Annonse

VILNIUS

Dere vet jo hvordan jeg blir når jeg ser skrøpelige, gamle mennesker – jeg får så vondt av dem, og vil klemme hele gjengen sønder og sammen. Og her i Vilnius kryr det jo av gamle, skjønne mennesker – herregud jeg får jo så vondt i hjertet! Jeg mistet tellingen over hvor mange gamle kvinner jeg så i går – iført tjukkelabber, kåpe og skaut. Og alle gikk krokrygget mens de dro på en tralle… De har det jo sikkert helt fint, men jeg klarer ikke unngå å kjenne den lille stikkingen i magen. Gamle mennesker fortjener virkelig alt godt her i verden ♥

Nå skal jo ikke dette innlegget bare dreie seg om pensjonistene i byen – en by som er utrolig spennende! Vi hadde ikke de høyeste forventningene til Vilnius, men så langt er vi positivt overrasket. Været spiller ikke helt på lag, men et par solstråler i går gjorde byen enda vakrere – Vilnius er jo kjent for sin flotte arkitektur!

I går brukte vi dagen på å tusle rundt, få i oss en lunsj og noen drinker, og deretter var vi så trøtt at vi valgte å tilbringe kvelden hjemme i leiligheten. Cribben vi har leiet er jo helt fantastisk, og dermed et sted det er hyggelig å tilbringe tid. I går kveld ble det altså middag for to her hjemme, før vi stupte i seng… Vi merket virkelig på kroppen at vi hadde stått opp klokken 04.00, haha!

           

Høsten er liksom litt ekstra fin her borte – alle fargene kommer skikkelig godt frem, og jeg gleder meg til å se mer av byen. I dag er det jeg som setter agendaen, haha, og på planen står både lunsj på en vegansk restaurant, samt en tur til den urbane og fargerike bydelen; Uzupis! Jeg gleder meg ihjel, og det håper jeg Dennis gjør også. I morgen er det han som bestemmer hva vi skal gjøre – og at vi har hver sin dag til å være reiseleder, er virkelig helt topp! Videokameraet blir selvfølgelig med, for her skal det vlogges – hurra!

Måtte dere få en vidunderlig dag, skjønne venner ♥ Sees senere!

Annonse
Annonse

BUCKETLIST: ROUTE 66!

//Delvis i samarbeid med Kilroy

Jeg tror Route 66 står på utallige bucketlister, og det med god grunn. Route 66 har også stått på min bucketlist i lang tid, og i fjor gikk denne drømmen i oppfyllelse. Med det samme vi ankom Chicago visste jeg at dette ville bli et eventyr av de sjeldne, og jeg forstod umiddelbart hvorfor så mange ønsker å legge ut på denne roadtrippen.

Forventningene var skyhøye, og vi holdt på å koke over av spenning og begeistring. Dette er med hånden på hjertet noe av det råeste jeg har opplevd i mitt liv, og jeg anbefaler alle der ute til å gjøre det samme.

Rundt juletider i fjor delte jeg den ultimate Route 66-guiden, men siden jeg fortsatt får en haug av spørsmål som omhandler dette eventyret, tenkte jeg at det ville være fornuftig å dele dette innlegget på nytt. Route 66 kommer jo aldri til å «gå av moten», så dette innlegget er til alle dere som drømmer om tidenes roadtrip gjennom så mange som 8 stater! Her er altså alt dere trenger å vite før dere legger ut på et såpass fantastisk eventyr som dette her ♥

P1010049

Før vi for alvor går i gang, er det noen ting som kan være veldig kjekt å vite:

1. REISELENGDE:

Bestem deg for hvor lenge du tenker å være borte. Route 66 kan gjøres unna på to uker, men har du tid til tre eller mer, slipper du altfor lange strekninger i bil uten stopp, og du får i tillegg tid til å oppleve flere unike plasser på noen avstikkere fra ruten. Er du fleksibel når det gjelder reisetidspunkt, kan du finne veldig rimelige flybilleter, helt ned i en tusenlapp per person hver vei.

3. BIL:

Valg av bil kan være vanskelig… Vi tenkte først at en stor SUV ville være det mest fornuftige, men da gutta på bilutleien viste oss en Mustang, var vi solgt. En Mustang langs Route 66 er jo liksom drømmen – litt dyrere, men verdt hver krone. Det hadde egentlig vært nok å bare prøve den i noen dager for så å bytte bil – når man kjører såpass fort er det nemlig ikke noe digg å ha taket nede, og i tillegg rommer ikke bilen mye bagasje. Gøy for en stund, men svært lite praktisk i lengden!

