Annonse

LILLE VENN

Lille venn…

Jeg sitter her og titter på de siste bildene fra ultralydundersøkelsen forrige uke. Der er du. Jeg ser deg! Jeg kjenner sparkene dine. Jeg kjenner når du hikker, og ikke minst når du roterer og romsterer inni magen. Du er ekstremt aktiv! Det er en helt spesiell følelse med alle disse bevegelsene. En merkelig, men vidunderlig følelse…

Jeg kjenner at du er der, men jeg kjenner ikke deg. Selv om vi ikke kan komme tettere sammen, aner jeg ikke hvem du er, og som jeg har nevnt tidligere, har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke føler en sterkere tilknytning til deg. Du skjønner det at denne enorme lykkerusen mange gravide føler på, har uteblitt hos meg. Det er ikke fordi jeg ikke gleder meg – for det kan jeg forsikre deg om – jeg har aldri gledet meg mer til noe i hele verden, enn å møte akkurat deg. Men når man i utgangspunktet ikke er klar for å bli gravid, og når man tenker at livet kan være fint uten barn, må jeg innrømme at det er litt vanskelig å la det hele synke inn.

Det har tatt lang tid for meg… Nå er vi hele 30 uker ut i svangerskapet, og likevel sitter jeg her uten å helt skjønne hva som foregår. Men jeg lover deg… Jeg skal elske deg ubetinget. Jeg skal gjøre alt som står i min makt for at du skal føle deg trygg og elsket, og du skal alltid vite at pappaen din og jeg alltid vil være her for deg. Alltid!

Jeg vil bare forsikre deg om at du er ønsket, selv om jeg ikke kan garantere deg at jeg vil hoppe i taket av begeistring med det samme jeg får deg på brystet. Jeg får ofte høre at jeg kan slappe helt av… At jeg ikke trenger å bekymre meg for at jeg ikke bobler over av lykkerus, rett og slett fordi at jeg vil føle den intense gleden med det samme jeg holder deg i armene mine. Men jeg vet at det ikke er alle som føler det slik – og kanskje er jeg en av dem som trenger ekstra tid? Og det er faktisk helt greit. Vi skal ikke måtte skamme oss av den grunn, for når vi har landet litt, vil vi føle på den intense kjærligheten. Det kan ta dager, uker eller måneder. Og alt er like normalt… Og uansett hvordan jeg kommer til å føle det, er jeg din mamma. Jeg gleder meg ubeskrivelig mye!

Der er du. Jeg ser deg! Nå er du ca. 1,6 kilo, og er vel mer eller mindre ferdig utviklet. Du trenger egentlig bare å gå litt opp i vekt.

Fy søren så nydelig du er! Dagens teknologi er helt vanvittig – tenk at vi kan få et såpass klart bilde av deg, på tross av at du ligger inni magen min? Skjønne, lille vennen vår. Jeg kan faktisk se at du har arvet kløften i haken etter meg, og ellers synes jeg du ligner litt på den flotte pappaen din. Hvis vi sammenligner ultralydbildet med bilder av Dennis da han var baby, ser vi mange likhetstrekk, og det skal bli så ubeskrivelig spennende å se hvordan du faktisk ser ut når du kommer til verden.

Snart er du her, og vi gleder oss intenst mye til å treffe deg ♥ Oss 3 for alltid!

Annonse
Annonse

MORSDAG: 8 GODE TIPS!

Hallo fra vinteren i Oslo!

Vi måtte måke oss frem til inngangsdøren i går, haha. Det skulle visst ikke mer til enn to dager på reisefot, før hele passasjen var snødd igjen. Makan! Denne snøen kommer nok sikkert til å bli liggende til langt ut i april, men jaja… Det er jo tross alt vinter, så vi får jo bare akseptere og sette pris på at vi faktisk har disse fire årstidene! Dessuten har vi vel ikke lov til å klage på noe som helst, etter den vanvittige sommeren vi hadde i fjor!

Anyways… Vi har noe langt viktigere å prate om enn snømengdene i hovedstaden, nemlig morsdagen på førstkommende søndag. De fantastiske mødrene våre fortjener jo egentlig en hyllest hver eneste dag, men på selve morsdagen synes jeg det er på sin plass med ekstra oppmerksomhet. I dagens innlegg tenkte jeg å dele noen tips til hva du kan gjøre for mammaen din på søndag – rett og slett fordi hun fortjener det!

