Annonse

SIDEN SIST…

Jeg må innrømme at det er skikkelig deilig med noen bloggfrie dager… Dagene flyr jo bare fra oss, og jeg prøver så godt jeg kan å være til stede og nyte de mange magiske øyeblikkene, fremfor å bruke tid på å ta en million bilder og sitte bak en data. Likevel får jeg jo litt dårlig samvittighet – jeg skylder dere så mye mer en et innlegg hver 4. dag. Det skal nok bli bedre når vi entrer høsten. Da er i hvert fall målet mitt å oppdatere bloggen minst en gang daglig, og jeg skal gjøre mitt beste for å få det til…

Vi kom hjem fra Spania natt til fredag, og hele fredagen gikk med til å pakke ut, vaske klær og pakke på nytt. En roadtrip mot det glade sørlandet stod nemlig på planen på lørdagen, for da skulle min kjære Belinda drikkes ut. Dessverre var det umulig for meg å være med på hele opplegget, men jeg fikk med meg i underkant av fem fine timer for å feire dette vidunderlige mennesket i livet mitt, som skal gifte seg om bare to uker.

Søstrene hennes hadde sørget for en fantastisk dag for henne, som endte opp ved sjøen i det nydelige været. Her ble det gode samtaler og mange latterkramper, før jeg måtte takke for meg, og hente Dennis og Falk som hadde vært hos de glade oldeforeldrene på Fevik. Etter noen klemmer, satte vi kursen mot Stavanger, og ankom svigers ved 1-tiden. Da stod både besteforeldrene og tante Mille klare for å ta oss imot, og gjett om gleden var stor da de omsider fikk se lille Falk igjen. Vi hoppet direkte i seng, og i går kunne jeg kose meg med morgenkaffen helt alene ute i det deilige været, mens den stolte farmoren dullet med barnebarnet sitt inne ♥ Egentid, ass!

Nå har vi altså sjekket inn hos mine kjære svigerforeldre, og skal nyte enda flere late sommerdager i deilige Stavanger. Vi blir værende helt til 9. august, så nå skal jeg nok en gang la hvilepulsen ta kontroll over kroppen, og virkelig kjenne på feriefølelsen før jeg går i gang med nye prosjekter. Midten og slutten av august blir nemlig latterlig hektisk, så nå skal batteriene lades helt opp!

Kaffe og alenetid ute i hagen ♥

Kveldstur på Hundvåg etter gårsdagens tordenvær. Svigers bor bare et steinkast fra sjøen, og i går kveld ble jeg sittende her og titte utover mens jeg hørte vannet skvulpe under bryggen. Åh – noe så vidunderlig!

Inngangspartiet så slik ut da vi kom hjem fra Spania. Etter én uke, hadde disse lilla blomstene virkelig vokst seg store over hekken. Er det noen som vet hva slags blomst dette er? Den titter frem år etter år, og jeg synes den er sååå fin. Men kanskje det egentlig er ugress? Haha!

I utdrikningslaget ble det pakkelek, hvor Belinda skulle gjette hvem innholdet var fra, og forklare hvorfor hun fikk akkurat den gjenstanden! Og i denne pakken her skjulte det seg en stekespade som ble brukt til noe ganske spesielt for en god del år tilbake. Dette resulterte i tidenes uttrykk og heftigste latterkrampe!

Bare tær og kaffe i koppen ♥

Ikke akkurat den kjipeste plassen for et utdrikningslag! Fy søren for et vakkert sted ♥

Belinda in action!

Sommervibber hos svigers ♥

Norsk sommer!

Belinda drikkes ut ♥

Herlige Hundvåg!

Solstrålen!

Sørlandsidyll ♥

Når solen skinner, er det ingen tvil om at sommer i Norge er noe av det beste som finnes. Og nå håper jeg på flere solskinnsdager fremover, slik at vi virkelig kan nyte Stavanger når byen viser seg fra sin aller beste side.

Hva har dere gjort siden sist? Har dere en fin sommer, skjønne venner?

