Annonse

HUMØRSYK

Som bergenser burde jeg jo egentlig være såpass vant til regn og dårlig vær, at jeg ikke burde blitt humørsyk av noen dager med nedbør. Men altså… I Oslo skal det jo liksom være fint vær hele tiden. Opphold, i det minste. Men i det siste? Hjelpes! Regn. Hver eneste dag. Det var sånn det føltes, ja!? Haha. Øs, pøs…

For selv om man som bergenser kanskje ikke vil tro at det faktisk regner sjukt mye i Bergen, så gjør det dessverre det. Og det var først da jeg flyttet til hovedstaden, at jeg innså hvor dårlig vær det faktisk var i byen mellom de syv fjell. I løpet av de 10 årene jeg har bodd i Oslo, har jeg ikke opplevd makan til våt høst – i år er det usedvanlig vått, og jeg liker det svært dårlig. (Unnskyld for at min indre kjerring ikke klarer å la være å klage… Jeg må bare klage bittelitt. Og så skal jeg ikke klage mer, jeg lover!) Litt regn er hyggelig. Når regnet pisker på vinduet når jeg skal legge meg, f.eks. Eller når jeg har funnet godkroken i sofaen med et pledd og kakao. Men sånn på dagtid når man er keen på å tilbringe litt tid ute? Med fare for å høres ut som en skikkelig diva; fy søren så irriterende, haha.

Da jeg var ute hos mamma i går, benyttet jeg de 15 usle minuttene med opphold til å ta en liten tur ut med mini. Vi trengte begge to litt frisk luft, og det er jo så utrolig deilig å være ute nå som luften er såpass kald og crispy. Mamma og Jon bor ute på Snarøya, og her er det så fint å trille. Jeg hadde bare med meg den lille reisevognen, men den funket som bare rakkern på den lille turen ned til sjøen. Det var så deilig å bare stå her og se utover, mens den kalde vinden gjorde kinnene rosa… Bare oss to. Falk og jeg!

Høsten er jo så sjukt vakker når det ikke høljer ned, og det knallrøde treet i hagen til mamma og Jon er jo et kunstverk i seg selv. Det var alle eplene på bakken også, forøvrig. Jeg hadde jo store planer om å dra på epleslang hos mamma i løpet av høsten, men jaggu fløy tiden så fort forbi at jeg ikke rakk å knabbe til meg et eneste eple, før alle fant veien til bakken. Noe så trist! Vi burde jo brukt alle disse nydelige eplene i matlaging… Eplekake, f.eks. ? Eller hjemmelaget eplesyltetøy? Mums! Bedre lykke neste år…

  

Tenk at det snart er november. Jeg skjønner det bare ikke! Falk er et halvt år gammel allerede… Hvordan er det mulig? Jeg vet at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men jeg karer ikke å la være å føle på en enorm uro over at tiden raser forbi. Jeg rekker jo ikke å nyte de små og magiske hverdagsøyeblikkene før de er forbi? Stopp tiden. Please!

Har dere en fin søndag?

Annonse