Annonse

OSS TRE PÅ LUNSJ

I går morges reiste Christian, Trine og Julie hjemover, og da ble det plutselig veldig stille her i Albir. Stille og trist! Det er jo så leit når noe skikkelig kjekt tar slutt, og vi fikk også en påminnelse om at det bare var én dag til avreise for oss tre. Å dra fra Jon og mamma blir skikkelig stusselig – jeg gruer meg til avreise! Neste sommer får vi legge det opp slik at vi blir værende her mye lenger. 1 ussel liten uke er faktisk ikke nok!

Da mamma og Jon tok seg en liten ettermiddagslur, dro Dennis, Falk og jeg ned på en av våre favorittrestauranter her i Albir. På Goa er vibbene så herlige, og menyen er helt i vår gate. Her er det mange veganske alternativer, og sangriaen er en av de beste i hele Albir. På toppen står riktignok cava sangriaen på De Lab, som ligger vegg i vegg med Goa, men denne tradisjonelle varianten kommer på en fin-fin andreplass!

I går kveld tok vi den siste middagen ute på «kinaen» ! Dette er stedet vi alltid ender opp med å spise flere ganger hver ferie. Personalet er verdens hyggeligste, maten er nydelig, og prisene er så lave at det nesten er teit. Uansett hvor fullt det er her, får man alltid et bord når man kommer. For selv om alle bordene er fulle av sultne og glade mennesker, bærer sjefen sjøl ut bord som står inne i restauranten når behovet for flere plasser melder seg. De er virkelig de skjønneste folka, de som jobber her. Alltid så smilende og blide, og det gjør jo hele opplevelsen ekstra bra!

Baggene er pakket, og nå skal jeg bare vaske opp litt kopper og kar her i leiligheten vi har lånt, før vi stikker ned til mamma og Jon. Der blir vi værende til vi vender snutene mot flyplassen rundt klokken 17. Åååå… Jeg vil ikke! Vi har hatt det så magisk på denne ferien, og Falk har vært eksemplarisk! Lille blidfisen vår, som kan være med overalt uten å klage. Han er virkelig helt vidunderlig ♥ Og når jeg ser han og Dennis sammen, nei da smelter hjertet mitt… Jeg er rik! Det er det virkelig ingen tvil om…

Annonse
Annonse

HANS ALLER FØRSTE FLYTUR

Hei fra et solfylt og vidunderlig Spania… Herlighet så deilig det er å være tilbake! Vi landet like før midnatt, etter en fantastisk flytur. Dette gikk jo som en drøm, og Falk så ut til å trives ombord i flyet.

Takk for alle tips om at jeg burde pumpe en flaske før takeoff! For ganske så riktig – jeg fikk ikke lov til å amme på vei opp, som var min plan A. Da var det skikkelig godt å vite at jeg hadde en flaske klar i vesken, men i verste fall ville jo smokken vært et fint alternativ. Han drakk og koste seg på vei opp, sluknet med det samme setebeltet kunne fjernes, og ble liggende strak ut på fanget i ca. to timer før han var interessert i å se seg rundt. Ingen sure miner i det hele tatt, og bare go’stemning. På vei ned brukte han bare smokken, og det så ikke ut til at han ble plaget med trykket og dotter i ørene. Høy fem og tommel opp – dette kan vi gjøre flere ganger!

Vi beregnet god tid, slik at vi rakk å få i oss en matbit og noe å drikke før avreise… Og den tiden man tilbringer på flyplassen før man skal reise av sted, setter vi begge to så enormt stor pris på. Med det samme man setter føttene på Gardermoen er det liksom ferie, og denne ferien her var sårt tiltrengt… Nå nyter vi livet, og gleder oss over tanken på at vi skal tilbringe en hele uke her nede på «hytten» ! Livet smiler ♥

 

Jeg gleder meg til å stikke innom igjen for å by på sydenstemning og palmesus… Her finner jeg så mye inspirasjon og blogglyst, men selv om jeg er klar for å dele noen glimt med dere i sosiale medier, skal jeg passe på å senke skuldrene også, og få tatt meg skikkelig ferie. Litt av begge deler passer fint!

Håper dere nyter livet der hjemme ♥

Annonse
Annonse

TAKK ♥

Jeg er helt målløs… Takk, verdens beste gjeng! Dere aner ikke hvor mye de fine ordene deres betyr for meg, og det har vært så godt å lese både kommentarer her på bloggen, samt meldinger i innboksen på Facebook og Instagram.

