Annonse

TVILLINGER, KOMPLISERT SVANGERSKAP OG MANGLENDE LYKKERUS!

Om jeg skal definere graviditet, så er det kvinner som stråler av lykke. Kvinner som aldri har opplevd en større glede i livet, og som ikke kan vente til å treffe den lille. Som gjennom hele svangerskapet nyter aktiviteten på innsiden… Som bruker enhver anledning til å kjenne etter små spark, som stryker hendene over magen, som forbereder seg, som nyter hvert sekund, og som for hvert minutt som går knytter sterkere bånd til den lille. Det er liksom sånn det skal være å være gravid. Det er vel dette som er «normalen» , eller hva? Jeg mener at den såkalte normalen også burde inkludere et annet bilde, for jeg føler meg rett og slett unormal som ikke føler på denne enorme lykkerusen over å være gravid. «Alle andre» gravide virker jo så uendelig takknemlige, og her sitter jeg og bare «hva er galt med meg?»

Når sant skal sies var jo utgangspunktet mitt at jeg ikke ønsket barn, og jeg kan selvsagt forstå at den overveldende følelsen av glede gjerne inntreffer momentant, om man har vært klar for å få barn, eller om man har prøvd lenge. For veldig mange er jo dette det aller mest vidunderlige et menneske kan oppleve, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Det er jo vidunderlig! Det er det virkelig ingen tvil om!

Jeg har vel på mange måter vært heldig med svangerskapet. Jeg har vært i fin formen siden dag én. Jeg har ikke slitt med morgenkvalme, hevelse i beina eller halsbrann, og jeg har heller ikke hatt noen spesielle cravings. Jeg har har følt meg som jeg alltid har gjort. Jeg har ikke følt meg gravid, egentlig, og kanskje det har ført til at det har vært litt vanskelig å forstå hva som egentlig foregår!? Det er jo først når magen er stor at jeg har innsett at det bor et lite menneske inni der. Mitt lille menneske. Vårt menneske. Jeg gleder meg til å treffe ham. Jeg gleder meg så intenst mye til å overøse ham med kjærlighet og videreføre våre gode verdier til ham. Jeg gleder meg til vi skal oppdra ham til å bli en fantastisk kar, som er godt rustet for å møte de utfordringene livet har å by på. Han skal rett og slett bli en grepa kar!

Det er ingen tvil om at jeg gleder meg. Men jeg har ikke knyttet meg til han enda. Gjør dette meg til en dårlig person?

Det kan se ut til at andre – til og med ukjente, viser en større begeistring for min graviditet enn meg selv… Er dette innafor eller er det noe som skurrer? Er det noe galt med meg? Verken navn, barnerom, eller noe annet er på plass. Vogn og vugge er det eneste vi har, samt litt klær og småstasj. Burde vi ikke hatt alt på plass for lenge siden? Burde ikke jeg som vordende mor, vært mer giret på å komme i mål? Jeg er faktisk sikker på at jeg kommer til å briljere i rollen som mor, men samtidig føler jeg på en dårlig samvittighet overfor min ufødte sønn, siden jeg ikke bobler over av lykke når jeg nå bærer ham frem. Jeg har dårlig samvittighet overfor Dennis, som er så ubeskrivelig engasjert og giret over både graviditeten, små spark og alt som skal skje. Jeg vil jo ikke at han skal miste piffen når jeg til tider kan virke litt «off» …

Det er vel bare veldig mye som skal tas stilling til, og for min del har dette vært en – tja – jeg vil vel ikke si en vanskelig prosess, siden jeg tross alt har vært i så fin formen, men jeg var jo i fornektelse i flere måneder. Det har rett og slett vært en berg-og-dalbane, hvor jeg i øyeblikket før jeg fant ut at testen var positiv, var skråsikker på at jeg ville ta abort, og hvor abort i neste øyeblikk – da resultatet var klart – ikke lenger var et alternativ. Jeg var jo i sjokk! Både over å ha funnet ut at jeg var gravid, men også i sjokk over at jeg ikke ville fjerne det. Og så var det jo et stort sjokk å få vite at jeg faktisk bar på eneggete tvillinger, men at den ene ikke levde under den første ultralydundersøkelsen.

Dette er nok ikke helt uvanlig, og som regel rydder jo kroppen opp hvis det er noe som ikke fungerer. Det som derimot skjedde med oss, var at vi over en lengre periode kunne se aktivitet i navlesnoren til det døde fosteret. Kroppen ryddet ikke opp, og vi kunne lenge se den andre tvillingen på ultralyd. I 1 av 50.000 tilfeller, fikk vi vite. Eneggete tvillinger. Èn morkake. I samme pose… Plutselig kom beskjeden om at hvis aktiviteten i navlesnoren vedvarte, kunne det være hele 50% sjanse for at den friske tvillingen ikke ville komme til å klare seg, grunnet hjertesvikt. Det var en veldig spesiell beskjed å få. Når man omsider har så smått begynt å vende seg til tanken på at vi skal bli en liten familie, så får man vite at det er en sjanse for at det ikke går bra. Det har vært mye å fordøye, for å si det mildt…

Heldigvis har vi vært i trygge hender, og fått ekstremt god og tett oppfølging. Og heldigvis finnes det måter å behandle slik uønsket aktivitet på – i andre land enn Norge, riktignok, men likevel… Vi var hele tiden trygge på at dette skulle gå bra. Men det å være litt lost i utgangspunktet, for så å gå gjennom et relativt komplisert svangerskap på tross av knallform? Åhåj… Det har som sagt vært en berg-og-dalbane! På forrige ultralydundersøkelse, ble det konstatert at det ikke lenger var aktivitet i navlesnoren, og det heller ikke var mulig å se den døde tvillingen. Vi pustet lettet ut… Og det var vel også først da vi begynte å bli klare for å fortelle dette til «hele verden» .

Nå føles alt egentlig bare fullstendig surrealistisk! Og hadde det ikke vært for en av disse gravid-appene jeg har lastet ned på telefonen, hadde jeg ikke visst at jeg nå har entret det tredje trimesteret – eller semesteret, som jeg faktisk trodde det het. Nå er det faktisk siste innspurt, og jeg er overhodet ikke klar. Men den lille superhelten kommer jo uansett – og det skal bli innmari fint. Det er en mening med alt – det er jeg sikker på – og jeg vet med 100% sikkerhet at han kommer til å berike livet vårt noe så til de grader.

Lille babyen min. Babyen vår! 50% meg, 50% Dennis. Det er jo helt fantastisk!

Annonse