Annonse

MIN FØDSELSHISTORIE – DEL 1

På mandag var det akkurat 3 uker siden kom han til verden – den nydeligste lille skapningen på jord! Han som egentlig aldri skulle melde sin ankomst – jeg skulle jo ikke ha barn. Nå kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg var så fast bestemt på at livet ville være bedre uten… Dette her slår nemlig friheten til å reise jorden rundt hundre ganger, rett ned i støvlene.

Vi kunne ikke sett for oss et liv uten Falk – han er vårt alt, selv om jeg allerede har rukket å kjenne på både frustrasjon, samt følelsen av å ikke strekke til. Mer om alle disse følelsene i et eget innlegg, nå er det nemlig på høy tid å dele fødselshistorien med dere…

Siden dette er en historie som strekker seg over 68,5 timer, tenker jeg å dele den opp i to deler. Rett og slett for at det ikke skal bli så innmari mye tekst på én og samme gang. Del to kommer i morgen.

Og bare en liten ting før dere leser videre…

Å føde er uten tvil det kuleste jeg noen sinne har gjort. Aldri før har jeg følt meg råere, og jeg kan bare si én ting til alle som skal gjennom en fødsel; GLED DERE!! Joda – det er både intenst og latterlig smertefullt, men herregud så magisk at kvinnekroppen faktisk er i stand til å gå gjennom noe så heftig. Heia oss! Dette hadde jeg uten tvil gjort om igjen!

Torsdag 11. april:

I utgangspunktet en helt alminnelig torsdag. Det var fortsatt over en uke til termin, og jeg visste jo at det var vanlig at førstegangsfødene kunne gå over tiden. I mitt hode hadde jeg altså minst 10 dager å forberede meg på. Kanskje til og med 14 dager eller enda mer. Og 14 dager i mitt hode, ble brått en hel måned. Så… Jeg så vel i grunn for meg jeg ikke skulle føde før langt ut i mai, haha.

Dette var dagen hvor vi skulle på den aller siste kontrollen på Fostermedisin på Ullevål, og vi var begge spente på en ny statusoppdatering, da vi satt på trikken oppover til sykehuset. Hadde han festet seg? Stod alt bra til med mini? Fikk han i seg nok næring? Alle disse spørsmålene… Vi visste jo at det kunne være en liten sjanse for at han kunne bli litt mindre enn normalt, med tanke på at det bare var én arterie i navlesnoren i stedet for to. Men på alle kontrollene gjennom svangerskapet, fikk vi heldigvis bekreftet at han fulgte en normal vekstkurve. På denne kontrollen skulle det vise seg at det var en helt annen utfordring vi måtte ta stilling til – lille Falk hadde nemlig lagt seg på tvers!

Tverrleie en uke før termin er ikke optimalt for hverken mor eller barn – det går rett og slett ikke an å føde når ungen ligger på tvers. Lille akrobaten vår… Han kunne selvfølgelig ikke følge oppskriften, og ligge med hodet ned, haha. Pøbel! Jordmoren tok noen telefoner, og vipps så kunne hun fortelle at de ønsket å prøve en ytre vending, og sette meg i gang allerede klokken 10.00 dagen etter.

What? Hadde jeg plutselig ikke lenger minst 10 dager å forberede meg på? I morgen, allerede? Jeg ble nervøs og giret på samme tid, og både Dennis og jeg brøt ut i en nervøs latter. Dette her hadde vi virkelig ikke sett for oss…

Fredag 12. april:

Jeg sov ikke spesielt godt natt til fredag… Jeg hadde så mange tanker, og var full i adrenalin. Tenk at fødselen skulle settes i gang allerede i dag? Det var nesten for mye å ta innover seg. Jeg var lys våken da alarmen ringte klokken 07.00, og da var det i grunn bare å få startet dagen med en kopp kaffe og siste finish av fødebagen. (Hva jeg faktisk fikk bruk for skal jeg skrive et eget innlegg om asap.)

Dennis kom ned på kjøkkenet med et stort smil om munnen. Var dette dagen vi skulle bli foreldre? Vel… Vi visste begge at en igangsatt fødsel kunne ta sin tid, men vi krysset fingrene for at han ville melde sin ankomst i løpet av helgen. Svigers kastet seg i bilen og satte kursen mot Oslo. De ønsket nemlig å være i nærheten nå som det hele var i gang, og det var fint å vite at vi hadde alle de vordende besteforeldrene i umiddelbar nærhet.

Vi ankom Ullevål med alt pikk-pakket vårt. 3 bagger hang rundt skuldrene til Dennis, mens jeg henvendte meg i skranken. «Hei, vi skal til fødeavdeling A» … Opp en trapp og inn en dør. Det var der det skulle skje! Jeg fikk på meg sykehusskjorten, og fikk deretter en fin gjennomgang av en fantastisk jordmor. Venflon ble lagt inn, og vi gjorde oss klare til en ytre vending. Men… Tror dere ikke at Falk plutselig snudde seg? Joda… Den lille aktive karen lå nå med hodet ned, men med sin rygg mot min rygg.

