Annonse

SURMULING I KOMMENTARFELT, MAMMAPOLITI OG EN DEILIG SOMMERKVELD

Det mest slitsomme med å være mamma, er søren meg alle kommentarene man får om alt man gjør feil. Herrejesus – jeg blir helt matt! Er det ikke det ene så er det faen meg det andre…

«Jeg så deg på Løkka UTEN myggnetting på vognen» . «Forferdelig å se at du drikker en øl mens du ammer!!» . «Den tapeten dere har valgt på barnerommet vil gi sønnen deres mareritt» . «Du tar feil ved å si at chille foreldre får chille barn» . «Du bærer bilstolen feil«. «What? Drar du på fest allerede???» . «Så forferdelig av deg å si at å føde var en kul opplevelse, bare tenk på de stakkars damene som ikke opplevde det slik» … «HÆ? Barnet ditt ser veldig utsatt ut i den bilstolen, bruker du ikke kalesje?» . «De tørre stelleklutene skal du fukte! Hvor dum er ikke du, liksom?» «Unnskyld meg, men du må jo ha madrass i den vuggen» . «Stakkars babyen i magen… Hvordan skal han få i seg nok næring når du spiser plantebasert?» «Du EKSPONERER barnet ditt på internett, noe du sa du ikke skulle gjøre. For en forferdelig mamma du er»

På lørdag ønsket jeg å dele litt tanker om morsrollen, og hvordan disse to månedene som mamma har vært for meg. Dette skulle bli et ærlig og fint innlegg, og jeg ønsket i den anledning å dele et bilde av vår lille sønn. At jeg deler et bilde av en 2 måneder gammel baby, betyr ikke at jeg ikke eier moral, at jeg er driver med massiv eksponering av barn på internett, og at alt jeg har stått for har vært løgn. Jeg står fortsatt ved at små barn har rett til privatliv, at de skal få lov til å skape sin egen digitale identitet, og ikke minst – at de ikke bør brukes i kommersielle sammenhenger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt at vi kommer til å dele et par små drypp her og der, nå når han er så liten. Han forandrer seg fra uke til uke, og det vi kommer til å være ekstra påpasselig på, er at han ikke kan bli gjenkjent når han blir litt større. Ingen vil kjenne igjen Falk om 1 år. Ingen! Og det skal vi som foreldre sørge for. Vi har ikke delt bilde av ansiktet hans siden fødselen, og nå hadde jeg rett og slett skikkelig lyst til å vise han frem. Jeg sprekker av stolthet – og ja… Kall meg gjerne egoistisk som ikke klarte å la være, men vi tok en skikkelig vurdering på dette i forkant, og ble enige om at dette var innafor. Dere vet jo også at jeg ikke har for vane å dele bilder av Falk. Er det da rettferdig å kaste meg oppi den samme baljen som flere influencerne her i landet, som har barn de hyppig eksponerer på nett? Og som titt og ofte brukes som virkemiddel i reklame? Jeg bare spør…

Ja, jeg er helt enig i at Jenny Skavlan og Live Nelvik er store forbilder når det gjelder eksponering av barn. De deler ikke noe som helst, og flott er det. Men så har vi vidt forskjellige utgangspunkt også. Disse flotte damene lever ikke av å dele hverdagsglimt, de har andre prosjekter de jobber med, som ikke handler om deres hverdag. Det blir så feil for meg å ekskludere Falk fra det jeg deler i sosiale medier. Jeg nekter å late som at han ikke eksisterer! Det betyr likevel ikke at jeg eksponerer han i stor grad. Synes dere virkelig at det jeg har delt til nå er over streken? Sånn helt oppriktig? Jeg er nemlig nysgjerrig på hvor dere mener denne grensen går.

Og så har man alle de andre kommentarene å forholde seg til. Alle disse kommentarene og meldingene fra mødre eller ikke mødre, som skal synse og sanse om alt du gjør. Dette er forferdelig for alle nybakte mammaer, men enda verre blir det når man er offentlig. Det er rett og slett ubehagelig å vite at folk ser etter feil når de får øye på oss på gaten… Samtidig har jeg jo valgt offentligheten selv, så dette skal jeg stå i og leve med uten å sutre. Likevel føler jeg at jeg har lov til å vise at jeg blir litt oppgitt, når mammapolitiet herjer som verst!

