MIN MEST USIKRE PERIODE I LIVET…

Det har vært mange bumps in the road, og mange stadier i livet hvor jeg har følt meg veldig usikker. Sånn er det med oss alle sammen – noen opplever usikkerheter og dårlig selvtillit på barneskolen, andre på ungdomsskolen eller videregående, og så har man dem som opplever det å være usikker i voksen alder. Det er ikke alltid like lett å finne seg selv, eller å finne ut hvem man er på arbeidsplassen eller i venneflokken. Er man hun eller han som har bein i nesen – som tør å si ifra om noe føles feil, eller er man hun eller han som jatter med da det ofte er det enkleste? Er man konfliksky? Er man en person som sier hvor skapet skal stå, eller merker man at man ofte lar seg overkjøre?

Gjennom årenes løp har jeg gått fra å være hun som lot seg overkjøre og herse med, til å bli en selvsikker jente som ikke er redd for å si ifra! Jeg lar meg ikke overkjøre, og jeg nekter å delta i en diskusjon hvor jeg ikke blir hørt. Jeg har ikke alltid rett, men jeg skal i hvert fall alltid bli hørt, og så får man ta det derfra. Jeg står opp for meg selv, og det verste jeg vet i verden er urettferdig behandling.

La meg ta dere med på en reise i fortiden… Tilbake til tiden hvor jeg ikke ble sett, og var ekstremt usikker. Jeg var usikker på meg selv, og hadde null selvtillit. Jeg var riktig nok veldig ung – vi snakker 7. klasse-alder, og i denne perioden er det nok flere som sliter litt med å finne sin plass. Det er skummelt å skille seg ut, og som 7. klassing begynner det å bli viktig for mange å være en av de «kule».

Jeg var alt annet enn kul. Jeg var hun som ble valgt sist i gymmen, men det merkelige var at min beste venninne på denne tiden, nettopp var den kuleste i klassen. Jeg var svak… En som var enkel å utnytte til sin egen fordel, og jeg husker hvor inderlig sterkt jeg ønsket å være en av de kule. En av gjengen, liksom! Det rare var at det ofte var klærene man hadde i garderoben, som definerte om man var kul eller ikke.

På denne tiden var det som sagt usikkerheten som herjet, og jeg glemmer aldri hvor mye makt min «kule» venninne hadde over meg. Hun bestemte hva jeg skulle gå med samt hvilken frisyre jeg skulle ha, og jeg husker så innmari godt at jeg ringte henne hver eneste kveld, for å avtale morgendagens skoleantrekk. «Kan jeg gå med den genseren til den buksen?«, var blant spørsmålene som ble stilt over telefon, og det var ikke snakk om å stille opp i noe annet som ikke var godkjent av sjefen sjøl.

På denne tiden var det knappebukser fra Adidas som var noe av det hotteste, sammen med merker som Champion, Fruit of The Loom og H2O, og vi var svært heldig om vi i det hele tatt klarte å grine oss til en genser eller bukse fra disse leverandørene. Det kostet jo flesk, og det var ikke bare-bare å få foreldre til å svi av penger på dyre klær til oss.

Det er spesielt én hendelse jeg husker svært godt – en hendelse som ødela meg fullstendig. Mamma og jeg skulle på shopping. Vi hadde avtalt at jeg skulle få en jakke jeg hadde så vanvittig lyst på fra nettopp H2O, og mamma hadde satt til side penger til denne jakken. Den var svindyr, og jeg var så ubeskrivelig takknemlig over at jeg skulle få en jakke, som jeg så på som den kuleste i livet. Jeg var så stolt da vi la jakken på disken i butikken, og selv om den var litt i største laget, var jeg så kry. Dette var det dyreste plagget jeg hadde – det dyreste og det fineste, men gleden rundt mitt nye innkjøp skulle vise seg å bli kortvarig.

Dagen derpå troppet jeg opp på skolen i min splitter nye jakke, og for første gang hadde jeg ikke avklart dagens antrekk med min venninne. Jeg gledet meg sånn til å vise henne seneste tilskudd til garderoben, og jeg gikk stolt bort til henne like før det ringte inn til den første timen. Responsen var langt fra det jeg hade håpet på… «Kristin!? Har du fått ny jakke, eller??? Du kan jo ikke gå med den der. Herregud så stygg!«… Jeg ble skikkelig lei meg… Jeg fikk så vondt i hjertet, og før jeg visste ordet av det satt jeg med jakken i hendene på jentedo, mens tårene trillet nedover kinnene mine. Jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor mamma som hadde brukt så mye penger på ett plagg, og så ble jeg så lei meg over at den jakken jeg så på som den kuleste i hele verden, var en jakke jeg ikke lenger ville komme til å bruke.

Tenk at jeg kunne bry meg så mye om hva andre mente… Det virker for meg i dag så uvirkelig, siden jeg de siste årene ikke kunne brydd meg mindre om hva andre måtte mene, om min stil og mine til tider snodige antrekk.

Tidligere denne uken ble jeg intervjuet av en journalist, vedr. multipotensiale. Dette handler rett og slett om evnen til å bli flink på forskjellige felt, og at man ikke klarer å holde seg til kun ett. Jeg har jo mange jern i ilden, og jeg har jobbet med mange ulike ting – da vi satt og snakket, poppet denne historien fra barndommen opp.

Jeg innså i det øyeblikket, at usikkerheten min fra ungdomstiden har gjort meg sterkere i voksen alder, og at dette med valg av stil og klær, ikke er noe som skal være opp til noen andre å bestemme. Jeg HATER ordet Trend, og grunnen for at jeg designer klær og ønsket å satse på eget klesmerke, er rett og slett fordi at jeg vil skape noe annerledes… Noe for dem som faktisk ikke ønsker å følge strømmen. Noe for dem som ikke følger moteelitens anbefalinger slavisk, og som faktisk velger sin stil ut ifra eget ønske, og ikke ut ifra hva som i følge alle andre er «hot right now».

Ingen skal måtte føle at det å skille seg ut fra mengden er en negativ ting. INGEN skal måtte føle at man bare må gå kledd i det samme som den kuleste i klassen eller den kuleste på arbeidsplasen, for det er kun du som vet hva som er riktig for deg, og hva som gjør at du føler deg komfortabel.

Noen liker farger, noen liker beige. Noen liker åletrange kjoler, mens andre liker en baggy jeans. Det er flott at vi er forskjellige og at vi liker forskjellige looks, men jeg synes dessverre at det fremdeles er altfor mange her til lands som ikke tør å skille seg ut, og gå kledd i hva pokker de selv vil. Personlighet kan fremheves ved hjelp av klær, men hvilke klær man velger kan også være noe å gjemme seg bak, om man ikke våger å vise hvem man er innerst inne. Det er jo den personen innerst inne man vil se – det er jo da man blomstrer og er den beste utgaven av seg selv, når man faktisk kan vise hvem man er!

Wear whatever the hell you want, sier jeg bare! Følg gjerne strømmen og trender, men kun ford du har lyst – ikke ford du føler du må!

Peace out ♥

Facebook

Twitter

Pinterest