La oss skru tiden tilbake… Tilbake til september i fjor, da Dennis og jeg var på roadtrip i USA. Dette ble en veldig spesiell tur for vår del – jeg var jo gravid, men det var det ingen som visste. Jeg hadde fortalt det til et par nære venninner, men ellers var det ingen som visste noe som helst. På dette tidspunktet var jeg 10 uker på vei – ikke så fryktelig langt ut i svangerskapet, med andre ord, men likevel lenge nok til at jeg kunne spotte en liten kul på magen. Eller… Det var nok mest sannsynlig bare en food baby, haha, men det var så rart å vite at det kanskje kunne være noe annet. Selv om fosteret i 10. uke ikke er større enn en fiken, og ikke lenger enn ca. 4 cm, var det liksom ekstra spesielt å se seg selv i speilet… Tenk det – inni der var det en liten mageboer, en liten mageboer vi hadde valgt å beholde.
Før jeg tok graviditetstesten var jeg 100% sikker på at jeg skulle komme til å ta abort, hvis testen viste positiv. Jeg var skråsikker! Barn? Det var jo ikke noe for meg. Jeg skulle jo ikke ha det! Men med det samme jeg så at testen faktisk var positiv, skjedde det noe som er vanskelig å forklare. En indre konflikt oppstod, for plutselig visste jeg at jeg skulle beholde, selv om jeg ikke ville. Det var så rart! Jeg skjønte ikke hva som foregikk, og ble ganske så hysterisk. Forvirret. Fortvilet. Men denne turen vår til USA fikk stor betydning for oss, og kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Her fikk vi nemlig god tid til å bare være oss, til å prate om dette, til å sakte men sikkert la det synke inn, og til å prøve å venne oss til tanken på at vi skulle bli en familie på tre.
Det er jo litt sprøtt å tenke på at jeg på header-bildet her på bloggen er gravid. Og når jeg nå titter på disse bildene – favorittbildene mine fra turen vår – blir jeg liksom litt ekstra lykkelig. Den fine mannen som står og holder rundt meg og som kysser meg på pannen, det er faktisk pappaen til mini i magen. Han ser ganske lykkelig ut, gjør han ikke? Herregud for en fantastisk pappa han kommer til å bli!
Denne dagen var alt. En perfekt dag på Venice Beach med gode samtaler, tandemsykkel og latterkramper. Hadde jeg vært lengre på vei, hadde jeg garantert tisset på meg opptil flere ganger, haha. Jeg hadde garantert tisset på tandemsykkelen også, for den villeste latterkrampen oppstod da vi skulle prøve denne for første gang. Makan for et styr – jeg hadde seriøst null peiling på hva jeg holdt på med, og det hele ble bare ufattelig komisk. Jeg lo generelt ekstremt mye på turen vår, og latteren kunne fort forvandles til hysterisk gråt. Helt uten en grunn. Hormoner, sa du?
En av de sjukeste opplevelsene var da vi var ute og spiste på en ganske så fancy restaurant i San Diego. Restauranten var stappfull av mennesker, og bordene stod ganske tett i tett. Plutselig bryter jeg ut i latter – en sånn ukontrollert latterkrampe, vet dere, som er så forbaska herlig, men samtidig så upassende i enkelte settinger. Som som i denne settingen her. Jeg lo og lo, og lo litt til, før jeg plutselig begynte å gråte. Vi snakker hysterisk gråting. Hulking, faktisk. Med tårer og null kontroll. Dennis, stakkars, har aldri følt seg så utilpass og utilstrekkelig – for uansett hva han sa for å prøve å redde situasjonen, ble det bare verre. Jeg gråt non stop i 10 minutter, og da jeg omsider var ferdig, var det vel ikke en eneste person i restauranten som ikke hadde fått med seg mitt sjuke utbrudd, haha. Heldigvis har ikke dette vært hverdagskost gjennom svangerskapet!
Nå er det 8 måneder siden vi var i USA, og vi ble kastet inn i det… For 8 måneder siden sa vi til hverandre at vi hadde god tid til å forberede oss, og at det var en hel evighet til vi skulle bli foreldre. Nå, derimot, nå er termin om bare 12 dager, og her sitter vi like lite forberedt som for 8 måneder siden. For man kan faktisk ikke forberede seg på hverken fødsel eller foreldrerollen. Det er vel helt umulig, så nå får vi rett og slett bare ta det som det kommer!
Men er det én ting som er sikker som banken, så er det at denne lille karen kommer til å bli overøst med kjærlighet. Både av oss foreldre, men også av besteforeldre, tanter og onkler. Han er en heldig liten kar som får så mange fantastiske rollemodeller å se opp til, og jeg kan ikke vente til de første møtene. Nå kan du bare komme, lille venn, vi er så klare for å hilse på deg ♥
For en fin «tribute»! Heldige mini som får dere til foreldre 🙂 Masse lykke til de siste dagene av svangerskapet, og håper fødselen går fint. Mange gode klemmer til dere begge!
Dere er to flotte personer! Så gode og herlige ☺️ Gleder meg til å følge deres reise videre med lille prinsen ❤️
Hei Kristin 🙂
Vi var i akkurat samme situasjon selv. Vi skulle ikke ha barn, vi likte generelt ikke unger og hadde ingen interesse av det whatsoever.
