Annonse

SURMULING I KOMMENTARFELT, MAMMAPOLITI OG EN DEILIG SOMMERKVELD

Det mest slitsomme med å være mamma, er søren meg alle kommentarene man får om alt man gjør feil. Herrejesus – jeg blir helt matt! Er det ikke det ene så er det faen meg det andre…

«Jeg så deg på Løkka UTEN myggnetting på vognen» . «Forferdelig å se at du drikker en øl mens du ammer!!» . «Den tapeten dere har valgt på barnerommet vil gi sønnen deres mareritt» . «Du tar feil ved å si at chille foreldre får chille barn» . «Du bærer bilstolen feil«. «What? Drar du på fest allerede???» . «Så forferdelig av deg å si at å føde var en kul opplevelse, bare tenk på de stakkars damene som ikke opplevde det slik» … «HÆ? Barnet ditt ser veldig utsatt ut i den bilstolen, bruker du ikke kalesje?» . «De tørre stelleklutene skal du fukte! Hvor dum er ikke du, liksom?» «Unnskyld meg, men du må jo ha madrass i den vuggen» . «Stakkars babyen i magen… Hvordan skal han få i seg nok næring når du spiser plantebasert?» «Du EKSPONERER barnet ditt på internett, noe du sa du ikke skulle gjøre. For en forferdelig mamma du er»

På lørdag ønsket jeg å dele litt tanker om morsrollen, og hvordan disse to månedene som mamma har vært for meg. Dette skulle bli et ærlig og fint innlegg, og jeg ønsket i den anledning å dele et bilde av vår lille sønn. At jeg deler et bilde av en 2 måneder gammel baby, betyr ikke at jeg ikke eier moral, at jeg er driver med massiv eksponering av barn på internett, og at alt jeg har stått for har vært løgn. Jeg står fortsatt ved at små barn har rett til privatliv, at de skal få lov til å skape sin egen digitale identitet, og ikke minst – at de ikke bør brukes i kommersielle sammenhenger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt at vi kommer til å dele et par små drypp her og der, nå når han er så liten. Han forandrer seg fra uke til uke, og det vi kommer til å være ekstra påpasselig på, er at han ikke kan bli gjenkjent når han blir litt større. Ingen vil kjenne igjen Falk om 1 år. Ingen! Og det skal vi som foreldre sørge for. Vi har ikke delt bilde av ansiktet hans siden fødselen, og nå hadde jeg rett og slett skikkelig lyst til å vise han frem. Jeg sprekker av stolthet – og ja… Kall meg gjerne egoistisk som ikke klarte å la være, men vi tok en skikkelig vurdering på dette i forkant, og ble enige om at dette var innafor. Dere vet jo også at jeg ikke har for vane å dele bilder av Falk. Er det da rettferdig å kaste meg oppi den samme baljen som flere influencerne her i landet, som har barn de hyppig eksponerer på nett? Og som titt og ofte brukes som virkemiddel i reklame? Jeg bare spør…

Ja, jeg er helt enig i at Jenny Skavlan og Live Nelvik er store forbilder når det gjelder eksponering av barn. De deler ikke noe som helst, og flott er det. Men så har vi vidt forskjellige utgangspunkt også. Disse flotte damene lever ikke av å dele hverdagsglimt, de har andre prosjekter de jobber med, som ikke handler om deres hverdag. Det blir så feil for meg å ekskludere Falk fra det jeg deler i sosiale medier. Jeg nekter å late som at han ikke eksisterer! Det betyr likevel ikke at jeg eksponerer han i stor grad. Synes dere virkelig at det jeg har delt til nå er over streken? Sånn helt oppriktig? Jeg er nemlig nysgjerrig på hvor dere mener denne grensen går.

Og så har man alle de andre kommentarene å forholde seg til. Alle disse kommentarene og meldingene fra mødre eller ikke mødre, som skal synse og sanse om alt du gjør. Dette er forferdelig for alle nybakte mammaer, men enda verre blir det når man er offentlig. Det er rett og slett ubehagelig å vite at folk ser etter feil når de får øye på oss på gaten… Samtidig har jeg jo valgt offentligheten selv, så dette skal jeg stå i og leve med uten å sutre. Likevel føler jeg at jeg har lov til å vise at jeg blir litt oppgitt, når mammapolitiet herjer som verst!

Jeg lar sjelden negative kommentarer gå inn på meg, men akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt mentalt sliten av oppgulpet og alle irettesettelsene av bedreviterne. De negative kommentarene har dessverre en tendens til å overskygge alle de positive tilbakemeldingene, samt all kjærligheten som også finner veien inn i kommentarfeltet. Men all denne kjærligheten, kjære lesere, den setter jeg så inderlig stor pris på – det håper jeg at dere vet. Konstruktiv kritikk er alltid velkommen, men usakligheter gjør meg bare sliten. Det å bli mamma har ikke bare vært lett for meg i utgangspunktet, og da hjelper det ikke akkurat å lese kommentarer om hvor ubrukelig jeg er, når jeg lander på hodeputen etter en lang dag.

