«Det var først da jeg fikk barn at jeg skjønte meningen med livet» … «Hvem skal du feire jul med når du blir voksen, om du ikke får barn?» … «Når skal dere ha barn, da? Er det ikke snart på tide?» … «Hvor mange barn vil dere ha?» … «Du kommer til å angre, om du velger bort barn» … Barn, barn, og atter barn!
Det er på tide å snakke litt om dette med barn og familieforøkelse… Dette er ikke noe jeg har snakket så veldig mye om tidligere, men ettersom spørsmålene hyppigere og hyppigere gjentar seg, tenkte jeg at det kunne passe med et innlegg. Det er nemlig noe som skjer når du bikker 30 – da forventes det av samfunnet at du skal sette i gang denne prosessen med familieforøkelse. Det forventes at jeg skal ha lyst på barn. Er det ikke rart? Vi kvinner blir rett og slett litt «presset» til å ønske dette livet med barn, og vi blir titt og ofte presentert for antagelser om at de som lever uten barn, lever mindre rike liv – at fremtiden rett og slett vil by på ensomhet, men hvorfor i alle dager skal man sette et uønsket barn til verden, kun for å møte samfunnets og andres forventninger?
Senest for noen uker siden kom jeg over en artikkel med overskriften; «Kjære 20-åringer, nyt sommeren og lag barn. Sett i gang før eggene dine ruster vekk!» Nok en gang kunne vi kvinner kjenne litt ekstra på presset, og jeg som er bikket 30, fikk jo denne artikkelen servert med et slag i trynet om at jeg snart er for gammel. Vent til du faktisk er klar for det, sier jeg bare – eller til/om du har lyst. Bruk 20-årene til å le, feste, og leve for pokker – biologiske eller ikke biologiske barn får du tidsnok! Det store spørsmålet her er jo om du faktisk har lyst på barn, for det er det nemlig ikke alle som har, og vet du hva? Det er greit å ikke ha lyst – i hvert fall i en verden som blir mer og mer truet av overbefolkning.
Jeg har i lang tid tenkt på å skrive litt om dette, og jeg har bare blitt mer og mer inspirert etterhvert som jeg har hørt og lest flere uttalelser om dette temaet – uttalelser fra kvinner som faktisk ikke er så keen på å reprodusere og sette et nytt liv til verden. «Hæ, har du ikke lyst på barn?» , får vi titt og ofte høre, med vidåpne øyer og haken langt nedpå magen. Folk blir rett og slett sjokkert over at man velger bort barn, og sånn skal det ikke være.
Nei, jeg har ikke lyst på barn. Vi har ikke lyst på barn. Jeg har innimellom kjent at det har kriblet litt i eggstokkene når jeg har holdt en liten krabat i armene, men jeg har funnet ut at dette ene og alene kommer av min nysgjerrighet. Jeg er svært nysgjerrig av meg, men at den eneste grunnen til at jeg har lyst på barn, er for å se hva vi hadde klart å mekke ihop sammen, er overhodet ikke grunn nok til å bli foreldre. Ikke er det sikkert at vi kan få barn heller, for den saks skyld, og dette er jo noe som gjelder for mange der ute. Derfor er det også så himla viktig å trå litt forsiktig når det gjelder det spørsmålet om barn – noen prøver kanskje, men får det ikke til, og som heller ikke ønsker å prate om det. Man MÅ ta hensyn, så vær så snill – slutt å spørre alle som er i et forhold om når, hvor og hvordan – det kan nemlig godt tenkes at dette er et spørsmål som kan gjøre litt vondt for mange.
For min del gjør det ikke vondt – jeg blir bare jævla irritert. Er det virkelig så rart at jeg som snart 31-åring verken har eller har lyst på barn? Er det så rart at jeg helt uten å nøle, kan se for meg et liv uten kids? Er det virkelig så sjukt og forkastelig, at jeg ser på et barnefritt liv, som drømmelivet? Jeg fungerer jo så vidt det når jeg til og med kan styre hverdagen selv, og tør ikke tenke på hvor kaotisk det ville blitt, om det var en baby som satt agendaen.
Jeg elsker ungene til mine nærmeste venninner, og jeg elsker å se et barn jeg er glad i sammen med mammaen sin som jeg elsker så høyt, men jeg kunne likevel ikke tenke meg å befinne meg i samme situasjon. Jeg er for glad i å leve, og joda – jeg vet jo selvsagt at livet ikke tar slutt når man får barn, men livet blir noe begrenset. Et barnefritt liv og et liv med barn er så fundamentalt ulikt, og det ene valget passer overhodet ikke like godt for alle. De som har barn ser naturligvis ikke på livet med barn som noen som helst begrensning – heller en berikelse, noe jeg selvsagt respekterer og forstår, men det er ikke til å stikke under stol at det skjer noe med spontaniteten når man får barn. Det er visse ting man ikke lenger kan gjøre, og dine egne behov settes til side til fordel for dine barns behov – naturlig nok! Det føles nok ikke for en mor, at man ofrer noe som helst, men der har nok jeg en litt annen oppfatning. Jeg er rett og slett litt for glad i meg selv, spontaniteten og verden, til å se på egne barn som en berikelse.
Noen vil nok se på dette som snevert, men altså… Jeg elsker å vite at fredagene kan være forbeholdt flere timer i sofaen uten å måtte reise meg, mens jeg koser meg med iskalde Corona og noe morsomt på TV’n. Jeg elsker at jeg kan gjøre akkurat det som passer meg akkurat når jeg måtte ønske, rett og slett fordi jeg ikke har et lite menneske å ta hensyn til. Jeg elsker tanken på at jeg kan sette meg på et fly i morgen, om jeg skulle få lyst, og bare reise jorden rundt uten å se meg tilbake… Det er bl.a dette som gir livet mening for meg, men det er det mange som ikke kan forstå – det er mange som ikke fatter at noen kan frivillig velge bort barn, og dette tror jeg er et resultat av at det er laget en slags fasit på hva livet vil si.
Livet – et lykkelig sådan, involverer liksom både at man skal være to, og at barn skal være noe man virkelig ønsker seg – den såkalte kjernefamilien, som vi alle lærte om på barneskolen. Mor, far og barn – vi har vel alle lekt familie i barndommen, og allerede som liten blitt lært opp til at en familie ikke bare er to. Da jeg lekte med barbie og dukker som liten, var det i hvert fall ikke snakk om å leke singel-barbie, neida du – her var det kone-barbie for alle penga, lykkelig gift med 1,8 barn. Det var sånn det skulle gjøres etter «boken» , dette var jo liksom det eneste riktige alternativet.
«Men, du vet ikke hva det vil si å virkelig elske noen, før du får egne barn!!»
La meg gjøre én ting klinkende klart – jeg vet så forbanna godt hva det vil si å elske noen. Jeg elsker vennene mine, jeg elsker mamma, jeg elsker min samboer, og jeg elsker livet. Og jeg vet at dette faktisk er å elske, selv om noen mener at dette ikke er å elske sånn på ekte. Er det ikke trist at noen har denne oppfatningen? At man ikke vet hva det vil si før man får barn? Jeg har både hørt og lest dette, og blir rett og slett rasende over at enkelte kan si noe slikt høyt. «DU har ikke barn, så du vet ikke hva det vil si«… Gud bedre for en bedrøvelig påstand – en fryktelig påstand. Og jeg må jo bare si at det ikke er noe som høres mer sørgelig ut, enn at man ikke ser på kjærlighet for andre mennesker som ekte kjærlighet, så lenge det ikke angår et eget barn.
«Barn hadde vært et så fint tilskudd til bloggen» har jeg også hørt…
Altså, jeg blir helt matt. Et fint tilskudd til bloggen? Hva sier man til noe slikt? Hadde vi endret mening og fått barn, hadde den/de ikke blitt eksponert på bloggen uansett – det er i hvert fall noe som aldri ville falt meg inn. Det verste jeg ser er små, uskyldige barn som blir overeksponert i sosiale medier, kun for at mor skal tjene penger eller få noen gratis goodies. Jeg får rett og slett vondt langt inn i hjerteroten når jeg ser at barn utleveres i all offentlighet, men det får bli en helt annen historie…
Nei, dere… Livet uten barn er innmari fint. Barn er nok selve meningen med livet for mange noe jeg naturligvis respekterer, men vi andre uten barn – eller som ikke ønsker oss barn, må også få lov til å mene at våre liv også gir mening. Livet hvor det å «bare» være to kjærester gir mening for meg. Livet hvor jeg kan fokusere på jobb og karriere gir mening for meg. Livet hvor jeg har frihet til å dyrke mine interesser gir mening for meg, og det gjør også dette livet uten barn…
Klem i fleng ♥
Amen! Selv er jeg mamma, men er det noe jeg har lært så er det det å være raus mot andre. For mammalivet passer ikke alle, det er mange der ute som aldri sku hatt barn. Skulle ønske flere var modige nok til å si dette. De har nok følt for mye på presset.
Jeg ser på min sønn som en gave, selv i de tunge stundene. Og det er da jeg veit med sikkerhet at dette er ett liv for meg.
Flott skrevet virkelig og belyser en side som er utrolig tabubelagt. Det er non mange fler der ute som er frivillig barnløse som tar bevist det valget. Selv hadde jeg drømmen om 2,4 barn mann, bikkje, rekkehus og stasjonsvogn vel livet kan by på så mangt, her har jeg to barn et rekkehus katt og sykkel. Så drømmen om kjærnefamilen uteble fra virkeligheten. Det er non sant at uten barn stiller en mye friere til å fokusere på det en selv skulle ønske, uansett hva det skulle være. Selv så er jeg fornøyd men min livssituasjon som singel med to barn rekkehus og en katt ❤️
Med dette vil jeg bare ønske at vårt samfunn blir flinkere til å akseptere at alt må ikke være A4 det finns nok mange andre flotte former der ute som også kan gjøre en lykkelig uansett!
Godt å lese flere som opplever dette. Eneste jeg har å tilføye er at menn faktisk kjenner like mye på dette. Hvertfall hvis du er sammen med ei som også har bikket 30. Det viktigste her i livet er vel å ha det bra og være så lykkelig som man kan være.
Alle må velge selv hva som passer dem. Men skulle dere noen gang forandre mening,wow! Det eller de barna hadde vært utrolig heldig som hadde fått dere som foreldre. Du er flink til å sette seg inn i andres situasjoner, åpen og rå! Alt jeg ønsker dere er et lykkelig liv , med eller uten barn! 🙂
AAAMEEEN!!! det er så nydelig å lese dette og se at det er noen som meg der ute. og det er så viktig at folk skjønner at et liv uten barn er like vakkert og meningsfylt som er liv der du velger å utvide familien. takk for at du belyser dette viktige temaet selv om det er så jævla tabubelagt. store klemmer fra meg
Utrolig flott skrevet! Å være frivillig barnløs er like greit som å være frivillig forelder! Å få barn er noe man gjør kun om man har lyst på barn, ikke fordi ‘det er forventet’ Og man kan være glad i barn selv om man ikke vil ha egne! Min sønn har to tanter som ikke vil ha egne barn, men som syns det er supert å være tante! Og de har ikke noe mindre kjærlighet for han enn de som ønsker egne barn.
Hurra!!!
Jeg selv blei mamma i tidlig alder og har to stykker, men syns det er altfor mye mas om at folk må ha barn!!
Det kan faktisk være egoistisk å gå barn også, til denne gale verden vi lever i!!
Så jeg heier på dem som tørr å si i fra, heier på deg ?
Og nå er jeg snart 40 og da er barna mine 16 og 21 og jeg kan finne på sprell, og tenke at når jeg først valgte å få barn så er jeg glad jeg var ung mor ??
