Annonse

PÅ GRENSEN TIL UFORSVARLIG

Viljestyrken er den viktigste faktoren for å oppnå et mål – det er rett og slett evnen til å bestemme seg for noe, for så å gjennomføre i henhold til planen. Og denne viljestyrken? Den fikk jeg virkelig kjenne på forrige mandag. Det er ikke alltid jeg er like viljesterk, men når det virkelig gjelder – da kliner jeg til. Og når jeg kliner til, da kan jeg søren meg klare alt!

Vi skal skru tiden litt tilbake… Til mandag 6. august. Morten, Caspar, Dennis, lille Bastian og jeg våknet opp på Leirvassbu like før klokken halv åtte. Vi var ganske stiv og støl i kroppen, men ved godt mot. Vi hadde jo tross alt sovet godt, spist en deilig middag, og på toppen av det hele brukt kvelden i forveien til å hygge med øl og kortspill. Vi var med andre ord ved godt mot, og klar for å gripe tak i dagen. For Dennis og meg var to dager i fjellheimen i grunn mer enn nok – dette er jo noe vi overhodet ikke er vant til, og vi vurderte faktisk å hoppe på bussen til Gjendesheim, og avslutte turen på dag 2. Det hadde vel i grunn vært det mest åpenbare valget, men det var vel nettopp derfor vi ønsket å fortsette. Pokker heller, dette skulle vi klare! Planen for dagen var å gå fra Leirvassbu til Olavsbu – en strekning på ca. 10,4 km, og høyeste punkt hele 1560 MOH.

Været var ikke til å rope hurra for. Overskyet, kjølig, litt regn i luften, men heldigvis ikke like sterk vind som dagen derpå. Og det at det ikke blåste så innmari, var helt vesentlig for at vi skulle klare å gjennomføre det som i utgangspunktet skulle være tredje etappe. Vi hadde nemlig store planer om å slå opp telt ved Olavsbu – etter ca. 5 timer på vandring. Denne etappen var ganske krevende. Vi besteg til og med et lite fjell, og kom så høyt opp i terrenget at det var snø flere steder. Snakk om store kontraster – fra tropesommer til snø under beina, haha.

Da vi kom frem til Olavsbu, ble vi enige om å fortsette… Bare litt til! Noen kilometer, bare… Og jo lenger vi gikk, dess mer giret ble vi på å komme oss helt tilbake til Gjendebu. Vi visste nemlig at det gikk en ferge klokken 08.35 dagen etterpå, som vi ble litt interessert i å rekke. Planen var å ta fergen som gikk klokken 16.15, og ta den fjerde etappen på tirsdagen. Dette ville jo selvsagt vært det smarteste og mest riktige valget, men så skjedde det noe oppi topplokkene til samtlige turgåere, som resulterte i at vi satt et nytt mål; Gjendebu. Det er ikke så hakkande gale å gå fra Leirvassbu til Gjendebu, men fra Lirvassbu via Olavsbu til Gjendebu? Med 15 kg på ryggen? Når man er så lite trent som oss? Haha, det er rett og slett bare helt sjukt. Litt komisk, men mest sjukt. Og på grensen til uforsvarlig!

Vi fortsatte… Vi gikk og gikk. Og gikk litt til. Til slutt begynte vi bare å le… Skratt-le! Vi hadde så vondt overalt, og gikk på en måte som man ville gjort om man hadde hatt rennaræv rett i undiken. Jeg måtte løsne lissene i skoene siden jeg var så opphovnet i beina, og hoftene var helt nummen etter sekken. Jeg var vel i grunn nummen i hele kroppen, og Dennis, stakkars… Han fikk tidenes gnagsår mellom beina, helt oppe ved rumpeballene. Da var det bare til å finne frem vaselinen, og bruke kniven til å skjære av seg bokseren, haha. Steike ta for et opplegg! Den siste milen var uendelig lang… Herregud så lang den var, men vi ga oss ikke. For en gjeng! For et team! Jeg er så imponert over innsatsen.

Da vi omsider kom frem til Gjendebu – noe vi aldri trodde ville komme til å skje – var vi så glade at vi var på gråten. Og da vi til og med fikk hver vår Corona, på tross av at baren var stengt? HALLELUJA! Det var helt forbanna magisk. Vi booket oss inn i en Lavo – en natt i eget telt etter denne sjuke turen var nemlig helt uaktuelt. Vi hadde lagt bak oss 30,7 km og 45.474 skritt. Og dette var bare på mandagen. Om vi legger sammen alle dagene i fjellheimen, blir totalen 55,2 km og hele 82.376 skritt. Damn!

Vi våknet til regn, men det tok ikke lange tiden før solen tittet frem. Det var mer eller mindre skyfritt på båtturen tilbake til Gjendesheim, og vi kunne ikke bedt om en bedre hjemreise. Jotunheimen, du er helt fantastisk. Vill, vakker og rå! Jeg gleder meg til vi sees igjen ♥ Dette har rett og slett vært en av de aller beste opplevelsene jeg har hatt i mitt liv!

Om dere enda ikke har vært i Jotunheimen, anbefaler jeg dere alle sammen til å sette en fottur her inne opp på bucketlisten. Dette er noe man må gjøre en eller annen gang i løpet av livet ♥

I dag skal jeg vaske klær og rydde… Og så er det vel kanskje på tide å rydde ut av koffertene etter Spania? Hah! Ting tar tiiiiid. Nyt dagen, skjønninger ♥

Annonse