♥ SMS: Å sende en hyggelig melding er den enkleste og rimeligste måten å glede mammaen din på. Og hvis hun bor langt borte, eller hvis dere ikke har daglig/ukentlig kontakt, kan en koselig tekst bety enormt mye. Legg litt ekstra kjærlighet i meldingen, og fortell henne hvorfor hun er verdens beste mamma.

♥ Spa: Hva med å overraske mammaen din med spa? Om lommeboken tillater det, er det vel ikke noe hyggeligere enn å tilbringe en hel dag på spa sammen, for total avslapning og gode samtaler. Samvær og velvære er nøkkelen her, og dette vil være noe dere begge to vil få stor glede av!

♥ Uventet besøk: Hvis hun ikke bor så altfor langt unna, er det jo ikke noe som er koseligere enn å dra på uventet besøk til henne på søndag, og overraske henne med deilig bakst. Dette vil hun garantert sette pris på!

♥ Bidra der det trengs: Kanskje mammaen din kunne trengt en hjelpende hånd i huset? Hva om du drar på besøk, ber henne ta seg en lang dusj eller et varmt bad, mens du støvsuger og vasker? Da kan hun nyte resten av søndagen i nyvasket leilighet, mens du blir i ekstra godt humør over å glede en som betyr mye for deg!

♥ Foto: Hva med å fremkalle et bilde av dere to, for så å ramme det inn? Bilder er alltid koselig å få, så har man noe hyggelig å titte bort på hver eneste dag. Gi et tilhørende kort hvor du lister opp 10 ting som gjør mammaen din spesiell – dette vil hun sette pris på!

♥ Blomster: Er det noen som ikke blir glade for en vakker blomsterbukett? Alle mødre blir glade for en fin bukett!  Om hun bor langt unna kan du få dem levert på døren – dette vil bli en gledelig overraskelse! Pass på å bestille før søndag!

♥ Middags-date: Inviter mammaen din på middag. Disk opp med noe du vet hun liker skikkelig godt, og server gjerne en god rødvin til måltidet. Hva med å slå på stortrommen, og invitere på en deilig 3-retters? God mat og gode samtaler over bordet – det blir ikke bedre!

♥ Fotobok: Om dere har gjort mye hyggelig sammen det siste året, kan det jo være superhyggelig å lage en fotobok til mammaen din, som inkluderer mange fine minner fra året som har gått. Lag gjerne en liten variant, som hun kan ha med seg i vesken når hun skal ut å reise. Så har hun noe hyggelig å se på når hun sitter på toget eller på flyet!


Jeg skal i hvert fall gjøre noe skikkelig hyggelig for mamma på søndag, og jeg gleder meg allerede! Er det én som fortjener en hyggelig oppmerksomhet, så er det henne ♥

Klokken tikker, og om ikke så lenge får besøk av VG. Og det betyr at jeg må kaste meg rundt, og haste-rydde før det ringer på døren, phew!

Nyt torsdagen, fininger!

Annonse
Annonse

TVILLINGER, KOMPLISERT SVANGERSKAP OG MANGLENDE LYKKERUS!

Om jeg skal definere graviditet, så er det kvinner som stråler av lykke. Kvinner som aldri har opplevd en større glede i livet, og som ikke kan vente til å treffe den lille. Som gjennom hele svangerskapet nyter aktiviteten på innsiden… Som bruker enhver anledning til å kjenne etter små spark, som stryker hendene over magen, som forbereder seg, som nyter hvert sekund, og som for hvert minutt som går knytter sterkere bånd til den lille. Det er liksom sånn det skal være å være gravid. Det er vel dette som er «normalen» , eller hva? Jeg mener at den såkalte normalen også burde inkludere et annet bilde, for jeg føler meg rett og slett unormal som ikke føler på denne enorme lykkerusen over å være gravid. «Alle andre» gravide virker jo så uendelig takknemlige, og her sitter jeg og bare «hva er galt med meg?»

Når sant skal sies var jo utgangspunktet mitt at jeg ikke ønsket barn, og jeg kan selvsagt forstå at den overveldende følelsen av glede gjerne inntreffer momentant, om man har vært klar for å få barn, eller om man har prøvd lenge. For veldig mange er jo dette det aller mest vidunderlige et menneske kan oppleve, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Det er jo vidunderlig! Det er det virkelig ingen tvil om!

