God morgen, kjære dere!
Jeg sitter ved kjøkkenbordet, på den faste plassen min, og slurper i meg dagens første kaffekopp. Jeg har fått betalt noen regninger, gått gjennom et par mails, og surfet litt rundt på dette internettet. Her kom jeg over en artikkel som gjorde sterke inntrykk. Det er ikke bare jeg som ble trist av det jeg så, for her deler tydeligvis en hel verden samme oppfatning.
I artikkelen ser man et bilde av en bestefar som holder en hambuger i hånden. Bildet er først delt på Twitter, med teksten: «Middag med papaw i kveld. Han lagde tolv burgere til alle seks barnebarn, og jeg var den eneste som dukket opp 🙁 Elsker ham.»
Åh! Hjertet mitt brister…
Jeg hadde gjort hva som helst for å ha mine besteforeldre rundt meg. De var like viktig for meg som mamma, da jeg var så heldig å vokse opp i samme hus som dem. Vi hadde et unikt bånd, og jeg elsket dem så inderlig høyt.
Det er dessverre altfor lett å ta besteforeldre for gitt. Det er nok mange som er glad for å ha dem i livet, men som likevel ikke klarer prioritere samvær med dem. I mange tilfeller er de litt surrete, og kanskje irriterende. Jada, det kan være utfordrende at de samme spørsmålene blir stilt hundre ganger i løpet av en samtale, men er alternativet så mye bedre? Er det bedre å ikke ha besteforeldre som kan irritere deg grønn av sine hyppige, og på mange måter sjarmerende gjentagelser ?
Plutselig er de ikke blant oss lenger, og da er det for sent å tenke at man skulle vært mer tilgjengelig. Det er for sent å rette opp, og det er for sent å tilbringe så mye tid sammen som ønsket.
Dette bildet er tatt like etter at morfar flyttet på eldrehjem. Tatt med iPhone 3, noe som gjenspeiles i den rævva kvaliteten. Heldigvis har mamma en haug av bilder ute hos seg, så jeg skal nok få vist dere flere bilder på et senere tidspunkt, for dette her har blitt en gjenganger her på bloggen, haha.
Da mormor døde, var det viktig for meg å være enda mer tilgjengelig for morfar. Vi var jo bestevenner, han og jeg, og selvom jeg veldig ofte heller hadde lyst til å gjøre ting som var «gøyere» for en 20-åring enn å ta morfar med til frisøren, var det likevel så vanvittig meningsfullt å sitte der å se på at han fikk ny frisyre. Han hørte selvsagt ikke hva frisøren sa, og det var ikke bare-bare å føre en samtale med han. I følge han selv, var ikke høreapparat nødvendig, noe som selvsagt kunne bli litt irriterende for oss rundt… Heller litt irritert enn å ikke ha han her i det hele tatt…
Like før morfar flyttet på eldrehjem, satt han mye alene hjemme. Heldigvis bodde mamma og Jon i samme hus, men det var ikke mange andre utenom mamma og Jon som kom på besøk. Det var så vondt for meg å være i Oslo på denne tiden. Han var jo vant til at jeg stakk innom flere ganger i uken, og jeg glemmer aldri smilet hans da jeg tuslet oppover innkjørselen. Han satt som regel ved sin faste plass ved vinduet på kjøkkenet, og han smilte bredt da han så at han fikk besøk. Den klemmen som ble utvekslet da vi så hverandre var ubeskrivelig god, og jeg er så glad for at jeg dro hjem på besøk så ofte som mulig.
Herregud så mye jeg skulle gjort for å gjennoppleve en sånn klem. Bare én gang til! Man vet jo at det en dag tar slutt, men man klarer likevel aldri å forberede seg på å miste dem som står aller nærmest.
Det gjør det dog litt lettere, om man vet at man gjorde det man kunne da vedkommende fortsatt var blant oss. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg ikke hadde vært der for morfar. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv, om jeg ikke hadde tatt meg tid til å besøke han, til å lytte til han, til å ta han med ut av huset, og til å bare ta den telefonsamtalen på et tidspunkt som egentlig passet dårlig for meg. Det handler jo om å glede noen andre, og jeg skal love dere at det den lille samtalen betyr så innmari mye for dem.
