ned, fant feil her og der, og ønsket om å kunne fylle en normal BH var stort. Selv såg jeg ikke at brystene jeg var naturlig skapt med var perfekt for den lille kroppen min, jeg var helt blind for å kunne forstå det.

Sommeren 2013 bestilte jeg konsultasjonstime. Jeg var da 21 år, og fortalte meg selv at jeg var mer enn voksen nok til å ta denne avgjørelsen, samt at jeg trossalt hadde tenkt på dette lenge.
Jeg var åpen om det rundt venner og familie, og daværende samboer, og de alle støttet meg, noen litt mer kritisk enn andre.

Jeg møtte opp til konsultasjon. Jeg var nervøs og spent, og endte opp med å booke time til operasjon allerede 13 dager senere.
Operasjonsdagen kom, og jeg kunne knapt vente med å våkne opp med store flotte bryster. Endelig skulle jeg kunne fylle en topp, og føle meg fin. Endelig skulle jeg kunne vise alle andre at jeg faktisk var en kvinne, med store flotte silikonpupper. Kirurgen kom inn, begynte å tegne og måle. Han fortalte meg hvilken størrelse og hvilken type proteser han ville legge inn, noe vi på forhånd var enige om. Jeg skulle ha 320 gram, under muskel, høyprofil. Slik ble det ikke..

Jeg husker enda den enorme skuffelsen når jeg våknet fra narkosen, for ikke å snakke om smerten. Jeg satt da i en stol, og når jeg såg ned, såg jeg to klumpete, vonde, blå, hovne kuler, som overhode ikke såg ut slik jeg hadde sett for meg. Jeg hadde ett stort innsøkk ved Nippelen, og det hele såg forferdelig ut.
Kirurgen fortalte at dette var helt normalt. Brystene var hoven, og jeg måtte gi tid for at protesene skulle få sette seg skikkelig.  Jeg ble enda mer satt ut når kirurgen fortalte meg at han hadde lagt inn 240 gram moderat, isteden for høy, samt en annen type protese enn hva vi ble enige om. Jeg tenkte der og da ikke så mye over det, for jeg måtte jo bare stole på kirurgen, for han viste jo trossalt hva han dreiv med.

Ukene og månedene gikk, brystene «droppet», grodde fint, og jeg hadde ingen infeksjoner, men smertene slapp aldri. Jeg var som man skal på kontroll etter en dag, en måned, 3 måneder og ett år. Men allerede etter 4 måneder bestilte jeg ny konsultasjon da jeg begynte å bli bekymret fordi smertene ikke forsvant. Kirurgen fortalte meg at dette var helt normalt, og at jeg bare måtte slappe av, slikt tok tid. Bekymringen ble enda større da brystene begynte å bli deformert, samt smertene økte, og jeg mistenkte at noe var alvorlig gale. Jeg oppsøkte kirurgen flere ganger for å ytre mine bekymringer, men gang på gang fikk jeg samme svar, dette er normalt, ta tiden til hjelp.

Jeg ble etter dette enda mer usikker på egen kropp. Ikke bare hadde jeg fremdeles små bryster som fremdeles ikke fylte en topp, men nå var de i tillegg deformerte, og vonde. Samboeren som jeg tidligere var komfortabel naken rundt, begynte jeg nå å skjule meg for. Sov alltid med t-skjorte eller BH. Etter 1,5 år bestilte jeg nok en gang ny time til kirurgen, jeg holdt ikke ut mer, for nå var brystene så deformerte og vonde at det begynte å hemme meg i både jobb og hverdag, samt at selvbildet mitt var enda lengre nede enn fra tidligere.
Svaret jeg den dagen fikk fra kirurgen knakk meg totalt, og jeg løp gråtene ut fra klinikken.
Når jeg kledde av meg foran han, pekte på innsøkkene i brystene, deformasjonene, samt fortalte om smertene, svarte han bare at det var psykisk. «Du kjenner egentlig ingen smerte, du er bare psykisk syk, oppsøk noen andre som kan hjelpe deg isteden».

Var jeg virkelig så vrangsyn at jeg selv såg noe ingen andre såg? Var det som jeg følte som smerter bare psykisk? Hva feilte det egentlig meg? Å vise seg naken foran noen på denne tiden var totalt uaktuelt, til og med samboeren min som jeg egentlig var så trygg på.
Noen uker senere husker jeg at samboeren min spurte meg hva som var gale. Jeg tok av meg toppen, og spurte han, «helt ærlig, er brystene mine stygge? Er de usymmetrisk og stygg? Vær ærlig med meg nå».
En normal jente ville kanskje blitt lei seg om samboeren sa at brystene hennes var stygge, men jeg ble så inderlig lettet, for da såg noen andre det jeg såg. Det satt faktisk ikke bare i hodet på meg.

