Annonse

4 ÅR ELDRE, 80K FATTIGERE OG 2 OPERASJONER RIKERE!

Søndag – den dagen i uken hvor man bør legge alt av jobb til side, og bare nyte. Nyte ukens siste fridag, og lade batteriene til den tunge mandagen. Jeg har noen oppgaver jeg må få gjort før morgendagen, men innimellom jobb blir det heldigvis tid til litt kos også. På planen står nemlig brunch med jentene og Jax, og deretter skal Dennis og jeg møte svigermor – SÅ kos. Senere i kveld stikker jeg utover til mamsen og Jon, men aller først skal jeg dele en veldig sterk historie med dere…

Jeg vil også benytte anledningen til å takke dere for tilbakemeldinger på innslaget på God Kveld Norge i går kveld. Noen av dere digget det, andre synes jeg blir for streng – men uansett ris eller ros, så setter jeg enormt stor pris på feedback. Jeg vet jo at jeg kan bli i sinteste laget noen ganger – og denne bergenserdialekten gjør ikke saken bedre, haha. Jeg er dessverre ikke velsignet med en dialekt som føles silkemyk i ørene, og så blir det av og til i kvasseste laget når jeg virkelig engasjerer meg for noe.

Kampen mot det umenneskelige kroppspresset er langt fra over, og det er så viktig å fortsette å kjempe. Noen synes det er totalt unødvendig – men hvem er disse «noen» ? Det er i størst grad dem som ikke lar seg påvirke, og som ikke ser det jeg ser. Jeg hører nemlig aldri en usikker jente i tenårene fortelle meg at: «Nå er det nok, Kristin. Kan du slutte å kjempe mot kroppspresset? Kan du slutte å få meg til å tenke at jeg er bra nok som jeg er?» . Dere skjønner tegningen – dette er så alvorlig, og som jeg har sagt flere ganger, så handler det om å ta ungdommen på alvor. Det handler om å ta dere som blir påvirket på alvor – jeg hører dere!

I flere år nå har jeg engasjert meg i denne saken, og mitt engasjement har resultert i mange samtaler, SMS’er, og mail-korrespondanser med dere. Dere har delt deres «mørkeste» historier med meg. Dere har åpent dere, og fortalt meg akkurat hvordan dere har det – for det er jeg evig takknemlig, og jeg setter enormt stor pris på tilliten. En av mine lesere ønsket å dele sin historie med meg, og denne er så sterk at den egentlig burde fått plass i boken min. Dessverre var vi så nærme trykken at det ikke var mulighet til å endre sidetallet, men heldigvis har jeg en plattform hvor historien kan bli delt videre.

Anette har nemlig mye på hjertet hun ønsker å dele med oss – en tøff historie som går på hvordan hun valgte operasjonsbordet fremfor å endre tankesett, og hvordan resultatet ble langt ifra det hun håpet på. Det er ikke bare til å legge seg under kniven, uansett hvor lite inngrepet er. Det er ikke noe man gjør på impuls, og derfor er det så skremmende med denne normaliseringen og ufarliggjøringen av diverse inngrep.

Jeg tror også at de færreste som lar seg inspirere av influencernes operasjoner og inngrep, har like mye cash å bruke hos en kirurg, som ofte kan resultere i at inngrep utføres på shady klinikker i utlandet. Etter en samtale med en sykepleier på Ullevål sykehus, fikk jeg greie på at de på ukentlig basis får inn unge jenter med store komplikasjoner, etter diverse inngrep gjort i utlandet, og hvis ikke dette er skremmende, så vet ikke jeg! Kroppen vår er ikke et oppussingsobjekt – kroppen er noe man skal behandle med respekt, og en kropp vi skal ha til vi blir gamle og grå.

La oss ta en titt på Anettes historie… Dette her er så sterkt av henne å dele – tusen takk, Anette ♥


Hvordan skal jeg velge å dele min historie om kroppspress og plastisk kirugi? Ett tema som er så vanvittig hett i dagens samfunn, men så ufattelig sårt for de som faktisk opplever det. Historien min går langt tilbake i tid, faktisk helt tilbake til ungdomsskolen. Jeg har alltid vært en slank person, aktiv innenfor idrett, og egentlig aldri brydd meg om hvordan kropp og utseende er. I vennegjengen min var ikke det så nøye, vi likte hverandre for den personen vi var. Men dette endret seg da vi vi begynte på ungdomskolen.

Jeg er oppvokst utenfor Bergen sentrum, på en liten gård. Her var vi alle fra samme miljø, og det var ikke noe press om å ha det nyeste eller kuleste på markedet. Når vi da skulle begynne på ungdomskolen ble vi sendt til en mer sentrumsnær skole, og her fikk vi føle på presset tidlig.
Det ble mer normalt å vise interesse for gutter, sminke, pupper, rumpe, og sexualitet. Jeg som i utgangspunktet var sjenert følte tidlig på presset. Vi snakket åpent sammen i venninnegjengen vår, og jeg følte meg alltid trygg rundt mine venninner. Men det å se den ene etter den andre utvikle bryster, samt få seg kjæreste var så klart litt sårt, og man kunne tidvis føle seg alene.
Jeg ble blind på meg selv. Jeg fikk aldri disse store d-cup brystene som venninnene mine hadde. Jeg var en liten 70 B-cup. Jeg såg ikke selv at dette var faktisk det som passet til kroppe min.