2. REISEBYRÅ:

Hadde det ikke vært for Kilroy Norway, hadde vi ikke fått en like bra tur. De kan ALT om en roadtrip som det her, og skreddersyr et opplegg tilrettelagt for nettopp dine behov og ønsker. Gjennom Kilroy fikk vi også muligheten til å booke den råkule camper-vanen, som gjorde halvparten av turen ekstra unik og fabelaktig.

3. HOTELLER OG BOOKING:

Book hoteller underveis, og aksepter moteller med relativ lav standard. Det er ikke på rommet the magic happens, og som regel skal man bare tilbringe én natt på hver plass. Dette sparer du masse penger på, som gjør at Route 66 er en drøm det faktisk er mulig å realisere. Vi hadde som mål å aldri gå over 600,- natten, noe som for oss ville bety en max overnattingkostnad på totalt 12.600 kroner, over så lenge som 3 uker.

Vi bruker som regel appen Booking.com. Her finner vi alltid de beste prisene!

I tillegg er det fint å ikke ha noe booket på forhånd, sånn i tilfelle man skulle ønske å endre litt på ruten, eller tilbringe flere netter en annen plass.

4. BUDSJETT: 

Sett opp et budsjett for turen. Vi søkte på hoteller og moteller i forkant av reisen for å kartlegge hvor mye vi måtte ut med, i tillegg til å sjekke priser på de forskjellige restaurantene i de ulike byene. Da hadde vi en sånn ca. oversikt over hvor mye vi hadde å bruke hver dag.

Sparetips 1: Kjøp frokost/lunsj på dagligvarebutikken for å spare penger.
Sparetips 2: Del en hovedrett når dere skal ut å spise. Porsjonene er gigantiske, og en hovedrett holder fint til to. Da sparer man penger, og slipper å kaste mat. Vinn-vinn-situasjon!

Vi drøyet tiden veldig, og brukte ca. 4 uker på Route 66. Dette trenger man overhodet ikke gjøre – ei hellet turen til Las Vegas, som naturligvis også gjør turen rimeligere. På disse 4 ukene brukte vi ca 17.000 kroner på overnatting. Vi gjorde det vi kunne for å holde overnattingkostnadene på det absolutte minimum, og unngikk å spise på restaurant hver dag. Vi brukte ca. 10.000 kroner på mat på disse fire ukene. Denne summen inkluderer litt mer fancy og dyre restauranter i Las Vegas. Leiebil kostet oss ca. 10.000 kroner, om jeg ikke tar helt feil nå, og drivstoff kom i tillegg. Hvor mye vi brukte har jeg dessverre ikke oversikt over, men la oss si at noen tusenlapper gikk med til bensin. Flybillettene kostet oss rundt 10.000 kroner.

Totalt: Et sted mellom 45.000 – 55.000 kroner, rundt 25.000 kroner per person inkl. fly, overnatting, bil, og mat i hele 4 uker. Dette er meget innafor! Shopping og opplevelser kom i tillegg til dette, men dette gir i hvert fall en pekepinn på hvor mye som går med til det høyst nødvendige.

route-66-map

Litt fun facts og smarte tips før vi går løs på guiden er alltid litt lurt. Note to self: Facts

chicago

Man kan kjøre Route 66 fra Los Angeles til Chicago eller fra Chicago til Los Angeles. Det mest vanlige er å starte i Chicago, på den ikoniske Lou Mitchell’s Diner. Denne dineren fra 1923 omtales ofte som «the first stop on the Mother Road», da den ligger like ved starten av Route 66. En liten matbit her er obligatorisk før man suser videre! Sett av et par dager til å utforske Chicago, og til å venne seg til ny døgnrytme.

Adresse til Lou Mitchell’s Diner: 565 W Jackson Blvd, Chicago, IL 60661, USA

Want more? Les mer HER!

IMG_01132IMG_01491P1010039IMG_0038P1010034IMG_0071P1010046

P1010021-2

Første stopp på turen var Springfield. Her skjer det ikke så veldig mye, men det er verdt å ta en natt på Route 66 Hotel. Dette er et ikonisk stopp langs ruten, som er stappfull av herlige Route 66 props.

Vi betalte 400 kroner for en natt, noe man kan rope høyt hurra for. Det beste er at de har slot machines her, og dere kan jo tro at dollartegnene blinket i øynene mine, da jeg satt meg ned ved den ene automaten, haha. Spillegalskapen kicket inn for alvor, men så vant jeg jo søren meg 50$! Not bad…

IMG_0169IMG_0160IMG_0170

3

På veien fra Springfield stoppet vi ved Chain of Rocks Bridge, som har vært et viktig kjennetegn for dem som kjører Route 66. Det som gjør Chain of Rocks Bridge såpass interessant, er en 30-graders sving midtveis over den lange broen, som strekker seg over den mektige Mississippi.