Preach! Dette er noe av det mest fornuftige og beste jeg har lest på lenge. Det er så innmari viktig at noen faktisk tørr å si noe om dette temaet! Du er sykt herlig, og stå på videre kloke, kloke menneske
Å så bra skrevet 🙂 <3
Det å få egne barn er ikke for alle . Noen velger å få barn og noen velger eller ikke kan få barn.
Kunne ikke sagt det bedre selv.
God klem til dere 🙂 <3
Fantastisk flott skrevet! Kunne ikke vært mer enig, og ikke minst er det et utrolig viktig tema. Ser at det er svært gjennomtenkt og nøye skrevet. Mektig imponert! Stå på, du er rå! ?
Er enig i mye av d du skriver her.
Jeg ville selv ikke ha barn før jeg var rundt 31-32… Selv om jeg har vært i fast forhold siden jeg var 26.
Jeg ville leve og reise jorda rundt. Jeg bodde i NY et par år fra 2008-2010 og jeg og min samboer har reist jorda rundt siden vi ble sammen i 2010. Noe jeg er utrolig glad for!! D har gitt oss så utrolig mye og vist oss et helt annet perspektiv på livet. Å reise er virkelig den beste lærer her i livet. Men at du skriver at man kan ikke være spontan og reise når man får barn er nok ikke riktig. Folk som er reise og verdensvante stopper ikke selv om man får barn. Vi har nå en sønn på straks 1 år og vært på 5 ferier.Er akkurat nå i Berlin faktisk. Reist rundt på den franske riviera i nesten 2 uker før vi kom hit. Før denne ferien booket vi en restplass og dro 2 dager etter…
Så du trenger ikke stoppe å reise selv om du får barn. Mange som sa til oss «dere kan ikke reise så mye når dere får barn». Haha sier jeg bare…. Tullprat. Alt går ?
Og når d gjelder å ligge på sofa fredagskveld kan du også d når babyen er lagt ??
Men respekterer valget ditt og forstår deg på mange måter, er utrolig plagsomt når folk maser om når man skal ha barn kun fordi man er i forhold og over 30?
Det går nok bra så lenge barnet er i barnehagealder, men så fort de begynner på skolen er man låst til greiene rundt skolen og spontanitet er ut vinduet.. men før det står man jo fritt til hva man vil ☺
Derfor er jeg glad for jeg har gjort og opplevd så mye til nå ?
Har opplevd mer enn mange kan drømme om.
Og jeg og min samboer kommer nok alltid til å være spontane ?
Barna blir jo store og en gang hehe ?
Ganske mange foreldre går andre veier enn dette. Man kan faktisk undervise barna selv og reise akkurat hvor man vil. Man er bare bundet om man velger det selv.
Takk, Kristin! ❤ Nok en gang.
Jeg er der at jeg er svært usikker på om barn er rett for meg, og ser egentlig litt mer for meg at jeg evt vil bli fostermor enn bli gravid og hele den pakka.. Er jo så mange barn som trenger et kjærlig hjem. Men samtidig så kjenner jeg meg sliten etter en dag med et barn, så kanskje ikke barn er rett for meg. Men it’s my life, my choice! Er så f….. lei av at man «må» leve livet slik samfunnet forventer..
Keep up the good work, you’re amazing!
Halleluja og takk!!! ? Dette innlegget var spot on!! Opplevde også enormt mas og press om barn fra slutten av 20-årene og oppover, kjempeslitsomt og faktisk nobodys business selv om jeg hadde vært i er forhold i årevis. Vi tok til slutt valget om å være barnløse og det var en lettelse og befrielse når valget var tatt ? Har aldri angret, lever et fritt og godt liv i et sterkt forhold, mye reiser og frihet. Et barnløst liv er vel så verdifullt og meningsfullt som liv m barn ❤️ Man må få velge sin vei og alle har ansvar for egen lykke! Og nå etter fylte 40 så spør folk sjelden ? Så følg det som er rett for dere!! ?
Sabla bra innlegg, jeg kunne ikke vært mer enig med deg. For 2-3 år siden ble jeg og min samboer kontaktet av radio og TV pga en kommentar jeg skrev om det å ikke få barn.
Vi har også bestemt oss for å ikke ha barn, og det er mange som reagerer negativt på dette.. Jeg får jo beskjed om å tenke på fremtiden og hvem skal ta vare på meg når jeg blir gammel..
Herregud, skal jeg sette et barn til verden bare for at noen må ta vare på meg når jeg blir gammel.. Det er dessverre samfunnet som bestemmer at du skal ha barn i dag, vist ikke blir du stemplet som en person som ikke liker barn..
Joda, jeg liker barn, men jeg vil ikke ha egne barn fordi jeg føler ikke for å ha egne barn. Jeg trives i den tilværelsen jeg er i nå, jeg, min samboer og hunden som er barn nok for oss.
Beklager for langt svar hehe men dette innlegget var bra altså???
AMEN?? kunne ikke sagt det bedre selv, du fikk virkelig satt ord på mine tanker og følelser! Takk for at du er så bra, Kristin!
Tusen takk! Det er så bra at noen setter ord på dette og løfter det frem i lyset. Jeg/vi er så lei de spørsmålene og kommentarene. Jeg er 32 år, har vært gift med en fantastisk mann i snart 3 år (vært sammen i 6 år) <3 Og vi har det veldig bra bare vi to, og vi ønsker oss ikke barn. Vi har blitt kalt egoistiske fordi vi ikke gir foreldrene våre barnebarn, men skal man få barn så må det være noe man virkelig har lyst til og ikke noe man gjør fordi familie eller samfunnet mener det er riktig!
Kjære Kristin!
Jeg begynte å lese bloggen din da du raget på kroppshysteriet for er års tid siden, og liker deg stadig bedre! Og så kommer dette innlegget, og du – jeg kan ikke takke deg nok! Du setter her ord på følelsene mine, og på hvordan samfunnet er mot meg og min kjære.. tusen tusen takk! Du har gitt meg et par argumenter til i møte med de som vet så uendelig mye bedre enn oss selv hvordan vi ønsker å leve vårt liv… spontanitet, frivillig barnløshet og masse kjærlighet rundt oss – tusen takk igjen, nydelige fantastiske du ❤️
Oi oi oi… Så utrolig bra skrevet…
Selv er jeg der hvor jeg ikke vet helt om jeg vil ha barn, og hva slags liv som passer meg. Nå er jeg riktignok bare 21 år, og har i grunnen god tid på å bestemme meg. Men da jeg ble gravid for en stund siden (og tok abort av flere grunner), slo det meg plutselig som et slag i trynet om jeg egentlig vil ha barn eller ikke. Jeg ble plutselig tvunget til å sette meg inn i hva det faktisk innbærer å bli foreldre, og siden har jeg helt ærlig hatt litt angst. Vil jeg i det hele tatt ha barn? Akkurat nå virker nemlig et liv med bare meg og min samboer mer fristende… Men jeg vet ikke, kanskje er jeg bare ikke klar og lar meg derfor skremme. Jeg mener uansett at det viktigste er å tenke på hva man selv ønsker, og ikke hvilke krav samfunnet stiller deg.
Flott innlegg!
Jeg er selv 27 og har vært med min samboer i fem år. Å få barn er nesten noe vi har unngått å prate så mye om… ingen av oss orker tanken på all jobben rundt det…
Men det er spesielt jeg, kvinnen i forholdet som merker dette barnemaset. Det kommer fra flere hold, familie, jobb, bekjente, media og folk jeg kommer i snakk med.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet «forklare» meg på hvorfor jeg ikke har lyst til å ha barn nå, eller hvorfor jeg ikke ønsker å få MANGE barn. Jeg må i tilegg høre på hvorfor jeg bør få barn og alle slags mulige anbefalinger. Jeg blir provosert og sliter med å ta alt dette med et smil.
Jeg har spurt min samboer om han får slike spørsmål. Svaret hans var » nei, aldri». Det er til å bli oppgitt over. Jeg er lei av å bli sett på som en slags gryteklar rugemaskin. Det er ingen som har noe med om jeg ønsker barn eller ikke. Jeg vet jo heller ikke om jeg engang KAN få barn! Og alle de som spør tar det som en selvfølge at jeg både kan og vil! Jeg tror det ville vært koselig med kanskje to barn en eller annen gang. Men det er kun en tanke og veldig veldig langt frem i tid. Og kanskje blir det bare med en tanke. Jeg håper dette samfunnet snart kan la damene få slappe av og slippe dette barnemaset… Jeg skal ihvertfall vri meg litt unna og prate om noe annet neste gang jeg får dette spørsmålet…for Guuuud jeg er så lei!
Vet du, Kristin. På en måte så hadde jeg følelsen av at et slikt innlegg ville komme en dag. Ikke stygt ment, men hadde dere ønsket barn- så tror jeg dere faktisk hadde hatt det nå ? Og jeg må faktisk si meg enig med deg, selv om jeg er snart trebarnsmor. Spontaniteten er ikke like effektiv når man blir mor, og selv om man kan velge å være med på ting, så er det mye enklere å ta kvelden hjemme på sofaen nettopp fordi at man har holdt på med to overaktive barn på dagen.
Selv sleit vi med å få nr to, og jeg var igjennom 5 spontanaborter – så da folk maste om vi ikke skulle ha flere barn rant det rett og slett over til slutt. Det er vondt når folk spør om noe vi sleit med. Og nå som nr tre er på vei, og blir født 13 mnd etter sin søster, ja da kommenteres også det.
Jeg skjønner dere veldig godt jeg, og støtter dere i valget deres ❤️ Ting kan forandre seg, men gjør det ikke det så har dere hverandre – og det betyr mest. Ikke føl deg presset til noe som helst, for det er absolutt ingen som bestemmer over dere. Stor klemtil deg ❤️
Halleluja! Takk Kristin <3 Nå er situasjonen min litt annerledes. Jeg møtte ikke mannen i mitt liv før jeg ble 34 og vi vil gjerne ha barn, men så viser det seg at vi ikke kan få. Men alle spørsmålene og presset fra folk rundt… jeg blir helt matt. Jeg har laget meg ett standard svar som jeg alltid har klart når spørsmålene hagler på.
Nydelig innlegg Kristin!
Amen?Tusen tusen takk for at du er du og tør å sette ord på nettopp dette med barn. Min familie ,venner og kjente skal få lese dette, for det et som du skriver alle kan ikke få barn,noen vil ikke ha barn, men vi har det fint uten barn og. Ønsker deg en flott helg!!!??
Jeg er veldig enig i nesten alt du skriver! Man kan ha et fantastisk liv uten barn, uten tvil! Og det er uten tvil feil at man skal få et press om å få barn. All respekt til de som er frivillig barnløse. Men når det gjelder den kjærligheten er jeg delvis uenig. Klart man vet hva ekte kjærlighet er uten å ha barn, ingen tvil om at man kan elske andre mennesker i livet av hele sitt hjerte og vite hva kjærlighet er. Men…kjærligheten jeg føler for egne barn er annerledes og det blir feil for meg å si noe annet. Jeg har aldri elsket noen så høyt som jeg gjør med dem og den kjærligheten skjønte jeg ikke fantes før jeg fikk dem. Og det betyr ikke at jeg ikke elsker alle de herlige menneskene jeg har i livet mitt, som jeg også elsket før jeg fikk barn. Så jeg får heller gjøre deg rasende og du får syns jeg er bedrøvelig, men når sant skal sies så visste jeg ikke hva det ville si å elske noen så høyt før jeg fikk barn. ✌?