Presset ble stadig større da andre begynte å kommentere dette. «Hvorfor fyller du ikke Bhen din.» «Hvorfor har ikke du pupper?» «Hvorfor er du så flat». Det toppa seg da jeg en gang fikk spørsmål om jeg egentlig var født som mann, og var transe, og det begynte å gå rykter om dette.
Som usikker tenåring er dette fryktelig sårt å høre, og det var da tankene om plastisk kirurgi oppstod.

Jeg klarte aldri gi slipp på disse tankene. Forståelsen for at jeg var god nok som jeg var, at jeg burde vært lykkelig for at jeg heller var sunn og frisk, den var ikke tilstede. For lite viste jeg at det å faktisk gjennomføre en slik operasjon ville gjøre det som allerede var sårt så uendelig mye verre, og at jeg virkelig skulle få føle smerte på kroppen, både psykisk og fysisk. Lite viste jeg at dette skulle bli en langvarig kamp, som skulle plage meg i flere år.

Det ble brukt timevis i speilet, hvor jeg målte meg opp og ned, fant feil her og der, og ønsket om å kunne fylle en normal BH var stort. Selv såg jeg ikke at brystene jeg var naturlig skapt med var perfekt for den lille kroppen min, jeg var helt blind for å kunne forstå det.

Sommeren 2013 bestilte jeg konsultasjonstime. Jeg var da 21 år, og fortalte meg selv at jeg var mer enn voksen nok til å ta denne avgjørelsen, samt at jeg trossalt hadde tenkt på dette lenge.
Jeg var åpen om det rundt venner og familie, og daværende samboer, og de alle støttet meg, noen litt mer kritisk enn andre.

Jeg møtte opp til konsultasjon. Jeg var nervøs og spent, og endte opp med å booke time til operasjon allerede 13 dager senere.
Operasjonsdagen kom, og jeg kunne knapt vente med å våkne opp med store flotte bryster. Endelig skulle jeg kunne fylle en topp, og føle meg fin. Endelig skulle jeg kunne vise alle andre at jeg faktisk var en kvinne, med store flotte silikonpupper. Kirurgen kom inn, begynte å tegne og måle. Han fortalte meg hvilken størrelse og hvilken type proteser han ville legge inn, noe vi på forhånd var enige om. Jeg skulle ha 320 gram, under muskel, høyprofil. Slik ble det ikke..

Jeg husker enda den enorme skuffelsen når jeg våknet fra narkosen, for ikke å snakke om smerten. Jeg satt da i en stol, og når jeg såg ned, såg jeg to klumpete, vonde, blå, hovne kuler, som overhode ikke såg ut slik jeg hadde sett for meg. Jeg hadde ett stort innsøkk ved Nippelen, og det hele såg forferdelig ut.
Kirurgen fortalte at dette var helt normalt. Brystene var hoven, og jeg måtte gi tid for at protesene skulle få sette seg skikkelig.  Jeg ble enda mer satt ut når kirurgen fortalte meg at han hadde lagt inn 240 gram moderat, isteden for høy, samt en annen type protese enn hva vi ble enige om. Jeg tenkte der og da ikke så mye over det, for jeg måtte jo bare stole på kirurgen, for han viste jo trossalt hva han dreiv med.

Ukene og månedene gikk, brystene «droppet», grodde fint, og jeg hadde ingen infeksjoner, men smertene slapp aldri. Jeg var som man skal på kontroll etter en dag, en måned, 3 måneder og ett år. Men allerede etter 4 måneder bestilte jeg ny konsultasjon da jeg begynte å bli bekymret fordi smertene ikke forsvant. Kirurgen fortalte meg at dette var helt normalt, og at jeg bare måtte slappe av, slikt tok tid. Bekymringen ble enda større da brystene begynte å bli deformert, samt smertene økte, og jeg mistenkte at noe var alvorlig gale. Jeg oppsøkte kirurgen flere ganger for å ytre mine bekymringer, men gang på gang fikk jeg samme svar, dette er normalt, ta tiden til hjelp.