Dette ble en spennende opplevelse langs ruten, og det som er så kult er at man vet at det er så utallig mange mennesker som har stoppet opp her, i tiår etter tiår. Route 66 bugner av historie, og det er faktisk litt villt å kjøre den samme ruten som bl.a Elvis Presley.

IMG_0185IMG_0198

4

Her kan man finne et av de eldste motellene langs Route 66 – Wagon Wheel Motel er motellet som har huset reisende i mer enn 75 år, og Elvis var en av dem som alltid bodde her da han kjørte Route 66. Dette er definitivt stedet å bo her i Cuba, men siden vi reiste på budsjett, falt valget på et annet hotell. Her på Wagon Wheel kan man faktisk bo i Elvis sitt eget rom, som han ønsket han å bo på hver eneste gang han kjørte forbi. Dette har altså resultert i et rom dedikert til nettopp Elvis – naturligvis dekorert med Elvis gadgets!

Cuba er rett og slett bare så sjarmerende og hyggelig, og ingen av oss hadde forventet at det skulle være  nydelig her. I 1857 ble det bestemt at jernbanen skulle bli utvidet til dette punktet, og byen ble på dette tidspunktet oppkalt etter øyen Cuba.

Cuba, Missouri er nok mest kjent for sine 12 utendørs veggmalerier, som har gitt byen kallenavnet «Route 66 Mural City«. Disse veggmaleriene tilfører byen det lille ekstra, og da vi tuslet rundt her i mai, var det ingenting som tydet på at vi har kommet oss til 2016. Det var som å gå tilbake i tid, og for en gammel dame som meg, fanget i en relativt ung kropp, er det rett og slett helt vidunderlig å føle litt på gamledager, haha.

IMG_0243IMG_0209IMG_0227IMG_0261IMG_0208

5-2

Når jeg hører Tulsa, tenker jeg bare på Chandler i Friends, som uten å vite det samtykket i å begynne å jobbe her, hehe. Og når du da bor i New York, finnes det vel ikke noe mer deprimerende å skulle flytte til nettopp Tulsa. Her er det ikke så altfor mye å skryte av, bortsett fra «The Blue Whale» som er en attraksjon i Catoosa, Oklahoma . Både Dennis og jeg kan begge skrive under på at dette er noe av det rareste vi har sett.

En svær blå hva, midt i ingenmannsland!? Slik må man jo bare like. Hvalen ble bygget i 1972, og utviklet seg raskt til å bli en lokal sommer hot spot, samt en perfekt destinasjon for familier på utflukt. Hvalen begynte umiddelbart etter at den ble bygget, å tiltrekke folk… Reisende stoppet opp for en liten piknik, en svømmetur, eller for å prøve lykken med fiskestang, og dette ble altså starten på noe som har blitt blant de mest anerkjente attraksjonene på Route 66.

Hele området er supersjarmerende… Det er rett og slett så vakkert her, og jeg forstår veldig godt at denne plassen har vært en attraktiv hang out spot opp igjennom årene. En nydelig liten butikk og et taqueria like ved den blå hvalen, bidro til å gjøre hele området ekstra innbydende og hyggelig, og jeg er så glad for at vi fikk sett dette med egne øyne – ikke bare på bilder gjennom et Google-søk. Dette var uten tvil en koselig opplevelse!

IMG_0304IMG_03131IMG_0300

6-2

Forlatte hus, falleferdige bygninger… «Keep out» tagget på en husvegg, med en hage igjengrodd av ugress, busker og kratt. Knuste vinduer, nedbrente ruiner. Gudsforlatt og tomt – velkommen til Texola!

En ekte Ghost Town, som får hårene til å reise seg på kroppen. Dette er her creepy saker, og det føltes faktisk som å være med i en skrekkfilm.

Dette stedet in the middle of nowhere kan muligens ha dødd av sin egen identitetskrise. Texola ble grunnlagt i 1901, og er nå et stopp langs Route 66 man virkelig bør avlegge en liten visitt. Landmålerne var i sin tid svært ubesluttsomme når det kom til å avgjøre om Texola faktisk lå i Texas eller i Oklahoma, og en slik ubesluttsomhet, samt en ny vei som fjernet mye av forbipasserende trafikk, skulle vise seg å bi slutten på Texola.

Likevel viser census-tall at det fortsatt bor 36 mennesker her – hvor disse menneskene holder til må jo gudene vite, for det meste av det man kan se er en gammel kirkegård, falleferdige hus, samt en bar som fortsatt er i drift, Water Hole #2.

