Annonse

MANGFOLD

I et samfunn hvor det blir stadig viktigere å være «perfekt» , er det helt nødvndig å fokusere på det vidunderlige mangfoldet. Vi er ikke ment til å være dønn like, men når man scroller gjennom Instagram eller titter innom realityserier som Ex on the Beach eller Paradise Hotel, er det ingen tvil om at det finnes en mal – den «optimale» malen. Smal midje. Stor rumpe. Store lepper. Smale neser. Markerte kinnben. Thigh gap… Dette kroppsidealet som ikke oppnåelig uten noe form for kosmetiske inngrep! Det er så ufattelig trist! Det er trist at det som gjør oss unike og spesielle, opereres bort.

Og hva skjer egentlig når alle disse unike trekkene forsvinner. Hva sitter vi igjen med da?

Når det «unormale» blir normalt, vil vi lettere oppfatte personer med f.eks. en stor nese eller utstående ører, som en person med et avvikende utseende. Det verste er at personen selv kan oppfatte seg selv som et avvik, og toleransen for det å være annerledes snevres etter hvert mer og mer inn. Dette er en forferdelig og skremmende utvikling.

På denne dagen er det ekstra viktig å prate om mangfoldet. I dag er det nemlig verdensdagen for Downs Syndrom – en dag for å rette fokus og hylle menneskers ulikheter. Dette kan enkelt gjøres ved å bruke ulike sokker på føttene, sånn for å vise at ulikheter er en fin ting!

Har dere noen gang hatt gleden av å ha noe med en person med downs syndrom å gjøre? I så fall vet dere hvor ekstremt verdifulle disse personene er. Da jeg bodde i Bergen, hadde jeg gleden av å være støttekontakt gjennom flere år, for en jente med downs syndrom. Dette var noe som ga meg ekstremt mye. Jeg tror jeg har fortalt dere om denne vidunderlige jenten tidligere, men siden det tross alt er 21. mars, vil jeg vie et par avsnitt til henne enda en gang.

Det er snart 10 år siden jeg flyttet fra byen mellom de syv fjell, og i løpet av de siste 6 årene jeg bodde der, tilbragte jeg hver tirsdag med Tonje. Hun var verdens skjønneste jente – så vidunderlig på alle måter, så varm og tillitsfull. Det tok ikke lang tid før vi ble godt kjent, og jeg gikk opp bakken til huset hennes for å hente henne, stod hun alltid klar i vinduet og vinket, med tidenes største glis. Jeg ble like rørt hver eneste gang jeg så hvor innmari mye hun gledet seg til timene vi skulle tilbringe sammen. Alltid det samme store gliset i vinduet. Alltid.

Jeg fikk følge henne fra hun var seks år til hun ble elleve, og det å følge en slik utvikling var helt unikt. Det var så spesielt å være vitne til både språkutvikling og bowling-skills, for var det noe hun ble skikkelig flink til i løpet av disse tirsdagene vi tilbragte sammen, så var det bowling. Hun elsket bowling, og jeg glemmer aldri hvor rå hun ble i bowling etter x antall runder fordelt utover disse årene. Det tok jaggu ikke lange tiden før ballen bare ble kastet på banen og vi måtte vente i femten minutter før den traff kjeglene, til ballen suste av sted og rett inn i en strike. Jeg stod og klappet og jublet på sidelinjen, og kunne ikke vært mer stolt. Flinkingen!

Vi gjorde mye hyggelig sammen. Om det ikke var bowling, var det andre aktiviteter. Vi var også en del av en klubb for barn med litt spesielle behov, og dette var også utrolig fint å være med på. Alle disse nydelige, unike barna, med ulike utfordringer. Fellesnevneren var humøret – det er ikke ofte jeg har sett så mange smilende, lykkelige barn på ett og samme sted, som bare nyter det å være en del av et felleskap. Som klapper i hendene når man sitter og synger, eller som jubler når det er tid for lek som gjemsel eller stiv heks. Det var totalt kaos – et vidunderlig kaos av sterke personligheter og unike trekk. Det var mangfold! Et fantastisk mangfold! Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg fikk denne muligheten!

