Annonse

I FØDEBAGEN…

Happy freeedag, fininger! Dette er ikke hvilken som helst fredag, men for mange siste arbeidsdag før påskeferie. Noe så deilig, eller hva? Kanskje noen av dere til og med har tatt fredagen fri, og allerede er på vei til fjells? Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på alle som skal nyte påskesolen på hytten, men så kan jo dette for vår del bli den mest vidunderlige påsken noen sinne. Mini kan jo komme når som helst, og det er så spennende. Det ser riktignok ikke ut til at han har tenkt å melde sin ankomst med det første. Han stortrives i magen, og tar det helt chill, haha.

Likevel er det jo fint at denne fødebagen er klappet og klar. Nå har vi jo hatt noen runder hvor vi har prøvd å pakke den mest ultimate bagen, og nå tror jeg vi er i mål. Det er så mange som ønsker å vite hva jeg tar med på sykehuset, så nå tenkte jeg å dele min lille liste med dere.

Det viktigste av alt tror jeg blir komfort. Komfortable klær, svære truser, noen digge tøfler, og noe å kose seg med. Snacks, frukt, nøtter, kjeks, litt snop, og selvfølgelig favorittbrusen. Og klær til mini, naturligvis. Dette blir med i min fødebag:

Til meg: 

• En digg og myk pysjamas
• Joggebukse i mammamodell
• 4 mammatruser med plass til store bind
• Myke tøfler til kalde føtter
• 3 par sokker
• Amme-BH x2
• Amme-singlet x2
• Ammeinnlegg
• Lesestoff – jeg tar med lesestoff relatert til baby og den første tiden etter fødsel
• Hoodie med glidelås
• Store bind (just in case… Regner med jeg ikke trenger å bytte ut de store bleiene man får på sykeuset, men man vet jo aldri)
• Egen sjampo og balsam
• Håndkrem
• Leppomade
• Varmeflaske – denne kan bli fantastisk god å ha som smertelindring
• Tannbørste
• Hårstrikk
• Flip flops som kan bli med i dusjen
• Pleie til såre brystvorter
• Ammepumpe
• Helsekort
• Mobiltelefon + lader
• Kamera
• Mac

Til baby:

• Bilstol til hjemreise
• Tørre stellekluter
• 3 bodyer
• Strømpebukse
• Hentesett inkl. yttertøy
• Koseklut

Til far:

• Mobil + lader
• Joggebukse, 2 t-skjorter og en digg hoodie
• Sokker + boxer
• Tannbørste

Jaddaaa… Vi er klare!

Eller er det nok en nyyydelig dag i Oslo, og planen er å tusle litt rundt ute i det fine været. I kveld blir det taaaacooo og film – perfekt fredag!

Ønsker dere alle en nydelig dag i solen. Love you all!

Annonse
Annonse

SISTE KONTROLL FØR FØDSEL

Annonselenker: Junkyard

Dette deilige påskeværet kan vi bli vant til, ass! Det er så deilig å tusle ute i det forfriskende været, selv om det fortsatt er litt for kaldt til å kaste skjerfet. Det er i grunn helt greit – hvis vi får en like fin og varm sommer som i fjor, er det helt innafor at de høye temperaturene lar vente på seg.

I dag startet vi dagen på en siste kontroll på Fostermedisin på Ullevål. Fy søren så god oppfølging vi har fått gjennom hele svangerskapet, og jeg sitter i grunn bare igjen med en enorm lykkefølelse og takknemlighet over at vi bor i et av verdens beste land. Vi har et fantastisk helsevesen – joda, det kan til tider diskuteres, men alt i alt er vi i gode hender. Tenk på de gravide kvinnene som ikke har tilgang på den samme teknologien som oss, f.eks. Som ikke kan få den samme oppfølgingen, og som ikke aner hvordan det står til med den lille inni magen… Som bare må ta det som det kommer, håpe på det beste, og satse på at fødselen – gjerne bak en busk – går fint. Det er helt vanvittig å tenke på.

Men sånn har det jo vært her også. Utviklingen har vært helt insane, og man skal jo ikke lenger tilbake til da våre besteforeldre ble født, at det verken var noe som het ultralyd eller epidural. Jeg tenker på min mormor som hadde 9 søsken. NI! Min oldemor gikk altså gjennom ti heftige fødsler i egen seng på en gård, uten innlagt vann, uten elektrisitet, uten smertestillende. Vann måtte hentes i en brønn, håndklær, sengetøy og klær ble vasket i elven, og det å føde midt på vinteren må jo ha vært et mareritt. Gjerne uten lege tilstede. Gud bedre! Jeg er evig glad for at jeg føder i 2019 og ikke i 1919. All ære til alle som føder – og har født – uten tilgang på det vi i Norge har tilgang på i dag. Det er disse som er de ekte superheltinnene!