IMG_00871

Denne baren var på tidlig 1900-tallet, den eneste baren i mils omkrets som solgte øl. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det en slags tørketid på dette tidspunktet, som gjorde baren til en svært populær spot. Tilreisende kom fra både Texas og Oklahoma, og baren hadde fullt hus hver eneste kveld.

Baren hadde spesielt én merkelig kunde. Ikke hvilken som helst kunde, men en kunde som akkurat hadde sluppet ut av fengselet, grunnet overbelastning. Det var rett og slett fullt i fengselet, noe som førte til at flere fanger måtte slippes ut. En av dem var både en morder og en tyv, og burde aldri få muligheten til å vandre rundt i det fri.

To dager etter at denne mannen hadde sluppet ut, hadde han fått fatt i en bil og en pistol, og tok deretter turen til baren. Han sa ikke et ord mens han satt der ved bardisken. Den eneste gangen han åpnet munnen var da han bestilte en øl, og slik satt han helt til stengetid. Denne kvelden skulle det skje noe helt uventet og grusomt. Bartenderen fortalte gjestene sine at det var på tide å ta kvelden, og at tiden var inne for å bestille sin siste drink før stengetid. Mens gjestene hygget seg før de skulle hjem, sier den skume mannen plutselig; «someone’s gonna die tonight»!

Servitrisene hylte og skrek mens de prøvde å forlate lokalet, og mens stemningen var på sitt mest stressende, trakk mannen opp pistolen sin og skøt bartenderen i magen. I det bartenderen falt ned på gulvet, ble han skutt for andre gang i hodet, og naturligvis fikk hendelsen et tragisk utfall. Texola, mine damer og herrer… Hyggelig plass, eller hva? He he!

Det var bare så spennende å høre på denne vanvittige historien, mens vi faktisk stod i baren hvor hendelsen fant sted. Slike historier fortalt av lokale, er ikke akkurat hverdagskost, og gjennom hele historiefortellingen kjente vi frysninger nedover ryggen. Hvem vet… Kanskje bartenderen går igjen her i Texola?

IMG_00901IMG_0094IMG_01162IMG_0118IMG_0089IMG_00851

7-2

Cadillac Ranch er en attraksjon som tar pusten fra deg… Et sjukt sted, som er så rått atte hjelp!

Langs Route 66 vest for Amarillo, Texas, ble Cadillac Ranch oppfunnet og bygget i 1974, av en gruppe kunst-hippier fra San Francisco. De kalte seg The Ant Farm, og deres hemmelige investor var Amarillo-milliardæren Stanley Marsh 3.

Han ville ha en bit av offentlig kunst som skulle forvirre lokalbefolkningen, og hippiene kom opp med en hyllest til utviklingen av Cadillacens halefinne. Ti Caddies ble kjørt ut i en av Stanley Marsh sine åkre, og deretter ble disse bilene halvt begravet med fronten ned i jorden. De skal visstnok ha blitt begravet i samme vinkel som den store pyramiden i Giza, Egypt.

I dag er Cadillac Ranch et viktig stopp langs Route 66, man bare er helt nødt til å se. Det er nok det mest fotograferte objektet i Amarillo, og det med god grunn. Spraybokser ligger klare på bakken, så her er det bare til å ta boksen fatt, og spraye som om du skulle vært graffitikunstner. Det blir liksom så himla fresht uansett om du kan tagge eller ikke.

IMG_0003IMG_0069IMG_0085IMG_0071

MUST DO I AMARILLO:

I flere år har jeg hatt ett punkt på min bucket-liste, som har vært litt vanskelig å gjennomføre, men nå… NÅ, kan jeg endelig stryke dette punket av listen, som lyder som følger; «Dra på en drive-in movie!»

Tascosa Drive-in Movie er en av få, men samtidig moderne drive-in kinoene, med et old school retro preg. Digitalt bilde med klar stereolyd kommer gjennom bilradioen, og det var en så unik opplevelse å sitte der i bilen, og høre lyden fra filmen strømme ut gjennom høyttalerne.

16$ kostet det oss å entre kinoen, og på stedet kunne vi kjøpe både brus og popcorn – sånn for den ultimate kino-opplevelsen. Så der satt vi da… Med kjeften full av popcorn, mens vi stirret opp på den gigantiske skjermen – akkurat da var det vel ingen av oss som kunne tenkte seg å være noe annet sted i verden enn akkurat der, og jeg er så forbanna glad for denne opplevelsen.

IMG_00951IMG_0132IMG_01243IMG_01151

8-3

Tucumcari er et viktig stopp langs Route 66, og man må ikke finne på å kjøre videre, uten å ha tilbragt en natt på et av de karakteristiske motellene langs veien.