Selv om jeg prøver å la negativiteten prelle av, kan jeg ikke unngå å bli bittelitt påvirket… Og som nevnt, så var det bare altfor mye når det endte opp med et brev i postkassen fra barnevernet. Jeg er så sint på denne kvinnen i Ålesund, som har misbrukt barnevernets ressurser og dyrebare tid på denne saken her. Nå ble den riktignok henlagt umiddelbart, men likevel… Saken måtte jo likevel behandles…

Jeg måtte ta en liten pause fra sosiale medier etter alt dette, og det har vært så godt. Det har vært helt nødvendig for meg å stenge alt annet ute for å fungere optimalt på hjemmebane, for det er jo min viktigste oppgave – å være en god mamma for den vidunderlige sønnen min! Disse dagene har vært deilige, men nå er jeg tilbake… Jeg skal i hvert fall prøve! Jeg elsker jo å oppdatere dere og dele glimt fra hverdagen med dere, men det går jo på motivasjonen og piffen løs, når «mammapolitiet» melder sin ankomst. Det er både krevende og slitsomt å ha dem på nakken!

I dag er Falk 3 måneder gammel, og jeg kan ikke forstå at tiden har gått så fort. Lille, store babyen min! Det er så mye spennende som skjer om dagen, og utviklingen er helt enorm. Han babler konstant, og har tydeligvis masse på hjertet. Og så har han begynt å le… Og den babylatteren der? Å herregud! Hjertet minn smelter… Det finnes ikke noe finere enn babylatter!

Nå skal vi spise middag, og i kveld når Falk sover, skal vi voksne kose oss med Scrabble og stearinlys. Bort med telefoner og TV, og bare prate og spille… Det blir fint!

Nyt kvelden, fine mennesker! Dere er verdifulle ♥

Annonse
Annonse

BARNEVERNET!

Beklager fraværet her på bloggen… De siste dagene har vært, tja… Hva skal jeg si? Vanskelig! Det er ikke ofte jeg lar usakligheter gå inn på meg, men når man er nybakt mamma og i en åpenbart sårbar situasjon, er det ikke like lett å vifte kritikken bort. Når kommentarfelt og innboks – og til og med mailen får kjørt seg av sure damer og menn som skal kjefte og irettesette, nei da begynner man til slutt å tvile. Er jeg virkelig en så dårlig mamma som så mange skal ha det til? Nå er det nok mange i mammapolitiet som godter seg, og som trekker på smilebåndet – endelig klarte dere å komme under huden på meg. Endelig klarte dere å få meg til å tvile. Gratulerer med dagen – mission completed!

Det toppet seg for noen dager siden, da jeg åpnet et brev fra Oslo kommune. Jeg fikk fullstendig hakeslepp, da jeg innså at dette ikke var et harmløst brev fra Bydel Gamle Oslo, som omhandlet parkering eller noe annet som angår sameiet, men faktisk et brev fra barneverntjenesten. I slutten av juni mottok nemlig barnevernet en bekymringsmelding av en kvinne i Ålesund, knyttet kostholdet i denne familien… Neida, det var visst ikke bare tomme trusler i Dagbladets kommentarfelt på Facebook – det var faktisk noen som gikk så langt som å melde oss til barnevernet.

Saken ble naturligvis henlagt umiddelbart, da meldingen ble sett på som åpenbart grunnløs, men likevel… Nå er vi i systemet. I 3 usle måneder har vi vært foreldre, og allerede har vi en melding til oppbevaring hos barneverntjenesten… Fordi vi ikke spiser kjøtt. Det er så sinnsykt at jeg har ikke ord! Fordi vi velger bort noe fra kostholdet vårt som både er bedre for helsen, miljøet og åpenbart dyrevelferden, er vi nå registrert i systemet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Jeg visste at mammarollen for min del, ville bli ekstra utfordrende. Rett og slett fordi jeg er en offentlig person! Og ja, dette er mitt eget valg, og derfor må jeg stå i flere stormer enn andre, noe jeg aksepterer. Men likevel… Det går en grense! Èn ting er konstruktiv kritikk og velmenende råd, en annen ting er hets, og i dette tilfellet en innrapportering til barnevernet. Det er mye som skiller disse fra hverandre.