Null stress tenker kanskje du, det er jo bare til å operere på nytt. Vel, når ansvarlig kirurg nekter å operere deg, til tross for en garanti, så må man til en annen kirurg, og det koster.
Jeg hadde allerede lagt ut 35.000kr i første operasjon, og når man er 21 år har man ikke så mye penger å rutte med.

Jeg var mildt sagt fortvilet, lei meg, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Av alle steder kom jeg i kontakt med en ny kirurg, via en Facebook gruppe. Jeg sendte han bilder og forklarte situasjonen. Han ringte meg, og ba meg nok en gang oppsøke min kirurg, og kreve re-operasjon på garanti slik jeg hadde krav på.
Ny tur til klinikken, nytt møte med kirurgen. Denne gangen hånte han meg. Han direkte lo av meg, når han sa at en ny slik operasjon var uaktuelt, og det å operere meg på nytt ville bare se dumt ut, jeg hadde bare med å være fornøyd, ferdig snakka. Ord kan ikke forklare hvor forbanna og oppgitt jeg var når jeg reiste der ifra, jeg gråt hele veien hjem.

Jeg tok igjen kontakt med kirurgen fra Facebook, og han spurte om jeg hadde mulighet til å komme på en konsultasjon til han. Jeg reiste til Oslo, kun for å ta denne timen. Jeg har aldri ført følt på en slik nervøsitet og usikkerhet. Hva skulle jeg gjøre om denne kirurgen også sa at det bare satt i hodet på meg? Hvordan skulle jeg kunne klare å føle meg vel i egen kropp, når jeg allerede hadde betalt 35.000kr for å fikse problemet, hvorfor var ikke alt liksom blitt fint? Alle andre i media som opererte seg blogget jo i hytt og pine om hvor mye bedre de følte seg etter en slik operasjon, hvorfor følte ikke jeg meg bedre?

Heldigvis bekreftet den nye kirurgen mine mistanker, men dessverre var komplikasjonene allerede så alvorlige at her måtte det opereres, og det så fort som mulig.
På dette tidspunktet hadde jeg fått så alvorlig grad av kapsling på begge brystene, at mitt eget brystvev ble gnagd vekk fra innsiden, og om jeg ikke oppererte forløpende kunne jeg i verstefall risikere at protesene ville gnage seg ut gjennom huden.
En ny operasjon ble bestilt, og nye 45.000kr ble betalt.
Men nå skulle alt bli bra. Nå skulle jeg endelig få den fantastiske drømmekroppen som alle snakket om, den kroppen som florerte over alt i media. På tv, blogger, instagram, facebook, ja over alt. Endelig skulle det bli min tur.

Denne operasjonen ble mye større enn den første. Jeg låg i narkose i nesten 4 timer, en normal brystforstørrelse tar om lag 45 minutter. Kapselen rundt protesene måtte knuses, de gamle protesene måtte byttes ut med nye rette proteser for min kropp, og det måtte transplanteres fett fra lår til brystlomme. Smertene man opplever både i lår og bryst kan ikke beskrives etter ett slikt inngrep, og jeg var sliten både mentalt og fysisk.  Jeg var godt informert om at det mest sannsynlig ikke kom til å bli bra denne gangen heller, at jeg mest sannsynlig senere måtte gjennom en 3 operasjon, for å omsider få et normalt, bra resultat. Nå var det bare til å vente og se, la kroppen komme seg og vente på eventuelle nye komplikasjoner, som høyst sannsynlig kom til å komme før eller siden.

Jeg valgte også å melde klage mot den første kirurgen. Da fikk jeg opplyst at det ikke var registrert noen journal notat fra annet enn selve operasjonsdagen.
Jeg meldte sak til NPE, og skrev min forklaring. I forklaringen til kirurgen skrev han så fint at jeg aldri hadde gitt utrykk for hverken smerte eller missnøye, jeg var mer enn fornøyd og tilfreds med resultatet. Det å føre en sak mot en kirurg som benekter for sine feil, det er en «lost case».
I over ett år jobbet jeg med denne saken, sendte inn bilder, jorunaler, bekreftelse og operasjonsbeskrivelse fra ny kirurg, samt annen dokumentasjon på at første kirurg hadde oversett mine komplikasjoner som senere hadde ført til alvorlige skader.
Det sliter psykisk å gå i påvent om man vinner en slik sak, om man får erstatning, og om man omsider kan slå seg til ro. Men nederlaget kom, avslag. Jeg klaget på vedtaket, nytt avslag. Jeg tok saken videre, men nok ett avslag. Etter 1,5 år var hele saken tapt, og jeg måtte bare innse at jeg kom ingen vei.