Blue Swallow Motel, er uten tvil et av de mest ikoniske motellene langs «The Mother Road«, som har huset reisende siden 1939. I dag er Blue Swallom Motel en hyggelig påminnelse om hvordan det var å reise på tvers av USA, i de gode gamle dager.

Vi overnattet på et annet motell da dette dessverre var det fullbooket, men det hindret ikke oss i å knipse noen bilder av dette unike og ikoniske motellet.

IMG_0194

Man føler man befinner seg i en film på 50-tallet, og alle disse inntrykkene gjør meg så glad og så rørt, at jeg flere ganger langs ruten har måtte felle en liten tåre, haha. SÅ begeistret har jeg altså blitt av alt det sjuke vi har sett, og jeg er så evig glad langt inn i hjerteroten, over å tilbringe en hel måned på Route 66!

Blue Swallow Motel lyser opp med sitt herlige neonskilt, og hele denne plassen inviterer deg noen skritt tilbake til en enklere tid… «Alt var mye bedre før«, er det noe som heter, og jeg er så enig! Selvfølgelig er det en del ting vi har tilgang til nå i 2016, jeg ikke ville vært foruten, men gamledager, dere… De gode gamle dager!

IMG_01952IMG_01981IMG_0202IMG_0205

Alright – over til mer om deilige og sjarmerende Tucumcari…

Den halvt blomstrende, halvt forlatte strekningen på Route 66 i Tucumcari, forteller hele historien om denne lille byen… Dagene med virksomhet, sine dager med nedgang, og sin stadig voksende vekkelse. Tucumcari er både unik og fascinerende, og er en av de aller mest ikoniske småbyene langs Route 66. Den huser ca. 5000 innbyggere, og når man vandrer rundt her i Tucumcari, er det ingenting som tyder på at befolkningen har gått videre i et nytt årtusen. Det er så sjarmerende sært, og noe jeg anbefaler alle å oppleve en eller annen gang i løpet av livet.

Langs ruten er det jo like vanlig at fastfood-kjedene dukker opp rundt hver eneste sving, som det er at jeg skifter sokker. McDonalds-skiltene lyser mot deg når du sitter i bilen, og det som er så herlig med Tucumcari, er at det ikke finnes en eneste fastfoot-kjede her. Restaurantene er lokale og unike, og det er noe jeg setter stor pris på.

Vi tok middagen på Del’s – en restaurant som hadde flere mexicanske retter på menyen til vår store glede. Litt nachos og salsa funker hver gang, og en burrito med bønner er også noe å rope hurra for. Vi ble tatt imot av en snodig type, selvsagt iført cowboyhatt og cowboyboots, og selv om det var vanskelig å forstå hva han sa, fikk vi likevel servert det vi bestilte, samt ei litta salat on the side. Dette var virkelig smakfult, og en av de mer hyggelige middagsopplevelsene på turen så langt.

IMG_00232IMG_00351IMG_01661IMG_01691IMG_00261IMG_00031IMG_0017

9

Seligman – en liten, uregistrert by i Arizona, og fødestedet til historiske Route 66. Et lite sted man uten tvil må besøke når man kjører denne ruten, og jeg anbefaler en natt på Stagecoach 66 Motel.

Her sjekket vi inn på et motell som kunne tilby et rom med Betty Boop-tema, og det er slike unike rom som dette, og ikke minst unike moteller som dette, som gjør road trips så hinsides vidunderlig. Motellet drives faktisk av en 72 år gammel frøken fra Norge, som har bodd her i Seligman i 10 år. Hun har stått for både bygging og drift, og ønsker deg velkommen med åpne armer og et stort smil!

Seligman var uten tvil et av høydepunktene langs Route 66, og et sted man faktisk MÅ tilbringe litt tid.

IMG_02151IMG_02131IMG_0146P1010227IMG_02081IMG_02011IMG_0157

10

Las Vegas! Vi var på dette tidspunket klar for en liten avstikker fra ruten, og en tur til Vegas ønsket vi å prioritere på denne turen. Her ville man nok vanligvis kjørt videre mot Flagstaff, men pool party og litt mer «luksus» fristet litt blant svette dager bak rattet og kjedelige moteller, hehe. Her fikk jeg jo også ring på fingern, noe som gjorde denne turen til Vegas ekstra spesiell.

IMG_0610IMG_0313IMG_0240IMG_0401IMG_0558IMG_0594

11

Fra Las Vegas kjørte vi tilbake til Arizona for å komme oss til Page, etter et lite stopp og en overnatting i St. George. St. George er forøvrig ikke verdt å bruke tid på! Page, derimot, er en unik plass helt uavhengig av Route 66 – man er langt fra ruten, men hjelpes så glad vi er for at vi valgte å stoppe her.

