Annonse

22. JULI

22. juli… Dagen vi aldri glemmer. Og vi skal ikke glemme – vi vil ikke glemme!

Det er jo helt tilfeldig, men likevel litt rart – jeg er nemlig alltid i Spania på denne dagen, og det var også her jeg befant meg da terroren rammet Norge. Da 22. juli skulle bli en dag som ville sette dype spor. Jeg har skrevet tilsvarende innlegg seks ganger, men skriver det igjen – det er jo tross alt det eneste riktige å gjøre på en dag som denne.

8 år har gått. Åtte år siden jeg lå ute på en flytemadrass i bassenget i Spania, og ante fred og ingen fare. Sommerferien 2011 var i full gang, og jeg var på min første ferie i den nye leiligheten til mamma og Jon i Albir. Denne ferien skulle gjøre så godt… Jeg var virkelig klar for avslapping og lave skuldre, etter en hektisk og ellevill vår. Jeg hadde akkurat rundet ett år i hovedstaden etter et bad break up, og kjente det var godt å tilbringe ferien med familien. Vi var intetanende om hva som foregikk hjemme i Oslo, mens vi hygget i solsteiken og plasket i bassenget.

Det var en deilig fredag i Albirvi hadde besøk av tante, onkel og søskenbarn, og jeg glemmer ikke hvor innmari koselig vi hadde det sammen på ferie i Syden. Dette var mitt første år på «hytten» i Spania, og alt lå til rette for tidenes familieferie. Plutselig ringte telefonen, og det var vanskelig å tro på det som ble sagt… Bombe i Oslo? Terror i Norge? Vi satt klistret til TV-skjermen resten av dagen. Alle med tårer i øynene og klump i halsen. Det var vondt å være så langt borte, samtidig som det var litt godt å få det hele på avstand – i tillegg var det godt at vi var sammen, og at vi kunne klemme, prate og gråte i felleskap.

Hele 8 år har gått, og plutselig blir 8 år til ingenting. Det knyter seg i magen hvert eneste år… På denne dagen går det ikke ett sekund uten at denne hendelsen preger tankegangen… Det er rett og slett for avskyelig til å begripe at noen er kapabel til å gjøre noe så groteskt! 69 liv gikk tapt på Utøya. 69! De yngste var bare 14 år gamle. I dag skal vi minne oss selv om hvorfor de var der. De var engasjerte barn og ungdommer, forent i kampen for solidaritet, fellesskap og medmenneskelighet. 8 liv gikk tapt i Regjeringskvartalet… Noe så grusomt og meningsløst. Det er nesten umulig å beskrive det som har skjedd, men vi er nødt til å gjøre et forsøk. Historien om 22. juli må fortelles igjen og igjen!

I 2011 viste hele landet at kjærligheten var vår sterkeste kraft da terroren rammet, og i løpet av disse 7 årene har vi vært vitne til varme hjerter, tydelige definisjoner og klare hoder – det er så viktig at vi fortsetter slik. Vi trenger ordene, vi trenger å snakke om 22. juli – vi skal ikke glemme, vi vil ikke glemme, vi trenger kunnskap og saklige debatter. I dag går mine varmeste tanker og dypeste medfølelse til de som ble rammet, og til de etterlatte etter denne tragiske og meningsløse hendelsen.

Det som skjedde 22. juli var noe ingen av oss hadde forutsett. Terror? I Norge? Ikke pokker… Det skjer ikke oss! Det skjer ikke meg… Hvor mange ganger sier vi ikke til oss selv; «det skjer ikke meg» ? Jeg sier det hele tiden, og på dager som i dag blir jeg faktisk enda mer inspirert til å tenke at livet er ! Livet har ingen garanti – det kommer ei heller i reprise, og ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. La oss omfavne livet – leve. La oss elske, spre masse kjærlighet, hjelpe hverandre, ta vare på hverandre, og være den beste versjonen av oss selv. Vi er så heldige som bor i Norge, og det er så vanvittig viktig å faktisk sette pris på det vi har og de vi har rundt oss.

Alt kan skje i morgen – gjør livet meningsfylt!


Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantenes spisser er avslitt og det bare er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

-kinesisk visdomsord-

God klem til dere alle fra meg ♥

Annonse
Annonse

BARNEVERNET!