Om du fortsatt har besteforeldrene dine i behold, er du så vanvittig heldig. Sett pris på dem! Besøk dem! Ring til dem og fortell dem hvor mye de betyr for deg. Plutselig er de ikke her lenger, og da er det for sent…
Klem i fleng
God morgen til deg ??
Jeg leste denne artikkelen jeg også,syntes det var trist at det bare var 1 av de barnebarna som kom. Er helt sant som du sier,skulle selv så gjerne ha ønsket å hatt mine besteforeldre i livet enda,men de er desverre borte.
Jeg bruker å si til mine venner som har sine i live at de er heldige .
Håper du/dere får en fin lørdag ?? .
Gleder meg til månedens leser blir kåret , og ikke minst til YouTube søndag i morgen ??❤
Å gud, nå trilte det noen tårer ned på kinnet!
Jeg er så enig med deg om at man skal sette pris på dem. Vær glad de fremdeles er tilstede! Det er lite som skal til for å glede dem. Det kan være alt fra en liten telefonsamtale til et besøk. Å se gleden til en besteforeldre er så verdt det.
Takk for at du minnet meg på dette. Gråter nå av tanken på å miste mormor. Du er flink til å skrive og sette ord på ting. Tusen takk!
Er så enig, Kristin! Det får bare være om ting er litt itriterende til tider, det er nesten litt av sjarmen. Selv bor jeg hos bestemoren min på ukedagene fordi jeg går på skole nært hvit hun bor. Det er så utrolig koselig å få være en del av hennes hverdag og få hjelpe hun med ting. Det å få lage middag, hente posten, bære ting og svare på samme spørsmål (altfor) mange ganger er nesten bare kos. Jeg er så heldig!
Jeg har alltid vært en familiekjær person så da bestefaren min døde var jeg helt fra meg. Heldigvis fikk han en verdig slutt og da han sa \»vi møtes igjen i himmelen\» ble alt så mye mer virkelig. Takk og lov for at jeg bærer håpet om å en gang møte de igjen, vet ikke hva jeg hadde gjort uten.
Sorry for lang kommentar? Ønsker deg en fin dag, mange klemmer❤️
Ååh, nå begynte jeg å savne mine besteforeldre litt kjenner jeg! De er heldigvis bare i Spania på ferie, men bare tanken på at jeg kan miste dem gjør at jeg vil gråte! Heldigvis har jeg alle mine besteforeldre enda, plus en bonusbestemor! Jeg er oppvokst hos mine besteforeldre, siden min mor og far var veldig unge da de fikk meg. Fram til jeg var 18 var jeg hos bestemor og bestefar annenhver helg, halve sommerferien, annenhver jul osv. Jeg elsker mine besteforeldre, og håper jeg får ha dem i mange år enda!
Stor klem til deg! 🙂
Jeg er så heldig at jeg har farmor og farfar i livet mitt, men gruver meg til den dagen de ikke er her lengre. Min mor mistet sin mor når hun var 16 år gammel, akkuratt like gammel som jeg er nå, og hun mistet sin far det samme året som jeg ble født. Det er mange ganger jeg har lnsket at de var her , og hadde hatt en god tid med dem i barndommen min.
Det å ha besteforeldre i nærheten er noe jeg ikke tar for gidt er der så ofte som mulig og får mye tid med dem, for sant som du sier en dag er de ikke her lengre.
Åhh, nå rant det mange tårer ned kinnet. Mistet mormoren min i høst, etter en lang og forferdelig kamp mot kreften. Heldivis har vi gjennom helle livet mitt tilbragt mange flotte stunder og sommre sammen, jeg var også heldig som hadde henne boende i Oslo, så det ble lettere for meg å besøke henne. Mens hun lå i sengen på sykehjemmet den siste sommeren nå, hadde vi mange lange og fine samtaler. Mot slutten husket hun mindre og mindre, og jeg (som du skrev) følte at jeg måtte gjenta meg selv ufattelig mange ganger i løpet av en samtale, og når jeg kom tilbake noen dager senere var alt glemt, and history repeats itself. Likevel følte jeg at hun alltid hang med og tok del i livet mitt (som ofte var det vi snakket om) og var med meg gjennom små og store oppturer og nedturer.