Dette innlegget passer så innmAri bra akkurat i dag. Jeg er i slutten av tyveårene og typen i begynnelsen av tredveårene, og vi har blitt spurt om når vi skal ha barn fra den dagen vi ble sammen… For snart seks år siden! Da var jeg student og følte et enormt press om å bli mor, men heldigvis var mannen fornuftig og sa vi måtte vente til jeg var ferdig å studere. Nå som jeg er ferdig med utdannelse merker jeg at jeg er veldig delt: nysgjerrig på hva vi kan skape sammen, på hvilken type mamma jeg kommer til å bli, hvordan livet egentlig er med barn, men samtidig er jeg så ekstremt glad i det livet vi har skapt sammen. Når vi nå endelig har råd til å kjøpe leilighet og reise har jeg mest lyst til å bare nyte livet litt – jobbe mye, reise mye og oppleve mye, og det er jo definitivt vanskeligere med barn 😀 På et tidspunkt vil jeg definitivt ha barn, men jeg får helt fullstendig rullegardin av folk som ikke tror livet kan bety vel så mye uten barn, og som bruker tiden sin på å stresse med den jævla biologiske klokka – særlig min! Altså, er du serr?!
PS! Takk for et fantastisk og nyansert innlegg! Meningen med livet kan være så mangt 🙂
Takk ❤
Takk for denne❤️. Jeg er akkurat som deg og skal heller ikke produsere barn. Barn og meg hører ikke sammen – den jobben får noen andre ta seg av. Jeg elsker friheten akkurat som deg. Jeg blir 30 til neste år og er singel. Om jeg skal finne meg ny mann må han respektere et liv uten barn.
TAKK!!! Det er så godt med noen som setter ord på Det! Noen som når litt lenger ut i offentligheten med budskapet sitt!
Jeg selv er 20 år. 20!!! År og blir spurt relativt ofte om når jeg og samboeren skal få rumpa i gir å bli gravide. Jeg for min del har ikke et lite snev av lyst til å bli mamma. Det er ingen ting ved mammarollen som appellerer til meg. Heldigvis så er jeg jo bare 20 år og har mange mange år til før jeg må ta den avgjørelsen. Men slik som ting er nå (og slik som mitt syn har vært alltid) så ønsker jeg meg ikke barn.
Så har man jo også de som kommer med «ja men tenk på de som så gjerne ønsker seg barn men ikke kan få det da..» ja det er synd på de og trist.. Men JEG skal ikke måtte lage et lite menneske bare fordi andre som gjerne skulle hatt det, ikke kan..
La foreldrerollen være valgfri ikke obligatorisk.
Tusen takk!! <3 🙂 Spot on! Samme situasjon her.. 🙂
Så bra skrevet ? Du står frem her for mange som ikke ønsker barn. Elsker at ikke alle lever det såkalte A4livet?
Sjæl ass! Skal dele ut link til dette innlegget neste gang jeg blir spurt!
vet du ka kristin, du ska bare gjør ka pokker du vil. det e bare tøv at alle andre ska synse og bestemme om du ska ha barn eller ikke, det ska ikke være noe press. vil du ikke få barn? nei, okei! det e vel ingenting æ har noe med? det kan være artig med å prate med dæ om det, bare for å høre kor unik og forkjellig vi menneska e.
æ ønska mæ unga, men æ har en forståelse og en repsekt for at vi e alle forskjellig. det e nesten litt som at æ sku sagt at æ lika jordbær, derfor MÅ du like jordbær du og. bare fordi æ e overbevist om at jordbær e nesten viktigere enn livet liksom?
det e synd at du føle på det presset du gjør, for det e virkelig ingen som ska tvinge dæ til å gjøre noe du ikke vil. vi e nok menneska i verden som ønska dæ unga, nok til at vi e folk i framtida og.
stor klem!
Amen Kristin! Jeg blir så glad for at det finnes noen med de samme meningene og følelsene ovenfor sånne temaer; og som tør å fronte dem! Jeg må bare si tusen, tusen takk! Dette bar fantastisk digg å lese. Skal referere til dette innlegget neste gang noen maser på meg. Frister faktisk å printe det ut og ha i baklommen som flyers. Så kanskje folk vil begynne å tenke seg om både 1 og 2 ganger før de kommer med sånne uttalelser. Igjen; takk!
Jeg er så enig med deg! Jeg vil heller ikke ha barn og det er det nesten ingen rundt meg som kan forstå, og jeg er bare 22 år…. Kanskje jeg ombestemmer meg, kanskje ikke, uansett så er det mitt valg 🙂 tusen takk for at du skriver alt det jeg tenker i dette innlegget.
???
Merker veldig godt presset da jeg har vært i fast forhold siden jeg var 17. Men vi opplever et annet type remse med spm og sitater da Vi er begge bestemte på at vi vil begge ha adopterte barn, ingen biologiske.
«Vil du ikke ha et barn som ligner på deg?»
«Et ekte barn?» «Hvorfor adoptere om du kan få egne barn…»
Som søster av to adopterte barn og som kvinne merker jeg at jeg irriterer meg over hvor lite skamfullt det er å ha en mening om hvordan mine Evt barn skal se ut, komme fra eller om de i det hele tatt skal eksistere.
Heia valgfrihet og å finne sin egen vei sier nå jeg…???
Takk. Bare takk.
/jente 31, uten barn – og fornøyd med det.
Barnefritt liv forever, altså! Jeg får også de samma spørsmålene du får, så jeg deler dette inlegget på facebooksida mi. Hvorfor i fanden har ingen forståelse for dette?! ARG..
Kristin, du er så bra!??
TAKK!!! Dette er spott om mine tanker og følelser..elsker mine tante barn over alt på jord.har faktisk en som ligger og sover godt i senga nå hos tante og onkel…..men gjett om vi har fått sprs om dette…..takk for at du skriver om dette..må vi huske d heller ikke er alle som kan få,tenk så sårt og vondt om ønsket er der men kan ikke og sprs hagler inn…sier igjen TAKK
Takk for at du deler dette, Kristin! <3 Jeg føler akkurat det samme, og har følt meg som en alien blant alle rundt meg som får barn/planlegger å få barn. Det føles nesten som om det er et krav at man ønsker å få barn når man har vært kjærester i noen år. Så utrolig frustrerende. Så; jeg ble faktisk rørt da jeg leste dette. Hadde skikkelig behov for å se at det finnes flere som tenker som meg og kjæresten min! 😀
ENDELIG!!! noen som klarte å sette ord på det. Jeg føler meg nesten slem når jeg sier jeg ikke vil ha barn. Folk ser på meg som om jeg er så mye mindre verdt, og at jeg er egoistisk. Vet du, det er mer egoistisk av meg å få en kid bare fordi det er «sånn det skal være». Stakkars unge, tenker jeg da. Jeg vet at jeg kommer til å ende opp som en bitter, grå mus av en mor. Skulle jeg hatt en unge så skulle det vært fordi jeg følte jeg hadde ett hav av kjærlighet å gi til den lille kidden, og fordi jeg virkelig ville ha barn. «Det er bare en fase», «du kommer til å endre mening når du blir eldre», «når du møter den rette endrer det seg». Vettu hva? Nei. Jeg er 24 år. Har for så vidt fortsatt mulighet til å endre mening. Men nei. Jeg har fra jeg var typ 10 år visst at jeg ikke vil ha barn. Jeg ville og vil noe annet med livet. Og det har ikke endret seg en millimeter. Jeg møtte den jeg trodde jeg skulle være med for alltid. Men han ville ha barn. Ingen av oss ville inngå kompromiss på det, så vi endte det. Jeg skal ikke få barn bare for å få barn. Og jeg vil ikke ta fra noen sjansen for å få barn. Begge deler blir feil. Fins så mange mennesker i denne verden som ikke burde fått barn, som jeg er sikker på at har fått barn fordi det er «sånn det skal være». Jeg vil ikke utsette meg selv, ett barn og verden for det :p Livet mitt blir ikke mindre verdt, eller beriket for det. «Hvem skal ta vare på deg når du blir eldre?»- vell, forhåpentligvis de ansatte på eldrehjemmet, som får betalt for det? Trist at man må forsvare grunnen til at man vil, og ikke vil, diverse ting. Folk er forskjellige, og vil forskjellige ting i livet. Sånn er det. Noen vil ha ett A4 liv, med stabil jobb, mann, barn, hus og alt som hører med. Og det er fint for dem. Jeg vil flytte rundt til forskjellige land, oppleve alt mellom himmel og jord, være spontan og sove lenge, så lenge jeg kan og orker. Jeg er ikke lagd for noe annet enn det. Og den dagen jeg er for gammel til det, så skal jeg bosette meg i ett solfylt land, hvor kjekkaser skal servere med drinker i solsengen fra morgen til kveld. Og det er livet det. Mitt liv.
Wow for et godt innlegg. Syns det var fint at du tok opp det at ikke alle kan få barn også. Jeg nærmer meg 30-årene og har vært sammen med han jeg er gift med i snart 10 år. I årevis har familie og venner spurt når vi skulle få barn. Mamma har til og med strikket hentesett til oss for lenge siden. Og hver gang spørsmålet dukket opp ga det vondt i magen, for vi har prøvd i 2 år. Selv om det har vært noe av og på, har spesielt det siste året vært verst fordi vi har prøvd siden sommeren i fjor.
Skulle akkurat til å kontakte lege for hjelp da testen ga to streker. Så nå er jeg snart 8 uker på vei. Og selv om jeg gleder meg, er det en stor del av meg som er enig med deg. Nå blir det ikke mange søndager foran tv-en, kjæresteturer og spontane sprell. Det er ganske vanskelig å forstå, og noen ganger godta. Men jeg tror nok at når jeg har min lille skatt her, så betyr alt det lite i forhold.
Likevel forstår jeg deg så godt, for en del av meg kunne nok levd et liv uten barn. Men nå når det endelig har skjedd så kan jeg ikke se for meg noe annet 🙂 Men tilbake til poenget mitt: Alle kan ikke få barn, og å bli minnet konstant på det må være helt forferdelig. Så syns at alle som ikke er veldig nære noen kan passe sine egne saker… Også når det gjelder valget om å ikke få barn. Livet er det man selv gjør det til spør du meg, og folk må få gjøre det som er rett for dem selv ?
DETTE innlegget gjorde godt i kropp og sjel 😀
Er 31 år ung dame med to hunder og en katt og er meget fornøyd med livet 😉
Så utrolig bra skrevet!
Jeg og min mann er 25 år begge og har fått beskjed om at vi kanskje ikke kan få barn.. Den beskjeden er tøff å få, og enda tøffere blir det når alle maser om når vi skal bli 3!
Så ble litt glad når du setter ord følelser som er litt vanskelig å beskrive i ny og ne 🙂
Veldig bra skrevet, Kristin! Helt enig med deg!
Jeg har selv to barn, fikk første når jeg var 18 år. Den gangen levde jeg med den instillingen at alle kvinner må få barn, for sånn er det. Og jeg ønsket meg en egen familie mer enn noe annet. Og jeg angrer ikke ett sekund! Jeg elsker livet mitt, og er svært lykkelig med min samboer og guttene våre.
Hadde jeg ikke hatt barn den dag i dag, så hadde jeg muligens aldri fått barn. Jeg ser på verden på en helt annen måte nå, og med all elendigheten på planeten vår, så hadde jeg ikke villet satt barn til en så syk verden.
Til tross for at jeg selv har barn og er lykkelig med det, så blir jeg også rasende når folk prøver å presse barn på folk.
For det første, så er faktisk ikke alle egnet til å ha barn – det har vist seg så alt for mye.
For det andre, så er det faktisk et privat og personlig valg.
For det tredje, så er det veldig tøft å bære fram barn og føde dem, og mange fåe varige fysiske plager etter svangerskap og fødsler.
For det fjerde, så er det å ha barn en himla stor jobb og et fryktelig stort ansvar – overveldende for mange. Et barn spør ikke om du er trøtt, sliten eller syk.