En vurdering ble tatt, og vi ble alle enige om å sette meg i gang før han evt. ville snu seg enda en gang. Nå satset vi på at han ble liggende i riktig posisjon, og vi gikk i gang med første trinn av igangsettelsen – nemlig ballongen! Her ble et spesielt kateter satt inn i skjeden slik at spissen ble plassert inne i livmoren. Deretter ble en liten ballong fylt med vann (ca. 50 – 60 ml), som skulle danne et trykk nedover, og bidra til at livmorhalsen skulle åpne seg. Målet var at ballongen skulle falle ut av seg selv – da ville nemlig åpningen være såpass stor at det ville være mulig å ta vannet, men hvor lang tid det ville ta, var umulig å si. Det varierer nemlig veldig fra person til person, men jeg måtte forberede meg på at ballongen kunne bli værende i noen gode timer, og opp til et lite døgn.

Dette opplevde jeg som ganske ubehagelig. Det var ikke spesielt godt å føre kateteret inn – ei heller da ballongen ble fylt opp med vann, og da det var på plass, var det svært ubehagelig å sitte. Ballongen fremprovoserte også rier som jeg hadde med jevne mellomrom (ca. hvert 4. minutt) gjennom hele fredagen. Mot slutten av kvelden var noen av disse riene såpass vonde at jeg måtte ta i bruk både pusteteknikker, varmeflaske for smertelindring, samt Dennis sine knyttenever i korsryggen. Likevel visste jeg jo at det var langt ifra så smertefullt som det jeg skulle igjennom på et senere tidspunkt, så jeg prøvde å se på dette som en smakebit på det som skulle komme.

Jeg følte ofte en trang til å gå på do, og hadde lett diaré gjennom hele fredagen. Jeg var på do flere ganger, og det var jo heller ikke så digg mht. til ballongen, samt slangen som hang ut av underlivet mitt, og som var tapet fast i låret. På dette tidspunktet følte jeg meg ikke særlig fresh, haha. Stor truse med stort bind, og en slange tapet fast i låret med en kondom på enden, som skulle samle opp evt. væske og annen gugge. Vi fikk oss noen gode latterkramper innimellom riene da vi tok en skikkelig titt på hvordan jeg så ut. En kvinne på fødeavdeling, ass… Noe så sjarmerende og usjarmerende på samme tid, haha.

Det finnes altså ulike metoder for å få i gang en fødsel som:

1. Ballong
2. Hormoner som tas vaginalt eller svelges. De myker opp livmoren og setter i gang riene.
3. Hormondrypp som setter i gang riene.
4. Å stikke hull på fosterhinnen, slik at vannet går.

Tror dere jeg måtte gjennom alle de ulike trinnene? Oh yes! Falk ville ikke ut, og jeg var langt ifra klar for å føde. Å sette i gang en føstegangsfødende er ikke det mest optimale, men mht. til historikken (én arterie i navlesnor, samt at det opprinnelig var tvillinger) ønsket ikke jordmødrene at jeg skulle gå til termin, og i hvert fall ikke over termin. Så… Det ble noen intense døgn på denne vordende mammaen, for å si det mildt.

Da klokken bikket midnatt, fikk jeg noe å sove på slik at jeg forhåpentligvis kunne få en god natts søvn. Dennis fikk egen seng, og vi fikk begge to sove godt gjennom hele natt til lørdag. Jordmødrene var inne hos oss med jevne mellomrom for å sjekke at alt stod bra til med både meg og mini i magen, og jeg følte at jeg var i skikkelig gode hender. Jeg tror faktisk aldri at jeg har følt meg så trygg som på fødeavdelingen.

Lørdag 13. april: 

Ny dag, nye muligheter… Skulle han komme i dag, mon tro? Neida… Langt ifra!

Vi startet dagen med nytt besøk av jordmor. På dette tidspunktet hadde vi fått hilst på tre ulike jordmødre – alle like vidunderlige. Spørsmålet nå ble jo om det var noen av disse som skulle være med på den aktive fødselen, eller om vi måtte bli kjent med en ny person. Det ble en del nye personer etter dette, for å si det sånn. Jeg tror faktisk vi rundet hele fødeavdelingen, og fikk hilst på alle jordmødrene som var til stede, haha. I hvert fall føltes det sånn!

Ballongen falt ikke ut av seg selv, men jordmoren klarte å nappe den ut uten motstand rundt klokken 13.00. Dette var et positivt tegn – da hadde det heldigvis skjedd noe der oppe, men skuffelsen var til å ta og føle på da vi kunne konstatere at jeg ikke hadde åpent meg mer enn 2 usle cm. Det var nesten som å være tilbake på startstreken, så nå måtte vi gå videre til trinn 2 – nemlig hormoner som skulle svelges.

Jeg kunne ta totalt 8 piller. 1 pille hver andre time. Nå var det spennende å se om det ville skje noe før vi hadde nådd 8 stk., slik at vi kunne ta vannet. Èn pille. To piller. Tre piller og 6 timer senere hadde det fortsatt ikke skjedd noe som helst. Fire piller ble til fem, og fem ble til 8. Still nothing!

Det positive oppi alt dette var jo at hele lørdagen var en smertefri dag. Ingen rier. Ikke noe ubehag. Vi fikk slappet godt av, og spist masse god mat og påskegodt, akkompagnert av mer eller mindre hele sesong 9 av Walking Dead. Vi koste oss skikkelig, med andre ord, mens vi ventet tålmodig. Jordmødrene var innom med jevne mellomrom for å sjekke hjerterytmen til Falk – han var i tipp topp form på hver eneste kontroll! En sterk liten kar, som tydeligvis hadde det litt for godt i magen. Å komme ut over en uke før termin var han visst ikke særlig giret på!

Fortsettelse følger…

Annonse