Hei igjen, fineste venner!
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det tirsdag? JA! Og hva skjer på tirsdager? Da slippes en rykende fersk episode av vår lille miniserie; «Kristin og Dennis: 1 + 1 = 3»
Håper dere liker den ♥
♥
KRISTIN OG DENNIS: 1 + 1 = 3 – EPISODE 5
Annonse
Å såå fin og koselig episode 😍❤
Er så koselig å se deres serie som jeg har nevnt før, og gledings til å se neste episode..
God klem til dere
Åh, fine Kristin! Har akkurat sett den nyeste episoden! Jeg fikk sååå vondt i hjertet når du satt der på gulvet og snakket om din litt mangelfulle lykkerus! Jeg skal si deg en ting – det er helt greit! Ikke ha dårlig samvittighet! Du har aldri drømt om denne gutten, selvom du er glad for at han kommer (misforstå meg rett, hehe). Din tankegang er ikke som de fleste andre som blir gravide. Og det må være lov! Det er ikke obligatorisk å føle en enorm lykkerus når man blir gravid! Jeg skal ikke si at «du kjenner det når han ligger på brystet ditt», fordi vi er alle forskjellige! Det er sååå viktig å ikke dra alle under en kam! Noen får fødselsdepresjoner, andre er like slank og fin igjen 4 dager etterpå! Men ingen er som du, Kristin! Pjokken får en fantastisk mor og far, herregud han er heldig! Anbefaler deg å samtale litt med jordmor når du er inne på kontroller og slikt. De er vise, de jordmødrene!❤️
Heia Kristin!
Jeg vil bare slå et slag for at alle følelser er normalt også etter fødsel. Jeg var så heldig at jeg hadde venninner som hadde opplevd den umiddelbare forelskelsen- og venner som brukte tid før de kjente at dette var et menneske som betydde alt. Jeg hadde IKKE den umiddelbare forelskelsen, men fordi jeg var forberedt på at det kunne være sånn – så fikk jeg ikke panikk av den grunn. Jeg gråt ikke- jeg var bare- å faen. Er det du som har vært i magen min? Kan jeg få sove nå? 😂
Hører du sier i videoen at alle sier du kommer til å falle pladask når han er ute – så da følte jeg det var viktig å si at selv om DU ikke kjenner noe med en gang, så er det ikke grunn til panikk – og det er ikke unormalt❤ husk at det og er VELDIG normalt med barseltårer. Jeg har aldri grått så mye som jeg gjorde i ukene etter fødselen- av både glede og panikk🤣 det gikk over- innen 6ukerskontrollen var følelsene noe mer i sjakk !
Senk forventningene- ta det som det kommer – alt et normalt❤
Kjære Kristin!
Det er like normalt å ikke føle på denne lykkerusen, som å føle på den. Du er overhodet ikke mislykket eller en dårligere mor av den grunn🤗
Lykke til videre❤️
Dette har du hørt før , men Du kommer nok til å få den lykkerusen når du / dere har barnet i hendene 😃,hvis ikke så vil den komme . Du må ikke ha negative tanker om deg selv snuppa 😍❤
God klem til deg 😍
Hvem er hunken med mørkt hår og sjegg?? *hjerteauge*
Jeg er gravid med termin i mars, og dette var en såkalt planlagt graviditet. Allikevel kjenner ikke jeg heller på lykkerusen. Jeg er selvfølgelig glad og spent på hvem han i magen er, men jeg føler meg nesten litt distansert fra hele greia. Jeg hører om folk som synger og ikke klarer å vente til de får møte mageboeren, der er ikke jeg. Jeg kommer helt sikkert til å bli glad i han og hele den pakka, men jeg tror det er litt for uvirkelig for meg hele greia akkurat nå. Og det er pokker meg helt greit! 🙂
Kjære Kristin! Du er så tøff og fin som er så ærlig om følelsene dine. Og det er både flott og viktig at du er åpen om det! Jeg tror mange gravide kan kjenne seg igjen, men føler at det er litt tabu. Man skal liksom være lykkelig.