Jeg lar sjelden negative kommentarer gå inn på meg, men akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt mentalt sliten av oppgulpet og alle irettesettelsene av bedreviterne. De negative kommentarene har dessverre en tendens til å overskygge alle de positive tilbakemeldingene, samt all kjærligheten som også finner veien inn i kommentarfeltet. Men all denne kjærligheten, kjære lesere, den setter jeg så inderlig stor pris på – det håper jeg at dere vet. Konstruktiv kritikk er alltid velkommen, men usakligheter gjør meg bare sliten. Det å bli mamma har ikke bare vært lett for meg i utgangspunktet, og da hjelper det ikke akkurat å lese kommentarer om hvor ubrukelig jeg er, når jeg lander på hodeputen etter en lang dag.

Sånn… Da fikk jeg ut litt frustrasjon på ukens første dag, og nå er jeg dønn klar for alle utfordringer som venter. Men aller først må jeg bare dele noen små glimt fra lørdagskvelden her hos oss.

Været har vært så skiftende i det siste, men på lørdag var det skikkelig sommer. Endelig kunne vi nyte middagen utendørs på denne varme sommerkvelden! På menyen stod noe så lite fancy som vegansk pølsegrateng, akkompagnert av en dyp rød herlighet… Perfekt!

Vi er så heldige som har denne uteplassen vår! Den skal pimpes enda mer opp nå når værmeldingen blir litt mer stabil. Og så mangler jeg fortsatt flere store, digge puter som jeg har pratet opp en del ganger nå. Her ute skal det være 100% behagelig å være. Nå er vi på 85%, haha.

Jeg er egentlig interessert i å finne en større sofagruppe med hjørne, slik at det blir enda mer comfy her ute. Så blir det lettere å ta middagsluren under parasollen, på de virkelig fine sommerdagene. Jeg skal inn å sjekke Finn ASAP! For alt jeg vil er i grunn å flytte ut i hagen, og bare bli her ute hele sommeren!

I dag har vi hatt en skikkelig slaraffendag. Vi sov lenge, og brukte lang tid i sengen etter dagens første bleieskift, på å bare småprate, pludre og kose. Magisk stund med de to jeg elsker aller høyest ♥ Nå skal jeg hive den svette kroppen min i dusjen, og så skal vi ut og trille. Jeg får vel huske muggnetting denne gangen, haha!

Stor klem

Annonse
Annonse

EKSPONERING AV BARN PÅ INTERNETT

Happy lørdag, fine mennesker. Er det virkelig 5 dager siden jeg tittet innom sist? Dagene bare flyr forbi, og her i heimen går det i bleieskift, amming, babykos og mer bleieskift. Dette er livet vårt nå, og vi nyter hvert sekund. Vi bruker tiden på å bli kjent, og tenk at vi nå har kjent den lille sjefen i elleve dager. Kom han ikke nettopp til verden? Jeg fatter det bare ikke, og før jeg vet ordet av det skal han konfirmeres. Stopp tiden!

På tirsdag (om jeg ikke husker helt feil) gjestet jeg God Morgen Norge via FaceTime. Det var et viktig tema som skulle diskuteres, nemlig eksponering av barn på internett. Dette – som så veldig mye annet – er jo noe jeg mener noe om, og jeg skrev faktisk et innlegg om nettopp dette i 2015, da jeg så et behov for å løfte debatten. Jeg føler ikke at den har skutt skikkelig fart før nå i 2019, og det er takket være mange fornuftige meningsbærere, som har publisert mange gode og viktige kronikker og debattinnlegg om temaet. Likevel er det brennheite temaet; eksponering av barn på nett, noe vi er langt ifra ferdige med å diskutere.

Foruten innlegget jeg skrev i 2015, har jeg ikke snakket så veldig høyt om dette, og det er rett og slett fordi jeg selv ikke har hatt barn. Jeg har jo ikke hatt peiling på hvordan det føles å være stolt mamma, som har så inderlig lyst til å vise frem sitt lille vidunder til en hel verden. Man er jo så latterlig stolt, og jeg kan forstå at mange mødre der ute ønsker å dele bilder av sine barn. Samtidig er det så ubeskrivelig viktig å tenke på barnet og hva som er best for ham eller henne. H*n har rett til privatliv – rett til å være seg selv, og rett til å skape sin egen identitet.