Beklager fraværet her på bloggen… De siste dagene har vært, tja… Hva skal jeg si? Vanskelig! Det er ikke ofte jeg lar usakligheter gå inn på meg, men når man er nybakt mamma og i en åpenbart sårbar situasjon, er det ikke like lett å vifte kritikken bort. Når kommentarfelt og innboks – og til og med mailen får kjørt seg av sure damer og menn som skal kjefte og irettesette, nei da begynner man til slutt å tvile. Er jeg virkelig en så dårlig mamma som så mange skal ha det til? Nå er det nok mange i mammapolitiet som godter seg, og som trekker på smilebåndet – endelig klarte dere å komme under huden på meg. Endelig klarte dere å få meg til å tvile. Gratulerer med dagen – mission completed!

Det toppet seg for noen dager siden, da jeg åpnet et brev fra Oslo kommune. Jeg fikk fullstendig hakeslepp, da jeg innså at dette ikke var et harmløst brev fra Bydel Gamle Oslo, som omhandlet parkering eller noe annet som angår sameiet, men faktisk et brev fra barneverntjenesten. I slutten av juni mottok nemlig barnevernet en bekymringsmelding av en kvinne i Ålesund, knyttet kostholdet i denne familien… Neida, det var visst ikke bare tomme trusler i Dagbladets kommentarfelt på Facebook – det var faktisk noen som gikk så langt som å melde oss til barnevernet.

Saken ble naturligvis henlagt umiddelbart, da meldingen ble sett på som åpenbart grunnløs, men likevel… Nå er vi i systemet. I 3 usle måneder har vi vært foreldre, og allerede har vi en melding til oppbevaring hos barneverntjenesten… Fordi vi ikke spiser kjøtt. Det er så sinnsykt at jeg har ikke ord! Fordi vi velger bort noe fra kostholdet vårt som både er bedre for helsen, miljøet og åpenbart dyrevelferden, er vi nå registrert i systemet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Jeg visste at mammarollen for min del, ville bli ekstra utfordrende. Rett og slett fordi jeg er en offentlig person! Og ja, dette er mitt eget valg, og derfor må jeg stå i flere stormer enn andre, noe jeg aksepterer. Men likevel… Det går en grense! Èn ting er konstruktiv kritikk og velmenende råd, en annen ting er hets, og i dette tilfellet en innrapportering til barnevernet. Det er mye som skiller disse fra hverandre.

Selv om jeg – og flere mødre der ute har valgt en plass i rampelyset, betyr det ikke at vi skal måtte finne oss i å være skyteskiven til andre mødre der ute, som mener at det er de som vet best. Og noen ganger trenger de ikke en gang å være mødre for å vite best. Det virker liksom som at bare fordi vi er offentlige, så kan vi behandles på en bestemt type måte – siden vi tross alt har valgt det selv. Ville dere i dette såkalte mammapolitiet, behandlet deres venninner på samme måte som dere behandler oss? Ville du, «voksen kvinne fra Ålesund» , meldt din venninne til barnevernet, om hun hadde fortalt deg at de droppet kjøtt fra kostholdet? Ville du, «sinna mamma 33» , kjeftet din venninne huden full, om hun valgte å dra på festival med jentegjengen, mens pappaen var hjemme med barnet?

Det er mye jeg skal kritiseres for. Enten er det fordi jeg spiser plantebasert, og fordi vi planlegger å gi vår sønn det samme som vi spiser. Eller så er det fordi jeg har vært på festival med venninnene mine. Jeg kritiseres for å tilbringe for lite tid med sønnen min, for å vise for lite av Falk, for å vise for mye av ham, for å drikke en øl, for å ha et for stort fokus på fest etter fødsel, for å ha et for lite fokus på fest og moro, for å ha blitt en mammablogger, for ikke å ha blitt en mammablogger, for å ikke bruke myggnetting på tur, for valg av tapet på barnerom, for å snakke positivt om fødsel, for å velge for «guttete» farger til mini, for å slippe far for mye til… Listen er lang. Milelang, faktisk! Jeg kan ikke vinne. For uansett hva jeg gjør, så er det noen som vil kritisere måten jeg gjør det på.