Takk for et flott innlegg, nå håper jeg virkelig de som er velsignet med feiende flotte besteforeldre slenger seg på røret eller hiver seg i bilen!!! 😉
For å gjøre det litt bedre kan jeg fortelle at hun som la ut bilde nå har vært ute i media og fortalt at det ikke var ment som noe trist, at de til vanlig kom nesten alle sammen, men akkurat den dagen hadde alle de andre forpliktelser. Et par av de andre barnebarna kom også på besøk og spiste burger senere og en av de uttalte: “I asked PaPaw what it felt like being the coolest grandpa in the world and he said it’s nothing new that he\’s been the coolest one for a while.”. Så det er egentlig ikke en trist historie (selv om det finnes utrolig mange lignende skjebner som faktisk er veldig triste).
Fint skrevet. Jeg skal heldigvis spise middag med farmor i kveld, og i morgen reiser jeg på hytta der bestemor og bestefar er. Jeg er så heldig. 28 år og fremdeles 3 besteforeldre som ikke engang er 80 år.
God påske, Kristin!
Min morfar ble 80 i fjor sommer. Merker det skjærer i hjerte mitt når jeg tenker på han. Tenker på hvor sjeldent jeg besøker han og hvor lite jeg kjenner han. Farmoren og farfaren min bor på samme tomt som meg. De ser jeg ofte og er en del innom hos dem. For ja 10årsiden og lengre gikk jeg innom hver dag etter skolen for å være hos dem. Mens mormor og morfar nektet jeg å besøke. Merker enda at det ikke frister særlig, men noen dager kan jeg da ofre for å se dem? De bor 1 time unna så går jo hele dagen når jeg er der….. De er jo elst også så må skjerpe meg der. Har fort farfar 10 år lengre enn morfar.
Åh, nå kom det noen tårer her! Dette er noe jeg har tenkt på mye de siste årene, hvor uendelig glad jeg er i mormor og at jeg må passe på å være mye med henne før hun blir borte! Du har så gode verdier Kristin, jeg er innmari glad for at du som blogger skriver om sånne ting! Det er så mange unge (og voksne) som kan glemme at dette er veldig viktig for dem, selv om utseende, festing, den nyeste iphone og slik kan virke som om det er det viktigste i verden. Det viktigste i verden er familie, de man er glad i! Jeg støvsuger, handler og hjelper mormor så mye jeg kan, det gir meg så mye tilbake! Bare det å se hvor mye det betyr for henne, det lille jeg gjør… Vi snakker om gamledager og hennes barnedom, hvordan hun møtte morfar og livet deres sammen, hvordan det var å oppdra barna osv. Jeg lærer så mye, hun har jo levd et helt liv! Hun er nå så gammel at kortidshukommelsen har begynt å svikte, den nye vaskemaskina er skummel og den nye støvsugeren er enda værre. Det er iblandt vondt å se at en så ressurssterk kvinne som har vært så sikker og trygg, nå er forvirret og bekymret. Fortsatt er det eneste hun vil, å hjelpe oss. Hun har passet på meg, og 7 andre barnebarn helt fra vi var født, mange av mine beste minner er fra barndom hos mormor og morfar. Nå er det min tur til å ta vare på henne, gi henne en så trygg og god alderdom som hun gjorde barndommen vår trygg og god. De som tror at oss i 20-åra ikke kan ha en god samtale med 80-åringer, tar grundig feil! Jeg og mormor er gjerne sammen en hel dag, vi leser avisa sammen, baker og går på butikken, for så å snakke om alt mulig til langt på kveld. Dette er de beste dagene for meg, de betyr så mye! Måtte le litt her om dagen, da klassen snakket om hva de hadde gjort i helga… det kom endel historier om fylla og div, hvem som hadde hatt den \»feteste\» helga. Tenkte bare at det er helt klart meg, for jeg har vært hos mormor<3
Åh, nå sitter jeg med tårer i øynene. Er så heldig at ingen av mine besteforeldre har gått bort. Jeg er så glad for at mormor og morfar bor ganske nærme, og ar jeg bruker så mye tid sammen med dem som jeg gjør<3 Desverre så bor farmor og farfar så langt borte at det kun er i ferier vi får til å møtes ( 13 timer med bil..) Men da setter man jo ekstra stor pris på de gangene man møtes.