Sånn… Da fikk jeg ut litt frustrasjon på ukens første dag, og nå er jeg dønn klar for alle utfordringer som venter. Men aller først må jeg bare dele noen små glimt fra lørdagskvelden her hos oss.

Været har vært så skiftende i det siste, men på lørdag var det skikkelig sommer. Endelig kunne vi nyte middagen utendørs på denne varme sommerkvelden! På menyen stod noe så lite fancy som vegansk pølsegrateng, akkompagnert av en dyp rød herlighet… Perfekt!

Vi er så heldige som har denne uteplassen vår! Den skal pimpes enda mer opp nå når værmeldingen blir litt mer stabil. Og så mangler jeg fortsatt flere store, digge puter som jeg har pratet opp en del ganger nå. Her ute skal det være 100% behagelig å være. Nå er vi på 85%, haha.

Jeg er egentlig interessert i å finne en større sofagruppe med hjørne, slik at det blir enda mer comfy her ute. Så blir det lettere å ta middagsluren under parasollen, på de virkelig fine sommerdagene. Jeg skal inn å sjekke Finn ASAP! For alt jeg vil er i grunn å flytte ut i hagen, og bare bli her ute hele sommeren!

I dag har vi hatt en skikkelig slaraffendag. Vi sov lenge, og brukte lang tid i sengen etter dagens første bleieskift, på å bare småprate, pludre og kose. Magisk stund med de to jeg elsker aller høyest ♥ Nå skal jeg hive den svette kroppen min i dusjen, og så skal vi ut og trille. Jeg får vel huske muggnetting denne gangen, haha!

Stor klem

Annonse
Annonse

2 MÅNEDER MED DEG

På denne dagen for akkurat 2 måneder siden, kom vår lille hjerteknuser til verden. Og på akkurat denne tiden – i åttetiden på kveldingen den 15. april, lå vi i sengen på barselhotellet og stirret bort på vårt lille vidunder. Vi var begge like skrekkslagne – vi ante jo ikke hvordan dette skulle gjøres, og gjorde vårt beste for å gi så mye kjærlighet, nærhet og trygghet som overhodet mulig. Vi var sammen om alle bleieskift, og var begge to like forelsket i den lille pjokken som lå der på stellebordet. Han skjønte jo ingenting, stakkars.. Det må jo være helt crazy å plutselig komme ut i verden etter 9 måneder i magen.

Vi var så sinnsykt nervøse for å gjøre noe feil, og jeg var rett og slett livredd for å løfte han opp. Jeg hadde jo ikke snøring på hvordan jeg skulle holde en så bitteliten baby, og følte meg som tidenes mest ubrukelige person. Jeg hadde null kunnskap! Men samtidig visste jeg jo at det aller viktigste var å overøse det lille barnet med kjærlighet, noe jeg mestret med glans.

Nå… To måneder senere, føles det som vi ikke har gjort noe annet… Det er helt vanvittig hvor fort det kan snu, og hvor fort man liksom kommer inn i det. Vi er helt rå på å skifte bleier, for å si det sånn, haha! Og jeg synes vi er ganske så flinke i rollen som mor og far. Selv om jeg fortsatt føler at jeg ikke strekker helt til, og at jeg enda må jobbe med å flytte fokus, synes jeg vi to sammen – Dennis og jeg – utfyller hverandre. Jeg sliter fortsatt med mye dårlig samvittighet, og jeg vet at jeg må være mer tilstede både fysisk og mentalt. Det tar bare litt tid å komme dit, men jeg prøver å si til meg selv at det er helt greit, og at barnet mitt likevel er i de aller beste hender. Jeg elsker ham jo grenseløst, det er jo ikke det dette handler om… Bare at jeg bare trenger mer tid på meg til å bli helt klar. For noen er nemlig ikke de 9 månedene man går gravid lenge nok…

Det at Dennis er så dedikert gjør dette så ubeskrivelig mye lettere for meg å takle. Han er verdens beste, og jeg er så takknemlig for at Falk og jeg har ham. Klippen vår! Han er verdens beste pappa, og jeg ser at han elsker sin nye rolle. Det er så deilig!

Livet har definitivt blitt snudd på hodet, men vi føler likevel at vi kan leve relativt tilnærmet som det vi gjorde før Falk kom til verden. Jeg er fortsatt Kristin og Dennis er fortsatt Dennis. Vi er ikke bare mamma og pappa, og det synes jeg er skikkelig fint. At vi liksom ikke har mistet oss selv etter at vi ble foreldre, men at vi fortsatt kan være sosiale, ta en fest når det føles riktig, og at vi kan ta livet litt som det kommer – akkurat slik vi gjorde før. Vi er ganske så chille foreldre, vil jeg tørre å påstå, og jeg tror jo at det ligger noe i at chille foreldre får chille barn. Falk er i hvert fall en rolig og kul type, som er ganske så enkel å ha med og gjøre. Nå er vel ikke det helt uvanlig når de er så små, men overgangen fra å ikke ha barn til å plutselig ha en liten krabat i hus, har for oss vært relativ smooth. Og det har vært veldig positivt – i hvert fall for min del, siden jeg trenger litt tid til å bli vant til den store, vidunderlige endringen.