Så, da kommer spørsmålet. Følte jeg meg så vanvittig mye bedre? Etter to operasjoner og 80.000kr fattigere? Svare er enkelt.. Nei, Jeg følte meg overhode ikke bedre. Ja,jeg har fått store flotte bryster, som også faktisk passer til kroppen min, ser naturlig ut, og som gjør at jeg slipper å løpe rundt i «Hello kitty» BH i en alder av 25år.
Men følte jeg meg bedre? Ble selvbildet mitt magisk så mye bedre?

Jeg hadde jo googlet opp og ned, lest samtlige blogger hvor folk la ut i det vide og det breie om hvor mye bedre de følte seg etter å ha utført ett inngrep. Hvorfor følte ikke jeg meg så mye bedre? Ifølge så mange andre så var jo svaret så enkelt, det var bare til å legge seg under kniven?
Hvorfor følte jeg meg ikke bedre? Jeg følte nok en gang på nederlaget. Smertene i brystene var borte, jeg hadde flotte bryster, men selvfølelsen var uendret.

Jeg grublet meg frem og tilbake, låg våken om nettene, gråt i mengder. Noen dager følte jeg meg bra, andre dager følte jeg meg fryktelig stygg, direkte motbydelig. Jeg vet ikke direkte når vendepunktet kom. Men sakte men sikkert gikk det opp for meg at det var ikke kroppen min, speilbildet mitt, eller fasongen min det var noe gale med. Det var tankesettet mitt. Om jeg sluttet å tenke over hva andre kanskje mente om meg, om jeg kunne vise ovenfor andre at jeg var vell i egen kropp, så ville jeg og føle meg vell generelt. Det tok lang tid før jeg skjønte det, jeg var 21 år når jeg startet denne prosessen, nå er jeg 25.

Så da lurer du kanskje på, har jeg det bra med meg selv nå? Ja det har jeg. Hvordan jeg fikk til det? Jo det var egentlig ganske enkelt. Jeg sluttet å tenke negativt, og startet å fokusere på det positive i livet. Jeg tok tak rundt ting som plaget meg. Jeg fikk ny jobb, nytt bosted, tok til meg hobbyen innenfor idrett igjen, tok rett og slett en dag av gangen. Hvordan man tenker, og hva man velger å fokusere på velger man selv. Det er ikke alltid like enkelt, men man må komme dit selv, dit man innser at man må faktisk fokusere på det positive, og legge vekk det negative. Jeg har fremdeles dager der jeg føler meg stygg, ett par silikonpupper endret ikke det. Tvert imot.

Så her sitter jeg, 4 år eldre, 80.000kr fattigere, 2 operasjoner rikere, og i påvent av nok en 3 operasjon, som forhåpentligvis blir siste. Men var det verdt det? Overhode ikke. Kunne jeg gjort en ting annerledes i livet, så hadde jeg aldri gjennomført den operasjonen. For det var aldri kroppen min som var problemet, det var tankesettet mitt, og det endres ikke med å legge seg under kniven. Jeg har vandalisert kroppen min, bare for å finne ut at det virkelige problemet, det låg i hodet mitt.
Men når jeg først forstod det, da kunne jeg omsider sakte men sikkert løse problemet. En skalpell og ett par silikonproteser er ikke svaret på problemet. Man kan ikke kjøpe lykke og bedre selbilde. Man Må innse at man bare må jobbe med seg selv, godta seg selv, og vise andre at jeg er meg, og jeg er mer enn god nokk, fordi man er mer enn god nok som man er, om man bare vil tillate seg selv å innrømme det.

Om min historie bare kan få én person til å tenke seg om før man legger seg under kniven, så er jeg fornøyd. Det er ikke bare bare å legge seg under kniven, det løser ikke problemene.


En varm klem sendes deg, Anette! Takk for at du delte, og takk til alle dere som leste gjennom teksten ♥

Nyt dagen, så snakkes vi senere!

Annonse