Når jeg snakker med folk og de sier «når jeg får barn», så ser jeg alltid spørrende på dem og spør «men, skal du ha barn da?». Jeg spør fordi de fleste lever med denne troen om at alle MÅ få seg barn, og det er veldig fascinerende å se folk sine ansiktsuttrykk når jeg stiller dette spørsmålet. Som oftest svarer de «jeg vet ikke». Og ofte må jeg faktisk understreke at de MÅ ikke få barn hvis de ikke ønsker det, og at det er helt greit å ikke ønske seg barn. Jeg minner dem gjerne på hva det innebærer.
Jeg heier på dere som velger et barnløst liv! Og spesielt på dere som tar det fram i lyset og viser at det ikke er tabu.
Kjære fine Kristin – TAKK for alt du skriver om og setter ord på!
Er så VANVITTIG deilig at du blogger om slikt! You go girl <3
Det er innmari greit å ikke ønske seg barn. Barn er ikke fasitsvaret på lykken i livet, selv om jeg personlig har stor glede av sønnen min og at jeg har en jente på vei. Jeg har respekt for de som velger bort barn, og som er sikre på at det ikke er noe for dem. Altfor mange velger å få barn fordi det er det man tror er forventet. Det er ikke spesielt romantisk å få barn, det er mye arbeid og krever tid, tålmodighet og selvoppofrelse. Det har sine positive og negative sider, som med det meste. Er veldig enig i at maset om barn, og presset på jenter over 30 om at det er dette de skal ønske seg, tipper over. Jeg har kjent på det presset selv, og husker hvordan jeg nærmest så noen av vennene mine dra at lettelsens sukk den dagen jeg fortalte at jeg var gravid. Jeg var litt «sent ute» i forhold til vennene mine, mer skal det altså ikke til før man kjenner på presset. Og at man ikke vet hva det vil så elske før man har fått barn? Det er en trist og generaliserende påstand som det ikke er belegg for.
Barn er herlige og for mange et fantastisk tilskudd i livet, men slett ikke for alle. Vær fornøyd med valget ditt, og gled deg over alt annet flott som livet byr på:-)
Har bare et ord å si; TAKK.
<3
Det jeg leser nå, et at du forklarer at vi er egne individer, som kan bestemme selv hva vi vil livet skal handle om å hva som skal prioriteres. Jeg er helt enig! 1. Man har egne krav på hvor man er i livet før man inkluderer ett nytt individ, 2. Barn er ikke ett tilbehør? Ingen levende skapning er det. 3. Med eller uten barn, du har ett liv, hva det inneholder er opp til deg selv og handlingene dine. Takk jorda for deg Kristin! Du traff spikeren på hode! Håper du har en fantastisk sommer ❤️
Takk, bare takk ?? 25år uten barn!
Hei, Kristin!
Jeg har en datter, fikk henne da jeg var 32 år. Tenker fortsatt på å få et til om det går, om helsen tillater det.
Om barn er mas, ja! Det er sikkert og vis. Man kan ikke sove så lenge man vil, det er ganske vanslelig for mange i starten da de er små. Det er ikke like lett for alle med graviditet og fødsel. Í mange tilfeller går det ikke bra, det forandrer livet enormt og i det hele tatt:)))
MEN…..
Kristin, ærlig talt, du og Dennis er i et godt forhold, begge har råd (ikke sant), dere er ressurs sterke, i Norge har man en del muligheter som er bra å ha når man har barn, så jeg må innrømme at jeg ikke forstår helt at du slår fast på at det ikke er noe for deg…
For vet du hva, du kan rett og slett vite om det er for deg og not, fordi du ikke har noen som helst peiling..
Saken er at jeg tror at det er for dere, om dere var så glad i deres hund, bare tenkt hvor fantastisk det å lage et barn som bare er Deres, som ligner på deg og Dennis, som Dere gjennoplever barndommen sammen med:))
Om det er vanskelig til tidr, er det jo bare å skaffe seg barnepass!!!
Kan ikke tro at dere ikke har mulighet til det…
Og det er vel nettopp slike holdninger de som ikke ønsker seg barn ønsker å unngå, er det ikke? Jeg har full forståelse for at livet med barn er riktig og selvfølgelig for deg. Like fullt burde du hatt forståelse for at enkelte rett og slett ikke ønsker seg barn. Er det så feil? Jeg er for så vidt enig med deg i at begge to sikkert ville blitt gode foreldre, med den omsorg og kjærlighet de begge virker som de har, men det betyr ikke at de MÅ bli foreldre. Respekter andres valg, vær så snill.
Altså- jeg vet at jeg hadde klart med over gjennomsnittlig bra med barn. Har økonomien til det, tid, flink med barn osv. Det betyr jo ikke at jeg må få barn? Vil man ikke, så vil man ikke. Så enkelt er det. Er bedre at de som da vil ha barn tar seg av det, og blir supre foreldre. Enn at de som ikke vil ha barn kan ende opp med å sitte der og angre, og være bittre, og ta det utover unga? Nei, vettu hva. Det skal ikke være nødvendig å forsvare det en gang.
Du er akkurat en sånn vi frivillig barnløse ønsker å unngå! Are you for real? Hvorfor gidde å kommentere her?
Enig i dette egentlig ikke alle er skapt for og få barn. Desverre så burde jeg fulgt intuitionen min og ikke få barn hverfall ikke me en så feil mann som jeg fikk de med . Barn må vere ønsket og man må ofre mye .. hvorfor tror dere mange er følssels deprimerte ?? Hmm
Amen to that ✌️ Har selv en liten jente som jeg er alene med. Er utmattende, slitsomt men mest glede, absolutt. MEN det er ikke en selvfølge å få barn. Det er tidkrevende, en har ikke like mye frihet og det er kostbart. Det er ikke alle som har lyst på barn, og det er FULLT lov. Og den respekten skal gå begge veier, enten man har barn eller ikke.
Så full respekt til deg og innlegget.
Jeg er enig i det du skriver.
Jeg tror grunnen til at alle maser er rett og slett at det trenger å være slik! Man trenger å mase!
Jeg mener: «Vil du legge på deg, bære rundt på masse ekstra kilo, for så ha ekstremt vondt? I gjengjeld skal du få et lite menneske du må ta konstant vare på, du må bruke all din tid, energi og penger de neste 18 årene på dette. Du er bundet, med ingen oppsigelsestid, 24/7 er arbeidstiden, dårligere arbeidsvilkår enn noen som helst jobb og ingen sykedager, overtidsjobb hver dag osv. Her! Så heldig du er!»
For et utrolig elendig forderdelig prosjekt det høres ut som! Hvem i sitt rette sinn ville ha fått barn, om ikke andre hadde gått å masa om det hele tiden? Altså, om de ikke hadde vært normen?
Dessuten den ene andre tingen mennesker med barn som jeg kjenner alltid maser om, er jo nettopp, hvor trøtte de er! Hvor slitsomt og trøtte og hvor mye alt er.
Så jeg tror de rett og slett må mase litt om barn, for utenifra høres det ut som en så utrolig dårlig deal at ingen hadde giddi i det hele..
Tusen takk for dette innlegget! Nok en gang setter du søkelyset på et tema der litt folkeopplysning trengs. Selv er jeg midt i 30-åra, singel og frivillig barnløs. Jeg lengter verken etter barn eller partner.
Livet mitt er godt og rikt, selv om jeg tilbringer det alene. Det er sånn jeg ønsker å ha det! Er ikke dét det viktigste? At hver og en av oss lever livet som man selv vil? At hver og en av oss fyller livet med det som gir en mening og tilfredsstillelse?
Igjen, tusen takk! Du er Norges viktigste blogger og jeg digger deg! ?
Amen! Tusen takk for at du skrev dette innlegget. Skal vise det til folk neste gang de spør meg hvorfor jeg ikke vil ha barn. Folk må respektere at ikke alle kvinner ønsker å bli mor. Stor trives som tante, og det er nok for meg.
Veldig bra innlegg, Kristin!
For en befrielse å lese noe man har hatt lyst til å si selv i mange år!!
Takk!! Tusen tusen takk!!!
Flott skrevet! At folk sier at man er egoistisk fordi at man velger å ikke få barn!! Jeg synes det er enda mer egoistisk å skaffe seg barn inn i denna allerede overbelastede jorden. Bare fordi at man vil ha en mini kopia av seg selv som man kan «skryte» av. Jeg er veldig glad i barn jeg altså, men ikke f*n at jeg skal ha barn fordi at folk maser på meg eller for st det føles som det forventes.
AMEN! Er selv snart 29, vært singel i 10 år, studert i 5 år og ellers reist og opplevd ting før det. Folk spør MEG av alle om når jeg skal få barn!? For det første så har jeg sagt siden jeg var barn selv at jeg aldri skal få barn. For det andre så har jeg ikke egenkapital, bor i bofellesskap og har null orden på livet og fremtiden. Hvordan kan folk mase om barn til en evig singel, fattig student? Og min situasjon skal jo egentlig ikke ha noe å si fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ha barn og det bør folk respektere! Vi leve i 2017 for pokker!
Enkelte sier at JEG må tenke på andre som ikke kan få når jeg sier at jeg selv ikke skal ha. Hvorfor det? Det er jo de som står i fare for gjøre en ufrivillig barnløses situasjon vanskeligere å takle.
Og hvorfor i HELVETE er det egoistisk å ikke får barn?
*Applaus* !!
Helt enig. Der vi opplever mass og sånt er fra nær familie. Så jeg har starta og si at vi kanskje ikke vil ha barn. Vi har det bra sånn vi har det nå.
Kanskje vi for en, max to, kanskje ingen. Da blir familien stressa akkurat som det er vår oppgave og gi dem barne barn eller nivøer og nieser. Man kan ikke sette dette som en selvfølge at alle skal ha barn. For alt jeg vet så kanskje jeg ikke kan få, kanskje det tar tre år før vi får et lite frø.
Jeg er bare så ekstremt lei masset og presset. Og det ble enda mer ekstremt etter vi gifta oss for fire år siden. Da ble det liksom forventet at vi fikk en etter et år eller to.
Så vi venter for vi vil ha vise ting i orden. Og jeg mistenker at vi bare kommer til og få en. For det kommer til og være nokk for oss. Men da kommer vel masset om når vi barnet skal få søsken. Så gleder meg til og si aldri… eller kanskje når barnet er ti år. Er bare lei presset og masset fra alle andre.
Så bra skrevet av deg! Jeg synes det er supert at noen har bevisste tanker rundt dette – og hvorfor i all verden skal det liksom være sånn at alle damer «selvfølgelig» vil ha barn?
Et barnefritt liv kan jo sikkert være superherlig – reise så mye man ønsker for eksempel – til alle mulige steder i verden! (ja, folk sier at man kan reise med barn også, men lets face it, man er ikke like fri uansett hvor mye man ønsker å være det ..)
Hei.
Jeg er helt enig med deg. Å få barn eller ikke er like valgfritt som en del andre ting i dette samfunnet som vi liker å se på som demokratisk,moderne og fritt. 🙂
Amen til det ?