Selv om jeg – og flere mødre der ute har valgt en plass i rampelyset, betyr det ikke at vi skal måtte finne oss i å være skyteskiven til andre mødre der ute, som mener at det er de som vet best. Og noen ganger trenger de ikke en gang å være mødre for å vite best. Det virker liksom som at bare fordi vi er offentlige, så kan vi behandles på en bestemt type måte – siden vi tross alt har valgt det selv. Ville dere i dette såkalte mammapolitiet, behandlet deres venninner på samme måte som dere behandler oss? Ville du, «voksen kvinne fra Ålesund» , meldt din venninne til barnevernet, om hun hadde fortalt deg at de droppet kjøtt fra kostholdet? Ville du, «sinna mamma 33» , kjeftet din venninne huden full, om hun valgte å dra på festival med jentegjengen, mens pappaen var hjemme med barnet?

Det er mye jeg skal kritiseres for. Enten er det fordi jeg spiser plantebasert, og fordi vi planlegger å gi vår sønn det samme som vi spiser. Eller så er det fordi jeg har vært på festival med venninnene mine. Jeg kritiseres for å tilbringe for lite tid med sønnen min, for å vise for lite av Falk, for å vise for mye av ham, for å drikke en øl, for å ha et for stort fokus på fest etter fødsel, for å ha et for lite fokus på fest og moro, for å ha blitt en mammablogger, for ikke å ha blitt en mammablogger, for å ikke bruke myggnetting på tur, for valg av tapet på barnerom, for å snakke positivt om fødsel, for å velge for «guttete» farger til mini, for å slippe far for mye til… Listen er lang. Milelang, faktisk! Jeg kan ikke vinne. For uansett hva jeg gjør, så er det noen som vil kritisere måten jeg gjør det på.

Nå tenker du kanskje at jeg bare kan la være å dele noe som helst som har med familieforøkelsen å gjøre. At jeg bare kan late som at Falk ikke er her, for å unngå surmuling og hat? Vel, nå har det seg sånn at jeg alltid har blogget om – og delt glimt fra livet mitt og hverdagen min. Bloggen er jobben min… Og nå har det seg sånn at jeg har fått et lite barn, som naturligvis blir en stor del av det. Det er umulig å dele hverdagen min med dere, uten å inkludere han i korte trekk. Det har jeg heller ikke lyst til. For skal jeg virkelig måtte late som at han ikke eksisterer? Det blir jo helt galt! Og når jeg da prøver å blogge som jeg alltid har gjort tidligere – med bilder av jentegjeng på middag, eller på festival med en øl i hånden, så er jo det galt det også. For nåde deg om du tar deg en øl mens du ammer. Og nåde deg om du faktisk er borte fra barnet ditt i noen timer, og overlater det til far. For en forferdelig mamma du er!

I går hadde Dennis bursdag, og fokuset var at han skulle ha livets beste dag. Jeg prøvde å glemme alt om brevet fra barnevernet, og late som at mammapolitiet hadde tatt sommerferie. Vi startet med frokost på sengen, før jeg kjørte bursdagsbarnet til en kompis, og klokken fire overrasket jeg ham med en 90 minutters lang massasje på Daikai. Det er nemlig ikke mye massasje å oppdrive her i heimen, haha, så jeg syntes han fortjente en skikkelig avslappende stund, hvor kroppen fikk god behandling.

På kvelden ble det date night på Ling Ling med utsikt over Oslofjorden. Og vet dere hva som er så forbaska idiotisk? At jeg var nervøs for å dele en liten story av at mor og far var på middag, i fare for å få kjeft av mammapolitiet. Jeg var til og med redd for at noen skulle se oss, der vi satt… Og tenke at «der er de dårlige foreldrene som er borte fra barnet sitt» … Er det ikke sprøtt? Jeg takler jo vanligvis mye motgang, og jeg vil si at jeg er ganske mentalt sterk… Men nå som nybakt mamma, kjenner jeg at jeg blir litt frynsete i kantene, og at jeg ikke er like tøff som ellers. Og selv om jeg hater å innrømme det, så må jeg si at det negative går inn på meg. Jeg later som at jeg ikke bryr meg, men jeg gjør jo faktisk det!

Kommentarene er én ting, men brevet fra barnevernet fikk begeret til å renne over. Dette er bare for mye! Likevel nekter jeg å tvile på at jeg er en bra mamma, for det er jeg! Jeg er den beste mammaen for Falk, og jeg gjør alt for at den lille, vidunderlige gutten min skal ha det bra. Ingen, og da mener jeg ingen, skal få meg til å tro noe annet!

Ønsker dere en fin dag ♥

Annonse