Igjen tenker jeg på de negative konsekvensene rundt normaliseringen av kosmetisk kirurgi. Når vi nå kan fikse på absolutt alt for å oppnå det såkalte «perfekte», tenk hvordan vi etterhvert som majoriteten av befolkningen har lagt seg under kniven for å fikse på noe, i mindre grad aksepterer at noen er annerledes!?

Mangfold. Mangfold. Mangfold! Jeg tror dette er et av mine favorittord. Å forstå konseptet mangfold, handler nemlig om å verdsette ulikheter ♥

Ønsker dere en fantastisk torsdag!

Annonse
Annonse

DU ER IKKE OFFERET!

Jøsses. Dette tok jo fullstendig av! Og det er jeg så innmari glad for. Tusen takk til alle dere som har engasjert seg i dette, som har lagt igjen kommentarer, og som har delt videoen videre. Det er så tydelig at det var høyst nødvendig å ta bladet fra munnen, og kalle en spade for en spade.

Dagen startet med en million varslinger, ubesvarte anrop og svangerskapskontroll. I tillegg til flere fremmede på trikken som takket for gårsdagens video. Det har mildt sagt vært en hektisk fredag! Lille i magen har det supert, og har lagt seg med hodet ned. Tipp topp. Det var en fin beskjed å få før jeg suste innom VG. Jeg føler jeg har skravlet hull i hodene på x antall journalister i dag, og jeg synes det er flott at flere medier gir denne saken oppmerksomhet.

Jeg har også fått med meg deler av Sophies tilsvar, som jeg ønsker å kommentere her i dagens blogginnlegg.

Sophie Elise, du skriver følgende:

«Jeg sier unnskyld for det, fra bunnen av mitt hjerte. Jeg kan ikke gjøre noe med hva jeg har fikset på og gjort flere år tilbake i tid, om det er det diskusjonen handler om. »

Videre skriver du:

«Ikke at man skal være sånn «det skjer andre ting i verden» men parallelt med dette er det klimastreik over hele landet og terror i New Zealand. Så ja…»

Det ene utelukker ikke det andre. Mener du at vi ikke skal engasjere oss i unges psykiske helse, bare fordi det er «verre» ting som skjer i verden? Jeg synes nemlig at det er ganske forferdelig at statistikken fra UngData fra i fjor, viser at 70 prosent av norske ungdommer kjenner på kroppspress. At 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å gjøre endringer på egen kropp, og at halvparten av norske 15-årige jenter mener de er for tykke.

Og var det ikke sånn at du var opptatt av unges psykiske helse?

Du er ikke offeret her. Og nei… Jeg laget ikke denne videoen for at folk skulle sende deg hatmeldinger. Jeg laget ikke denne videoen for å få deg til å gråte. Jeg laget den for alle de tusenvis av jentene som blir påvirket av deg… Som etter innlegget ditt gikk til speilet og la for første gang merke til vikene sine, eller sitt høye hårfeste. Jeg laget denne videoen for alle de tusenvis av jentene som lærte hva hip dips var pga. deg. Som lærte hva hooded eyes var på grunn av deg, og som har fått store komplekser for dette.

Jeg kan ikke ta hensyn til til dine tårer. Jeg må ta hensyns til alle de tusenvis av jentene som gråter seg i søvn over nye komplekser som bl.a du har introdusert dem for. At du mener at jeg laget denne videoen for å få deg til å føle deg dårlig, sier mye om din ansvarsfraskrivelse og manglende forståelse for egen påvirkning. At du tar dette personlig viser vel også kanskje bare at jeg har rett? At jeg treffer deg med kritikken? Hva med hetsen og truslene jeg mottok etter din video på badegulvet den gangen? Satt jeg meg ned og tok til tårene, mens jeg samtidig beskyldte deg for å oppfordre til usaklig hets? Nei.

Jeg var som nevnt innledningsvis, nødt til å ta bladet fra munnen og kalle en spade for en spade. Det var nok nå. Og at innlegget ditt var ment ironisk? Den kjøper jeg ikke. Hvorfor forsvarer du i så fall det du har skrevet i kommentarfeltet, om det var ment som ironi? Da ditt publikum påpekte at du introduserte dem for nye komplekser, og i tillegg fortalte deg at dette ikke var ok å publisere, hvorfor i alle dager tok du ikke da grep? Eller i det minste – forklare den såkalte ironien? Du skriver jo til og med «Jeg personlig synes det er fint å vite at man da eventuelt kan gjøre noe med det, men der er man kanskje ulik» .