Håper du får en fin lørdag❤️
Ååå Kristin, nå sitter jeg her å gråter. Guri for ett bra og ikke minst viktig innlegg. Jeg selv har alltid hatt kjempebra forhold til besteforeldrene mine. Jeg har besøkt dem flere ganger i uken fra jeg var liten til nå. Det var og er jeg som enda maser om å gå på besøk. Ingenting betyr mer for meg enn å lage middag, løse kryssord og se på Disney filmer med bestefaren min! Han har vært med meg på alle de viktige eventene i livet mitt fra å høre meg synge i barnekoret til å øvelseskjøre med meg! Nei dette er viktig folkens, ta dere tid til å besøke besteforeldrene deres. Jeg er så glad for at jeg gjor det, det gjorde liksom saken litt lettere når bestemoren min døde. Jeg visste jeg hadde gått på besøk til henne ofte, og det føltes godt. Ingen dårlig samvittighet når de ikke er her lengre :)))
Er så glad for at du tar opp temaer som dette! Det gjør deg bare enda bedre! 🙂 Ble skikkelig lei meg av den saken om bestefaren selv. Er glad jeg var mye med bestemoren min den siste tiden hennes. Skulle ønske jeg var gammel nok til å ha lappen når hun levde så jeg kunne tatt hun med rundt! Er alltid koselig med en samtale med besteforeldrene. Er så veldig viktig å ikke glemme dem bort! <3
Så det bildet i går jeg også, og det stakk! Jeg prøver å besøke mine to som er igjen fordi de betyr så mye for meg atter hjelp. Det er så vondt og miste noen og jeg håper det aldri kommer til å hende igjen. Ha en flott lørdagskveld 🙂
Nå begynte jeg å gråte. Jeg savner farmor hver eneste dag og jeg skulle gjort mye for å gi henne en klem til. Hun var den viktigste for meg og jeg savner henne så sinnsykt mye! Man skal aldri ta besteforeldre for gitt, for plutselig er de borte og det gjør så vondt. Nå har jeg kun mormor igjen, og jeg flytter fra Trondheim til Oslo om 6 uker. Det å flytte til Oslo gjør det vanskelig for meg for jeg vet at mormor ikke har mange år igjen, og jeg vil helst se henne så ofte jeg kan. Besteforeldre kan være irriterende og kjedelige for unge mennesker som ønsker mer fart, men tenk så mye kunnskap de har. Hvor mange historier de kan dele med oss… Tenk så mye mer de har opplevd enn oss. Man kan lære så mye hvis man gidder å lytte til dem, og stille spørsmål. Tenk så mye vi betyr for dem, og hvor mye de betyr for oss <3
Jeg er så heldig å ha besteforeldre som ikke har rundet 70 enda 🙂 Besøker og snakker mye med de. Flere ganger i uka 🙂
Har også bodd hos både mormor og morfar, og farmor og farfar 🙂
Nå kjente jeg at det presset på tårekanalene… Jeg mistet selv farmoren min i sommer. Samme dagen som hun døde hadde jeg planer om å ringe henne og spørre hvordan hun hadde det. Vi hadde nettopp vært i syden, så jeg hadde ikke sett henne på over to uker. Jeg var litt sliten og ikke i topp humør, så jeg bestemte meg for at jeg skulle ringe senere. Jeg hadde aldri sett for meg at senere ville bli for sent… Jeg var både flink å besøke henne og ringe henne, og om jeg hadde ringt henne tidligere den dagen hadde det ikke gjort noe forskjell. Men jeg tenker veldig mye på at jeg skulle ønske jeg brukte tiden jeg hadde sammen med henne enda bedre. At jeg klarte å legge fra meg telefonen litt oftere og bare nye selskapet til en jeg var så utrolig glad i. Det er trist at man blir nødt til å miste noen for å innse hvor viktig det faktisk er å ta vare på de rundt seg…
Å som jeg savner mine besteforeldre… ?
Så fint innlegg!
Jeg må si du virkelig imponerer meg. Har gått litt lei av blogger i det siste, er så mye overfladisk fjas ute å går. Er gøy å lese om det og, men variasjon er viktig. Du har viktige temaer, humor, gode holdninger, ærlighet og jentefjas. Jeg liker deg!
Hilsen ny fast leser.