Vi har selv en liten kar på 9mnd som jeg trygt kan si at jeg elsker over alt i hele verden, det er jo helt naturlig det. Det betyr likevel ikke at jeg ikke er i stand til å føle kjærlighet for andre. Jeg elsker samboeren min mer enn ord kan beskrive, og enda mer fordi han ga meg muligheten til å bli mamma. Å se hvordan har er som pappa åpner bare nye rom for kjærlighet, og det tar en annen form. Men jeg hadde ikke elsket han noe mindre om vi ikke hAdde hatt barn, det blir bare annerledes. Den kjærligheten man får til egne barn er rå, brutal og helt hinsides alt. Jeg elsker samboeren min men om det hadde stått om liv hadde jeg brukt han som skjold for å redde småen, og han hadde gjort det samme. Det er instinkt og betingelsesløs kjærlighet. Men det er faktisk helt mulig å elske uten å ha barn! Dere kan ha like mye kjærlighet som oss, dere i mellom. Det er ikke sånn at det bare er et gitt antall mennesker man kan elske, kjærligheten til barna er helt spesiell og unik, men kjærlighet er vakkert uansett hvem det er til. Det ene utelukker ikke det andre og det er veldig fint. Barn passer ikke for alle, og det må vel være helt greit! Barn skal være ønsket, og man er ikke noe dårligere om man ikke ønsker seg det samme som flertallet, folk er forskjellige og takk og lov for det!
Utrolig godt skrevet, Kristin! Alle burde respektere alles valg angående denne saken. Stå på og nyt livet <3
Er ikke alltid jeg er enig med deg, men her er jeg 100% enig. Selvsagt er det opp til hver og en om de ønsker barn eller ikke!
Synes dette er litt dobbeltmoralsk skrevet. Du som ikke har barn forteller om presset samfunnet har skapt om og ha barn, og hvor gæernt det er. Men på den andre siden skal du fortelle hvordan det er å ha barn, som du overhodet ikke har peiling på.
Jeg er selv 25 år, gift og gravid med nr 3. Jeg respekter de som ikke ønsker å skape en familie, noen er rett og slett for egoistiske og er mer opptatt av selvdyrkelse. Og det er helt i orden. Men kjærligheten man føler for sitt barn er noe helt annet enn kjærlighet for noe man ikke har skapt. Og der kan ingen forklare eller forstå når man ikke har opplevd det. Der kan du spørre mora di, for den spesielle kjærligheten føler henne for deg også!
Men hvorfor er det en komkuranse? Hvorfor er det sånn at den kjærligheten DU føler for dine barn er så mye bedre enn den kjærligheten jeg kjenner for mamman min, besteforeldrene mine, vennene mine eller hunden min? Det slike holdninger sier er at man MÅ få barn før man kan kjenne op «ekte» kjærlighet og det er noe forbanna tull. Hva med de som har prøvd og få barn i flere år? Hvordan tror du de føler det når de virkelig vil ha barn og kjenne på en slik følelse av «og elsek noe man selv har skapt»……..
«Jeg er selv 25 år, gift og gravid med nr 3. Jeg respekter de som ikke ønsker å skape en familie, noen er rett og slett for egoistiske og er mer opptatt av selvdyrkelse.»
Slik du ordlegger deg her, er fryktelig sårende, og nedlatende, og sånne holdninger som du fremviser her er selve grobunnen til at nettopp dette blogginnlegget er så viktig.
Det eneste jeg kan kommentere på dette, er at her er det DU som er egoistisk og du virker rett og slett lite oppegående i måten du skriver på. For vettu hva, at du ikke takler (utifra denne lite gjennomtenkte kommentaren) at andre mennesker ikke vil, om så de hater barn eller bare rett og slett ikke vil så er ikke dette noe som plager deg på noe som helst måte. Fei for ega dør og slutt og bidra til å få andre til og føle seg mindre verdt og som et dårligere menneske enn det du selv skal ha deg til å være. Du er ikke bedre enn noen som helst, så lev ditt liv og logg av internett.
Så hjertens enig! Utsagn som «man vet ikke hva det er å elske før man har egne barn» gjør meg kvalm. Stakkars mennesker som har så snevert syn på kjærlighet og ikke har klart å føle det før barnet kommer til verden! 🙁
Du er jo det beste eksempelet på at dette ikke er tilfelle, du som elsker så hardt at du er veganer og reiser til Hellas for å hjelpe flyktningene blant annet.
Andre ting jeg har reagert på er hvordan samboer, hunden og alle andre kommer i andre rekke når man får baby, personlig er det dette som skremmer meg fra å få barn. Jeg elsker mannen min så sinnsykt (min ungdomsforelskelse, nå er vi over 30) og jeg takler ikke tanken på å miste noe av den dyrebare tiden vi har sammen.
Virker som enkelte bare driter i bikkje og gubbe og det meste annet når de endelig får et barn. Synes det virker så snevert kjærighetsmessig å ikke ha kapasitet i hjertet til å elske alle like mye.
Personlig har jeg stor familie og hver gang noen nye kommer til, så elsker jeg jo ikke de andre mindre? Det blir jo som at hjertet utvides litt hver gang det kommer nye familiemedlemmer til verden, ikke at man må omrokkere på den plassen man allerede har.
Hurra!! Så utrolig flott skrevet! Jeg er i den situasjonen nå at absolutt alle mime venninner og søsken har fått barn og alle ser på meg og kan ikke skjønne hvordan jeg ikke har barn enda… De fleste sier at de forstår og respekterer meg, men de spør likevel hver gang vi møtes om jeg ikke har ombestemt meg… Jeg virkelig elsker barn men… Jeg elsker meg selv og livet vårt mer. I tillegg så er jeg den type person som har så enormt mye empati og kjærlighet for andre mennesker at jeg tror ikke hjertet mitt kunne ha taklet det. Jeg hadde blitt en sånn hønemor som aldri kunne ha sluppet kidden av synet og tror nok også at mannen min og vårt forhold hadde kommet på andre plass. Og vet du hva? Det er jeg ikke villig til å ofre! Jeg ser for meg at jeg hadde blitt svært bitter som 50 åring og jeg hadde hatt det vanskelig med å godta alle de tingene jeg hadde måttet ofre. Livet med barn er ikke for alle og det må samfunnet faktisk bare lære seg å godta! Spesielt i en så overbefolket og kaotisk verden… Et høyt HURRA for dettte innlegget!
Detta ER SÅ BRA!! Jeg har selv aldri følt noen spesiell glede over barn. Aldri vært av typen til å sitte barnevakt, be om å få holde andres babyer eller til å kjenne livmora ta salto av å se babyprogram på tv. Jeg har rett og slett aldri følt et behov for barn, noe jeg også har vært åpen om overfor venner og familie, og så klart min kjære. Jeg har aldri slått det fra meg og bestemt at jeg ikke vil ha, men om mannen hadde sagt at han ikke ønska barn så hadde det vært helt i orden. Presset utenfra derimot? Hjelpes!! Man føler seg rett og slett som en fæl person når man deler tankene sine.
Nå kommer det dog en tvist i historien. For jeg fikk ikke en mann som IKKE ønska seg barn, men en mann som hadde et avslappa forhold til unger og kunne tenke seg egne, men som ikke ønska seg barn på en good stund (vi er nå 25). Jeg har følt mye på at det forventes av alle at vi skal få barn, og jeg har hatt maaange runder med meg selv for å finne ut om jeg har gått med på å få barn en gang for å tilfredsstille forventningspresset eller fordi en liten del av meg faktisk har lyst på barn. Noe svar har jeg i grunnen ikke kommet fram til (tror kanskje det er todelt).. Så fikk jeg beskjed av legene at jeg har en tilstand som vil kunne gjøre det vanskelig for meg å bli gravid, og at sannsynligheten ikke var den største. Vel vel, da løser det seg kanskje naturlig da, tenkte jeg.
Nå sitter jeg her, uplanlagt gravid, i sjokk og med tusen tanker og spørsmål. Jeg ser livet vi lever ta slutt, jeg ser gleden og kjærligheten mellom typen og meg svinne hen, og jeg er livredd jeg får en unge som jeg kommer til å «angre på» eller føle at ødela det livet jeg vil leve. Så for å summe opp denna milelange kommentaren så er jeg så GLAD for at du tar opp detta temaet, sånn at flere kan tørre å stole på følelsen av hva som er rett for dem og ikke få barn de egentlig ikke vil ha, kun fordi det forventes fra samfunnet (sier ikke det er tilfellet for meg asså, for en del av meg tror jeh klarer å se at det kan bli fint og 😉 ).
Så bra skrevet! Ser selv for meg å få barn en dag, men har full forståelse for de som ikke ønsker det!
Hei 🙂
Her må jeg rette litt på deg;-) vi med barn ser ikke nødvendigvis bare på barna som en berikelse. I likhet med deg så elsker, elsket… Jeg friheten min. Kunne dra som jeg ville. Gjøre som jeg ville. Nå må jeg spørre mannen min om jeg kan sykle en tur i tilfelle han ikke orker legge unger alene. Jeg må spørre om alt jeg gjør. Jeg elsker mine barn over alt, og det er nå slik at den kjærligheten jeg har for mine barn er en helt annen enn jeg har for noen andre på denne jord. Jeg hadde ofra mora mi om det stod mellom ungene mine eller mamma. Men at de bare har beriket mitt liv vil jeg nå ikke si. Jeg har vært mamma i 6 år nå og jeg sliter fremdeles med.å akseptere at jeg ikke får gjøre meg ting. Sliter meg ihjel med å prøve å få en karriere. Ser andre lykkes. Jeg kan ikke flytte dit jeg vil for en jobb. For jeg må ta hensyn til mann og barn.
Og hemmeligheten er at jeg kjenner flere som meg. Mødre som vil ha mer. Men som er stuck i A4 livet. Det er trist det. Så jeg har full forståelse og respekt for ditt valg.
Noen skriver at du er egoist fordi du velger bort barn. Det argumentet forstår jeg virkelig ikke. Du er da ikke egoist fordi du velger bort noen som faktisk ikke eksisterer. Hadde du satt et eksisterende barn på barnehjem for å reise jorda rundt ja det hadde kanskje vært noe annet, enn ikke bare fordi du har tatt et valg.
Klem
Jeg har hatt samme tanker som deg og jeg ville nok ropt amen til dette innlegget for bare noen år siden. Jeg har reist og opplevd mye i over 10 år, blitt kjent med mange folk verden rundt og ville fortsette dette livet fordi det var så meningsfullt. Men så kom datteren min og jeg forstår ikke hva jeg tenkte.. jeg har forandret meg til det motsatte og er lykkeligere en noen gang!
Press og spørsmål om barn er ikke OK! Men jeg syns det er OK at noen som har opplevd hvordan det er kan si det til noen som ikke har opplevd det slik at man kan ta en informert beslutning.. men sannheten er at det å få barn er helt ubegripelig for en kvinne som ikke har fått barn og det er det jeg tror mange mener når de sier ting om ekte kjærlighet og slikt. En prøver å beskrive det men det er ganske vanskelig.. og en vil gjerne at de man er glad i som velger bort barn gjerne vet hva de gjør.. men jeg tror ikke at de som velger det bort vet hva de gjør, nettopp fordi det er ikke opplevd. Jeg mener ikke dette nedlatende på noen måte, det er bare mine tanker rundt temaet og jeg respekterer enhver mening andre måtte ha ?
Og det er nettopp slike holdninger vi som har valgt bort barn er pisselei. Fordi det kommer ikke fra én person, men stort sett alle med barn ser tydeligvis på det som sin misjon å frelse oss kvinner som har valgt annerledes. Men husk det: At valget om å ikke få barn er stort sett alltid mye mer veloverveid enn valget om å få barn. For det sistnevnte er normen i samfunnet vi lever i.
Hei du! 🙂 så bra at du tar opp temaet! Applaus! Spesielt det at folk ikke må mase.. jeg forstår godt tanken din. Jeg var der selv. Å helt ærlig, for all del, barn er en berikelse, det er mye bedre enn man trodde, men det er fryktelig slitsomt også! Å man må vike for egne ønsker hele tiden. Noen synes kanskje dette er OK, men jeg savner mitt gamle liv (selv om barnet mitt er det viktigste i verden allikevel). Så det er kjempelurt å tenke seg om. Å frister det ikke, nei da frister det ikke 🙂 du vet jo hvordan det er å ha hund, man er låst da også, samtidig som man elsker den å ikke kunne tenkt seg et liv uten den. Dere vet best hva som passer for dere! Og dersom man plutselig ønsker seg barn så får man vel ordne det på et vis 😉
Hurra! Superbra innlegg. 🙂 Jeg er helt enig med deg, det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.