Sneakers fra Nike her // Kjole fra Urban Outfitters // Jakke fra Junkyard her //

Anyways… Etter undersøkelsen tok vi trikken tilbake til Løkka, hvor vi gjorde et lite stopp på Vintage Café for en øl. Her har de nemlig favoritten min – Kronenbourg Blanc uten alkohol, så det ble en skikkelig smakfull liten pause, før vi tuslet hjemover. Og nå sitter jeg i grunn bare her og jobber litt, før jeg skal gjøre meg klar til datenight med jentene. Litt takeaway hos Stine blir ikke feil, og Dennis synes det passer ypperlig at jeg skal forlate huset i dag, siden Arsenal spiller kamp, haha. Han har invitert gutta på fotball, så denne torsdagen blir skikkelig fin for oss begge to. Hurramegrundt-torsdag!

Har dere noen spennende planer i dag, fininger? Og hva skal dere i påsken? Åh, for en deilig tid vi har i vente ♥

Annonse
Annonse

ET HERLIG TILBAKEBLIKK

La oss skru tiden tilbake… Tilbake til september i fjor, da Dennis og jeg var på roadtrip i USA. Dette ble en veldig spesiell tur for vår del – jeg var jo gravid, men det var det ingen som visste. Jeg hadde fortalt det til et par nære venninner, men ellers var det ingen som visste noe som helst. På dette tidspunktet var jeg 10 uker på vei – ikke så fryktelig langt ut i svangerskapet, med andre ord, men likevel lenge nok til at jeg kunne spotte en liten kul på magen. Eller… Det var nok mest sannsynlig bare en food baby, haha, men det var så rart å vite at det kanskje kunne være noe annet. Selv om fosteret i 10. uke ikke er større enn en fiken, og ikke lenger enn ca. 4 cm, var det liksom ekstra spesielt å se seg selv i speilet… Tenk det – inni der var det en liten mageboer, en liten mageboer vi hadde valgt å beholde.

Før jeg tok graviditetstesten var jeg 100% sikker på at jeg skulle komme til å ta abort, hvis testen viste positiv. Jeg var skråsikker! Barn? Det var jo ikke noe for meg. Jeg skulle jo ikke ha det! Men med det samme jeg så at testen faktisk var positiv, skjedde det noe som er vanskelig å forklare. En indre konflikt oppstod, for plutselig visste jeg at jeg skulle beholde, selv om jeg ikke ville. Det var så rart! Jeg skjønte ikke hva som foregikk, og ble ganske så hysterisk. Forvirret. Fortvilet. Men denne turen vår til USA fikk stor betydning for oss, og kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Her fikk vi nemlig god tid til å bare være oss, til å prate om dette, til å sakte men sikkert la det synke inn, og til å prøve å venne oss til tanken på at vi skulle bli en familie på tre.

Det er jo litt sprøtt å tenke på at jeg på header-bildet her på bloggen er gravid. Og når jeg nå titter på disse bildene – favorittbildene mine fra turen vår – blir jeg liksom litt ekstra lykkelig. Den fine mannen som står og holder rundt meg og som kysser meg på pannen, det er faktisk pappaen til mini i magen. Han ser ganske lykkelig ut, gjør han ikke? Herregud for en fantastisk pappa han kommer til å bli!

Denne dagen var alt. En perfekt dag på Venice Beach med gode samtaler, tandemsykkel og latterkramper. Hadde jeg vært lengre på vei, hadde jeg garantert tisset på meg opptil flere ganger, haha. Jeg hadde garantert tisset på tandemsykkelen også, for den villeste latterkrampen oppstod da vi skulle prøve denne for første gang. Makan for et styr – jeg hadde seriøst null peiling på hva jeg holdt på med, og det hele ble bare ufattelig komisk. Jeg lo generelt ekstremt mye på turen vår, og latteren kunne fort forvandles til hysterisk gråt. Helt uten en grunn. Hormoner, sa du?