Page er en liten by i det nordlige Arizona, som ligger på den sørlige bredden av praktfulle Lake Powell. Her tilbys besøkende enestående rekreasjon, samt et bredt utvalg av overnatting og tjenester, og beliggenheten er helt ideell for å utforske mange av de kjente nasjonalparkene og monumentene.

Kjøreturen hit er rett og slett helt magisk. Røde fjell strekker seg høyt, mens du kjører ut i ingenmannsland – det er noe så vanvittig befriende ved å være på veien i slike omgivelser. Etter en liten chill out på hotellet mens vi ventet på solnedgangen, dro vi til Hoseshoe Bend, og la meg bare si; HALLELUJA! Herregud for en ubeskrivelig, spektakulær opplevelse.

IMG_0689IMG_0667

MUST DO I PAGE: 

Jeg trodde vel egentlig ikke at noe kunne toppe Horseshoe Bend, men der tok jeg sannelig feil! Da solen gikk ned tok jeg en lynrask tur inn på Yelp for å finne et sted vi kunne spise en god middag. Valget falt på «Into The Grand«, som skulle vise seg å bli en unik opplevelse.

Da vi entret lokale, var vi først i tvil om dette egentlig var en åpen resturant, men joda, visst var det åpent. Hoss, som driver dette stedet, tok oss imot med åpne armer, og ble svært begeistret da vi sa vi var fra Norge. Det er nok ikke mange nordmenn som ramler innom denne skjulte perlen, men der stod vi altså, forventingsfulle og glade, mens vi ble geleidet inn i en slags spisesal. Det så ut som en slags hall, med ca. 15 bord tilfeldig plassert i rommet. Veggene var malt fra gulv til tak med motiver fra Grand Canyon, og mye av grunnen til dette var at Hoss’ bestefar, faktisk var en av de hundre første som tok seg gjennom Grand Canyon i båt – spennende!

Vi ble tildelt et lite bord like ved en slags scene, og der stod en gitarist som spilte og sang de herligste låter. Lokal øl ble servert sammen med lokal, deilig mat – et slags stekt pita-lignende brød, fylt med bønner, salat og salsa. Rett og slett helt nydelig. På dette tidspunktet ble jeg så rørt at jeg måtte felle en liten tåre, og det holdt jo på å klikke for meg da gitaristen og herlige Hoss, klinket til med «Don’t worry, be happy«!! Altså… Dette er jo livets beste låt, som jeg synger på Snapchat flere ganger i måneden. Hva var liksom oddsen for at vi skulle ende opp her!?!? Vi sang med, klappet og skålte, og hadde en helt vidunderlig kveld.

Og så…

Hoss hadde flere herligheter på lur, nemlig dans fremført av unge Navajo dansere! Her snakker vi fantastisk dans av Native Americans, som uten tvil ble kveldens høydepunkt. I tillegg til dans iført de nydeligste og mest fargerike draktene, fikk vi også servert interessant informasjon om navajoenes kultur, og jeg satt bare og klappet i mine hender av begeistring, mens tårene trillet av glede.

Nå er jeg bare helt satt ut… Satt ut, og i tillegg høy på livet og det livet har å tilby om man bare griper sjansene som møter en. Når man gjør litt research og åpner øynene, er det så vanvittig mye der ute man ikke kan tillate seg å gå glipp av, og slike opplevelser beriker livet så til de grader!

12

Fra Navajo-måltid akkompagnert av dans, til cowboyhatt og cowboyboots, tequila, live-musikk, Junior Brown, og en hjemsøkt bar i Flagstaff! Hadde vi virkelig klart å finne enda en skjult perle? En skatt som dette, bare et steinkast unna motellet?

Ja visst, The Museum Club. Skal man tro på de skriveriene som finnes om denne baren, er dette blant de mest hjemsøkte barene i nærheten av Route 66, som ble etablert allerede i 1936. Baren har opp igjennom tidene hatt flere eiere, og to av dem skal visstnok gå igjen!!

På vei til Flagstaff fikk vi også sett Marble Canyon, som igjen ble et solid bevis på hvor vakker og flott vår verden faktisk er.

P1010022_2IMG_0804IMG_0754IMG_0785IMG_0751P1010019_2

13

Kingman er en bemerkelsesverdig destinasjon, og hjertet av historiske Route 66! Dette er en av de skjulte skattene i Arizona, og har både historisk sjarm og gode restauranter, og skal vi tro på vår gode venn i respesjonen, har faktisk Pamela Anderson sittet i fengsel her, etter en naken-shoot med Playboy i sin tid, haha.