Nå tenker du kanskje at jeg bare kan la være å dele noe som helst som har med familieforøkelsen å gjøre. At jeg bare kan late som at Falk ikke er her, for å unngå surmuling og hat? Vel, nå har det seg sånn at jeg alltid har blogget om – og delt glimt fra livet mitt og hverdagen min. Bloggen er jobben min… Og nå har det seg sånn at jeg har fått et lite barn, som naturligvis blir en stor del av det. Det er umulig å dele hverdagen min med dere, uten å inkludere han i korte trekk. Det har jeg heller ikke lyst til. For skal jeg virkelig måtte late som at han ikke eksisterer? Det blir jo helt galt! Og når jeg da prøver å blogge som jeg alltid har gjort tidligere – med bilder av jentegjeng på middag, eller på festival med en øl i hånden, så er jo det galt det også. For nåde deg om du tar deg en øl mens du ammer. Og nåde deg om du faktisk er borte fra barnet ditt i noen timer, og overlater det til far. For en forferdelig mamma du er!

I går hadde Dennis bursdag, og fokuset var at han skulle ha livets beste dag. Jeg prøvde å glemme alt om brevet fra barnevernet, og late som at mammapolitiet hadde tatt sommerferie. Vi startet med frokost på sengen, før jeg kjørte bursdagsbarnet til en kompis, og klokken fire overrasket jeg ham med en 90 minutters lang massasje på Daikai. Det er nemlig ikke mye massasje å oppdrive her i heimen, haha, så jeg syntes han fortjente en skikkelig avslappende stund, hvor kroppen fikk god behandling.

På kvelden ble det date night på Ling Ling med utsikt over Oslofjorden. Og vet dere hva som er så forbaska idiotisk? At jeg var nervøs for å dele en liten story av at mor og far var på middag, i fare for å få kjeft av mammapolitiet. Jeg var til og med redd for at noen skulle se oss, der vi satt… Og tenke at «der er de dårlige foreldrene som er borte fra barnet sitt» … Er det ikke sprøtt? Jeg takler jo vanligvis mye motgang, og jeg vil si at jeg er ganske mentalt sterk… Men nå som nybakt mamma, kjenner jeg at jeg blir litt frynsete i kantene, og at jeg ikke er like tøff som ellers. Og selv om jeg hater å innrømme det, så må jeg si at det negative går inn på meg. Jeg later som at jeg ikke bryr meg, men jeg gjør jo faktisk det!

Kommentarene er én ting, men brevet fra barnevernet fikk begeret til å renne over. Dette er bare for mye! Likevel nekter jeg å tvile på at jeg er en bra mamma, for det er jeg! Jeg er den beste mammaen for Falk, og jeg gjør alt for at den lille, vidunderlige gutten min skal ha det bra. Ingen, og da mener jeg ingen, skal få meg til å tro noe annet!

Ønsker dere en fin dag ♥

Annonse
Annonse

NEI TIL KJØTT, OG KRASS KRITIKK

Helsedirektoratet om vegetarisk og vegansk kosthold:

«En balansert og variert vegetarkost egner seg for individer i alle livsfaser, inkludert under svangerskap, ved amming, i spedbarnsperioden, for barn og unge og for idrettsutøvere. Vegetarkost er forbundet med lavere risiko for blant annet overvekt, hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft.»

Med dette friskt i minne, er det jo litt fascinerende at jeg kan få så kraftig kritikk fordi jeg ikke ønsker å gi kjøtt til barnet mitt…

Kritikken lot ikke vente på seg, da det ble skrevet en sak om Dennis og meg, og vårt kosthold i Dagbladet for noen dager siden. Kritikken haglet, for å si det mildt. Både i kommentarfeltet på Dagbladets Facebookside, men også mailen min fikk kjørt seg. Der tikket det flere mailer inn hvor bl.a avsender mente jeg burde blitt fratatt retten til å få barn, og på Facebook var det flere som stilte seg bak denne påstanden…

«Nærmeste du kommer Omsorgssvikt. Melder dere til Barnevernet»

«Tragisk at noe folk er så hjernevasket vill nesten si at det grenser til barnemishandling»

«Idioter. Et barn kan ikke leve på grønt, har det klikka totalt for dere?»

Dette var bare 3 av totalt 2.300 kommentarer. I hovedsak var det usakligheter, og idioti som et resultat av total ignoranse og null kunnskap. Og det er litt interessant, det der… At folk kan uttale seg så sterkt og så negativt omkring et plantebasert kosthold, uten å ha en fjerneste idé om hva de prater om. Det kan virke som at det er få ting som provoserer folk så mye, som når noen sier at de ikke spiser kjøtt. Jeg lurer på hvorfor dette kan skape så sterke reaksjoner.