 

 

Jeg valgte å kritisere varemerket, Sophie Elise. Bedriften. En bedrift som omsetter for millioner i året. Måten denne bedriften driftes på er høyst kritikkverdig, og det er på tide å si dette høyt. En bedrift som tjener fett på unge jenters usikkerhet.

Sophie, du kan ikke sitte å gråte hver gang noen stiller seg kritisk til det du gjør. Vi influencere har selv valgt å tre frem i offentligheten, og skriver med stolthet «infuencer» i bioen vår på Instagram. Da får vi søren meg være i stand til å se at det er dette vi gjør – at vi påvirker. I tillegg er vi små bedrifter hele gjengen, som må være i stand til å motta konstruktiv og saklig kritikk. Hvis ikke har vi faktisk ingenting i denne bransjen å gjøre.

Usaklig hat og hets er aldri ok – for ikke å snakke om de latterlige, tomme drapstruslene. Dette må vi kunne klare å heve oss over. For ærlig talt – hvor seriøst skal vi ta en drapstrussel fra 12 år gamle jenter. Vi er mer stødig enn som så, at usaklig dritt skal få vippe oss av pinnen. Idiotoppførsel vifter vi bort!

Kjære alle. Denne debatten er forbanna viktig, men la oss for guds skyld klare å holde den både fornuftig og konstruktiv. Hat, hets og drapstrusler er på INGEN måte ok. La oss holde oss for gode for slik idiotskap. Det er bare pinlig!

 

Annonse
Annonse
Annonse

KVINNEDAG, KAMP, KOMPLEKSER OG KROPP!

Gratulerer med dagen til alle dere fantastiske kvinner der ute! Dere er helt rå ♥

I dag er en viktig dag – en dag som skal markeres! Og jeg kan selvfølgelig ikke starte dagen uten å skrive et innlegg dedikert til nettopp Kvinnedagen, her på bloggen. Dagen bidrar til å opprettholde bevisstheten om viktigheten av kvinners rettigheter og likestilling. Samtidig er det viktig å feire at vi har oppnådd viktige seire – kvinner har gått i bresjen og kjempet en viktig kamp om likestilling og rettferdighet.

Dessverre er det fortsatt store ulikheter, og stor urett som begås mot kvinner rundt om kring i verden. Vi opplever også at forholdene mellom kvinner og menn ikke er likeverdige, men her i Norge har vi heldigvis kommet et godt stykke på vei. Men så… Så skulle vi jaggu være vitne til et stort steg i feil retning – plutselig gikk vi tilbake i tid. Hva pokker skjedde? Ble abortloven plutselig et forhandlingskort? Det kunne virke som at makten ble viktigere for statsministeren, enn kvinners rett til selvbestemmelse. Dette har naturligvis skapt sterke reaksjoner, og i år blir det nok et større oppmøte i 8. mars-toget enn noen gang tidligere.

Jeg synes det er spesielt viktig med retten til selvbestemt abort! For bare fem år siden ble det foreslått av Høyre at leger skulle kunne reservere seg mot å utføre abort, og i tillegg også mot å henvise til andre leger som utfører abort. Fire år senere ble abortloven slengt inn i forhandlingspotten, og vi fikk enda en gang bekreftet at kvinnedagen er viktig! Så innmari viktig! Det er ingen tvil om at vi trenger denne dagen og markeringen, selv i 2019.

Kvinnedagen handler bl.a om rettferdighet og likestilling. Kvinnedagen handler om lik lønn for likt arbeid. Om muligheter. Kvinnedagen handler også om kropp… Eller… Kampen mot det umennesklige kroppspresset. På denne dagen velger jeg i år som i fjor, og året før det, å bringe kroppspressdebatten frem i lyset. Kvinner skal kunne være seg selv. De skal kunne elske seg selv og føle seg bra nok – helt ekte og helt naturlig. Det er ikke riktig at kvinner skal få brutt ned selvbildet med det samme de scroller gjennom Instagram. Dagens fokus på kropp og utseende er blitt mer omfattende, og kvinner blir på daglig basis eksponert for uoppnåelige kroppsidealer – idealer som ikke kan oppnås uten plastisk kirurgi.