Det er faktisk ikke bare Pamela Anderson som har sittet i fengsel her… Selveste Jean-Claude Van Damme, måtte også sone sin straff her i Kingmann, etter å ha kjørt for fort. I tillegg til fengselsstraff, måtte han også utføre to ukers samfunnstjeneste, og betale 1500$ i bot. Litt av en histore, eller hva?

At Kingman har gode caféer og restauranter, skulle vi virkelig få oppleve tidligere i dag, da vi tok turen til Mr. D’s. For det første – hvordan kan man ikke elske en 50’s diner med knallrosa og turkist interiør?

Jeg var i himmelen – så svak som jeg er for slik innredning som dette, og da vi på toppen av det hele fikk servert en knallgod veggie-bagel, var livet komplett. Det skal ikke så veldig mye til for å imponere meg, og det skal heller ikke så mye til før jeg er helt fra meg av begeistring, haha. Det har dere nok fått med dere allerede, og i dag var altså enda en sånn dag… En sånn deilig dag, hvor man får vondt i kjeven fordi man smiler så mye, haha.

TIPS: Bo på crappy men supersjarmerende El Trovatore Motel – her finner du verdens lengste kart over Route 66.

IMG_0087IMG_0073IMG_0041P10100301IMG_0051IMG_0059IMG_0037IMG_0002

14

Mine damer og herrer… La meg presentere Oatman – et knøttlite sted hvor eslene går fritt i gatene, hvor man kan få en smakebit av det virkelige ville vesten, hvor løsskudd avfyres fra revolvere midt på lyse dagen, og hvor kvinnene stroller rundt iført drakter fra 1800-tallet. Magisk? Hell yeah! Dette er hva jeg kaller magi…

Selv om eselet over her ikke ser så innmari happy ut, liker jeg å tro at vi ble gode venner. Han hang i hvert fall rundt meg en liten stund, men det var vel bare for å snike til seg godbitene jeg hadde kjøpt for anledningen.

Vi kjørte på den gamle Route 66 til Oatman fra Kingman… En smal, svingete strekning i fjellet, hvor vi rett og slett ble blown away av både naturen og omgivelsene – dette må man faktisk bare oppleve!

IMG_0144IMG_0149IMG_0136IMG_0124IMG_0115IMG_0134

15

Barstow ligger kun 2 timer fra LA, og er vel egentlig ikke et sted man trenger å tilbringe så mye tid. Vi valgte likevel å ta en natt på nok et ikonisk motell – faktisk det aller første motellet som poppet opp her i Barstow, som ble bygget allerede i 1869. På dette tidspunktet hadde vi vært på veien i hele 4 uker, vært innom 3 ulike tidssoner, 8 stater, og så mange som 15 ulike byer, som alle fortalte sin unike historie.

MUST DO:

Svipp innom det unike WigWam Motel i San Bernardino på vei til Los Angeles. De telt-formete hotellrommene er virkelig verdt en titt.

IMG_0082IMG_0038IMG_00421IMG_0023IMG_00021IMG_0005

16

Santa Monica – End of the trail! Herregud for en opplevelse – FOR et eventyr. Vi måtte begge felle en liten tåre da vi fikk signere i gjesteboken, sammen med hundrevis av andre eventyrlystne roadtrippere. We did it! Vi levde ut vår store drøm – Route 66!

Dette er noe vi begge to anbefaler absolutt ALLE der ute å gjøre en eller annen gang i løpet av livet ♥

IMG_01241IMG_00931P1010024IMG_00871P10100041IMG_0080IMG_0107IMG_0084P10100532IMG_0069

Åhåj – det ble over 4000 ord, dette her. Phew!

Dette var et ufattelig deilig tilbakeblikk, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vært en av de flotteste turene vi har vært på… Kofferten var stappfull av minner på vei tilbake, og jeg smiler fra øre til øre når jeg mimrer tilbake. Dette vil jeg gjøre flere ganger – FOR et eventyr!

Har noen av dere kjørt eller har planer om å kjøre Route 66?

Nyt dagen så lenge, så sees vi senere ♥

Annonse
Annonse

BILDER FRA TELEFONEN

Du deilige lørdag – jeg elsker deg! I dag sov jeg lenge, tok morgenkaffen på sengen med telefonen i hånden, og scrollet meg gjennom en million bilder som virkelig fikk meg til å smile. Det er jo så gøy å se tilbake på alt man har knipset bilder av, og det kjekkeste var å se tilbake på bildene jeg tok fra ferien vår i Los Angeles og Las Vegas i mai. Herregud som jeg elsker disse stedene – de er og blir våre favoritter, og i dag tenkte jeg å dele noen snaps med dere som enda ikke har blitt publisert på bloggen.