Mat er kultur, og kjøtt har vært en del av matkulturen vår helt fra begynnelsen. Blir det så sterke reaksjoner fordi det er knyttet så mye følelser til nettopp kjøtt? At det stikker så dypt, og at det føles nærmest som et overgrep når noen pirker borti tradisjoner, arv og minner om bestemors lite bærekraftige kjøttkaker? For hvordan kan bestemor ta feil, liksom? Du kødder ikke med bestemor. Men så har det seg sånn at uansett hvor fantastisk bestemors kjøttkaker faktisk er, så sier FN at kjøttproduksjonen er et av de 2-3 største miljøproblemene. I tillegg ser vi i en WHO-rapport, at bearbeidet kjøtt havner i samme kategori som tobakk og asbest. 50 gram daglig, øker risikoen for tarmkreft med 18 prosent – den vanligste krefttypen vi har.

Synes dere fortsatt at det er rart at jeg ikke ønsker å gi kjøtt til barnet mitt?

Nå skal jeg gi dere en god forklaring på hvorfor kjøtt ikke vil stå på menyen her i heimen. Dette har jeg skrevet om både en og to ganger tidligere, så beklager enda en gjentagelse. Har dere lest det før, får dere bare scrolle forbi. Eller faktisk lese det enda en gang, og kanskje bli enda mer inspirert til å kutte kjøtt fra kosten.

Husdyrproduksjon er lite bærekraftig, både når det gjelder klima og matvaresikkerhet. Å produsere kjøtt krever flere ganger mer vann, landbruksareal og energi enn å produsere tilsvarende mengde korn eller belgvekster. Vi bruker store landområder på produksjon av dyrefôr i stedet for å produsere vegetabilsk mat som kan gå rett på vårt eget matbord. Dette er lite effektivt og en krymping av matressursene våre.

Hvorfor har vi aldri lært – på skolen f.eks. – at klimagassutslippene fra produksjonen av animalske produkter som kjøtt og melk, står for om lag 18 prosent av verdens totale klimagassutslipp!? Og disse 18 prosentene er mer enn utslippene fra hele transportsektoren til sammen. Husdyrproduksjonen er i tillegg en av de største sektorene når det gjelder problemer som jordødeleggelse, klimaendringer, vann- og luftforurensing og tap av biodiversitet. Matvareproduksjon er rett og slett en gigantisk miljøbyrde!

Kjøttindustrien er grusom, den forurenser som sagt mer enn hele transportsektoren til sammen, og uansett hvor mye man vrir og vender på det, er kjøttindustrien noe av det som skader miljøet aller mest. Det finnes ingen unnskyldning for å spise kjøtt – vi trenger ikke kjøtt for å overleve, vi er heller ikke skapt for å spise kjøtt verken med tanke på tannsettet eller tarm, og kjøtt er egentlig bare noe vi har trodd at vi trenger, basert på arv, tradisjoner og propaganda.

Og så må vi ikke glemme dyrevelferden oppi det hele. Jeg var vel ikke den eneste som så Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» , hvor vi fikk bevis på at dyrevelferden ikke er bedre i Norge. Her snakker vi dyremishandling på det groveste. Tortur av dyr, rett og slett! Og joda, det finnes unntak, og det finnes bønder som behandler dyrene sine bra før de sendes til slakt. Men det rettferdiggjør ikke at 70% av de litt over 200 svinegårdene Mattilsynet besøkte i 2018, viste store avvik, og at hele 40% så store avvik at det måtte iverksettes hastevedtak. Dette er forkastelig! INGEN dyr skal bli behandlet på denne måten!

Dere vet kanskje ikke at griser er svært sensitive dyr som er klar over sin egen eksistens? Eller at flere studier viser at griser er smartere enn hunder og katter, og at deres kognitive evner kan sammenliknes med et treårig menneskebarn? Hvorfor behandler vi hunder og griser så forskjellig? Når grisen faktisk er smartere enn vår firbente bestevenn? De fleste mennesker liker ikke å se at dyr lider eller dør. Likevel gir folk på daglig basis penger til industrier som påfører dyr lidelse og død. Merkelige greier, ikke sant?