Kunne ikke sagt meg mer enig. Jeg er akkurat der du er. Endelig noen som får sagt det som burde vært sagt for lenge siden ? takk for innlegg ?
Jeg er enig i er at man skal ikke spørre andre om de ikke snart skal ha barn. Det er mange grunner hvorfor og jeg vil tro det er ekstra sårende for dem som ønsker seg barn men ikke kan få.
Min egen historie er at jeg hadde ikke lyst på barn i 20-årene og begynnelsen av 30-årene. Vi bestemte oss for å få barn alikevel og det fikk vi når jeg var 35 og 37. Jeg må innrømme at hadde jeg hvist hvordan det var så hadde jeg gladelig fått barn tidligere.
Så min erfaring, ja det er en privatsak om folk vil ha barn så ikke spør om det. Men hvorfor være så bastant at dette ikke er noe for deg/dere. Lev livet, bli voksen/barnlig og ikke lås deg til en mening om dette.
Jeg synes absolutt man skal gjøre et valg. Og hvis man kjenner dypt etter så tror jeg vi vet hva som er riktig.
De er bastant på det fordi de ikke vil, enkelt og greit. Finn deg i det.
Takk for et supert innlegg! Jeg er selv 31 år og har kjæreste. Folk spør hele tiden når vi skal ha forøkelse.. men verken jeg eller mannen har lyst eller behov for barn. Venninnen mine har begynt å få barn. Noen i tidlig alder, noen i senere alder. Vi har det fint som vi har det men det er jævlig irriterende å hele tiden bli spurt dette spørsmålet. Vi skal reise jorem rundt og oppleve ting sammen, for det er det VI ønsker. Er helt enig med deg om at det må sluttes å spørres om dette med barn hele tiden. Det er respektløst både for de som faktisk ikke ønsker barn og sårende for de som prøver men ikke kan få eller plages.
Dette innlegget har jeg ventet lenge på at noen skulle lage så tusen takk, Kristin! Du virker som en ærlig,rettferdig og kul dame. Jeg har foresten sendt deg en pm på fb for en tid tilbake siden?
Helt enig med nesten alt du sier. Man skal få velge selv hva slags liv man vil ha. Alle har forskjellig syn på hva som gir mening med livet. Noen vil ha barn og andre ikke. Jeg selv er 25 og har ett barn, ønsker meg flere. For meg har livet gitt en mye mer mening og betyr mye mer nå som jeg har barn. Men jeg har også venninner som ikke ønsker barn og jeg syns det bare er gøy! For jeg syns det virker såå kult å bare… Gjør akkurat son man har lyst til når man har lyst osv! Et liv uten barn virker spennende og annerledes. Men det er bare noe jeg ønsker å dagdrømme om innimellom, men ikke et liv jeg vil ha. Synd at det finnes folk som gaper hvis noen ikke vil ha barn og forteller en at man går glipp av noe. Sånn skal det ikke være.
En ting er jeg litt uenig i da: så klart kan kan elske andre mennesker selv om man ikke har barn! Men det er forskjell på kjærlighet.. Man elsker mammaen sin annerledes enn man elsker kjæresten sin for eksempel. Kjærligheten man har til barnet sitt vil jeg si er noe helt annet. Det er en type kjærlighet man ikke føler for vennene sine eller andre familiemedlemmer. Men betyr ikke at man ikke elsker de andre menneskene i livet heller. Bare på en annen måte. Dette er den ene tingen folk som ikke har barn ikke vil forstå.. Jeg gjorde det ikke selv før jeg fikk barn. Men nå skjønner jeg hva foreldre snakker om.
Enig med Marie. Syns dette innlegget er kjempebra og har gode argumenter (som man kanskje egentlig ikke burde trenge) for hvorfor det er greit å ikke få barn. Godt skrevet! MEN; akkurat som Marie skriver her, så tror også jeg at man føler ulik kjærlighet for ulike mennesker, og at den til et barn er annerledes enn annen kjærlighet. Og denne kan man ikke føle før man selv har barn – akkurat som det er mange andre ting man ikke kan uttale seg for skråsikkert om dersom man aldri har vært i situasjonen. Men uansett: la folk få leve livet sitt som de selv vil så lenge de ikke gjør noen vondt.
Den kjærligheten vi har for barna våre, MÅ være den sterkeste, rett og slett fordi de er de eneste som trenger den for å leve videre/vokse opp. Ellers hadde ikke kunnet bli en art.
Den MÅ ikke være sterkere, men føles annerledes ja. Tygg litt på den.
Herlig innlegg og som alltid rett fra levera.
Livet er herlig både med og uten tenker jeg og det må være et valg hver enkelt tar og ikke samfunnet som skal bestemme . Alle skal jo mene noe om alt.. Gud bedre !!
Hilsen mamma til 2.. som til tider kan drømme om et liv uten .. haha .. ærlig sagt det og ?
Spørsmålene slutter ikke selv om du får ditt første barn heller! To uker etter fødsel fikk jeg første spørsmål om når neste kommer -det er ikke «godt nok» å bare ha ett barn eller å kun ønske ett barn. Folk fortsetter å spørre, selv venninner som ikke ønsker eller har barn samt familiemedlemmer uten barn. Alle kan slutte å blande seg i om man skal ha barn, hvor mange barn, hvorfor ikke barn osv. Så lenge man ser at folk er lykkelige er det ingenting annet som betyr noe!
Veldig enig med deg! Syns det er bra å ta opp en slik tematikk. Alt for mange barn som dessverre ikke har det noe bra, og alt for mange foreldre som ikke burde blitt foreldre. Vi blir bare flere og flere, og da er det ikke noe poeng i å få barn bare for å få det. Fordi samfunnet forventer det?
Å få barn er noe av det mest naturlige her i verden, men heldigvis så er livet så mye mer enn det også, for mange. Det er jo enda godt vi alle ikke er like! Men det kan hende dere en gang bestemmer dere i siste liten at dere vil ha ei lita ei, og da er det også greit. Uansett hva dere velger, så er et greit. Gjør det dere ønsker selv og føler dere lykkelig med. Selv om man aldri vil vite hvordan livet ville vært, altså bedre eller ikke, med eller uten barn.
Ellers vil jeg si at jeg digger deg, og dine synspunkter og verdier som du representerer her på bloggen! Heier på deg:)
Ja, ja, JA! Herregud jeg er så enig. Dette er en av de sakene jeg irriterer meg mest over, fy fader. Jeg er ikke spesielt glad i barn, jeg er ikke opptatt av barn og jeg synes rett og slett de fleste barn er ganske irriterende. Så fra jeg var liten har jeg sagt at jeg ikke vil ha barn. Nå har det seg sånn at jeg er blitt 26 år og samboeren min vil gjerne ha barn, men absolutt ikke enda, og jeg har også kanskje endret meg litt til å ville ha det, en gang. Om 10 år, kanskje. Og går det ikke da, så går det ikke. Da var det ikke ment sånn. Jeg er så lei av alle kommentarer om vi ikke skal ha barn snart, og folk blir helt sjokkerte over at jeg vil vente. «Men tenk om dere ikke kan få så sent da?!». Javel, jeg kan ikke sette et barn til verden nå bare fordi «kanskje» det ikke går senere, når jeg overhodet ikke har lyst eller er klar. Vi kjøpte oss nylig ny leilighet med kun 1 soverom, og da satt faktisk folk i familien og lo og sa «Haha ja, vi godter oss jo litt over at dere har kjøpt med 1 soverom, og plutselig om et år sitter dere der med barn, hehehe»… Nei, det gjør vi ikke. Man kan heldigvis ta abort i Norge om prevensjonen skulle svikte. Og når jeg sa som sant er at jeg vet ikke om jeg vil ha barn, så ble søsteren min ekstremt sjokkert og brøt ut «Det kan du ikke si!». Neivel? «Nei, du skjønner vel at jeg vil bli tante til dine barn!». Bare nei, jeg orker ikke. Så tusen takk for et viktig blogginnlegg som bringer dette på banen, la folk ha privatlivet og ønskene sine for seg selv!
Takk!!!!!!
Vi har ønsket oss barn i mange år – og gudene skal vite at vi har prøvd «alt»! Og vi har mistet ett eller flere i forsøket ❤ Så jeg er så enig med deg – kom ikke her og fortell oss som ikke har barn hva vi føler og ikke – eller at vi ikke vet hva kjærlighet og det å elske er! Vi lever det livet vi har og er ikke noe dårligere enn andre ❤
Fortsatt god sommer til deg og dine! ☀
Da jeg var 24 og singel sa folk (kollegaer soesielt) at jeg kom til å få lyst på barn når jeg finner en jeg tror vil bli en god far. Fant meg en fantastisk fyr og nå kommer kommentarer på at det er synd at han ikke kommer til å bli far fordi han hadde vært så bra. Han har forøvrig ikke lyst på barn han heller, er nesten ti år eldre enn meg men har aldri fått spørsmålet.. Takk for et herlig innlegg!
Wow!!! Det er som om jeg skulle skrevet dette selv!! Jeg er så hjertens enig og har tenkt AKKURAT de tankene du beskriver. Vi er begge løver og tydelig lik tankegang.
Og det med å ikke vite hva å elske er før barn; det er akkurat det vi vet kristin, og vi vet hvor inderlig mye vi ville gjort for barnene våre, og det hadde vært begrensende og ofte sårt, slik som verden er blitt, fæl og overbefolket.
Jeg visste jeg digget deg, men nå er jeg frelst! Bloggen din er kjempe gøy å følge, du er fargerik og spennende:)
Agreed! Hadde ikke kunnet ofre spontanitet min for kids. Akkurat nå sitter jeg på flyplassen på vei til Oslo(bestilte billett i går), og skal derifra sjekke om det er noen restplasser ledige de nærmeste dagene og reise videre hvor enn det måtte være. Hurra for livet uten barn!
Så bra skrevet!
Blir veldig inspirert når du skriver så ærlig og gir alle dine meninger.
Jeg er bare 21 men tenker allerede likt som deg. Får altid slengt kommentarer som «bare vent å se til hormonene sier noe annet» / eller «du er for ung for å mene dette nå».
Veldig irriterrende! Kan ikke tenke meg hvor mere kommentarer jeg vil få i fremtiden. Vi er i 2017! La oss styre våre egne liv uten å føle vi ikke følger samfunnets normer
Takk for at du er så forbanna ærlig og snakker om ting mange andre ikke tørr å ta opp! Kunne ikke vært mer enig ?? Du er en inspirasjon!
Fantastisk skrevet!
Her greide du på absolutt alle punkter å sette ord på noe jeg har tenkt/følt hele livet mitt. Er så dritt lei av at folk sier «bare vent til du blir eldre» eller lignende.
Herregud for et fantastisk godt skrevet innlegg. Koser meg når jeg leser det du skriver, alltid! <3 og dette er et viktig tema du tar opp. Jeg beundrer at du bruker makten og stemmen din til noe positivt.
Hvordan går det med bryllupsplanlegging forresten? Hehe
Nå er vi på ferie med våre to gutter, og jeg har en ekstra kar i magen. Allergien blomstrer for fullt så jeg griner, nyser og klør meg ihjel fra morgen til kveld.. og morgenen starter forøvrig i ninjastil klokken 06:00 – seinest!
Jeg har lært meg å se sjarmen med dette og jeg ville ikke byttet det bort mot noe.. jeg kjeder meg uten barna.