Ifølge tall fra UngData fra i fjor, kjenner 70 prosent av norske ungdommer på kroppspress. 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å gjøre endringer på egen kropp, og halvparten av norske 15-årige jenter mener de er for tykke. Dette er noe vi ta på alvor! Dette er et resultat av sosiale medier, og av dårlige forbilder som får altfor mye makt. Let’s face it – det er mange influencere som ikke burde befinne seg i de posisjonene de har – de er rett og slett farlige!

I flere år har jeg på daglig basis fått meldinger av jenter som sliter med dårlig selvtillit. Både på Snapchat, i meldingsinnboksen og på mail får jeg vite at utallige jenter ønsker å endre på sitt utseende, for å bli akseptert. For å bli akseptert i vennegjengen, på skolen, på arbeidsplassen… I samfunnet! Som ikke føler seg bra nok. Som føler at de ikke er fine nok! Som har fått komplekser plantet i hodene sine av sine store forbilder – bloggerne – som peker ut sine «feil» , og for deretter å endre dem, rette på dem, fjerne dem.

Komplekser. Det er noe man som offentlig profil med mange følgere, skal være svært forsiktig med å snakke høyt om. I hvert fall hvis man ikke har bestemt seg for å lære å elske det man selv ser på som skavanker, og la kroppen være som den er. Dine komplekser kan bli anders komplekser, om du peker dem ut i all offentlighet. Hvem tenkte liksom over at synlig tannkjøtt kunne være stygt, før en kvinnelig blogger pekte dette ut i en YouTube-video foran titusenvis av unge kvinnelige følgere?

Hun tok publikumet sitt med på operasjonsbordet, hvor sprøyter med restylane ble sprøytet inn i leppene sine. Deretter kunne hun fortelle hvor fin hun var blitt, og at hun endelig kunne smile igjen. Et smil uten tannkjøtt. Hva om denne profilen hadde fortalt om noe hun hadde komplekser for, men at hun samtidig kunne formidle at hun skulle jobbe med tankegangen, og lære seg å elske det hun så på som et problem? Tenk hvor mange andre som hadde blitt inspirert til å gjøre det samme. I stedet fløy en haug av jenter til speilet for å se om deres tannkjøtt også var synlig når de smilte… Tror du det var mange som følte seg bra etter de minuttene foran speilet?

Er det ikke det ene så er det det andre. Influencere – med god drahjelp fra media har lært oss hva hip dips er. Hva thigh gap er. Hva brazilian butt lift er. Hva som er forskjellen på restylane og juvaderm. I tillegg har vi blitt gjort oppmerksomme på at alt kan fikses, og at likes øker i takt med antall inngrep. Vi har også lært at et underliv kan opereres til å bli såkalt «perfekt» – for joda… Til og med underlivet kan rekonstrueres. Kvinnekroppen ble brått et oppussingsobjekt!

Vi får det slengt i fleisen hver eneste dag… «Du er IKKE bra nok som du er». Via media, bloggere, instagram og reklame, blir vi påvirket til å tro at vi må gjøre endringer ved eget utseende for å bli akseptert, og slik har det vært i mange år.

Tenk at cellulitter – noe av det mest naturlige som finnes, har blitt en menneskeskapt «lidelse». Alle har cellulitter. Kvinner i alle aldre. Menn. Til og med babyer. Likevel er dette bare én av de såkalte «skavankene» vi har som vi ikke burde hatt, og som vi aller helst skal kvitte oss med, enten via dyre kremer eller på et operasjonsbord. Vår usikkerhet er Big business – vår usikkerhet selger. Vi snakker en milliardindustri, og bransjen nyter aller best av at vi er misfornøyde med oss selv. Money talks!

Apropos komplekser.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg om pupper. Om de skjeve puppene mine. Puppene jeg fort kunne fått komplekser for, om jeg hadde sammenlignet meg med det «perfekte» på Instagram. Som jeg hadde fått komplekser for om jeg ikke valgte å jobbe med hodet og tankegangen min.