I FNs barnekonvensjon står det at barn ikke skal utsettes for tilfeldig innblanding i sitt privatliv, og at de skal beskyttes mot ulovlig angrep på ære og omdømme. I Grunnloven står det at barn har rett til vern om den personlige integriteten sin. Dette er tydelige retningslinjer som burde være enkle for både mor og far å følge – likevel ser vi at det begås lovbrudd på daglig basis. Men – hvor går grensen? Og når blir det egentlig et lovbrudd? Hvor mye eller hvor «lite» skal til før man tråkker over streken?

Dennis og jeg har fått noen negative reaksjoner på at vi har delt noen bilder av vår lille sønn i sosiale medier, og det har jeg selvsagt full forståelse for, ettersom at vi har vært ganske tydelige på hvor vi begge står i denne debatten. Vi har uttrykt at vi skal skjerme barnet vårt – noe vi absolutt kommer til å gjøre, men nå i starten hadde vi rett og slett et ønske om å rope ut til hele verden at han endelig er her… Gi han en velkomst i all offentlighet, rett og slett.

Det føltes faktisk både unaturlig og feil å ikke vise ham frem til følgerne våre, ettersom vi allerede deler – og har delt – så mye av hverdagen vår. Dessuten er det enormt stor forskjell på å vise et par bilder og klipp av en bitteliten baby som forandrer seg – rent utseendemessig så til de grader fra uke til uke, og å dele en haug av bilder og filmer av et lite barn som har fått sine karakteristiske trekk, og som lett kan gjenkjennes. Det er også stor forskjell på å vise frem en liten krabat bakfra, et lite glimt av en fot eller hånd, eller en stolt pappa med barnevogn, og å vise frem barnet i alle slags settinger – gjerne iført et sponset antrekk.

For dette med #spons og bruk av barn i kommersiell sammenheng? Åhåj… Jeg kan ikke få presisert nok hvor innmari ugreit jeg synes det er. Å bruke barn som et virkemiddel i reklame for å høste flere likes eller direkte salg, er å gå langt over streken i mine øyne. Jeg så en influencer en gang bruke det noen måneder gamle barnet sitt i en reklame for et kamera. Der lå h*n, stakkars… På et pledd med et kamera surret rundt kroppen med caption: «Lille xxx elsker å bli tatt bilde av med det splitter nye kameraet fra xxx» … Spons, spons og atter spons… Det går søren ikke an! For ikke å snakke om mamma-influencerne som har feeden full av bilder av barn iført sesongens nyheter fra «barebarn.no» .

Det reklameres for alt mellom badetøy til skibriller, barnevogner og badebaljer, og bildene av disse små, uskyldige barna som annonsøren krever som «betaling» for det de har mottatt gratis, blir på 1-2-3 allemannseie. Annonsøren selv reposter bildene, og hvem som helst kan i grunn stjele bildene til eget bruk – de ligger jo der – på en åpen Instagramprofil, eller på et annet nettsted. Og hvem som helst kan dele bildene videre. Hvem som helst kan ta screen shot, eller lagre bildet i eget album…

Vi vet at det finnes mange gærninger der ute. Det var operasjon Dark Room et soleklart bevis på. Vi vet at bilder av små barn misbrukes, og vi vet at det finnes forferdelige mennesker som roper høyt hurra for en åpen instagramprofil hvor innholdet i all hovedsak er små barn – hundrevis av bilder av barn i alle mulige settinger og positurer – mens de bader, spiser, synger eller danser. Barn som bare er! Barn som lever, og som følgerne får lov til å bli kjent med, men som selv ikke aner at hele deres liv blir dokumentert og delt med flere titalls tusen fremmede mennesker.

Ingen barn – og da mener jeg ingen, har forståelse for hva det vil si at et bilde deles med offentligheten. Det er mange mødre som prøver seg – som sier at «lille Ole» synes det er helt greit å bli tatt bilder av, og at det skjer på hans premisser. Men faktum er det at lille Ole bare er tre år, og at han ikke er i stand til å fatte og begripe begrepet. Han aner ikke hva slags konsekvenser denne massive bildedelingen vil kunne få for ham i senere tid, og det aner faktisk ikke du som mor heller.