Annonse
Annonse

OSS TRE PÅ LUNSJ

I går morges reiste Christian, Trine og Julie hjemover, og da ble det plutselig veldig stille her i Albir. Stille og trist! Det er jo så leit når noe skikkelig kjekt tar slutt, og vi fikk også en påminnelse om at det bare var én dag til avreise for oss tre. Å dra fra Jon og mamma blir skikkelig stusselig – jeg gruer meg til avreise! Neste sommer får vi legge det opp slik at vi blir værende her mye lenger. 1 ussel liten uke er faktisk ikke nok!

Da mamma og Jon tok seg en liten ettermiddagslur, dro Dennis, Falk og jeg ned på en av våre favorittrestauranter her i Albir. På Goa er vibbene så herlige, og menyen er helt i vår gate. Her er det mange veganske alternativer, og sangriaen er en av de beste i hele Albir. På toppen står riktignok cava sangriaen på De Lab, som ligger vegg i vegg med Goa, men denne tradisjonelle varianten kommer på en fin-fin andreplass!

I går kveld tok vi den siste middagen ute på «kinaen» ! Dette er stedet vi alltid ender opp med å spise flere ganger hver ferie. Personalet er verdens hyggeligste, maten er nydelig, og prisene er så lave at det nesten er teit. Uansett hvor fullt det er her, får man alltid et bord når man kommer. For selv om alle bordene er fulle av sultne og glade mennesker, bærer sjefen sjøl ut bord som står inne i restauranten når behovet for flere plasser melder seg. De er virkelig de skjønneste folka, de som jobber her. Alltid så smilende og blide, og det gjør jo hele opplevelsen ekstra bra!

Baggene er pakket, og nå skal jeg bare vaske opp litt kopper og kar her i leiligheten vi har lånt, før vi stikker ned til mamma og Jon. Der blir vi værende til vi vender snutene mot flyplassen rundt klokken 17. Åååå… Jeg vil ikke! Vi har hatt det så magisk på denne ferien, og Falk har vært eksemplarisk! Lille blidfisen vår, som kan være med overalt uten å klage. Han er virkelig helt vidunderlig ♥ Og når jeg ser han og Dennis sammen, nei da smelter hjertet mitt… Jeg er rik! Det er det virkelig ingen tvil om…

Annonse
Annonse

FAMILIEFERIE OG LAVE SKULDRE

Tirsdag allerede… Dagene flyr i godt lag, og jeg orker nesten ikke tanken på at vi vender hjemover allerede på torsdag. Vi kom jo nettopp! Dagene har gått med til å bare late seg og spise. Masse! Ferie for oss er mat, haha… Det er jo det ferien i grunn dreier seg om. Det er jo så mye kos som er knyttet rundt de ulike måltidene… Det er jo da man virkelig får pratet og hygget sammen!

Vi er her med mamma og Jon, min stebror, Christian, og Trine, og deres lille datter på 1 år. Hun er magisk! Så morsom og festlig liten frøken som har underholdt hele familien de siste dagene. 1-åringer, ass! De er virkelig noe for seg selv, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å dra ned hit neste sommer, med en liten pjokk som da vil være på Julie sin alder. Da blir det nok litt mer hektisk for oss foreldre enn denne gangen, haha! For nå er han like lat som oss, og sover til langt på dag.

På tross av slaraffenmodus og hvilepuls, har vi tatt noen turer i bassenget, og spenningen steg til taket da Dennis skulle ta med seg Falk uti for aller første gang. Vi ante jo ikke hvordan han ville reagere, men jaggu så det ut til at han elsket det. Det var trygt og godt i pappas armer, og gjett om jeg stod stolt og fulgte med på sidelinjen. Smilet og latteren meldte sin ankomst med det samme han ble vant til vannet, og det var nok deilig å kjøle seg litt ned, selv om gradestokken i vannet viste like under 30 grader. Dette er jo temperatur som selv jeg kan leve med, så pysete som jeg er.

Nå skal vi snart ned på strandpromenaden for å spise lunsj… Mat, mat, mat! Og sangria… Mmmm! Vi nyter livet her nede i syden ♥

Hvordan er livet der hjemme?

Annonse
Annonse

22. JULI

22. juli… Dagen vi aldri glemmer. Og vi skal ikke glemme – vi vil ikke glemme!