Det glansbildet næringen presenterer oss for i svært mange tilfeller, er reinspikka løgn. Og jeg kommer aldri til å lære barnet mitt at ku og kalv står sammen, og at Dagros står ute på beite hele livet. Ei heller at Gildes griser får være ute store deler av livet, og at de har god plass til å leke, rote og romstere. Når disse grisene ender opp i en plastpakke med svineribbe til 39 kroner, får man ikke mye dyrevelferd med på kjøpet. Dette kan man ikke si seg uenig i. Jeg kommer heller aldri til å lære ham til å tro at kumelk er noe han trenger for å bli stor og sterk, selv om Tine mener det stikk motsatte. For denne melken, dere… Denne melken…

For meg finnes det ikke noe mer unødvendig og merkelig enn å drikke kumelk. Vi har vokst opp i et samfunn hvor vi har blitt fortalt siden vi kunne snakke, at melk er noe vi må ha for å vokse, og for å bli store og sterke. Vi har blitt fortalt hver eneste dag – både på skolen og via reklame på TV, at melk er noe vi drikke for å få i oss kalsium, og noe vi drikke for å ta vare på skjelettet. Melk… Kumelk. Melken som er beregnet for en kalv som skal vokse opp til å bli en ku på 400 kg.

Vi drikker selvsagt ikke hestemelk – det er jo bare rart og ekkelt. Ei heller grisemelk, hundemelk, kattemelk eller rottemelk. Vi drikker for guds skyld ikke melken som kommer fra andre dyr, men kumelk – dét drikker vi. Er det ikke rart? Her ønsker jeg å tilføye at 100g spinat inneholder 4 ganger så mye kalsium som et glass melk.

Det ville vært mer naturlig å fortsatt drikke våre mødres morsmelk, men det er jo bare ekkelt. Ikke fysisk mulig heller, for en mor slutter å produsere melk når barnet er gammel nok, rett og slett fordi barnet ikke lenger trenger denne næringen. Det samme gjør kuen. Den slutter også å produsere melk når kalven er stor nok, men vi kjører på med kunstig inseminering for å holde gang i en stadig melkeproduksjon. Kuen blir faktisk gjort drektig én gang i året for å holde melkeproduksjonen oppe, og vanlig prosedyre er at kalven blir fjernet fra moren så snart den har fått i seg litt råmelk, for deretter å settes i en adskilt boks. Dette er en enorm belastning på både ku og kalv! Men det driter jo vi i, for vi skal jo ha melken vår, og slurper den i oss mens vi tenker at det er det mest naturlige og viktige i hele verden. Det er rett og slett helt sprøtt!

Forskning tyder på at det også er mange helsemessige fordeler med et godt sammensatt plantebasert kosthold. Folk som spiser plantebasert har sammenlignet med dem som ikke gjør det, gjennomsnittlig lavere kolesterol og blodtrykk, og har mindre risiko for hjerte- og karsykdommer, fedme, diabetes type 2 og flere krefttyper. Men hvorfor kommer ikke helsefaren med et kosthold som inneholder store mengder dyreprotein bedre frem?

Å velge et plantebasert kosthold er det beste for både jordkloden, dyrene og helsen. Det finnes et hav av veganske alternativer, og det har aldri vært enklere å være kjøtt- og melkefri enn i 2019. Heldigvis ser vi en tydelig endring her i Norge – flere og flere tilegner seg kunnskap, og ønsker å trappe ned på kjøttkonsumet. I hvert fall i kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren! Dette er helt fantastisk, og nå er det faktisk ikke en eneste dagligvarebutikk som ikke tilbyr veganske produkter. Dette er et stort steg i riktig retning, og noe vi kan rope høyt hurra for. Jeg har i hvert fall ingen problemer med å finne masse godt i butikkene nær meg, og nå har til og med kompisen i sjappa på hjørnet, begynt å ta inn plantemelk. Det er så flott!

Men så har vi den evige protein-diskusjonen… Veldig mange tror nemlig feilaktig at proteiner kun finnes i animalske produkter som kjøtt, egg og meierivarer.

«Men Kristin, hva med proteiner og Vitamin B12?» 

Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har måtte svare på disse spørsmålene. Jeg pleier som regel å trekke inn et par eksempler fra det fantastiske dyreriket, og da er det dyr som elefant, neshorn og gorilla jeg liker å fokusere på. Det er jo ingen hemmelighet at dette er sterke dyr. Muskuløse, kraftige og de sterkeste planteeterne i verden. Hvor tror dere disse dyrene får proteinene fra? Planter! That’s right! Jeg tror nok ikke at noen av disse dyrene lider av proteinmangel.