«Men hva med barna i Cubus-reklamen? Hva er det som gjør at dèt er ok, men ikke at jeg deler bilder av barna mine på min Instagram?» , hører man også fra mange mødre. Vel, den store forskjellen er jo at barna i Cubus-reklamen er fremmede barn man ikke vet noe som helst om. Vi vet ikke hva de heter, hva de liker å spise på brødskiven, hvilken barnehage de går i, eller hvordan de er som personer. Og dette er en vesentlig stor forskjell. Barnet i Cubus-reklamen forblir mer eller mindre anonym, mens vi får vite alt mellom himmel og jord om barna på mamma-influencernes profiler. Vi får servert sensitiv informasjon på et sølvfat – vær så god. Her er’n. Feel free to grab a bite!

Vi er som nevnt sterkt imot både massiv eksponering av barn på internett, og vi er sterkt imot å bruke barn i kommersiell sammenheng. Dette er vårt standpunkt, og dette vil aldri endres. Vi har mistet tellingen over hvor mange forespørsler vi har fått om samarbeid, og jeg har takket nei til – tro det eller ei – langt over hundre tusen kroner. Visst pokker er et slikt beløp ufattelig fristende, men nei – barnet vårt er ikke til salgs. Det vi derimot ser på som ok, er å jobbe med aktører som ikke har noe med barnet vårt å gjøre , men som likevel kan forenkle den nye hverdagen som en familie på tre. Som en blender, f.eks. Som også kan brukes i matlaging til mini når han blir litt eldre. Eller en bil med ekstra god plass. Dere skjønner tegningen – samarbeidspartnere som ikke krever at barnet er en del av markedsføringen.

Når det gjelder delingen av Falk i sosiale medier, så gjelder det å finne en fin balanse. For det blir jo helt rart å dele hverdagen vår med dere, og samtidig eliminere det største som har hendt oss. Vi har jo allerede tatt dere med gjennom et svangerskap med dets opp- og nedturer, og det ville være rart å ikke presentere han for dere som har fulgt spent med på denne spennende reisen. Vi har fortalt en historie som er langt ifra ferdig, og vi gleder oss til fortsettelsen. Men at det går an å fortsette å fortelle historier om familielivet, uten å eksponere Falk? Ja! I aller høyeste grad. Som nevnt – det gjelder å finne en balanse, for det trenger kanskje ikke være enten eller?

Vi kommer til å dele litt mer av han i episode 2 av vår lille miniserie, men deretter blir han mer skjermet. Han kommer til å være der, men vi vil ikke vise han frem på samme måte som vi har gjort til nå. Vi tror nemlig at det går an å dele familielivet uten å eksponere barnet. Et bilde bakfra i ny og ne, når vi holder hender, eller som nevnt i 6. avsnitt – en stolt pappa med barnevogn. Jeg kan ikke se hvordan dette kan skape problemer for sønnen vår, eller hvordan dette er et brudd på barnekonvensjonen. Her vil han skjermes, men likevel ikke være ikke-eksisterende. Hva tenker dere? Er et bilde bakfra ok, eller mener dere at det de små skal utelukkes 100%?

Dette er som sagt en superviktig og interessant debatt, og det viktigste av alt er jo å gjøre det som er best for barnet. Men tar barna våre skade av å være en del av bakgrunnen og rammen, uten å være i fokus?

Kjør debatt!

Annonse
Annonse

MANGFOLD

I et samfunn hvor det blir stadig viktigere å være «perfekt» , er det helt nødvndig å fokusere på det vidunderlige mangfoldet. Vi er ikke ment til å være dønn like, men når man scroller gjennom Instagram eller titter innom realityserier som Ex on the Beach eller Paradise Hotel, er det ingen tvil om at det finnes en mal – den «optimale» malen. Smal midje. Stor rumpe. Store lepper. Smale neser. Markerte kinnben. Thigh gap… Dette kroppsidealet som ikke oppnåelig uten noe form for kosmetiske inngrep! Det er så ufattelig trist! Det er trist at det som gjør oss unike og spesielle, opereres bort.

Og hva skjer egentlig når alle disse unike trekkene forsvinner. Hva sitter vi igjen med da?

Når det «unormale» blir normalt, vil vi lettere oppfatte personer med f.eks. en stor nese eller utstående ører, som en person med et avvikende utseende. Det verste er at personen selv kan oppfatte seg selv som et avvik, og toleransen for det å være annerledes snevres etter hvert mer og mer inn. Dette er en forferdelig og skremmende utvikling.

På denne dagen er det ekstra viktig å prate om mangfoldet. I dag er det nemlig verdensdagen for Downs Syndrom – en dag for å rette fokus og hylle menneskers ulikheter. Dette kan enkelt gjøres ved å bruke ulike sokker på føttene, sånn for å vise at ulikheter er en fin ting!