Det er jo helt tilfeldig, men likevel litt rart – jeg er nemlig alltid i Spania på denne dagen, og det var også her jeg befant meg da terroren rammet Norge. Da 22. juli skulle bli en dag som ville sette dype spor. Jeg har skrevet tilsvarende innlegg seks ganger, men skriver det igjen – det er jo tross alt det eneste riktige å gjøre på en dag som denne.

8 år har gått. Åtte år siden jeg lå ute på en flytemadrass i bassenget i Spania, og ante fred og ingen fare. Sommerferien 2011 var i full gang, og jeg var på min første ferie i den nye leiligheten til mamma og Jon i Albir. Denne ferien skulle gjøre så godt… Jeg var virkelig klar for avslapping og lave skuldre, etter en hektisk og ellevill vår. Jeg hadde akkurat rundet ett år i hovedstaden etter et bad break up, og kjente det var godt å tilbringe ferien med familien. Vi var intetanende om hva som foregikk hjemme i Oslo, mens vi hygget i solsteiken og plasket i bassenget.

Det var en deilig fredag i Albirvi hadde besøk av tante, onkel og søskenbarn, og jeg glemmer ikke hvor innmari koselig vi hadde det sammen på ferie i Syden. Dette var mitt første år på «hytten» i Spania, og alt lå til rette for tidenes familieferie. Plutselig ringte telefonen, og det var vanskelig å tro på det som ble sagt… Bombe i Oslo? Terror i Norge? Vi satt klistret til TV-skjermen resten av dagen. Alle med tårer i øynene og klump i halsen. Det var vondt å være så langt borte, samtidig som det var litt godt å få det hele på avstand – i tillegg var det godt at vi var sammen, og at vi kunne klemme, prate og gråte i felleskap.

Hele 8 år har gått, og plutselig blir 8 år til ingenting. Det knyter seg i magen hvert eneste år… På denne dagen går det ikke ett sekund uten at denne hendelsen preger tankegangen… Det er rett og slett for avskyelig til å begripe at noen er kapabel til å gjøre noe så groteskt! 69 liv gikk tapt på Utøya. 69! De yngste var bare 14 år gamle. I dag skal vi minne oss selv om hvorfor de var der. De var engasjerte barn og ungdommer, forent i kampen for solidaritet, fellesskap og medmenneskelighet. 8 liv gikk tapt i Regjeringskvartalet… Noe så grusomt og meningsløst. Det er nesten umulig å beskrive det som har skjedd, men vi er nødt til å gjøre et forsøk. Historien om 22. juli må fortelles igjen og igjen!

I 2011 viste hele landet at kjærligheten var vår sterkeste kraft da terroren rammet, og i løpet av disse 7 årene har vi vært vitne til varme hjerter, tydelige definisjoner og klare hoder – det er så viktig at vi fortsetter slik. Vi trenger ordene, vi trenger å snakke om 22. juli – vi skal ikke glemme, vi vil ikke glemme, vi trenger kunnskap og saklige debatter. I dag går mine varmeste tanker og dypeste medfølelse til de som ble rammet, og til de etterlatte etter denne tragiske og meningsløse hendelsen.

Det som skjedde 22. juli var noe ingen av oss hadde forutsett. Terror? I Norge? Ikke pokker… Det skjer ikke oss! Det skjer ikke meg… Hvor mange ganger sier vi ikke til oss selv; «det skjer ikke meg» ? Jeg sier det hele tiden, og på dager som i dag blir jeg faktisk enda mer inspirert til å tenke at livet er ! Livet har ingen garanti – det kommer ei heller i reprise, og ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. La oss omfavne livet – leve. La oss elske, spre masse kjærlighet, hjelpe hverandre, ta vare på hverandre, og være den beste versjonen av oss selv. Vi er så heldige som bor i Norge, og det er så vanvittig viktig å faktisk sette pris på det vi har og de vi har rundt oss.

Alt kan skje i morgen – gjør livet meningsfylt!


Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantenes spisser er avslitt og det bare er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

-kinesisk visdomsord-

God klem til dere alle fra meg ♥

Annonse