En av de sjukeste opplevelsene var da vi var ute og spiste på en ganske så fancy restaurant i San Diego. Restauranten var stappfull av mennesker, og bordene stod ganske tett i tett. Plutselig bryter jeg ut i latter – en sånn ukontrollert latterkrampe, vet dere, som er så forbaska herlig, men samtidig så upassende i enkelte settinger. Som som i denne settingen her. Jeg lo og lo, og lo litt til, før jeg plutselig begynte å gråte. Vi snakker hysterisk gråting. Hulking, faktisk. Med tårer og null kontroll. Dennis, stakkars, har aldri følt seg så utilpass og utilstrekkelig – for uansett hva han sa for å prøve å redde situasjonen, ble det bare verre. Jeg gråt non stop i 10 minutter, og da jeg omsider var ferdig, var det vel ikke en eneste person i restauranten som ikke hadde fått med seg mitt sjuke utbrudd, haha. Heldigvis har ikke dette vært hverdagskost gjennom svangerskapet!

Nå er det 8 måneder siden vi var i USA, og vi ble kastet inn i det… For 8 måneder siden sa vi til hverandre at vi hadde god tid til å forberede oss, og at det var en hel evighet til vi skulle bli foreldre. Nå, derimot, nå er termin om bare 12 dager, og her sitter vi like lite forberedt som for 8 måneder siden. For man kan faktisk ikke forberede seg på hverken fødsel eller foreldrerollen. Det er vel helt umulig, så nå får vi rett og slett bare ta det som det kommer!

Men er det én ting som er sikker som banken, så er det at denne lille karen kommer til å bli overøst med kjærlighet. Både av oss foreldre, men også av besteforeldre, tanter og onkler. Han er en heldig liten kar som får så mange fantastiske rollemodeller å se opp til, og jeg kan ikke vente til de første møtene. Nå kan du bare komme, lille venn, vi er så klare for å hilse på deg ♥

Annonse
Annonse

DET ER SKIKKELIG NERVEPIRRENDE

Beklager fraværet i går, fininger. Jeg skjønte i løpet av dagen at det å ikke oppdatere sosiale medier nå når jeg er såpass nærme termin, fører til en del spekulasjoner. Da jeg sjekket innboksen på Instagram i går kveld, var det mange som hadde spurte om jeg var på vei til føden, men det kan jeg altså i dag bekrefte at jeg ikke er, hihi.

I går var det nemlig bare så mye som skjedde, og på planen stod både feiring av min kusines datters 2-årsdag samt hang out med Stine. Timene bare fløy, og da jeg kom hjem litt ut på kveldingen, var det all about sofa og de siste episodene av Walking Dead. Vi hadde jo helt glemt at vi ventet i spenning på sesong 8, og gleden var stor da vi plutselig fant den på HBO.

Tenk at det i dag bare er 13 dager til termin. I følge preglife-appen er svangerskapet nå 95% fullført, og babyen i magen er hele 50 cm lang. På tross av at mini bare har én arterie (det skulle vært to) og én vene i navlestrengen, har han vokst som han skal og følger normal vekstkurve. Det er vi skikkelig glade for! Han veier nå ca. 3,30 kilo, og er en aktiv liten krabat.

Jeg må innrømme at den vanvittige aktiviteten på kveldstid er ganske så ubehagelig. Han liker visst å sparke meg opp i ribbeina og utover mot siden, og det gjør faktisk ganske vondt, haha. Men heldigvis er det mye bevegelse, og jeg synes jo det er skikkelig koselig når han gir lyd fra seg.

I går fikk jeg hentet det siste hos Stine som vi er så heldige å få låne. Nå er både babynest og bæresjal på plass, og før helgen kom babygymmen også. Den er det jo fortsatt en stund til vi får brukt, men det er likevel kjekt å vite at vi har det meste på stell. Fødebagen er pakket og klar, så nå kan han faktisk bare komme!

Det eneste som mangler nå er navnet til den lille. Vi er fortsatt helt lost, og det stresser meg. Jeg vet at han ikke må ha et navn med det samme han kommer ut, men vi vil jo gjerne begynne å kalle han for det han skal hete så fort som mulig, i stedet for «lille venn» eller «mini» . Det går jo ikke! Vi har bestemt oss for å se han først i håp om at navnet bare kommer til oss som lyn fra klar himmel. Vi er fortsatt veldig glad i navnet Falk, så nå gjenstår det å se om han er en Falk eller ikke. Åh, hadde vi bare hatt en sterkere tilknytning til navnene på listen… Det hadde gjort saken så mye bedre!

Solen skinner i Oslo i dag, og jeg går i grunn bare rundt og venter på at riene skal kicke inn, haha. Det er så sjukt å tenke på at han kan komme når som helst, og det er rett og slett skikkelig nervepirrende. Han kan komme i kveld, liksom, haha! Wææææ!

Håper dere har en vidunderlig start på uken, vakre venner. Jeg titter innom litt senere i dag ♥

Annonse