Forskjellen på mine pupper er ekstrem. Så ekstrem at jeg kunne fått dekket operasjon av staten! Men har jeg valgt å gjøre dette? NEI! Hvorfor? Fordi det er dette som gjør meg unik, og til meg! De skjeve puppene mine er en viktig del av nettopp meg. Og hadde jeg lagt meg under kniven for å gjøre dem mer symmetriske, hadde jeg aldri ønsket å fortelle dere om det. Hvorfor? Fordi at jeg da ville vært en bidragsyter i at alle andre i samme situasjon, også ville følt at operasjon ville vært eneste utvei.

NEI! Operasjon er ikke veien ut – det er tankegangen din. Innstillingen din til egen kropp. Det er den du må jobbe med! Mitt tilfelle er som sagt ekstremt, og derfor synes jeg det er så fint å være en som kan gå litt i tet og bane vei for ulik størrelse! Hei, mangfold! Hei, skjevhet – jeg hyller deg! (Les gjerne hele innlegget om puppene mine her)

Det er ingen tvil at vi påvirkes av sosiale medier. Vi påvirkes av store, kjente profiler med mange følgere og mange likes, og bildene som i de fleste tilfellene får mest oppmerksomhet, er bilder av kropp – en ihjeloperert kropp, med et tilhørende kommentarfelt av hashtags som #goals og #perfekt.

#Goals… Hvordan i huleste kan man hashtagge #goals på en kropp som må resirkuleres? En kropp som er et stadig uppussingsobjekt? Er en person som ikke klarer å akseptere seg selv for den h*n er, og som inspirerer følgerne sine til å legge seg på operasjonsbordet, #goals?

Plastisk kirurgi har blitt normalisert, og det har dessverre blitt like vanlig å forstørre leppene med restylane, som det er å gå til frisøren. Noen steder kan man også få en klipp av håret med på kjøpet av nye lepper. Trist! Trist men sant. Og jeg er sikker på at om det ikke hadde det ikke vært for Kardashians, samt usikre influencere med en stor stemme og et enormt publikum, at vi fortsatt hadde tenkt at plastisk kirurgi bare var noe de holdt på med i Hollywood.

Vi påvirkes hver eneste dag, enten vi vil det eller ei. Både bloggene, Instagram-feedene og nettavisene flommer over av kropp, plastikk, fillers og reklamer for kosmetiske klinikker, og vi får hver eneste dag en påminnelse om at vi kan bli «finere», slankere, brunere, og fyldigere på de «riktige» stedene. Vi påvirkes i negativ retning, og føler oss unormal som normal. Vi har kommet dit at vi blir uglesett om vi ikke prioriterer fillers og botox fremfor et par nye jeans, og vi har glemt alt om at selvtillit ikke skal defineres utifra utseende og kropp, hvor store lepper eller hvor store rumper vi har. Hvorfor hyller vi uoppnåelige og falske idealer? Hvorfor skal vi ikke akseptere vår unike look og arv?

Arv.

Det er et skikkelig fint ord. Og det beste komplimentet jeg kan få, er at jeg ligner på mamma. At jeg ligner på den fantastiske, sterke kvinnen som aldri gir seg. Som har oppdratt meg helt alene. Som har kjempet seg gjennom angsten, og som nå kjemper en tøff kamp mot MS – en sykdom som aldri vil slippe taket. Jeg blir så ubeskrivelig stolt når noen påpeker at jeg er som snytt ut av nesen på mammaen min. Min vidunderlige mamma med alle sine fantastiske kvaliteter. I tillegg ser hun dritbra ut – fy fader så vakker hun er, så når jeg hører at jeg ligner på henne, tar jeg det som livets største kompliment. Jeg elsker at jeg har arvet hennes trekk. Hennes linjer. Hennes utseende.

Og så elsker jeg tanken på at jeg skal eldes med stolthet slik som henne. At også jeg skal få flere grå hår etterhvert, flere rynker, og flere cellulitter og strekkmerker. Alt dette som er så vidunderlig og som gjør meg til nettopp meg! Jeg er bra nok. Jeg er bra nok fordi jeg engasjerer meg, fordi jeg bryr meg om andre og fordi jeg er positiv. Det er jo disse kvalitetene som avgjør om jeg er en god person eller ikke – ikke utseendet.

Vær deg sjæl – det er så mye fetere! Og selvsikkerheten kommer med endret tankegang og med årene. Jeg lover!

Be you – be fucking awesome! Og dere? Gratulerer med kvinnedagen ♥

Annonse