Jeg ble etter dette enda mer usikker på egen kropp. Ikke bare hadde jeg fremdeles små bryster som fremdeles ikke fylte en topp, men nå var de i tillegg deformerte, og vonde. Samboeren som jeg tidligere var komfortabel naken rundt, begynte jeg nå å skjule meg for. Sov alltid med t-skjorte eller BH. Etter 1,5 år bestilte jeg nok en gang ny time til kirurgen, jeg holdt ikke ut mer, for nå var brystene så deformerte og vonde at det begynte å hemme meg i både jobb og hverdag, samt at selvbildet mitt var enda lengre nede enn fra tidligere.
Svaret jeg den dagen fikk fra kirurgen knakk meg totalt, og jeg løp gråtene ut fra klinikken.
Når jeg kledde av meg foran han, pekte på innsøkkene i brystene, deformasjonene, samt fortalte om smertene, svarte han bare at det var psykisk. «Du kjenner egentlig ingen smerte, du er bare psykisk syk, oppsøk noen andre som kan hjelpe deg isteden».

Var jeg virkelig så vrangsyn at jeg selv såg noe ingen andre såg? Var det som jeg følte som smerter bare psykisk? Hva feilte det egentlig meg? Å vise seg naken foran noen på denne tiden var totalt uaktuelt, til og med samboeren min som jeg egentlig var så trygg på.
Noen uker senere husker jeg at samboeren min spurte meg hva som var gale. Jeg tok av meg toppen, og spurte han, «helt ærlig, er brystene mine stygge? Er de usymmetrisk og stygg? Vær ærlig med meg nå».
En normal jente ville kanskje blitt lei seg om samboeren sa at brystene hennes var stygge, men jeg ble så inderlig lettet, for da såg noen andre det jeg såg. Det satt faktisk ikke bare i hodet på meg.

Null stress tenker kanskje du, det er jo bare til å operere på nytt. Vel, når ansvarlig kirurg nekter å operere deg, til tross for en garanti, så må man til en annen kirurg, og det koster.
Jeg hadde allerede lagt ut 35.000kr i første operasjon, og når man er 21 år har man ikke så mye penger å rutte med.

Jeg var mildt sagt fortvilet, lei meg, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Av alle steder kom jeg i kontakt med en ny kirurg, via en Facebook gruppe. Jeg sendte han bilder og forklarte situasjonen. Han ringte meg, og ba meg nok en gang oppsøke min kirurg, og kreve re-operasjon på garanti slik jeg hadde krav på.
Ny tur til klinikken, nytt møte med kirurgen. Denne gangen hånte han meg. Han direkte lo av meg, når han sa at en ny slik operasjon var uaktuelt, og det å operere meg på nytt ville bare se dumt ut, jeg hadde bare med å være fornøyd, ferdig snakka. Ord kan ikke forklare hvor forbanna og oppgitt jeg var når jeg reiste der ifra, jeg gråt hele veien hjem.

Jeg tok igjen kontakt med kirurgen fra Facebook, og han spurte om jeg hadde mulighet til å komme på en konsultasjon til han. Jeg reiste til Oslo, kun for å ta denne timen. Jeg har aldri ført følt på en slik nervøsitet og usikkerhet. Hva skulle jeg gjøre om denne kirurgen også sa at det bare satt i hodet på meg? Hvordan skulle jeg kunne klare å føle meg vel i egen kropp, når jeg allerede hadde betalt 35.000kr for å fikse problemet, hvorfor var ikke alt liksom blitt fint? Alle andre i media som opererte seg blogget jo i hytt og pine om hvor mye bedre de følte seg etter en slik operasjon, hvorfor følte ikke jeg meg bedre?

Heldigvis bekreftet den nye kirurgen mine mistanker, men dessverre var komplikasjonene allerede så alvorlige at her måtte det opereres, og det så fort som mulig.
På dette tidspunktet hadde jeg fått så alvorlig grad av kapsling på begge brystene, at mitt eget brystvev ble gnagd vekk fra innsiden, og om jeg ikke oppererte forløpende kunne jeg i verstefall risikere at protesene ville gnage seg ut gjennom huden.
En ny operasjon ble bestilt, og nye 45.000kr ble betalt.
Men nå skulle alt bli bra. Nå skulle jeg endelig få den fantastiske drømmekroppen som alle snakket om, den kroppen som florerte over alt i media. På tv, blogger, instagram, facebook, ja over alt. Endelig skulle det bli min tur.

Denne operasjonen ble mye større enn den første. Jeg låg i narkose i nesten 4 timer, en normal brystforstørrelse tar om lag 45 minutter. Kapselen rundt protesene måtte knuses, de gamle protesene måtte byttes ut med nye rette proteser for min kropp, og det måtte transplanteres fett fra lår til brystlomme. Smertene man opplever både i lår og bryst kan ikke beskrives etter ett slikt inngrep, og jeg var sliten både mentalt og fysisk.  Jeg var godt informert om at det mest sannsynlig ikke kom til å bli bra denne gangen heller, at jeg mest sannsynlig senere måtte gjennom en 3 operasjon, for å omsider få et normalt, bra resultat. Nå var det bare til å vente og se, la kroppen komme seg og vente på eventuelle nye komplikasjoner, som høyst sannsynlig kom til å komme før eller siden.