Kjærligheten blir sterkere for hver dag som går, og jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har grått bare fordi han smiler til meg. Altså… Det smilet… Det smelter hjertet mitt! Det er så gøy når disse små blir litt mer mennesker, liksom, samtidig som at jeg hater at tiden går så fort. Var han ikke nettopp en knøttliten, skrukkete, nyfødt baby? Noen ganger hadde det vært så utrolig deilig å kunne stoppe tiden! Tenk å ha dét som superkraft, da!?

Lille gullet vårt som vi er så innmari stolte av – vi elsker deg herfra til evigheten og tilbake ♥

Annonse
Annonse

STORY TIME: MIN FØDSELSHISTORIE

Mine fine ♥

Jeg har delt fødselshistorien med dere tidligere gjennom tekst, men i dag kliner vi til med story time på YouTube, hvor vi tar dere gjennom de 68 timene på Ullevål.

Som jeg nevner i videoen – og som jeg har sagt tidligere – å føde er det råeste jeg noen sinne har gjort! Jeg føler det er altfor mye negativitet knyttet til en fødsel, og at alle skrekkhistoriene som finnes der ute bidrar til at altfor mange kvinner får fødselsangst. Det er nesten som at det er en konkurranse om å ha det jævligst mulig! Ja, selvfølgelig gjør det vondt å presse et lite menneske ut av høna, men fy fader – dette er kroppen skapt for. Og milliarder av kvinner har gjort dette før oss. Hvorfor skal ikke akkurat du eller jeg klare det?

Jeg var selv livredd for å føde, helt til jeg fikk en kommentar fra en leser som skrev at jeg måtte glede meg. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. What? Glede seg til fødsel? Kunne det være mulig å se frem til noe sånt? Jeg ble brått supergiret. Tenk at det ikke skulle mer til, enn kommentar fra en leser!? Vi trenger definitivt flere positive fødselsistorier med fokus på hvor rå kvinnekroppen er… Kroppen vår som faktisk er i stand til å gjennomføre en fødsel. Det er faktisk helt vanvittig!

Nå skal vi på fest, og gjett om vi gleder oss. Blir bare et par timer, riktignok, men det holder, haha.

Klem fra oss

Annonse
Annonse

KVELDSTUR MED MINI

Siden denne dama skal ut og svinge seg i kveld, fikk Dennis fredagen «fri» fra familien. Jeg møter nemlig jentene allerede klokken fem i ettermiddag, så i går var det hans tur til å hygge med gutta. Og når jeg sier «hygge med gutta» , betyr det LAN, haha. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være gøy å sitte i et rom sammen, foran hver sin PC-skjerm. Men nå er jo ikke jeg inni denne gaming-verden heller. Fortnite er visst det kuleste ever, så kanskje jeg ska få med meg jentene på LAN jeg også? Jeg ser det for meg… Oss jentene hyle og skrike foran skjermen, mens vi bygger, dreper og fanger loot (?) . Herrejesus!

Anyways… I går var lille mini og jeg alene, og siden jeg – før Dennis dro – hadde brukt altfor mye tid på jobb, mails og klesvask, kjente jeg på behovet etter å komme meg ut. Kvelden i går var nydelig, så mens solen sakte men sikkert var på vei ned, tok Falk og jeg en trilletur i vidunderlige Botanisk hage. At vi har en så fantastisk park rett utenfor døren er jaggu ikke verst, så nå må jeg bare bli flinkere til å bruke mer tid her.

Det var så deilig å tusle rundt her i det fine været, mens fuglene kvitret og sang. Det var den eneste lyden jeg hørte bortsett fra lyden av hjulene på vognen som trillet bortover, og jeg kjente på en umiddelbar indre ro. Jeg har vært så stresset den siste tiden, og har nok tatt på meg for mye jobb enn jeg burde. Jeg glemmer å tenke på at jeg er nybakt mamma, og jeg er rett og slett helt nødt til å sette ned foten, og flytte fokuset fra jobb over til det som virkelig betyr noe.

Det var nesten ikke et menneske å se her denne fredagskvelden, og det var så deilig. Det var bare oss – Falk og jeg… Og alle fuglene, selvfølgelig. Perfekt!

Vakre Botaniske… Hadde det ikke vært for at himmelen nettopp åpnet seg, hadde vi tatt en tur her i dag også, men det får vi heller utsette til i mandag. Det skal visst bøtte ned i morgen også, så vi får holde oss inne i stedet. Men i kveld, derimot… Da skal mami ut på byen for første gang siden nitten-pil-og-bue. Lurer på om jeg husker hvordan det gjøres, haha! Og om jeg i det hele tatt holder ut til lenger enn midnatt.

Hva står på planen deres i kveld, fininger?

Annonse