Tenk at det er et helt år siden Fokus døde… Det er nå jeg virkelig forstår hvor fort tiden har gått – er det seriøst et helt år siden vi opplevde alle hundeeieres største mareritt?
«Jeg er helt ødelagt! Jeg er fullstendig knust, og forstår ikke hvordan vi skal klare å komme oss gjennom dette. Å miste en hund er søren meg like jævlig som å miste et hvilket som helst familiemedlem, for det var jo det han var – et familiemedlem. Hvordan kommer man seg gjennom dette?
Vi elsker deg så høyt, Fokus! Takk for elleve fantastiske år sammen med deg. Takk for at du har gjort livet bedre. At du alltid har fått oss i godt humør når ting har vært vanskelig. Mamma elsker deg mer enn ord kan beskrive ♥»
Dette ble de to siste avsnittene i blogginnlegget jeg skrev på denne tiden i fjor, og for å være helt ærlig trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle klare å komme meg gjennom det vi opplevde som en stor tragedie. Jeg var utrøstelig og jobbet meg gjennom en stor og tung sorg. Lille Fokus – min elskede lille Fokus…
Det er utrolig hvordan vi er skrudd sammen vi mennesker… Hvordan vi faktisk er i stand til å takle sorg, og hvordan vi klarer å jobbe oss gjennom ulike kriser. Vi reagerer jo alle forskjellig – noen vil nok kanskje si at jeg overreagerte da Fokus døde, men for meg var dette helt forferdelig. Vi mistet et familiemedlem, og det har ikke gått en eneste dag uten at vi har savnet han. Det vi derimot – og heldigvis – opplevde etter hvert, var jo at livet måtte gå videre, og at vi begge to klarte å komme oss gjennom den tunge perioden. Vi har jo så mange fine minner, og selv om jeg hadde gjort hva som helst for å få bebisen min tilbake, er det godt å vite at man klarer seg – at sorgen slipper taket med tiden, rett og slett. Man klarer etter hvert å se fremover, og vi innfinner oss med den forandringen som har funnet sted. Livet går jo videre… Det må gå videre!
Vi har urnen med Fokus stående i hyllen i stuen fremdeles, og der kommer den nok til å stå en god stund. Det føles så godt å vite at han på en eller annen rar måte er her fremdeles ♥
Til alle dere som akkurat har mistet en firbent liten bestevenn, vit at dere vil få det bedre med tiden – jeg lover!
Mistet min bestevenn 2.januar etter 11 år sammen, og sorgen er enda tilstede. I går fikk vi en ny bestevenn og endelig er ikke huset så tomt.
Mistet selv min første hund for 1 og 1/2 årsiden. Var helt knust. Skulle aldri ha hund igjen. Men det ble jo så tomt med bare en hund. Og hun sorget jo også. Så da ble det en ny på meg. Angrer ikke et sekund på det valget ❤️
Blir kanskje ny på dere også snart? Så på spørsmålsrunden at dere snakket om det. Kan varmt anbefale malteser som jeg har nå. Så snill hund. Litt pelsstell med lang pels, men jeg klipper min.
Fine fokus ?? Det å miste sitt familie medlem er vondt og føles tungt.
Jeg vil ikke si at noen overreagerer når det er tap av å miste sitt kjæledyr ved det tilfellet.
Familien måtte la vår nesten 15 årige gammel katt slippe starten av februar.
Det sies at man får sterkere bånd med hunder, og det stemmer nok, men jeg vil skrive under på at det føles like trist .
Sorgen er der enda, men har ønske om egen katt når jeg flytter .
Mistet katten min i fjord sommer etter hele 19 år 🙁 Det var så utrolig trist, og jeg kjenner på savnet enda 🙁 Heldigvis har jeg mange fine bilder og minner av katten <3 Nå har jeg fått meg en ny firbent venn, men denne gangen ble det hund og hun er det beste som har skjedd meg på lenge <3
Åh, fine lille Fokus❤️
Syns ikke du overreagerte! Hadde nok blitt mer bekymret hvis du ikke tok det tungt. De små firbente betyr jo så utrolig mye for oss – de er jo en stor del av familien og av hverdagen vår!
Jeg tenkte faktisk for et år siden når du skrev dette at det var tirst men er jo bare en hund. Men så mistet jeg min hund som jeg har hatt i 14 år og først da innså jeg at ikke bare er en hund men et kjært familie medlem som har hvert sammen med deg gjennom tykkt og tynt. Det var like vondt å miste han som det var å skulle miste noen andre.. så nå forstår jeg mer hvor vondt det er og miste «bare» en hund ? men det er også godt at man klare å leve videre selv om det er grusomt tungt så går det ??
Helt vilt at det er et år siden! Føles ikke ut som det var lengre enn noen måneder siden du skrev det triste innlegget <3 Fineste Fokus! Føler med dere i savnet <3
Det er selvfølgelig ikke noe mindre fælt når et dyr dør enn et menneske, tvert imot.
Jeg har aldri grått så mye som da undulaten min døde, 13 år gammel, enda bestemoren min lå for døden på samme tid. Stakkars bestemor kom helt i skyggen av den blå flygert’en min. Faktisk har jeg ikke rukket å sørge over bestemor ennå, jeg har ikke tenkt på henne i det hele tatt, og det er mange år siden hun døde – men du verden som jeg savner fuglen. Ops.
Har en voffs på tre år også som er som sønnen min. Jeg elsker han virkelig over alt. Samme hvor mye jeg hater han om morgen når han piper for å ut å tisse, så kler jeg på meg og går halvsøvnig ut i all slags vær. En gang gikk jeg i slippers og morgenkåpe på en kald snødag.
Det er med hunder som med barn altså: det er mye arbeid og man skal tenke seg godt om, og man ville kanskje ikke gjort samme valg på nytt, men man skulle fanden ikke vært foruten dyret heller. Aldri. 🙊
Her om dagen bevegde jeg meg inn på det «svarte YouTube» eller hva man nå kaller det. Den delen av YouTube hvor man må logge inn for å bekrefte alderen, vet du. Jeg så video etter video med selvmord, påkjørsler, vold, narkotikaoverdoser. Helt oppslukt. (Ja, ikke at jeg er tilhenger av sånt!!) men da det kom til slakting av gris greide jeg ikke. Jeg GREIDE ikke å se en gris bli drept. Nei fy faen. Der gikk grensa for min del. Jeg tror ikke det er noe unaturlig i å kvie seg for å se uskyldige bli drept, det er vel derfor enkelte synes det er verre når dyr dør enn mennesker. De er liksom så uskyldige og hjelpesløst, og uten vonde hensikter. Det er derfor det er så ufattelig trist at noen mennesker har en helt annen oppfatning, og ser på dyr som noe som kan drepes og pines og køddes med. DET synes jeg er mer rart.
Btw, Kondolerer så mye med Fokus ❤️