Jeg valgte også å melde klage mot den første kirurgen. Da fikk jeg opplyst at det ikke var registrert noen journal notat fra annet enn selve operasjonsdagen.
Jeg meldte sak til NPE, og skrev min forklaring. I forklaringen til kirurgen skrev han så fint at jeg aldri hadde gitt utrykk for hverken smerte eller missnøye, jeg var mer enn fornøyd og tilfreds med resultatet. Det å føre en sak mot en kirurg som benekter for sine feil, det er en «lost case».
I over ett år jobbet jeg med denne saken, sendte inn bilder, jorunaler, bekreftelse og operasjonsbeskrivelse fra ny kirurg, samt annen dokumentasjon på at første kirurg hadde oversett mine komplikasjoner som senere hadde ført til alvorlige skader.
Det sliter psykisk å gå i påvent om man vinner en slik sak, om man får erstatning, og om man omsider kan slå seg til ro. Men nederlaget kom, avslag. Jeg klaget på vedtaket, nytt avslag. Jeg tok saken videre, men nok ett avslag. Etter 1,5 år var hele saken tapt, og jeg måtte bare innse at jeg kom ingen vei.

Så, da kommer spørsmålet. Følte jeg meg så vanvittig mye bedre? Etter to operasjoner og 80.000kr fattigere? Svare er enkelt.. Nei, Jeg følte meg overhode ikke bedre. Ja,jeg har fått store flotte bryster, som også faktisk passer til kroppen min, ser naturlig ut, og som gjør at jeg slipper å løpe rundt i «Hello kitty» BH i en alder av 25år.
Men følte jeg meg bedre? Ble selvbildet mitt magisk så mye bedre?

Jeg hadde jo googlet opp og ned, lest samtlige blogger hvor folk la ut i det vide og det breie om hvor mye bedre de følte seg etter å ha utført ett inngrep. Hvorfor følte ikke jeg meg så mye bedre? Ifølge så mange andre så var jo svaret så enkelt, det var bare til å legge seg under kniven?
Hvorfor følte jeg meg ikke bedre? Jeg følte nok en gang på nederlaget. Smertene i brystene var borte, jeg hadde flotte bryster, men selvfølelsen var uendret.

Jeg grublet meg frem og tilbake, låg våken om nettene, gråt i mengder. Noen dager følte jeg meg bra, andre dager følte jeg meg fryktelig stygg, direkte motbydelig. Jeg vet ikke direkte når vendepunktet kom. Men sakte men sikkert gikk det opp for meg at det var ikke kroppen min, speilbildet mitt, eller fasongen min det var noe gale med. Det var tankesettet mitt. Om jeg sluttet å tenke over hva andre kanskje mente om meg, om jeg kunne vise ovenfor andre at jeg var vell i egen kropp, så ville jeg og føle meg vell generelt. Det tok lang tid før jeg skjønte det, jeg var 21 år når jeg startet denne prosessen, nå er jeg 25.

Så da lurer du kanskje på, har jeg det bra med meg selv nå? Ja det har jeg. Hvordan jeg fikk til det? Jo det var egentlig ganske enkelt. Jeg sluttet å tenke negativt, og startet å fokusere på det positive i livet. Jeg tok tak rundt ting som plaget meg. Jeg fikk ny jobb, nytt bosted, tok til meg hobbyen innenfor idrett igjen, tok rett og slett en dag av gangen. Hvordan man tenker, og hva man velger å fokusere på velger man selv. Det er ikke alltid like enkelt, men man må komme dit selv, dit man innser at man må faktisk fokusere på det positive, og legge vekk det negative. Jeg har fremdeles dager der jeg føler meg stygg, ett par silikonpupper endret ikke det. Tvert imot.

Så her sitter jeg, 4 år eldre, 80.000kr fattigere, 2 operasjoner rikere, og i påvent av nok en 3 operasjon, som forhåpentligvis blir siste. Men var det verdt det? Overhode ikke. Kunne jeg gjort en ting annerledes i livet, så hadde jeg aldri gjennomført den operasjonen. For det var aldri kroppen min som var problemet, det var tankesettet mitt, og det endres ikke med å legge seg under kniven. Jeg har vandalisert kroppen min, bare for å finne ut at det virkelige problemet, det låg i hodet mitt.
Men når jeg først forstod det, da kunne jeg omsider sakte men sikkert løse problemet. En skalpell og ett par silikonproteser er ikke svaret på problemet. Man kan ikke kjøpe lykke og bedre selbilde. Man Må innse at man bare må jobbe med seg selv, godta seg selv, og vise andre at jeg er meg, og jeg er mer enn god nokk, fordi man er mer enn god nok som man er, om man bare vil tillate seg selv å innrømme det.

Om min historie bare kan få én person til å tenke seg om før man legger seg under kniven, så er jeg fornøyd. Det er ikke bare bare å legge seg under kniven, det løser ikke problemene.


En varm klem sendes deg, Anette! Takk for at du delte, og takk til alle dere som leste gjennom teksten ♥

Nyt dagen, så snakkes vi senere!