Det samme gjelder etter fødsel. Det er ikke gitt at den store forelskelsen slår pusten ut av deg. Det gjør deg likevel ikke til en dårlig mor! Du møter ett helt nytt menneske, og kanskje dere trenger litt tid til å bli kjent med hverandre.
Uansett om det skjer i løpet av graviditeten, når du holder han for første gang eller etter noen uker eller måneder, kan jeg garantere at du vil føle det. Båndet til den lille personen som er en sum av deg selv og han du elsker høyest.
Masse lykke til med innspurten og alt dere har i vente. Heldige lille kompis som får så fine foreldre <3
Kjære Kristin, eg hadde det heilt likens som deg når eg venta min sønn, som bare 19 år gammel, eg hadde manglende morsfølelse, mangel på lykkerus, tilogme etter fødsel så tok det enno 2 mnd før eg endeli følte på den uendelige kjærligheta, du må huske at det e like normalt å føle på kjærligheta med første blikk som det ikke e det, fordi det e meir vanlig enn du trur💞 det e ikke alle som føle kjærlighet når babien kommer på bryste, meg inkludert, du e ikke en dårli mamma fordeom fordi du veit me instinkt Ka som e rett for din baby❤️
Kjære kristin! Først av alt, du e bare herlig! Følelsene (evt manglende) du nå kjenner på er ikke unormale i det hele tatt. Ikke alle kjenner på denne lykkerusen , om det er under graviditet eller etter. Jeg vet om par som har vært ufrivillige barnløs i årevis før de ble gravid, som heller ikke kjente på denne såkalte lykkerusen da de endelig ble gravid. Det å være gravid er overveldende og man rår ikke over hormoner, følelser og forventninger som herjer i kroppen. Flott at du setter ord på det og belyser dette temaet som jeg tror mange flere enn det man skulle tro føler på. Anbefaler at du samtaler med jordmor om dette også. Flere sier at du kommer til å kjenne på lykkefølelsen idét barnet er født… vel ikke for æ «skremme» deg, men heller forberede deg. Ikke alle gjør det heller. Denne følelsen kan ta tid. Etter fødselen er det også mange tanker, følelser og forventinger og det kan være overveldende og alt på en gang. Forsøk å senk skuldrene og se hva som kommer. Men en annen ting som er verdt å nevne, er disse hormonene under og etter fødsel. Blant annet oxytocin, «kjærlighetshormonet». Dette hormonet får ikke bare livmor til å trekke seg sammen/ rier og får ut babyen, men det er også samme hormon som frigjøres når mennesker er nære. Hud til hud kontakt, klemmer, kysssing frigjør dette hormoner og er viktig i tilknytning. Ha derfor barnet mye hud til hud, på brystet. På ditt og Dennis sitt, så kan det fremme tilknytningen dere imellom. Leste at du vil forberede deg og leSe deg opp på litteratur. Anbefaler podkasten forldrerådet. Mange fine temaer som kan foreberede deg til morsrollen. Men husk også å lytt til deg og dennis’ hjerte og Finn deres foreldreidentitet. Sammen vil dere klare det:) mange råd og meninger vil komme deres vei, husk hvem som er hovedpersonene og lytt til det som blir rett for dere. Lykke til!
Du!!! Jeg hadde det helt som deg. Ikke planlagt, ingen lykkefølelse. Helt til jeg stod i fare for å miste i uke 30. Jeg var heeelt knust, og forstod at dersom jeg faktisk skulle miste den nydelige reka jeg hadde gått og bært på, ville livet bli uendelig tomt. Det er sterke bånn, du er nok bare ikke klar over dem. Alt gikk fint, og nå har vi 4😂
Kjære deg
Du er så absolutt ikke alene. Problemet er at det kun er sosialt akseptert å nyte alt av svangerskap, fødsel og tiden etter. Så det er dette vi hører om. Det er så utrolig mange av oss. Oss som virkelig har møtt på noen hinder langs veien. En vei vi egentlig ble litt plassert på.
Jeg blir så trist og sint. Fordi jeg vet hvordan du har det. Og det er så vondt. Og man føler seg alene fordi veldig få tør å snakke om det. Jeg skulle virkelig ønske jeg var en av disse som elsker å være gravid og som synes dette var plankekjøring, men så tenker jeg – hvorfor?