MEN, jeg kan virkelig forstå at enkelte ønsker god økonomi, reiseliv og selvpleie istedenfor. Det nærmeste jeg kommer alenetid en stund fremover er en ettermiddagstur på butikken. Dette er jo ganske spontant, og i vår nye familiebil (7 seter) så blir det jo nesten roadtrip.. ?
Nei, nyt friheten og livet på best mulig måte for dere!???
Det er så godt å høre noen belyse temaer, da jeg har følt meg skikkelig ille, og til og med nærmest blitt kastet ut fra et vorspiel på grunn av mitt syn på barn. Jeg er selvfølgelig ikke mot at andre formerer seg, og det er jo slik verden går fremover. Men jeg tror jeg ser litt mer biologisk på det enn de fleste. Jeg ser på det som en nødvendighet for menneskeheten, og da planeten er overbefolket som det er, er det helt naturlig at flere enn tidligere ikke ønsker barn. Jeger en av de som ikke klarer å være i nærheten av dem, som ser en annen vei og later som de ikke er der. Det går greit om de holder avstand, men intimsona mi er gigantisk der!! Det merker jeg det er få som respekterer, og jeg opplever å måtte overdrive for å bli forstått, og psyken min er desperat avhengig av at noen prater åpent om dette slik at flere blir bevisst på at det er mange som virkelig ikke takler nærhet med unge mennesker. Så fort de er i stand til å holde en ordinær samtale begynner det å gå greit for min del.
Takker så uendelig for dette innlegget! Jeg blir snart 22 og selv så ønsker jeg ikke barn, samfunnet respekterer det ikke – og det er så utrolig trist. Er så glad noen vil være åpen om det, for guuuud hvor tabu frivillig barnløshet er. Jeg foretrekker potebarn, med 4 bein – noen med 2. Begge deler bør være like godtatt!
Dette oppsummerer alt jeg brenner inne med! Jeg er snart 33 og jeg har aldri ønsket meg barn, har heller strittet imot. For er så utrolig lei alt press og det at folk liksom ikke tror på meg og sier jeg går glipp av det vakreste eller tror jeg er et fælt menneske for å velge det bort. Er litt annerledes enn for dere, da jeg også har et annet aspekt ved at jeg heller ikke har lyst på kjæreste. (Men det holder jeg åpent). Men bare JEG vet hvordan jeg fungerer, så bare JEG vet at dersom jeg får barn, vil det gjøre meg veldig deprimert og begrense alt jeg har kjær i livet. Som du sier; jeg orker rett og slett ikke alt styret som følger med barn; og da et styr som vi være med meg resten av livet. Tusen takk for dette innlegget. Dette er altfor mye tabu; jeg går da ikke rundt og setter spørsmålstegn ved valget til dem som får barn?!? Skjønner ikke hvorfor det ene er bedre enn noe annet. Det får meg liksom til å tenke at jeg er en feilvare. Men jeg kan umulig være det når mine tanker er så ektefølt.
Ofte så er alle aspektere av det å være enten frivillig eller ufrivillig barnløs et stort tabu.
Jeg har to flotte barn, men levd i aspekteret ufrivillig barnløs før nr 1 kom for 6 år siden. Samt levd med tabuet å være infertil hvor nr 2 måtte vi igjennom hormonkurer for at skulle komme til verden.
Så må jeg si du er tøff som setter frivillig barnløshet på agendaen. For jeg vet at det er ikke alle som drømmer om den dagen de blir mamma, eller den dagen de ser sine første unge og lovende ta sine første skritt, le for første gang. Fortvilelsen av enten spørsmål og masing om når barn kommer tror jeg er lik uansett om du er på den «frivillige» eller «ufrivillige» siden av barnløshet.
Bra skrevet! Kjenner meg igjen i, «hæ?! Vil du ikke ha barn?» fra familien, noe jeg finner utrolig provoserende – kan ikke folk respekterer ulike mål med livet, hvis ifølge folk er eneste mål er å produserer ett avkom.
Enig med alt du skriver. Jeg er snart 45 år og aldri ønsket barn. Denne avgjørelsen blir bare mer og mer riktig – spesielt når min mann og meg ser at foreldrepar rundt oss ikke virker glade, lykkelige og forelsket. Heller sliten, stresset og til tider apatiske. Jeg har vært tydelig om ønsket å være frivillig barnefri og heldigvis opplevd lite kommentar rundt dette personlig. Det er selvsagt like egoistisk å få barn som å la være. Ingen setter barn til verden pga. goodwill. Jeg kjenner ansatte på eldresenter og der er det få som blir fulgt opp av familie, så barn er absolutt ingen garanti for selskap og pleie i alderdommen.
Takk takk takk!!
Du skriver så fantastisk bra, og jeg kunne ikke vært mer enig!
Det er visse venninner jeg nesten vegrer meg for å treffe, for det første spørsmålet etter hei, og hvordan går det med deg, er: «når skal dere få barn daaaaa?» Blæææææh!
Håper alle leser innlegget ditt og forhåpentligvis tar et hint…
Takk igjen for innlegget ditt! ❤️
Så skal man produsere et barn for sin egen del slik at man kan få oppleve sterkere kjærlighet? Klart at man elsker sitt eget barn, det er jo en del av en selv. Narsissismen lenge leve!
Jeg forstår ikke hvorfor folk må henge seg opp i hvilke valg andre tar. Helt ærlig synes jeg det er fantastisk at folk tenker nøye gjennom hva de faktisk ønsker og hva de ikke ønsker, og tar så et gjennomtenkt valg. Tenker også at flere burde gjøre nettopp det.
Jeg har 3 barn og det er det beste som har hendt meg, men jeg liker morsrollen og trives så godt med det. Likefullt kan jeg forstå at andre velger det vekk. Vi er ulike og sånn er det.
Jeg har faktisk en mye større respekt og forståelse for de kvinnene som tar et bevisst valg om å ikke få barn enn jeg har for de kvinnene som faktisk får barn og som åpenbart ikke kan ta vare på barna sine.
Dette er så spot on! BRA at du som har en stemme i det offentlige rom bruker den! Nettopp blitt 40 år, vært sammen med mannen min i 10 år. Fått disse spm en million ganger. Nå har vi en datter på 7 uker og jeg digger henne!! MEN, jeg var også den som ikke nødvendigvis ønsket meg barn. Og jeg kan bekrefte: JA, det er himla slitsomt til tider, spesielt nå i begynnelsen. JA, det skjer noe med spontaniteten, den passer ikke sammen med barnelivet. JA, barn medfører definitivt begrensninger. JA, du må definitivt gjøre nye prioriteringer og droppe ting du elsker å gjøre, i det minste for en periode. Vi stortrives i den nye tilværelsen på tross av dette, men vi kunne fint levd videre uten også, og det er definitivt ikke for alle. Men så Kristin, tror du jeg er «off the hook» nå? Tror du mammapolitiet lar meg være nå? NEI!! «Når skal vi ha nestemann??» Jeg fikk det spm alt for mange ganger mens jeg gikk gravid, det tar bare aldri slutt! Egoistisk å ikke la datteren min få søsken, må vite. Det er så latterlig. Vi skal definitivt IKKE ha flere barn. Vi bestemte oss på forhånd at det holder lenge med en. I mine øyne et det «galskap» å få fler, med alt det ansvaret og oppfølgingen som faktisk medfølger. Dette har vi reflektert og diskutert mye, og det burde kanskje flere ha gjort spør du meg;) Dessuten elsker jeg me-time, egoistisk som jeg er. Var i 40-års lag to uker etter at jeg fødte, og det ble det mye kommentarer av! Utelukkende positive, det var ikke det, men hvorfor så mye ståhei??Hvorfor er det SÅ himla imponerende at jeg var der. Jeg har vagget rundt høygravid og ikke sett folk på ukes/månedesvis. Nå har jeg endelig fått kroppen min for meg selv og er keen på å feire en venninnes en kveld, mens mannen er hjemme og passer lille frøken fryd. «Men har du pumpet deg før du kom da, eller?» NEI, for jeg ammer ikke! Og da er vi i gang igjen! Ammepolitiet Kristin, ammepolitiet!! De går mammapolitiet en høy rang, DE kødder du ikke med! Ha, ha, ha, det tar aldri slutt! SELVFØLGELIG kan du leve et liv uten barn!! Nyt det!! I tillegg slipper du å skrive innlegget som omhandler det hersens ammepresset.. 😉
Jeg begyner jo nesten æ gråte her jeg sitter. Dette er som om jeg selv skulle skrevet det! Er 31 år og har ikke lyst på barn. Jeg er sååå enig. Den friheten man har, enten det er å ligge på sofaen og drikke pepsi mex og spise potetgull til og plutselig bestemme seg for og dra ut å ta en øl, håper jeg aldri jeg mister. Eller det og sette seg i en bil og bare kjøre uten mål og mening for å høre på musikk. Jeg elsker det livet!!
«Du vil nok forandre mening drn dagen du er i et forhold» er standar replikken jeg får. Vetdu? Nei, jeg kommer ikke til å endre meg kun for at jeg muligens en dag skulle bli i et forhold.
Jeg bruker av og til å svare med at jeg ikke kan få barn, til folk som har et spørsmål til HVORFOR jeg ikke har barn. Bare for å sette de ut litt….
TAKK for at du setter ord på det jeg mener og det så jæ***g blir!!
Dette er veldig enkelt!
Tenk dere at det fantes, i tidligere tider, to typer samfunn: én der det var helt akseptert å være barnløs, og en annen der det var et enormt fokus på å få barn.
Hvem tror dere vi er etterkommere av?
Selv vet jeg ikke om jeg vil ha barn. Jeg sier det sånn at OM jeg treffer den rette, så kanskje! Men nå har jeg èn hund og har planer om å få flere. Hadde jeg fått barn ville de kommet i andre rekke, og det vet jeg faktisk ikke om jeg vil. Heldigvis er jeg vokst opp med flere familievenner og medlemmer uten barn, som har vist meg at du kan leve et fantastisk spennende liv UTEN barn, så jeg føler meg ikke akkurat presset 😛
FLOTT at du skriver om dette 🙂 Er 25 og har foreløpig ikke lyst på barn. Kanskje kommer ønsket senere. Nå holder jeg på med alt for mye, og er ikke villig til å jobbe mindre eller noe slikt for å få barn. Det er ikke egoistisk, det som hadde vært tåpelig hadde vært om jeg fikk barn bare for å tilfredsstille alle.andres ønsker. Jeg studerer og er yngst i søskenflokken, og har foreløpig sluppet maset.
Men, som noen har påpekt før meg. Jeg tror absolutt at den kjærligheten man føler for barna sine kan være annerledes, mer instinktiv og på en måte sterkere enn noen annen kjærlighet. Det betyr ikke at vi uten barn ikke har elsket eller ikke elsker våre kjærester, venner og familie. Bare at det man føler for barnet sitt er en annen form for kjærlighet. PROBLEMET er når noen er så frekke å mene at man går glipp av meningen med livet om man ikke har fått barn og kjent på dette. For man kan ha et fint og godt liv uten barn, det vet både du og jeg 🙂
Det er ingen mening med livet. Den må du skape selv. De menneskene som følte at barn var meningen med livet, og gjorde dem til sin mening med livet, spredte selvfølgelig genene sine videre i større grad enn de som gjorde rosemaling til sin mening med livet. Derfor ser de fleste av dagens mennesker mer mening i barn enn i rosemaling. Vi ligner mer på dem som fikk etterkommere (oss), enn på dem som ikke fikk etterkommere. Verre er det ikke.