Annonse
Annonse

DETTE HAR JEG GLEDET MEG TIL Å FORTELLE

//Reklame: Samarbeid med UNICEF

Folkens? Nå skal jeg fortelle dere noe jeg har gledet meg til i flere uker. Jeg er så stolt at jeg holder på å sprekke, for når man får vite at en såpass flott og seriøs organisasjon som UNICEF ser på meg som en verdig representant for deres arbeid – nei da blir jeg rett og slett rørt. Dette er stort! At UNICEF – verdens største hjelpeorganisasjon for barn, som arbeider for at barn skal få et bedre liv verden rundt, faktisk ønsker å assosieres til meg og denne bloggen, er et soleklart bevis på at jeg har gjort noe riktig opp gjennom årene – dette føles hinsides bra ♥ Dette er liksom ikke hvilken som helst samarbeidspartner… Dette er UNICEF, for pokker!

Jeg tror også at de aller fleste av dere som har lest bloggen min en stund, er fullstendig klar over hvor jeg står når det gjelder å hjelpe mennesker i nød. Hvis vi ser på flyktningkrisen, f.eks., så har jo dette vært en av mine viktigste hjertesaker i flere år nå, og det å i hvert fall prøve å gjøre en forskjell for noen som trenger det, er faktisk med på å berike livet. «Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad», er det jo noe som heter, og det er så sant – få ting føles bedre! Dere har kanskje sett videoen jeg laget etter min første tur til Lesvos? Hvis ikke synes jeg dere bør se den HER. Dette er jo så viktig!

Okei… Jeg håper dere føler iveren og engasjementet gjennom teksten, for når jeg sitter og skriver dette, er det med høy puls og et stort smil! Det er nemlig et fantastisk tiltak jeg skal presentere i dette innlegget – et helt nytt konsept, nemlig UNICEF-lotteriet. Her snakker vi altså Norges første nettbaserte  veldedighetslotteri, som vil bidra til økte inntekter for UNICEF på en ny og innovativ måte. Jeg synes det er helt vidunderlig at det her skapes en ny inntektskilde for organisasjonen som gjør så ufattelig mye bra for barn i verden.

Veldedighetslotteri virker kanskje litt fremmed i Norge, selv om det på ingen måte er et nytt konsept internasjonalt. Det mest kjente eksempelet er kanskje Postkodelotteriet, som finnes i mange europeiske land. I 2016 bidro Postkodelotteriet i Nederland med over 340 millioner euro til veldedige organisasjoner og deres arbeid. Et annet eksempel her hjemmefra er Pantelotteriet, som gir overskuddet til Røde Kors. Og Pantelotteriet, folkens – det kjenner vi jo alle til. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt eller mottat snapchats som innebærer to trykk på Pantelotteri-knappen, og uansett om vi vinner eller ikke, vinner vi jo litt likevel – sånn siden overskuddet går til en veldedig organisasjon.

UNICEF-lotteriet er altså et helt nytt lotterikonsept i Norge, og tror dere ikke at hun derre bergenseren som nå sitter og taster i vei på tastaturet, skal til London på fredag for å (hold fast) lede live-trekningen direkte fra studio!? Med selveste Camilla Viken fra UNICEF Norge som gjest? Jeg er faktisk skikkelig nervøs, men satser på at dette blir bra. Jeg får rett og slett bare prøve å ta denne utfordringen på strak arm! Live-trekningen vil sendes på UNICEF-lotteriets Facebookside HER, klokken 19.00 på fredag norsk tid – jeg håper dere vil følge med på denne ♥

Nå er det nok mange av dere som har noen spørsmål omkring lotteriet, og som lurer på en del ting knyttet til dette splitter nye konseptet. Derfor tenker jeg at jeg går gjennom de viktigste punktene, og om jeg ikke skulle klare å få med meg alt i denne oversikten, finner dere svar på alt dere måtte lure på HER!

♥ Ved å kombinere tradisjonelt lotterispill med støtte til UNICEFs viktige arbeid verden over, er grunnlaget lagt for et lotteri som både føles godt og kan gjøre godt for alle involverte parter. Ved å spille er du med på å støtte arbeidet til UNICEF, og ditt valg av lykkesymbol er også med å formidle til UNICEF hvilken sak som engasjerer deg! Akkurat disse lykkesymbolene har jeg virkelig sansen for – de ni forskjellige lykkesymbolene som benyttes i anledning lotteriet, representerer nemlig noen av de mange formålene UNICEF støtter rundt om i verden.

For min del er det HJEM som engasjerer meg mest – at familier får den hjelpen de trenger slik at barn skal få et trygt og stabilt oppvekstmiljø. Etter å ha tilbragt tid i flere flykningleirer, har jeg virkelig fått føle på kroppen hvor forferdelig det er for både foreldre og barn, å leve under ekstremt dårlige kår. Å bo i et bittelite telt uten varmekilde på vinteren, eller overopphetet i solsteiken på sommeren, unner jeg ikke min verste fiende. INGEN fortjener å bo slik som dette!