Har dere noen gang hatt gleden av å ha noe med en person med downs syndrom å gjøre? I så fall vet dere hvor ekstremt verdifulle disse personene er. Da jeg bodde i Bergen, hadde jeg gleden av å være støttekontakt gjennom flere år, for en jente med downs syndrom. Dette var noe som ga meg ekstremt mye. Jeg tror jeg har fortalt dere om denne vidunderlige jenten tidligere, men siden det tross alt er 21. mars, vil jeg vie et par avsnitt til henne enda en gang.

Det er snart 10 år siden jeg flyttet fra byen mellom de syv fjell, og i løpet av de siste 6 årene jeg bodde der, tilbragte jeg hver tirsdag med Tonje. Hun var verdens skjønneste jente – så vidunderlig på alle måter, så varm og tillitsfull. Det tok ikke lang tid før vi ble godt kjent, og jeg gikk opp bakken til huset hennes for å hente henne, stod hun alltid klar i vinduet og vinket, med tidenes største glis. Jeg ble like rørt hver eneste gang jeg så hvor innmari mye hun gledet seg til timene vi skulle tilbringe sammen. Alltid det samme store gliset i vinduet. Alltid.

Jeg fikk følge henne fra hun var seks år til hun ble elleve, og det å følge en slik utvikling var helt unikt. Det var så spesielt å være vitne til både språkutvikling og bowling-skills, for var det noe hun ble skikkelig flink til i løpet av disse tirsdagene vi tilbragte sammen, så var det bowling. Hun elsket bowling, og jeg glemmer aldri hvor rå hun ble i bowling etter x antall runder fordelt utover disse årene. Det tok jaggu ikke lange tiden før ballen bare ble kastet på banen og vi måtte vente i femten minutter før den traff kjeglene, til ballen suste av sted og rett inn i en strike. Jeg stod og klappet og jublet på sidelinjen, og kunne ikke vært mer stolt. Flinkingen!

Vi gjorde mye hyggelig sammen. Om det ikke var bowling, var det andre aktiviteter. Vi var også en del av en klubb for barn med litt spesielle behov, og dette var også utrolig fint å være med på. Alle disse nydelige, unike barna, med ulike utfordringer. Fellesnevneren var humøret – det er ikke ofte jeg har sett så mange smilende, lykkelige barn på ett og samme sted, som bare nyter det å være en del av et felleskap. Som klapper i hendene når man sitter og synger, eller som jubler når det er tid for lek som gjemsel eller stiv heks. Det var totalt kaos – et vidunderlig kaos av sterke personligheter og unike trekk. Det var mangfold! Et fantastisk mangfold! Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg fikk denne muligheten!

Igjen tenker jeg på de negative konsekvensene rundt normaliseringen av kosmetisk kirurgi. Når vi nå kan fikse på absolutt alt for å oppnå det såkalte «perfekte», tenk hvordan vi etterhvert som majoriteten av befolkningen har lagt seg under kniven for å fikse på noe, i mindre grad aksepterer at noen er annerledes!?

Mangfold. Mangfold. Mangfold! Jeg tror dette er et av mine favorittord. Å forstå konseptet mangfold, handler nemlig om å verdsette ulikheter ♥

Ønsker dere en fantastisk torsdag!

Annonse
Annonse

DU ER IKKE OFFERET!

Jøsses. Dette tok jo fullstendig av! Og det er jeg så innmari glad for. Tusen takk til alle dere som har engasjert seg i dette, som har lagt igjen kommentarer, og som har delt videoen videre. Det er så tydelig at det var høyst nødvendig å ta bladet fra munnen, og kalle en spade for en spade.

Dagen startet med en million varslinger, ubesvarte anrop og svangerskapskontroll. I tillegg til flere fremmede på trikken som takket for gårsdagens video. Det har mildt sagt vært en hektisk fredag! Lille i magen har det supert, og har lagt seg med hodet ned. Tipp topp. Det var en fin beskjed å få før jeg suste innom VG. Jeg føler jeg har skravlet hull i hodene på x antall journalister i dag, og jeg synes det er flott at flere medier gir denne saken oppmerksomhet.

Jeg har også fått med meg deler av Sophies tilsvar, som jeg ønsker å kommentere her i dagens blogginnlegg.