Den instagramvennlige hjerteveggen langs Abbot Kinney i Venice – kjærleik overalt ♥

Forfriskende, iskald og yummy hylleblomstsangria ved bassenget på Downtown Grand Hotel i Las Vegas! Hjelpes som jeg lengter tilbake…

 Mer kjærleik i Las Vegas! Dette LOVE-skiltet har blitt flyttet litt rundt, og denne gangen stod det i passasjen mellom Venetian og Palazzo Hotel ♥

Herlige palmer på Herlige Venice Beach!

Fargerike, elektriske og fantastiske Freemont Street i Downtown, Las Vegas. Jeg elsker dette!

Dennis’ kule sykkel vi leiet på The Kinney Hotel i Venice. Å bruke sykkel som fremkomstmiddel er et must!

Fargerik street art i Venice ♥

Deilig frokost på The Butchers Daughter. Og på ferie kan man unne seg et glass rosé før klokken 12.00, ikke sant?

 Etter en time ved bassenget i Las Vegas – hvor gradestokken viser 40 varme – er det få ting som slår frisk og iskald vannmelon. Mums!

Solnedgang i Santa Monica ♥

  Svett og glad i Las Vegas, haha!

Den ikoniske inngangen til Santa Monica Pier – it never gets old!

    Sprudlende Freemont Street, Las Vegas! Det går ikke an å ikke digge dette, hehe!

    «Tell me yours – I will tell you mine» i baren på The Kinney Hotel i Venice!

 Blå himmel og flere palmer i Santa Monica!

Åh – dette gjorde godt på en grå og regntung lørdag. Nå skal jeg hoppe i dusjen, hive på meg noen filler, og deretter tilbringe litt av lørdagen med Stine og lille Jax – åh som jeg gleder meg ♥

Hva står på planen deres i dag, skjønninger?

Annonse
Annonse

JEG LENGTER TILBAKE

Et omsider hallo fra meg… I går var det grytidlig opp – klokken 05.00 for å være mer eksakt, og etter en forferdelig flytur med altfor mye turbulens, gikk turen direkte til Sandvika Storsenter for en jobb i forbindelse med BlogStyle Week. Da vi var ferdige rundt klokken 19.00 dro jeg direkte til Stine for litt venninne- og babykos, og da jeg kjørte hjemover var jeg så trøtt at jeg ikke orket å åpne macen. Det ble altså en litt i overkant brå start på hverdagen, og nå sitter jeg her i sjappa og lurer på hvor ferien ble av, haha. Vi har allerede kommet oss ut i august, og jeg får frysninger (ikke av den gode sorten) når folk snakker om høst. Jeg er ikke klar for høst… Laaangt ifra klar! Høst? Nå? Allerede? Nei takk!

Jeg har noen flere solfylte snaps fra Spania på lur, som jeg tenkte å dele med dere på denne noe overskyete torsdagen. En av tradisjonene er jo minigolfturnering, og i år var vi så mange som 8 personer med et helsikens konkurranseinstinkt, som alle prøvde å komme på pallen. Dennis vant jaggu hele greien, og jeg klarte å klamre meg til 3. plassen, haha. Det hadde jeg aldri trodd, men det hadde nok noe med en uventet og verraskende hole-in-one, jeg på et mirakuløst vis klarte å få til. For meg er minigolf 100% flaks, haha – jeg aner jo ikke hva jeg driver med.

Blant de 8 var både Jon og mamma, Dennis og jeg, Christian, Trine, og to av hennes venninner – Caroline og Silje. Det vittige er jo at Silje (hun nydelige blondinen under her) er en jente jeg vokste opp med da jeg var liten. Vi har hatt sporadisk kontakt opp igjennom årene, men lite viste vi om at våre veier skulle krysses i Albir 20 år senere ♥ Caroline (den vakre brunetten) ble jeg kjent med gjennom Stine, og også her skulle det vise seg at vi ville komme til å ha enda mer med hverandre å gjøre enn på et vors i ny og ne. Stor stas med nye bekjentskaper og gode venner!

 

Jeg kommer virkelig til å leve lenge på årets sommerferie – og det til tross for at den bare varte i en uke. Åh, som jeg lengter tilbake… Max savn!

Som nevnt er jeg på plass i butta, og her står jeg til klokken 16.o0 i dag. Deretter blir det innspilling av ny challenge og enda et forsøk på disse svarene på spørsmålsrunden. Fader, ass – alt klikket, og det jeg hadde spilt inn ble slettet. Tror dere jeg var forbanna, eller? HA HA! Jeg tok seriøst nesten fyr!

Hva gjør dere på i dag, snupper?

Annonse