UNICEF hjelper barn over hele verden til et bedre liv gjennom ulike prosjekter. Inntekter som samles inn gjennom lotteriet vil bidra til at disse prosjektene kan fortsette det viktige arbeidet de gjør, og til å utgjøre en enda større forskjell. Hvert barn fortjener et godt liv, og arbeidet UNICEF gjør er viktig i kampen for en bedre og mer rettferdig verden for fremtidige generasjoner.

♥ UNICEF-lotteriet kombinerer tradisjonelt lotterispill med støtte til gode formål for å kunne tilby et lotteri som både føles godt og kan gjøre godt for alle involverte parter. Som deltager i lotteriet får du muligheten til å vinne store pengepremier opptil 2.000.000 kroner, hver fredag. Deler av kupongprisen din vil gå til å bistå mottakere av UNICEFs hjelp verden rundt.

♥ UNICEF-lotteriet er et nytt, spennende og morsomt lotterikonsept med vinnerodds på hele 1 til 4. For å delta velger du fem tall og ett lykkesymbol – enkelt og greit!

Det skal selvfølgelig være gøy å delta i UNICEF-lotteriet, og deltagerne skal ha en god og trygg opplevelse med dette lotteriet. En viktig forutsetning for at UNICEF Norge skal kunne drive med – og få inntekter fra lotteri er at det ikke skaper spillavhengighet, og UNICEF tar ansvarlig spill og deltagernes sikkerhet svært alvorlig.

♥ Målet med UNICEF-lotteriet er at det skal bli en ny og viktig inntektskilde for organisasjonen, og det er derfor 50 prosent av prisen du betaler for en lotterikupong, etter premieutbetaling, går til UNICEFs arbeid. I den sammenhengen er det viktig å merke seg at UNICEF ikke bruker innsamlede midler på å drive lotteriet, og at de heller ikke har noen direkte kostnader med det. UNICEF tar derfor ingen økonomisk risiko med UNICEF-lotteriet. Det er Lottovate (UNICEF Norges partner) som drifter lotteriet, og Lottovate tar alle kostnader med UNICEF-lotteriet, som drift, utvikling, administrasjon og markedsføring.

♥ For å delta i UNICEF-lotteriet må du være minst 18 år gammel og bosatt i Norge, og du må identifisere deg og bekrefte alderen din med BankID. Din spilleopplevelse skal være givende, morsom og bekymringsfri, og de fantastiske menneskene bak dette konseptet vil gjøre sitt beste for at det skal skje.

♥ Inntektene fra UNICEF-lotteriet kommer i tillegg til deres andre inntekter, som innsamlede midler og gaver. Det brukes altså ingen innsamlede midler på lotteriet. Pengene skal brukes til UNICEFs arbeid for barn, og er en unik mulighet til å hjelpe enda flere enn de gjør i dag.

Phew – det ble jo en del info her, men det er jo så ufattelig viktig med god informasjon rundt dette som jeg er så heldig å få være en del av. Det viktigste er uansett å delta; enten man deltar ved å engasjere seg i UNICEFs arbeid, støtte deres kampanjer, eller å kjøpe en kupong i lotteriet. Det er takket være DIN hjelp at organisasjonen kan fortsette å gjøre en forskjell for barn i verden!


Jeg håper du følger meg på live-trekningen HER på fredag! Ønsk meg lykke til da, folkens – dette blir så spennende ♥ Kanskje er det DU som stikker av med hele potten? ♥

Varm klem fra meg til deg

Annonse
Annonse

(STE)FARSDAGEN

Jeg har vel i grunn aldri snakket så mye om min far her på bloggen, og årsaken til det er at han rett og slett aldri har vært en sentral del av livet mitt, og derfor ikke blitt et naturlig bloggelement. På en dag som denne – farsdagen, er det klart at jeg blir gjort litt ekstra oppmerksom på at jeg ikke er en såkalt  pappajente, og at jeg heller ikke har vokst opp med en far i hus. Jeg har alltid visst hvem han er, og hatt sporadisk kontakt med han opp igjennom livet, men han har liksom aldri vært pappaen min. Det er veldig hyggelig de gangene vi møtes eller prater på telefonen, men jeg sier ikke «pappa» eller «far» til han – det føles rett og slett ikke naturlig.