Sophie Elise, du skriver følgende:

«Jeg sier unnskyld for det, fra bunnen av mitt hjerte. Jeg kan ikke gjøre noe med hva jeg har fikset på og gjort flere år tilbake i tid, om det er det diskusjonen handler om. »

Videre skriver du:

«Ikke at man skal være sånn «det skjer andre ting i verden» men parallelt med dette er det klimastreik over hele landet og terror i New Zealand. Så ja…»

Det ene utelukker ikke det andre. Mener du at vi ikke skal engasjere oss i unges psykiske helse, bare fordi det er «verre» ting som skjer i verden? Jeg synes nemlig at det er ganske forferdelig at statistikken fra UngData fra i fjor, viser at 70 prosent av norske ungdommer kjenner på kroppspress. At 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å gjøre endringer på egen kropp, og at halvparten av norske 15-årige jenter mener de er for tykke.

Og var det ikke sånn at du var opptatt av unges psykiske helse?

Du er ikke offeret her. Og nei… Jeg laget ikke denne videoen for at folk skulle sende deg hatmeldinger. Jeg laget ikke denne videoen for å få deg til å gråte. Jeg laget den for alle de tusenvis av jentene som blir påvirket av deg… Som etter innlegget ditt gikk til speilet og la for første gang merke til vikene sine, eller sitt høye hårfeste. Jeg laget denne videoen for alle de tusenvis av jentene som lærte hva hip dips var pga. deg. Som lærte hva hooded eyes var på grunn av deg, og som har fått store komplekser for dette.

Jeg kan ikke ta hensyn til til dine tårer. Jeg må ta hensyns til alle de tusenvis av jentene som gråter seg i søvn over nye komplekser som bl.a du har introdusert dem for. At du mener at jeg laget denne videoen for å få deg til å føle deg dårlig, sier mye om din ansvarsfraskrivelse og manglende forståelse for egen påvirkning. At du tar dette personlig viser vel også kanskje bare at jeg har rett? At jeg treffer deg med kritikken? Hva med hetsen og truslene jeg mottok etter din video på badegulvet den gangen? Satt jeg meg ned og tok til tårene, mens jeg samtidig beskyldte deg for å oppfordre til usaklig hets? Nei.

Jeg var som nevnt innledningsvis, nødt til å ta bladet fra munnen og kalle en spade for en spade. Det var nok nå. Og at innlegget ditt var ment ironisk? Den kjøper jeg ikke. Hvorfor forsvarer du i så fall det du har skrevet i kommentarfeltet, om det var ment som ironi? Da ditt publikum påpekte at du introduserte dem for nye komplekser, og i tillegg fortalte deg at dette ikke var ok å publisere, hvorfor i alle dager tok du ikke da grep? Eller i det minste – forklare den såkalte ironien? Du skriver jo til og med «Jeg personlig synes det er fint å vite at man da eventuelt kan gjøre noe med det, men der er man kanskje ulik» .

 

 

Jeg valgte å kritisere varemerket, Sophie Elise. Bedriften. En bedrift som omsetter for millioner i året. Måten denne bedriften driftes på er høyst kritikkverdig, og det er på tide å si dette høyt. En bedrift som tjener fett på unge jenters usikkerhet.

Sophie, du kan ikke sitte å gråte hver gang noen stiller seg kritisk til det du gjør. Vi influencere har selv valgt å tre frem i offentligheten, og skriver med stolthet «infuencer» i bioen vår på Instagram. Da får vi søren meg være i stand til å se at det er dette vi gjør – at vi påvirker. I tillegg er vi små bedrifter hele gjengen, som må være i stand til å motta konstruktiv og saklig kritikk. Hvis ikke har vi faktisk ingenting i denne bransjen å gjøre.

Usaklig hat og hets er aldri ok – for ikke å snakke om de latterlige, tomme drapstruslene. Dette må vi kunne klare å heve oss over. For ærlig talt – hvor seriøst skal vi ta en drapstrussel fra 12 år gamle jenter. Vi er mer stødig enn som så, at usaklig dritt skal få vippe oss av pinnen. Idiotoppførsel vifter vi bort!

Kjære alle. Denne debatten er forbanna viktig, men la oss for guds skyld klare å holde den både fornuftig og konstruktiv. Hat, hets og drapstrusler er på INGEN måte ok. La oss holde oss for gode for slik idiotskap. Det er bare pinlig!

 

Annonse