Jeg hadde vært dårlig i flere måneder, og samboeren min mistenkte at jeg var gravid. Jeg kjøpte en test kun for å bevise at jeg ikke var det, jeg var helt sikker på at den var negativ. Så der sto jeg aleine på badet med en positiv test i hånda, fire måneder på vei. Det er ganske rart at man kan fortrenge noe så lenge, selv om jeg var 23 år og virkelig burde visst bedre. :p
Men i det sekundet jeg så den testen var det første jeg tenkte «stakars babyen min», da jeg hadde snust, drukket og spist rakfisk og spekemat og gud vet ikke hva.
Akkurat som deg var jeg helt sikker på at om jeg noen gang skulle bli gravid, skulle jeg tatt abort. Men i sekundet jeg så den testen endret alt seg. Å bli mamma er det beste som har skjedd meg, og da han var ett år ble vi planlagt gravid med nr to.
Det her ble kanskje litt random og rotete, men jeg ville bare si at du er ikke alene – jeg husker jeg følte meg så alene da jeg sa vi skulle ha barn. Det var som om «alle» mente vi ikke fortjente det eller kom til å bli gode foreldre.
Jeg har ikke fulgt deg tidligere, men nå er jeg virkelig spent på deres vegne 🙂 det blir spennende å følge dere. Og du som er så bevisst på så mye viktig både håper og tror jeg du kommer til å gå foran som et godt eksempel når det kommer til eksponering av barn.
Masse lykke til med fødsel og den nye tilværelsen <3
Lykke til med fødsel og barseltid, husk at det er lov å låse døren, skru av mobilen og sove. Uansett på døgnet.
Alle følelser er like rette, ikke alle av oss blir helt euforisk nåt vi får denne «slimklumpen» på brystet, men følelsene kommer, smått om senn.
Av og til har vi bare nok med å kjenne på vondtene etter det som trengte seg ut, kjenne sprengen i bryster som vi ikke ante kunne få en sånt volum. Uten å eksplodere.
Tårer som renner – bare for å renne. Av lykke, babyblues, søvnmangel.
Og til Dennis på fødestua: når Kristin sier hopp er svaret hvor høyt. Det er ikke tiden for diskusjoner og argumenter. Da risikerer du å bli sendt på gangen.
Masse lykke til! Har termin selv 19. April og skal føde på Ullevål. Er veldig nervepirrende å ikke vite når fødselen begynner. Ut kommer ungen uansett 😅 Morsomt å følge dere og veldig tøft å snakke om at man er usikker på følelsene og tilknytningen til barnet, er sikker på at du har hjulpet mange bare ved å være så åpen om det. 💞
Digg å lese bloggen din. Har termin om 1 mnd ish selv. Det jeg er usikker på er hva man må ha etc. Altså kjøpt inn. Kanskje du har noen tips. Kommer nok til å følge med deg fremover da det ikke blir så lang tid mellom kidsa 🙂 elsker å lese om en som ikke har ordna alt og styler alt hele tiden. Men som er «vanlig».
Har et lite spørsmål jeg lurer på. Du er veldig offentlig om denne graviditeten, noe jeg synes er veldig viktig og at man kan vise både gode og dårlige sider ved den. Og alt som er menneskelig rundt den. Det åpner for ufarliggjøring av ting, som er viktig! Jeg fulgte også med på debatten og du hadde mange sterk og viktige meninger. Derfor til spørsmålet. Du som er en offentlig person og mye på sosiale medier og viser mye av hverdagen din, og din graviditet. Hvordan vil dette bli når den lille kommer til verden? Vil du være like offentlig med barnet? Vil du være bevist på hva du legger ut? Hvor mye som blir lagt ut av barnet? Hva er dine tanker rundt denne saken? Eventuelt om du ikke har noe mening om det. Hadde vært spennende om du eventuelt kunne skrevet et innlegg om det.
Det er små barn som blir eksponert på internett, hvor de ikke har en stemme å si ifra med. Når de blir eldre kan de føle at alle disse bildene som ligger ute av dem, ikke er så kult. Hvilke formeninger har du om dette?
Dette temaet har Kristin tatt opp tidligere ( for kort tid siden), men jeg har likevel ett håp om ett bilde av hårmanken til arvingen 😉
Lykke til begge to
Dette innlegget var skikkelig fint! Dere to kommer til å takle dette på strak arm. Det er ikke bare Dennis som kommer til å bli en fantastisk far – du kommer også til å bli en fantastisk mamma, Kristin! Du oser av kjærlighet, så huhei så masse kjærlighet denne lille kommer til å få fra dere begge to. Er ikke vanskelig å se at dere blir gode foreldre.
Masse lykke til når fødselen kommer <3
Stor klem
Masse lykke til med siste innspurt!
Nå syns jeg du kan skrive et innlegg om at du tar en pause fra bloggen til mini er på plass – vi er her når du er tilbake 🙂
Dette innlegget var fint ❤💕😍
Masse lykke til dagene fremover 💕
Tusen takk igjen for en hyggelig bursdagsmelding på bursdagen min i går ❤
God klem ❤
Masse lykke til med fødsel og barseltid fremover. Er sikker på at dere kommer til å oppdra en superkul, chill og omtenksom gutt 😀
Kristin! Du er så forbanna (h)ærlig, autentisk og ekte. For en idyllisk verden det hadde vært å leve i om flere var som deg <3 Uhøytidelig og morsom! Du og Dennis kommer til å bli fantastiske foreldre, som kommer til å overøse den lille poden med kjærlighet og gode verdier. Lykke til med alt som skal skje fremover ❤️