For oss som har vokst opp uten en far, blir denne farsdagen en dag vi ikke har noe særlig forhold til. Da jeg var liten opplevde jeg dagen som litt trist – sånn siden jeg ikke hadde en far som ventet på meg der hjemme, som skulle få all slags hjemmelaga ræl som vi nøstet sammen i håndarbeid-timen, eller som vi spikket i sløyden. Jeg hadde riktignok morfar – en fantastisk mann som var min farsfigur, men det ble jo liksom ikke helt det samme som en pappa. Heldigvis manglet jeg ingenting, og min vidunderlige mamma var så magisk og flink at jeg aldri savnet noe som helst. Jeg hadde det jeg trengte, og siden jeg i tillegg var så heldig å vokse opp i samme hus som mormor og morfar, led jeg i hvert fall ingen nød – jeg hadde en haug fine mennesker i livet mitt, som jeg var og er så uendelig glad i…

Det sier seg selv at jeg er en mamma-jente, og at forholdet mellom mamma og meg er helt unikt. Jeg tror også at sykdommen hennes har ført oss enda tettere sammen, og det er ingenting som kan skille oss to. Hun er den viktigste for meg, og det mennesket jeg setter aller høyest. Hun er min aller største heltinne, noe jeg aldri har lagt skjul på her på bloggen ♥  Da jeg ble eldre kjente jeg litt på det der med at mamma var alene – at hun ikke hadde en mann å dele livet sitt med. Jeg syntes jo det var fantastisk å ha henne helt for meg selv i så mange år, men jeg så jo liksom for meg fremtiden, og ønsket jo ikke at hun skulle være alene.

Plutselig en dag kom Jon inn i livet vårt – en fantastisk mann med glimt i øyet, og verdens fineste smil. Jeg var naturligvis skeptisk i starten, men det tok ikke lange tiden før vi fant tonen. Mamma mistet jo aldri håpet om at hun en eller annen dag ville møte mannen i sitt liv, og det gjorde hun jaggu på en kald novemberdag i 2001. Det var kjærlighet ved første blikk, og Jon ble umiddelbart en del av familien. Han hadde to herlige sønner fra før, så dette her med å plutselig skulle hanskes med en rebelsk tenårsingsdatter, kan ikke bare ha vært en enkel oppgave. Jeg var faktisk umulig på den tiden, men det får vi overlate til en annen historie – nå er det nemlig Jon det handler om.

Å plutselig skulle få en «far» i en alder av 15 år var veldig rart. Det var en helt ny tilværelse for meg, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk føle på hvordan det var med en typisk far i hus. En far som stilte opp for familien sin, som hjalp til med tunge løft, og som gjorde de typiske tingene som fedre gjør – som å klippe plenen for eksempel… Eller male huset, og hjelpe til med skolearbeid og lekser! Og selvfølgelig kjørte han meg overalt, og hentet meg når jeg ville hjem. Og så må vi ikke glemme alle de timene han ofret for å øvelseskjøre med meg, og alle de timene han brukte på å redde meg ut av de tåpeligste situasjoner, da jeg møtte vinteren for første gang som 18-år gammel bilist, haha.

Han var akkurat passe streng – såpass streng at jeg gruet meg til å vise skadene på bilen etter at jeg hadde kjørt inn i den eneste lyktestolpen på en parkeringsplass på Lagunen, men ikke så streng at jeg ikke turte å komme hjem. Han var – og er – akkurat sånn en far skal være, og så er han i tillegg verdens beste mann for mamma. Og akkurat det? Det betyr så ufattelig mye for meg!

Kjære Jon. Tusen takk for at du tok mamma med storm for 16 år siden. Tusen takk for at du ga henne hele livet, for at du fikk henne til å glemme sykdom og angst og all slags dritt hun kjempet seg gjennom, og for at du utfordret henne til å ta noen sjanser. Tusen takk for at du fikk henne til å reise igjen – for at du giftet deg med henne og ga henne akkurat det bryllupet hun hadde ønsket seg helt fra hun var liten. Tusen takk for at du tok vare på mormor og morfar, og stilte opp for dem helt til siste slutt – du var – og er en klippe, og en mann vi ikke hadde klart oss uten. Tusen takk for at du tar vare på mamma, og for at du gjør livet hennes hundre ganger bedre, og takk for at du er en trygghet for hele familien. Du er limet, Jon – og jeg er så ufattelig glad i deg! Takk for at du er akkurat den du er, og for at du er MIN (ste)far.

I kveld skal vi ut å spise, og feire denne fantastiske mannen, så da gjelder det å komme seg ut av pepsi-tee’en og inn i noe som er mer riktig for en litt bedre middag. Håper dere alle har hatt en nydelig dag i dag ♥

Annonse
Annonse

ER DE IKKE SMARTE NOK TIL Å SE ALVORET?

Regnet pisker mot ruten, og det er helt ok når man sitter i godstolen iført en altfor stor hoodie, og tøfler på beina. Jeg kom hjem for ikke lenge siden, og har vært på farten til nå – først hos God Morgen Norge, og deretter hos Kong Halvor. Han skal nemlig stå for bokbadingen på torsdagens lanseringsfest, så vi hadde litt å prate om før det smeller – dette blir skikkelig bra!