Proteiner finnes naturlig i de aller fleste matvarer, med varierende innhold og sammensetning. Her i huset får vi i oss det vi trenger gjennom bulgur, ris, quinoa, bønner, kikerter, linser, fullkornspasta og havregryn, bare for å nevne noe! Så proteinene er det ingen grunn til å bekymre seg over! Vi får generelt i oss alle næringsstoffene vi trenger, og det eneste vi ikke får i oss gjennom et plantebasert kosthold som er B12, får vi i oss gjennom kosttilskudd.

Det finnes forøvrig mange vrangforestillinger om vegetarisme og ernæring – og enda fler om vegan helse. Mange tror at Vitamin B12 er noe som kommer fra dyreproteiner, men dette er et vitamin som produseres av bakterier i jorden. I sine naturlige omgivelser får alle dyr i seg nok B12 via kostholdet, i form av jord og naturlige partikler som de får i seg bittesmå mengder av sammen med maten. Og derfor får vi i oss B12 ved å spise kjøtt, fordi dyret har fått i seg B12 via sitt eget kosthold.

Det er altså mange som er veldig skeptiske til et plantebasert kosthold, og som ikke kan skjønne hvordan de som velger planter over dyr, får i seg det de trenger av viktige næringsstoffer. Men da må jeg bare spørre deg som spiser kjøtt, fugl og egg, og som drikker kumelk… Vet du egentlig om du får i deg det du trenger av disse viktige næringsstoffene? Vet du egentlig hvor mye proteiner du får i deg hver dag? Og hva med fiber og fett, vitaminer og mineraler? Tar du bare høyde for at du får i deg det du trenger, bare fordi du spiser animalske produkter?

Jeg vedder en hundrings på at det er mange som ikke har snøring, og som ikke kan svare på dette. Og det er nok mange, som bla. Ronny 33 (som tikket inn i mailboksen min her forleden, og som mener jeg burde bli fratatt retten til å få barn), som burde være mer skeptiske til eget kosthold, enn oss som spiser plantebasert, som faktisk vet hva vi får i kroppen, hvor maten kommer fra, og hva den gjør med oss.

For til dere «haters» som mener jeg driver med barnemishandling på det groveste… Hva med dere? Lar dere barna deres spise bearbeidet kjøtt på McDonalds flere ganger i uken? Hva med pølser og skinkepålegg? Og ikke minst, sukker? Fôrer dere babyene deres med mat på glass og smootihes med skrukork, hvor flere av dem inneholder intet mindre enn over seks sukkerbiter per pose i form av fruktsukker? Jeg tror nok at mange dropper grønnsakene da barna ikke liker det, og som tror de får i seg det de trenger av viktige næringsstoffer gjennom kjøtt, melk og egg. Så hva med dere? Vil dere karakterisere dette som barnemishandling også? Eller er det bare meg som driver med den slags, fordi jeg kommer til å droppe kjøttet og kumelken på menyen her hjemme?

På daglig basis blir vi anbefalt et hav av kjøtt- og meieriprodukter gjennom TV-reklamer og bannere, og på sider som f.eks. Matprat.no – en side som skal inspirere nordmenn til å lage spennende og sunne middagsretter, er det jo Opplysningskontoret for egg og kjøtt som står bak. Dette ser jo så trygt og offentlig ut, men er det egentlig så trygt?

Hvis man søker på for eksempel «grønnsakssuppe», får man oppskrifter på «varm gazpacho med strimlet svinekjøtt» og «Koteletten, saftig og allsidig». Dette har Fremtiden i våre hender kritisert Matprat for i flere år. Nå har de endelig lyttet og faktisk tatt med en kjøttfri grønnsakssuppe også. Men det endrer ikke helhetsbildet: Matprat er en del av det kjøttindustrielle komplekset i Norge, og formålet er å sikre avsetning for kjøttprodusentenes varer.

Vi må åpne øyene våre og bli mer bevisste på hva vi putter i munnen, og hvordan vårt konsum påvirker miljøet. Vi må bli mer bevisste på hvilke produkter som faktisk er bra for helsen, og hvordan vi som forbrukere kan påvirke både miljø og helse i positiv retning. Let’s face it… Det hjelper fint lite å bytte til EL-bil, droppe flyreisen til syden i sommer, eller å skru av lysene i de rommene du forlater, hvis du fortsetter å spise kjøtt til hvert måltid. Noe må gjøres, og det må gjøres NÅ!