Kjenner at jeg er veldig uenig i setningen «det er ingen mening med livet» for jeg synes det er det – helt uavhengig av om man får barn eller ei. Livet er en læringsprosess og det er meningen at vi skal utvikle oss gjennom små og store hendelser som er utenfor vår kontroll. Vi treffer mennesker, store som små, som gjør inntrykk på oss og som kan endre våre oppfatninger. Det er alltid en mening, ellers ville livet vært meningsløst i seg selv. Men det blir igjen en helt annen sak.
Så flott at du setter fokus på dette. Det å få barn er ikke bare lykke og kjærlighet. Det er mang slags kjærlighet,foreldre kjærlighet er bare en av dem.
Å få barn betyr også mange mange bekymringer og våkenetter. Små barn små problemer og bekymringer,store barn..hjelpes hvor tøft det kan være.Da kan problemene være store.
Det er vel ikke lov å si dette høyt,men som forelder kan det være at man ikke liker alle sider ved barna sine også..altså som tenåringer og voksne barn. Men det snakkes ikke om.Selv om man har barn er det ikke selvsagt at de vil ta vare på sine gamle foreldre,komme hjem til jul osv.Vi lever så annerledes nå enn før. Vi kan uansett knytte til oss andres barn og få et fint forhold til dem. mange barn,særlig unge voksne synes det er befriende og enklere å snakke med andre voksne enn sine foreldre.
Hadde jeg vært ung i dag,tror jeg jeg hadde valgt som deg,slik verden ser ut.
å så glad for at du skriver om dette 🙂
Blant vennene mine er valget mitt helt akseptert, vi er forskjellige og sånn er det bare 🙂
MEN på jobben er det en litt annen tone. De mener at jeg bare ikke har funnet den rette.. men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg har gjort det riktige valget for meg <3
Jeg likte å lese dette innlegget; det er godt skrevet og jeg kjenner meg igjen i det. Jeg er 26 og vært i et forhold i mange år. Folk spør mye, men jeg har lagt litt opp til det selv føler jeg. Jeg er nemlig nysgjerrig og ønsker å lære mye om det meste. Også om det å få barn. Derfor tolker nok mange spørsmålene mine dithen at jeg ønsker meg barn og mister alle hemninger når det kommer til hva som er innafor å legge på meg av press. Jeg har ennå ikke helt bestemt meg for om jeg vil ha barn eller ei.
For meg er det vanskeligste spørsmålet dette: Når jeg får øyeblikk der jeg ønsker meg barn, er det fordi jeg ønsker meg det for min egen del, eller er det et resultat av all påvirkningen fra samfunnet rundt (dukkene man lekte med som barn, folk rundt som får barn, generelle holdninger, media osv.)? Og hvordan kan man skille på dette?
Vi har valgt et liv uten barn, og jeg må si at en av fordelene med å nærme seg 40 med stormskritt er at maset om barn har forstummet.
Har du forresten lagt merke til at samboeren din ikke opplever samme maset om å få barn som deg? Slik har det i hvert fall vært hos oss.
Min store drøm i livet var å bli mamma, og nå er jeg det, jeg elsker min datter og alt hun tilfører livet mitt. Jeg hadde samme holding som de du snakker om, du må jo få barn, det er meningen i livet osv osv MEN etter å fått min datter så ser jeg tydelig hvorfor noen velger å ikke få, for livet blir snudd på hode, par timer på sofaen med godis og film kan bli en nesten umulig oppgave å få til. Noe av det jeg ønsker meg mest nå er nettopp det. Bare legge meg ned å se på TV en dag :p Så man skal virkelig være sikker, og ville endre livet sitt før man får barn. For ingenting handler om deg og dine behov/ønsker. Alt baseres på barnet, når du står opp, når du må gå inn for dagen, når du får dusjet, når du får handlet osv osv.
Ikke minst forholdet forandrer seg, jo det er helt fantastisk se din elskede med deres barn, se det bånde de har, gjøre ting som en familie, ha en/flere som dere to har laget MEN man mister så mye tid sammen, muligheter og eventyr. Brått handler alt om barn, ikke hverandre, man må kjempe for å få aleinetid sammen. Fokuset har endret seg helt. Så jeg har full respekt for de som ikke ønsker barn og forståelse. Barn er en 24/7 jobb som krever alt av deg. Det passer ikke for alle. Jeg er glad vi tok valget om barn, for oss er å miste friheten verdt det.
Kristin – jeg har alltid digget deg og nå bare digger jeg deg mer! Jeg er ett år eldre enn deg, men har det på samme måten. Har ikke lyst på og har aldri hatt lyst på barn, har derimot mange andre ting i livet jeg elsker å gjøre og som jeg heller vil gjøre resten av livet. Det er så viktig det du sier, jeg har også møtt så mange kjipe folk som blir sjokkerte når jeg forteller dem om mitt valg, inkludert familien min. Er ikke lett å «stå frem» med dette. Derfor er det så viktig at du snakker om det! Takk!
En sen kommentar på dette innlegget, men nettopp kommet hjem fra ferie og koser meg gjennom de siste innleggene dine! Og dette traff meg så veldig, så da må jeg bare få ut tankene mine.
Jeg er så utrolig enig om barnemaset! Jeg har derimot voldsomt lyst på barn og det har jeg alltid hatt, men ikke nå. Jeg er bare 25 og akkurat ferdig med første år med nytt studie – i tillegg giftet jeg meg med verdens mest fantastiske mann for 1 måned siden og gleder meg ekstremt mye til årene fremover med bare han og meg. Men så klart får vi spørsmålene og kommentarene rundt barn hver eneste gang vi kommer hjem på besøk. I starten var det forsåvidt greit, men at de kommer selv etter at jeg har gjort meg veldig klar på mine tanker rundt dette, er forferdelig frustrerende. Vi gjør det som føles riktig for oss, og det bør virkelig de rundt respektere.
Du skriver så godt, Kristin! Det er en fryd å lese 🙂 Håper dere har en strålende sommer!
Man bestemmer selv om man vil ha barn eller ikke. Jeg tok selv det valget for ca 40år siden og jeg savner ikke barn. Jeg liker barn og har hatt og har barn i livet mitt. Hvorfor skal vi være A4 mennesker alle sammen?
Så flott å høre at det finnes flere av oss – som kan få dette på agendaen. Jeg er 26 år, har vært sammen med kjæresten i 5 år, har to biler, to katter, hus og ganske grei økonomi. Da vi for noen år siden kjøpte vår første bolig (3-roms leilighet) var noe av det første jeg ble spurt om, om «det ekstra rommet» skulle bli barnerom. Herrejesus, tenkte jeg. Så, dersom man har god plass så må grunnen til det være at man skal ha kids? Nei, det rommet var forbeholdt gaming og rekreasjon for meg og typen. Logikken var heller ikke på plass hos den som spurte; for økonomien var ikke på plass den gangen da jeg var en fattig student. Skulle jeg hatt barn så ville jeg aldri ha gjort det som student. Det hadde jeg ikke klart.
I helgen var jeg på fest med folk på min alder og eldre; og så å si alle var foreldre fant jeg ut etter hvert. Setninger startet gjerne med; «Når du får barn..», selv etter å ha sagt at jeg ikke ønsker barn i livet mitt. Det er ikke alle som vil følge «The lifescript», det er folk som ikke kan få barn av ulike årsaker og den måten å legge ordene på blir ikke riktig. Det er bedre å bytte ut «når» med «kan» eller «dersom» om man skal begi seg ut på slike spørsmål.
Smaken er som baken; delt i to. Noen vil ha barn, andre vil ikke.
Kjempeflott innlegg, Kristin!
Selv har jeg alltid ønsket meg barn, og håper jeg får det i fremtiden. Men jeg kjenner du treffer meg litt, for jeg har sett for meg at det må være trist å ikke ha barn, så veldig fint at du viser saken i et annet i perspektiv. Det får meg til å se på et barnefritt liv i nytt lys! Tipper du får et kanonbra liv om du har barn eller ei!
Dette er det beste innlegget jeg noen gang har lest av deg!!<3 Jeg føler akkurat det samme som deg når det gjelder barn, og kunne ikke vært mer enig i det du har skrevet her, AMEN sier jeg bare
Kunne ikke vært mer enig! AMEN!!!
Jeg elsker dette innlegget! Er 100 % enig i det du skriver!
Bra skrevet, Alt for mange bråkjekke som skal styre andres liv de rute. Personlig har jeg fått drapstrusler og andre uhyggelige kommentarer fra damer siden jeg ikke vil ha barn og aldri villet ha det. Ufine kommentarer fra menn også men kvinnfolka er verst og de som innehar de groveste truslene jeg har fått. En syk verden.
Det stress livet m barn, masse ekstra utgifter og ting man må delta på er uaktuelt og i dette samfunnet hvor folk er litt for ivrige i å gå fra hverandre selv når man har har fått barn uansett alder så har ikke jeg tenkt å sette meg selv i den situasjonen og bli helgepappa og barnebidrags betaler m sikkert påfølgende krangler m en eks som mange andre. Sittet masse barnevakt for en gutt jeg er fadder til fra han var 1 år stas d, men det er forskjell på å sitte barnevakt og det å ha de 24/7 i 18-20 år minst og enda da slutter ikke ansvaret helt. Jeg vil gjøre hva jeg vil når jeg vil og pake tursekken m telt, fiskestang og kano og bli på fjellet uten dekning i god stund uten å måtte tenke på barn.. bare bleieskift og 6000 kr mnd for 2 kids i bhg er prevensjon nok i tillegg til alt d andre. Jeg blir og mildt sagt skremt når jeg er på dating sider på nett og ser at ca 80 % av damene er alenemødre nesten uavhengig av alder. Mange flotte damer man går glipp av men Friheten er viktigere enn et stressa dyrt låst a4 liv. Til og beg med trodde jeg bare noen hadde en dårlig dag da trusler og ufine kommentarer kom inn så eg overså d..men d ble dessverre litt for mye av det så noen ble både rapporterte og politianmeldte.
Takk for et bra innlegg!
Jeg har alltid ønsket meg barn, men ting har endret seg og jeg og min mann har valgt å ikke få barn. Det et et godt valg. Og jeg er fornøyd med slik vi lever livet vårt😊
Det er godt å lese om flere i lignende situasjoner og vite at man ikke er alene.
Hei Kristin.
Jeg googlet etter noe mammagreier, da dette blogginnlegget ditt dukket opp.
Forstår at disse tankene dine endret seg med tiden, og det er naturlig å endre meninger og følelser i løpet av livet.
Men det hadde vært interessant å høre hva du tenker nå om noe av det du skrev her 🙂
For eksempel «De som har barn ser naturligvis ikke på livet med barn som noen som helst begrensning – heller en berikelse, …».
Nå som du er mor selv, merker du at du faktisk kan se på det som en begrensning på mange områder? Det gjør hvertfall jeg som mor. Innetid fordi barnet må legge seg. Kan ikke bare dra å trene, dra på stranda midt på sommernatta, dra på butikk når som helst, reise hvor jeg vil – når jeg vil… osv. (Jeg ser selvsagt på barna som en stor berikelse også, men for meg stemmer det ikke at som mor ser man ikke på det som noe som helst begrensing. Det er nok heller bare tabu å si det høyt.
«At man ikke har elsket noen før man får barn». Kjenner du at kjærligheten for barnet er noe helt eget og unikt? 🙂 Jeg tror denne påstanden bare er en måte å beskrive det ubeskrivende – kjærligheten man føler for sitt eget barn.
Uansett, hadde vært spennende å høre dine tanker rundt dette blogginnlegget, nå som situasjonen din er forandret til det motsatte. 🙂
Helt enig når du sier at folk bør la være å mase på andre om barnproduksjon. Det kan ligge mye sårt bak temaet hos mange.
Håper mammalivet er snillt mot deg og dere.
Stor.klem fra en tobarnsmamma