Jeg har vel på mange måter vært heldig med svangerskapet. Jeg har vært i fin formen siden dag én. Jeg har ikke slitt med morgenkvalme, hevelse i beina eller halsbrann, og jeg har heller ikke hatt noen spesielle cravings. Jeg har har følt meg som jeg alltid har gjort. Jeg har ikke følt meg gravid, egentlig, og kanskje det har ført til at det har vært litt vanskelig å forstå hva som egentlig foregår!? Det er jo først når magen er stor at jeg har innsett at det bor et lite menneske inni der. Mitt lille menneske. Vårt menneske. Jeg gleder meg til å treffe ham. Jeg gleder meg så intenst mye til å overøse ham med kjærlighet og videreføre våre gode verdier til ham. Jeg gleder meg til vi skal oppdra ham til å bli en fantastisk kar, som er godt rustet for å møte de utfordringene livet har å by på. Han skal rett og slett bli en grepa kar!

Det er ingen tvil om at jeg gleder meg. Men jeg har ikke knyttet meg til han enda. Gjør dette meg til en dårlig person?

Det kan se ut til at andre – til og med ukjente, viser en større begeistring for min graviditet enn meg selv… Er dette innafor eller er det noe som skurrer? Er det noe galt med meg? Verken navn, barnerom, eller noe annet er på plass. Vogn og vugge er det eneste vi har, samt litt klær og småstasj. Burde vi ikke hatt alt på plass for lenge siden? Burde ikke jeg som vordende mor, vært mer giret på å komme i mål? Jeg er faktisk sikker på at jeg kommer til å briljere i rollen som mor, men samtidig føler jeg på en dårlig samvittighet overfor min ufødte sønn, siden jeg ikke bobler over av lykke når jeg nå bærer ham frem. Jeg har dårlig samvittighet overfor Dennis, som er så ubeskrivelig engasjert og giret over både graviditeten, små spark og alt som skal skje. Jeg vil jo ikke at han skal miste piffen når jeg til tider kan virke litt «off» …

Det er vel bare veldig mye som skal tas stilling til, og for min del har dette vært en – tja – jeg vil vel ikke si en vanskelig prosess, siden jeg tross alt har vært i så fin formen, men jeg var jo i fornektelse i flere måneder. Det har rett og slett vært en berg-og-dalbane, hvor jeg i øyeblikket før jeg fant ut at testen var positiv, var skråsikker på at jeg ville ta abort, og hvor abort i neste øyeblikk – da resultatet var klart – ikke lenger var et alternativ. Jeg var jo i sjokk! Både over å ha funnet ut at jeg var gravid, men også i sjokk over at jeg ikke ville fjerne det. Og så var det jo et stort sjokk å få vite at jeg faktisk bar på eneggete tvillinger, men at den ene ikke levde under den første ultralydundersøkelsen.

Dette er nok ikke helt uvanlig, og som regel rydder jo kroppen opp hvis det er noe som ikke fungerer. Det som derimot skjedde med oss, var at vi over en lengre periode kunne se aktivitet i navlesnoren til det døde fosteret. Kroppen ryddet ikke opp, og vi kunne lenge se den andre tvillingen på ultralyd. I 1 av 50.000 tilfeller, fikk vi vite. Eneggete tvillinger. Èn morkake. I samme pose… Plutselig kom beskjeden om at hvis aktiviteten i navlesnoren vedvarte, kunne det være hele 50% sjanse for at den friske tvillingen ikke ville komme til å klare seg, grunnet hjertesvikt. Det var en veldig spesiell beskjed å få. Når man omsider har så smått begynt å vende seg til tanken på at vi skal bli en liten familie, så får man vite at det er en sjanse for at det ikke går bra. Det har vært mye å fordøye, for å si det mildt…

Heldigvis har vi vært i trygge hender, og fått ekstremt god og tett oppfølging. Og heldigvis finnes det måter å behandle slik uønsket aktivitet på – i andre land enn Norge, riktignok, men likevel… Vi var hele tiden trygge på at dette skulle gå bra. Men det å være litt lost i utgangspunktet, for så å gå gjennom et relativt komplisert svangerskap på tross av knallform? Åhåj… Det har som sagt vært en berg-og-dalbane! På forrige ultralydundersøkelse, ble det konstatert at det ikke lenger var aktivitet i navlesnoren, og det heller ikke var mulig å se den døde tvillingen. Vi pustet lettet ut… Og det var vel også først da vi begynte å bli klare for å fortelle dette til «hele verden» .