Ja, vi kommer til å kjøre en kjøttfri meny her hjemme når Falk vokser til, og kommer til å følge Helsedirektoratets anbefalinger, som sier at det er uproblematisk å leve på et plantebasert kosthold, uansett alder. Et slikt kosthold er sunt og gir tilfredsstillende inntak av alle viktige næringsstoffer, men selvfølgelig forutsetter dette at man følger de faglige anbefalingene på feltet. Man bør skaffe seg grunnleggende kunnskap om vegansk ernæring og være bevisst i matveien, noe vi har vært i flere år. Vi vet hva vi trenger, og sørger for å få i oss nettopp dét! Og skal jeg bare legge til en liten fun fact?

Det var jo så mange som var bekymret for babyen i magen da jeg gikk gravid. Flere mente at mitt kosthold var skadelig for fosteret, men da kan jeg fortelle at alle blodprøvene mine var on fleek gjennom hele svangerskapet. Jeg manglet ingenting, og hadde så mye jern og andre godsaker i kroppen, at legen kalte meg for jernkvinnen hver gang jeg entret kontoret, haha. Og lille Falk? Vel, han var så sunn og sterk da han kom ut, og scoret høyest på alle tester som ble tatt. Han fikk full pott på alt, og var nesten på grensen til uvanlig sterk, så at kostholdet vårt var skadelig for den lille i magen, sa du?

Folk får si hva de vil, og sende inn så mange bekymringsmeldinger til Barnevernet, at innboksen eksploderer. Vi vet nemlig så innamri godt hva som er best for vårt barn, og hva som er best for oss. Så kan Ronny og de andre godklumpene i Dagbladets kommentarfelt, ta seg en vegansk hvetebolle, og lese seg litt opp før de spytter ut usakligheter på Facebook.

Les gjerne mer i dagens VG-sak her!

Kilder: Fremtiden i våre hender // Forskning.no // NOAH // NRK // Vegansamfunnet.no // Hepla.no // WHO // vegveg.no // Folkeopplysningen // Helsekontrollen

Annonse
Annonse

SURMULING I KOMMENTARFELT, MAMMAPOLITI OG EN DEILIG SOMMERKVELD

Det mest slitsomme med å være mamma, er søren meg alle kommentarene man får om alt man gjør feil. Herrejesus – jeg blir helt matt! Er det ikke det ene så er det faen meg det andre…

«Jeg så deg på Løkka UTEN myggnetting på vognen» . «Forferdelig å se at du drikker en øl mens du ammer!!» . «Den tapeten dere har valgt på barnerommet vil gi sønnen deres mareritt» . «Du tar feil ved å si at chille foreldre får chille barn» . «Du bærer bilstolen feil«. «What? Drar du på fest allerede???» . «Så forferdelig av deg å si at å føde var en kul opplevelse, bare tenk på de stakkars damene som ikke opplevde det slik» … «HÆ? Barnet ditt ser veldig utsatt ut i den bilstolen, bruker du ikke kalesje?» . «De tørre stelleklutene skal du fukte! Hvor dum er ikke du, liksom?» «Unnskyld meg, men du må jo ha madrass i den vuggen» . «Stakkars babyen i magen… Hvordan skal han få i seg nok næring når du spiser plantebasert?» «Du EKSPONERER barnet ditt på internett, noe du sa du ikke skulle gjøre. For en forferdelig mamma du er»

På lørdag ønsket jeg å dele litt tanker om morsrollen, og hvordan disse to månedene som mamma har vært for meg. Dette skulle bli et ærlig og fint innlegg, og jeg ønsket i den anledning å dele et bilde av vår lille sønn. At jeg deler et bilde av en 2 måneder gammel baby, betyr ikke at jeg ikke eier moral, at jeg er driver med massiv eksponering av barn på internett, og at alt jeg har stått for har vært løgn. Jeg står fortsatt ved at små barn har rett til privatliv, at de skal få lov til å skape sin egen digitale identitet, og ikke minst – at de ikke bør brukes i kommersielle sammenhenger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt at vi kommer til å dele et par små drypp her og der, nå når han er så liten. Han forandrer seg fra uke til uke, og det vi kommer til å være ekstra påpasselig på, er at han ikke kan bli gjenkjent når han blir litt større. Ingen vil kjenne igjen Falk om 1 år. Ingen! Og det skal vi som foreldre sørge for. Vi har ikke delt bilde av ansiktet hans siden fødselen, og nå hadde jeg rett og slett skikkelig lyst til å vise han frem. Jeg sprekker av stolthet – og ja… Kall meg gjerne egoistisk som ikke klarte å la være, men vi tok en skikkelig vurdering på dette i forkant, og ble enige om at dette var innafor. Dere vet jo også at jeg ikke har for vane å dele bilder av Falk. Er det da rettferdig å kaste meg oppi den samme baljen som flere influencerne her i landet, som har barn de hyppig eksponerer på nett? Og som titt og ofte brukes som virkemiddel i reklame? Jeg bare spør…