Vi skal selvfølgelig ikke klage over at vi har fått tildelt kropper som kan lage nye mennesker, for hallo? Vi kan lage mennesker?!?!? Sykt.
MEN det er ikke lett. Vi kaster opp, vi hovner opp plasser vi ikke en gang visste det gikk ann å være hoven, vi craver, søvnløse netter, dager/netter der all søvn i verden ikke er nok, vokser i alle kanter, full i hormoner, gråter mens man ler, blir sparket av di små og så uendelig mye mer. Noen trumfer seg gjennom det meste, men vi sitter da fortsatt med mye tanker. Jeg slet mye med hele gravidgreia. Først skulle alle vite at vi var gravide… greit nok. Så følte jeg meg feit og va ukomfortabel i egen kropp og følte den ble lånt bort til noen jeg ikke kunne styre. Jeg er heller ikke den som klemmer folk og tar på andre med mindre jeg virkelig vil. Det stopper ikke folk når man er gravid. For da skal venner, familie og FREMMEDE bruke magen som håndhviler. Magen ble tafsen på og stirra på. Det kom tilogmed folk bakfra med en hånd smygende fram på magen. Dette for meg var grusomt. Det var som om at min kropp var et selvfølge å ta på. Ingen andre sin var? Lurer på hva noen hadde sagt viss jeg tok på deres mage? KUN de nermeste spørte om det va greit å ta på, fordi de faktisk vet hvordan jeg føler. Så satt jeg i tankene. Hvorfor er ikke jeg like glad som alle andre? Hvorfor føler jeg ikke den tiknyttingen som alle prater om?
Vi gror et barn. Det er skummelt nok i seg selv syns da jeg. Så skal vi føde dette barnet. Ut av et hull som vi av ulike grunner vet ikke er stort nok. De tankene kan få enhver til å grøsse. Og det skumleste av alt: vi skal ta med oss hjem dette lille vesenet. Lære å kjenne den lille.
Det tok meg to mnd. etter fødsel før jeg ærlig kunne si at jeg har det bra. Jeg har blitt kjent med min lille og jeg elsker han mer enn noe annet. Jeg sa det helt siden fødsel, men var ikke ærlig. Jeg var redd for hva andre skulle tenke.
Tilbake til spørsmålet jeg stilte tidligere: hvorfor skulle jeg ønske at svangerskap var plankekjøring? I etterkant er jeg glad for at detikke var lett. Glad for at det var tøft og at det satt meg på prøve. For jeg lever i god tro om at premien er større dersom man strever for det. Og nå sier jeg ikke at de som har hatt et enkelt svangerskap og enkel fødsel føler mindre for barnet sitt. Jeg sier bare at JEG tror at JEG har det bedre fordi jeg strevde for det.
Du er ikke alene Kristin. Vi er mange som ikke er som «alle andre» og vi nailer det på vår måte. Heier på deg❤️
Først vil eg bare si (ette mange år som følger av deg og dine eventyr) at du vil bli en fantastisk mamma! Dine gode verdier og holdninger er grunnleggende for at dette barnet skal kunne få en trygg tilknytning. Jeg ble selv uønsket gravid, men har i dag en fantastisk sønn på to å et halvt år. Å selve prosessen mot fødselen var preget av mange nettet med panikkangst, men vi har et helt unikt bånd, meg og min sønn på tross av det. For når han kom – ja, da var det bare å brette opp armene å la mammainstinktet styre. For et barn kan ikke bli bortskjemt på omsorg og kjærlighet.
Selv likte jeg heller ikke barn, men begynner nå til høsten på siste året av bachlorgraden min som barnevernspedagog – den så jeg ikke komme for bare noen år tilbake.
Jeg heier på dere!
Anbefaler boken som heter «hjerte foreldre» av Dr. John M. Gottman.
Kjære deg,
Jeg vil bare si at det er ikke sikkert du kjenner «lykkerusen» når barnet kommer på brystet. Det kan hende den kommer når barnet er 2 måneder, 8 måneder, 2 år! Alt er helt normalt og vanlig. Jeg kjenner aldri en lykke»rus» på den måten, da jeg aldri ville ha barn. Det var ikke noe jeg ønsket, så jeg stresset ikke over en tilknytning mens barnet var i magen, og regnet med at hormonene tok seg av saken når han kom.