Nå føles alt egentlig bare fullstendig surrealistisk! Og hadde det ikke vært for en av disse gravid-appene jeg har lastet ned på telefonen, hadde jeg ikke visst at jeg nå har entret det tredje trimesteret – eller semesteret, som jeg faktisk trodde det het. Nå er det faktisk siste innspurt, og jeg er overhodet ikke klar. Men den lille superhelten kommer jo uansett – og det skal bli innmari fint. Det er en mening med alt – det er jeg sikker på – og jeg vet med 100% sikkerhet at han kommer til å berike livet vårt noe så til de grader.

Lille babyen min. Babyen vår! 50% meg, 50% Dennis. Det er jo helt fantastisk!

Annonse
Annonse

GRAVID, RØRT OG OVERVELDET!

WOW!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne… Kjære alle dere fantastiske mennesker, tusen takk! Tusen takk for all kjærlighet dere har vist dette døgnet! Takk for alle fine ord – vi er overveldet.

Det er noen vanvittige måneder vi har vært igjennom. Og det har vært så ufattelig spesielt å vite at jeg har hatt en baby i magen, uten å fortelle det til noen andre enn familie og nærmeste venner. Jeg deler jo vanligvis alt med dere, men akkurat dette her måtte få lov til å synke inn uten å involvere offentligheten, noe som har vært ubeskrivelig godt… I hvert fall med tanke på utgangspunktet som var at vi ikke ville ha barn. Det å plutselig se «GRAVID 3+» på graviditetstesten var ikke bare enkelt å takle, men fy søren – uansett hvor bastant man kanskje kan være rundt en bestemt tanke eller mening, så kan dette definitivt endres… Det er vi noen soleklare bevis på nå! Tenk at vi skal bli en familie på 3!? Det er nesten ikke til å tro.

Det har vært et vanvittig døgn, og dagen startet hos God Morgen Norge. Var det noen som fikk med seg innslaget? Det er jo ikke mer enn en uke siden jeg satt i den samme sofaen for å snakke om noe helt annet, og jeg kan nesten ikke tro at vi faktisk klarte å skjule graviditeten. I dag, derimot, var magen i fokus, og det var så ufattelig deilig. Endelig er katten ute av sekken, og vi kan bli enda mer vant til tanken på at vi skal bli foreldre. Shit! Vi skal faktisk bli foreldre… Om bare et par-tre måneder!

Som nevnt litt lenger oppe, var det helt nødvendig for oss å holde dette hemmelig. Det å bli gravid er ingen spøk – og vi kvinner takler en slik nyhet på forskjellige måter. Noen blir overlykkelige mens andre synes det kan være vanskelig. Noen gleder seg mer enn de noen gang har gledet seg til noe, mens andre gruer seg. Vi er alle ulike, men det å bruke tid på å la det synke inn – og ikke minst prate sammen om det som skal skje, tror jeg er viktig. Det har i hvert fall vært svært viktig for oss.

Selv om vi ikke ville fortelle noe i starten, valgte vi likevel å filme litt underveis – egentlig bare for å ha noe å se tilbake på, og for å se hvordan vi og familien faktisk reagerte på det hele. Men så tenkte vi etterhvert at dette kunne være noe å vise til dere når vi var klare for det. Vi deler jo vanligvis det meste, og tanken på å kanskje fortelle litt av historien i en liten video, føltes både riktig og som en fint ting å gjøre. Tanken var en slags vlog, som utviklet seg til å bli en liten miniserie som dere kanskje har sett de to første episodene av allerede. Vi vil jo så gjerne dele… Ikke alt, men det som føles riktig. Og så langt har vi delt det som føles riktig.

Det renner inn med gratulasjoner og gode ord, og siden dagen har vært så innmari hektisk med flere møter, har jeg ikke en gang hatt tid til å lese gjennom en brøkdel av det som har tikket inn i innboksen. Nå skal jeg slenge beina på bordet og kose meg med alle meldinger, og gjøre mitt beste for å svare dere alle. Dere aner ikke hvor mye deres gode ord betyr for oss – vi er så privilegerte som har så mange flotte mennesker rundt oss.

Kjære alle, tusen takk! Tusen takk for at dere gjør det å avsløre hemmeligheten til noe av det fineste vi noen sinne har gjort ♥

Annonse