Ja, jeg er helt enig i at Jenny Skavlan og Live Nelvik er store forbilder når det gjelder eksponering av barn. De deler ikke noe som helst, og flott er det. Men så har vi vidt forskjellige utgangspunkt også. Disse flotte damene lever ikke av å dele hverdagsglimt, de har andre prosjekter de jobber med, som ikke handler om deres hverdag. Det blir så feil for meg å ekskludere Falk fra det jeg deler i sosiale medier. Jeg nekter å late som at han ikke eksisterer! Det betyr likevel ikke at jeg eksponerer han i stor grad. Synes dere virkelig at det jeg har delt til nå er over streken? Sånn helt oppriktig? Jeg er nemlig nysgjerrig på hvor dere mener denne grensen går.

Og så har man alle de andre kommentarene å forholde seg til. Alle disse kommentarene og meldingene fra mødre eller ikke mødre, som skal synse og sanse om alt du gjør. Dette er forferdelig for alle nybakte mammaer, men enda verre blir det når man er offentlig. Det er rett og slett ubehagelig å vite at folk ser etter feil når de får øye på oss på gaten… Samtidig har jeg jo valgt offentligheten selv, så dette skal jeg stå i og leve med uten å sutre. Likevel føler jeg at jeg har lov til å vise at jeg blir litt oppgitt, når mammapolitiet herjer som verst!

Jeg lar sjelden negative kommentarer gå inn på meg, men akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt mentalt sliten av oppgulpet og alle irettesettelsene av bedreviterne. De negative kommentarene har dessverre en tendens til å overskygge alle de positive tilbakemeldingene, samt all kjærligheten som også finner veien inn i kommentarfeltet. Men all denne kjærligheten, kjære lesere, den setter jeg så inderlig stor pris på – det håper jeg at dere vet. Konstruktiv kritikk er alltid velkommen, men usakligheter gjør meg bare sliten. Det å bli mamma har ikke bare vært lett for meg i utgangspunktet, og da hjelper det ikke akkurat å lese kommentarer om hvor ubrukelig jeg er, når jeg lander på hodeputen etter en lang dag.

Sånn… Da fikk jeg ut litt frustrasjon på ukens første dag, og nå er jeg dønn klar for alle utfordringer som venter. Men aller først må jeg bare dele noen små glimt fra lørdagskvelden her hos oss.

Været har vært så skiftende i det siste, men på lørdag var det skikkelig sommer. Endelig kunne vi nyte middagen utendørs på denne varme sommerkvelden! På menyen stod noe så lite fancy som vegansk pølsegrateng, akkompagnert av en dyp rød herlighet… Perfekt!

Vi er så heldige som har denne uteplassen vår! Den skal pimpes enda mer opp nå når værmeldingen blir litt mer stabil. Og så mangler jeg fortsatt flere store, digge puter som jeg har pratet opp en del ganger nå. Her ute skal det være 100% behagelig å være. Nå er vi på 85%, haha.

Jeg er egentlig interessert i å finne en større sofagruppe med hjørne, slik at det blir enda mer comfy her ute. Så blir det lettere å ta middagsluren under parasollen, på de virkelig fine sommerdagene. Jeg skal inn å sjekke Finn ASAP! For alt jeg vil er i grunn å flytte ut i hagen, og bare bli her ute hele sommeren!

I dag har vi hatt en skikkelig slaraffendag. Vi sov lenge, og brukte lang tid i sengen etter dagens første bleieskift, på å bare småprate, pludre og kose. Magisk stund med de to jeg elsker aller høyest ♥ Nå skal jeg hive den svette kroppen min i dusjen, og så skal vi ut og trille. Jeg får vel huske muggnetting denne gangen, haha!

Stor klem

Annonse