Og morsinstinktet er enormt sterkt fra første sekund. Men den overveldende kjærligheten var helt unaturlig å skulle ha til noen jeg ikke kjente! Først sa vi «jeg er glad i deg», så var det «okey! Vi elsker deg!». Og så ble vi helt tussete da han var 1 år.
Det kommer! Men ikke stress❤️ Alle har hver sin reise.
Ps. Barselgruppe er kjempekoselig. For meg var det en kjemperessurs å ha andre i samme situasjon.
…og så vil jeg bare tilføye at det er lov å være en CHILL mamma når det gjelder disse følelsene. 😎 det er lov å være helt nøytral, og se an hva som skjer. Det du føler, det føler du – og dermed er det helt naturlig og normalt! (Akkurat som to ulike pupper!) ikke stress, ikke skam deg, ingen dårlig samvittighet. Følelsene dine er som de er, aksepter dem! 💜 Ikke se på hva andre føler eller later som de føler eller burde føle. Det blir jo som Instagram.
Er i uke 24 nå og jeg har akkurat samme følelse ang svangerskapet som deg! Jeg er ikke i lykkerus og opplever ingen tilknytning til det som gror magen min. Likevel er det dette vi har ønsket og er jo såklart glad for det som som kommer. Her i huset heter det fortsatt «den» og det går helt fint! Men jeg regner med tilknytningen kommer, om ikke før så i hvertfall etter fødsel. 😊
Tror nok denne følelsen er mer vanlig enn det folk gir uttrykk for. Tror mange «faker» lykkerusen
Kjære Kristin. Så fint at du deler så åpent om korleis du har det og kva du føler i denne tida. Graviditet er ein sårbare fase. Eg er gravid med mitt andre barn, og går gjennom mitt andre kompliserte svangerskap. Eg er sur og ubrukelig som gravid. Lite glød og overveldande lykke å spore her med andre ord, til tross for at begge mine svangerskap har vore planlagte. Eg er spent og glede meg til å møte den vesle i magen. Men da er og lov å sei at eg glede meg til å ikkje ver gravid lenger, uten at da går på bekostning av følelsane for den vesle i magen.
Eg trur eit realistisk syn på graviditet og første periode som nybakte foreldre er ein beskyttande faktor. Ein er aldri så sårbar som i graviditet og etter fødsel, og viss ein då har tenkt at «no skal/bør eg vera stormende forelska og glødande gravid/nybakt mor» så blir fallhøyden så uendelig stor. Da er overveldende for alle, planlagt eller ei. Og eg trur den perioden er tøffare dersom ein har masse forestillinga og forventninga om korleis det skal/bør bli. Mitt første møte med min førstefødte var prega av sjokk og lettelse over at eg var ferdig. Å få barnet på brystet var heilt overveldande. Ingen umiddelbar forelskelse. Men eg følte eit sterkt behov for å beskytte. Dei varme følelsane kom gradvis, og da var fint for meg. Eg hadde meir enn nok med alt anna som foregjekk den første tida.
Lykke til i tida framover. Da vil gå fint!
❤️
Jeg hadde intens lykkerus, ELSKET å være gravid, spesielt fordi vi var ufrivillig barnløse veldig lenge. Og så kom babyen. Og det var utrolig slitsomt, amminga feila, og selv om jeg hadde mange mange øyeblikk der jeg ble sittende og kikke henført på den nydelige babyen var jeg overraska og litt skuffa over hvor krevende det er å være mamma. Jeg fikk barseldepresjon også, men kom meg heldigvis fort. Så det er ingen sammenheng mellom følelser før og etter fødsel, og det er lov å kjenne på alt. Jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg at det er greit å ikke være glad og «lykkelig» hele tiden.