Dagen startet altså i det splitter nye studioet til GMN, og dagens tema var nok en gang kroppspress. Dette temaet er så viktig, og noe vi aldri kan snakke oss ferdig om før dagens unge faktisk føler seg bra nok som de er! (Klippet ser du HER)

Som blogger kan du aldri si at du ikke vil være et forbilde. Du har selv valgt rollen som influencer, og du lever av klikkene som leserne dine gir deg, derfor må du også tåle å bli stilt til ansvar for negativ påvirkning. Blogg er business, blogg er en jobb der du har visse ansvarsområder, og dette er et ansvar du må være bevisst. 
Noen av «verstingene» er nok dritt lei av at jeg ikke holder kjeft om dette kroppspresset de påfører ungdommen, men jeg er også dritt lei av at de ikke er i stand til å se hvordan de påvirker leserne sine. De har jo selv blitt påvirket – noe som for mange kan være vanskelig å innrømme, og da er det vel heller lettere å prøve å rettferdiggjøre inngrep og innlegg som omhandler kosmetisk kirurgi, ved å komme med en eller annen latterlig unnskyldning som at det tross alt er deres kropp og deres liv, og deres plattform og deres jævla univers som må få lov til å gå sin gang uten av noen stiller kritiske spørsmål!

JA, det er deres kropp, men måten dere planter deres komplekser i hodene på unge jenter som ser opp til dere, er rett og slett skremmende. Dere peker ut deres feil – gjerne på video – som blir sett av tusenvis av usikre jenter. Hvis deres aller største forbilde, aka deg som influencer, ser at akkurat du mener at en viss fasong på nesen er stygt, eller at synlig tannkjøtt er grusomt – hvor mange vil ikke da føle seg crap om de har det samme «problemet» som deg? Tenk deg om, for pokker! Bruk hjernen din til å se ditt publikum… Til å se dine lesere, og til å påvirke i riktig retning!

Hvis du fortsetter å komme opp med unnskyldninger, er det bare fordi du enda ikke har sett alvoret… Og det er det det handler om – å ta unge jenter på alvor! Jenter som faktisk sliter… Det handler om å være gode rollemodeller for dem som vokser opp i dag, og så handler det om mangfold – at vi faktisk viser at vi er et inkluderende samfunn som aksepterer utstikkende ører, store neser, små lepper og flate rumper. Hvis alle opererer bort sine unike trekk (som mange dessverre ser på som komplekser), og prøver å bli mest mulig lik én bestemt, uekte og såkalt «perfekt»mal – da blir det jo lenger ikke rom for å skille seg ut eller være annerledes! Mangfold er en skikkelig fin ting, og det tror jeg at vi alle sammen kan være enige i…

Mange bloggere er rett og slett vandrende reklameplakater der de strutter av sted med sin million dollar plastikk-body. De kler gjerne av seg og selger kropp for igjen å selge produkter, samtidig som de gjemmer seg bak «stakkars meg» … Stakkars, lille meg som har så dårlig selvtillit at jeg har måttet gå gjennom x antall inngrep for å bli fornøyd … MEN, jeg blir ikke fornøyd, så IKKE gjør som meg! 
 Yeah right, dét er jo lett å tro på når du fortsetter å fylle kroppen din med plastikk, og samtidig bruker den som hovedrekvisita i sosiale medier.

Kropp, kropp, kropp … en halvnaken, en. Aller helst i seksualiserte positurer som hører mer hjemme i pornofilm enn på en blogg uten aldersgrense. 
 
Det som gjør meg aller mest forbanna, er når influencere, bloggere og kjendiser misbruker ord og begreper vi helst forbinder med frigjøring og likestilling. De ser ut som sexdukker, i sexy positurer, med både kjønnslepper, underboobs, nipples og rumper på vill flukt. Samtidig hashtagger de bildene med #GIRLPOWER eller #FEMINIST, og i min verden er det faktisk ingenting med seksualiserte positurer – eller noe som mest minner om porno – som hører hjemme under feminist-kategorien. 
 Bilder som dette sender vanskelige signaler til andre jenter. Det blir problematisk å finne ut av hva som er frigjøring og hva som er seksualisering. For voksne kan dette paradokset være ganske lett å forstå, men ikke for unge jenter.

Alle disse bloggerne som elsker å omtale seg selv som smarte – er det ikke rart at de ikke er smarte nok til å se alvoret? Eller er det bare det at de rett og slett ikke bryr seg om hvordan deres følgere ødelegges av presset de pålegges på ukentlig basis?? For vi kan vel alle være enige i at det er ganske alvorlig at 10-åringer bekymrer seg over om kjønnsleppene deres er «riktig» eller ikke… Vi kan vel være enige i at det er ganske alvorlig at konfirmanter setter av konfepengene sine til dagen de blir 18, slik at de kan gjennomgå en tilsvarende kosmetisk operasjon som sitt forbilde, eller? Jeg skjønner det bare ikke, men jeg gir meg heller ikke. Folk får bli så sure på meg som de bare vil, men én ting er klinkende klart – at jeg alltid skal gjøre det jeg kan for at i hvert fall mine lesere føler seg #BRANOK!

Annonse