å så innmari fint skrevet! det er så viktig som du sier, å ta vare på de rundt seg. jeg har kun hatt en besteforelder i mitt liv, da de andre døde før jeg kom til verden. jeg er så sinnsykt glad i henne og det er litt sårt at vi bor så langt unna henne, og hvertfall nå når jeg bor på andre siden av norge. da er det ekstra fint å høre stemmen hennes i telefonen, jeg har fra jeg var liten pleid å ringe henne og nå oppdaterer vi hverandre annen hver uke ish på hva som skjer i livene våres. hun er så glad og takknemlig for at jeg ringer og det er så fint at vi har noe sammen, bare vi to 🙂
Hei Kristin <3 nå kom det noen tårer! Det er så sant i alt du sier. Man må fortelle alle man er glad i hva de betyr for en, for man vet aldri når det er forsent. Jeg har mormor og bestemor igjen, da begge mine besteforeldre er døde! Mormor er min bestevenn og det har hun hvert siden jeg var liten. Var det noen jeg ville snakke med når jeg var liten var det mormor, så da pleide jeg og ringe henne og vi kunne snakke i flere timer. Sånn har vi det enda 🙂 hun er så sykt viktig for meg! Dessverre har jeg ikke samme bånd til min bestemor, men jeg prøver og ha jevlig kontakt med henne. Som du sier, man vet aldri når dem blir borte! Det du skrev i dette innlegget var rørende. Bestefaren din ser ut som en god mann! <3 mange klemmer!
Fikk tårer i øynene av dette. Takk for vekkeren!
Mine besteforeldre bor på den andre siden av jorden. Det kan derfor høres kjedelig ut når jeg sier at jeg drar til det samme stedet i 4-5 uker hver eneste sommer, kun for å være med dem. Men jeg vil heller \»sløse\» bort somrene mine i noen år til, enn å ikke gjøre det og deretter angre for resten av livet! Det gjør vondt å se besteforeldrene mine forsvinne litt hver gang jeg ser dem. Men jeg er glad de har folk rundt seg.
Dine besteforeldre er heldige som hadde deg, Kristin!
Så fint og sterkt innlegg! ❤️ Du skriver så bra Kristin, og det er så sant det du sier… Dessverre døde bestefaren min noen år etter at pappaen min døde, han døde da jeg var 6 år. Så det er 12 år siden nå, har ikke noe god kontakt med farmor etter at hun har slengt noen sårende og personlige kommentarer til meg og de rundt meg – med vilje… Morfar har jeg god kontakt med, mormor er syk og husker ikke alltid hvem jeg er, men siden hun bor et stykke unna er jeg der så ofte jeg kan… Man vet aldri når dem blir borte, som du selv sier! Vakkert innlegg, familien din er superheldig som har en så vakker og et stort forbilde som deg!
Hei!
Jeg kom over dette innlegget ditt fra i fjor da jeg googlet flytte + bestefar + dårlig samvittighet.
Etter at bestemor døde av kreft, så har jeg og bestefar blitt enda mer knytta til hverandre. Men han har også mistet livsgleden sin.
Derfor er det veldig tungt for meg når jeg,den som besøker ham mest, nå skal flytte 60 mil unna for å studere. Eller, det er nok mest tungt for ham.
Men det er vanskelig for meg også når jeg ser han blir lei seg når vi snakker om flyttinga.
Han gleder seg liksom ikke på mine vegne for at jeg endelig skal flytte hjemmefra og studere.
«Jeg synes at Trondheim er så langt unna…» sier han.
Og da får jeg utrolig dårlig samvittighet! Vet ikke hvordan jeg skal takle det.
Jeg er jo kjempeglad i bestefar, men det hadde vært lettere å flytte om jeg slapp den samvittigheten.
Jeg begynner nesten å grine av tanken på at han sitter der og er lei seg fordi jeg har dratt. Men jeg kan jo ikke utsette studiene heller (er 25).
Fetteren min bor hos ham så han bor hvert fall ikke alene, og det er jo fint.
Men uansett, du trenger ikke svare på dette lange og kjedelige innlegget, måtte bare få det ut et sted.
Hvis du svarer hadde det vært hyggelig da 🙂 slet du med dårlig samvittighet da du flyttet fra din bestefar? Hvordan taklet du det?