Jeg tror du kommer til å bli en super mamma, du er reflektert og du tar rollen din på alvor, du vil virkelig det beste, og det at du bekymrer deg er et sunnhetstegn. Vi mammaer kommer aldri til å føle at vi er bra nok, dessverre. Men det eneste som gjør en dårlig mamma er å gi blaffen i hvorvidt barnet har det bra, og det gjør du jo ikke!
Stå på, det er herlig å følge dere!
For en søt episode! Dere er så søte sammen og jeg er sikker på at dere kommer til å bli flotte foreldre ❤ Ikke tenk så mye på dette med morsfølelse…Jeg husker når jeg fikk mitt første barn, så hadde jeg det på mange måter likt som deg (selv om han var planlagt) alle hadde sagt at når babyen kom på brystet, så skulle det være det lykkeligste øyeblikket i livet mitt!
Det som skjedde var at jeg hadde ganske grei fødsel men med litt lang pressetid, så når han endelig kom ut så følte jeg «splasj» en rød/blå ting på brystet dekket av diverse seige greier 😂😂 Jeg husker faktisk jeg tenkte «nå må jeg være gla, dette skal være det lykkeligste øyeblikket i livet mitt» Men sannheten var at jeg egentlig var mest gla for å være ferdig med fødsel!!!
På tross av dette, gikk det ikke lange stunden før jeg var lykkelig og forelsket i den lille gutten vi hadde skapt ❤
Snart (11!! 😮) år og +2 barn senere er jeg ikke i tvil om at denne gutten (og hans søsken) forandret livet mitt ❤
Mitt tips til dere er å prøve å ikke tenke så mye på hvordan dere bør tenke…i denne situasjonen er det ingen fasit og dere kommer til å være de beste foreldre denne babyen kunne fått!!
Lykke til (og jeg er enig med Dennis, kom til Stavanger 😅 )
Hei! Jeg fikk behov for å skrive noen ord til deg. Helt ærlig tror jeg du legger alt for mye press på deg selv, for å føle det ene og andre. Tror det er mye mer vanlig å føle som du gjør, litt usikker på om man gleder seg nok, litt usikker på om man vil kjenne tilknytning og mammafølelse med en gang osv, enn å kun være «gravidlykkelig» hele tiden. Jeg kjenner ingen som ikke har følt på slik usikkerhet i forkant. Anbefaler deg å ikke sammenligne deg selv med denne litt falske/glorifiserte ideen om hvordan en gravid eller en mamma skal være. Ikke ha for store forventninger om at du skal kjenne umiddelbar tilknytning eller mammafølelse med en gang. Det er nemlig også helt vanlig (og ikke noe krise) at det ikke kommer umiddelbart. For noen kommer det som et pang, for andre kommer det snikende over tid. Begge deler er like vanlig. Sammenlign heller med seg selv, tenk hvor mye mer «mamma» og babyorientert du er ift for ett år siden? Det holder å glede seg litt, om man kan akseptere at man også er litt skremt, skeptisk og nervøs for det som skal komme. Jeg tror summen av alle disse følelsene er «ekte mammafølelse» 😉
Hilsen Cecilie, snart mamma til to, som både gleder seg, gruer seg, er spent og nervøs på hva jeg har begitt meg ut på nok en gang 😬
Hei Kristin!
Jeg vil bare fortelle deg at etter fødsel når lille kommer til verden, så blir det ikke for alle en stormende forelskelse. Jeg var litt som deg i graviditeten, slet med å glede meg over lille og klarte ikke helt å forstå hvordan pappaen allerede var stormende forelsket.
Da lille endelig kom ut (endte i haste keisersnitt da) og jeg fikk henne på bryste så trodde jeg ikke det var mitt barn. Det føltes helt rart og feil, og de første ukene klarte jeg ikke glede meg over henne. Jeg følte jeg lkke gjerne kunne gidd henne fra meg.
MEN, heldigvis, gradvis kom den gode følelsen hær også. Nå er hun 2,5 mnd og jeg kunne ikke tenkt meg ett liv uten henne💕
Jeg håper du føler den umidelbare forelskelsen og bare nyter, men jeg føler jeg måtte fortelle at det nødvendigvis ikke blir sånn, for disse følelsene blir desverre gjemt unna og «aldri» snakket om. Masse lykke til!