Annonse

ROBINSONEKSPEDISJONEN EP. 7

So looong, suckers!

I’m out, og herlighet så deilig det føles. Sprøtt å si, men jeg kjenner faktisk den følelsen jeg hadde på øyen i denne episoden. Følelsen av å skulle hjem til Norge og bare det å vite at maten ventet på meg like rundt hjørnet. FOR en følelse.

Jeg må jo egentlig før jeg skriver videre, gratulerer TV3 med tidenes kleineste klipping i begynnelsen av episoden, for der fremstår jo jeg som en jævla tulling som prøver seg på en aldri så liten small talk som slår fullstendig feil, og det var jo ikke akkurat sånn det var. Mari og jeg hadde faktisk snakket om friluftsliv lenge vi, men nok om det… Det betyr jo egentlig ingenting. 

Det er tid for kappestrid, og jeg melder meg til å ta en for laget. Jeg var jo også den med minst motivasjon, så da tenkte jeg at det var det mest rettferdige. Det som derimot ble vanskelig var å velge person nummer to… Jentene ville virkelig ikke, så de valgte jeg å skåne. Carl hadde deltatt i såpass mange kappestrider så han følte jeg burde få slippe. Stian hadde jo aldri blitt vurdert til en kappestrid gjennom ekspedisjonen, så det ville jo være veldig urettferdig å plutselig velge han når det stod mellom «liv og død», og derfor falt rett og slett valget mitt på Eivind. Han var den med mest energi, og jeg så for meg at Eivind ville klare utfordringen, uansett hva det måtte bli. Vi visste jo ikke om det kom til å bli lagkonkurranse eller om vi alle skulle konkurrere mot hverandre, men det eneste jeg var sikker på var at jeg ikke ønsket å gjøre mitt aller beste for å vinne. 

Spørsmål som «er det virkelig verdt det?», «orker jeg virkelig å være stuck her i Malaysia noen uker til?», «er denne ekspedisjonen virkelig mer verdt enn bryllupet til min fine venninne i Bergen?», surret i hodet mitt, og da jeg så hva kampen gikk ut på, visste jeg svaret… Ikke faen! Ikke faen om det er verdt å gå glipp av alt der hjemme. Ikke faen om det er verdt å se ut som et helvete for å kanskje komme til finalen. Ikke pokker om jeg vil være igjen her uten en eneste som står meg nær, for beskjeden vi fikk var jo at det bare var én vinner, og hvis Poppe i tillegg skulle stikke hjem til Norge, hadde jeg virkelig ingen interesse av å være der lenger. Det var virkelig ikke verdt det, og jeg kjente lykkefølelsen langt inn til beinet, da jeg så at denne kappestriden faktisk kunne bli min billett rett hjem til Norge. 

Øvelsen var virklelig min type øvelse. Jeg hadde ingen problemer med å henge der på stokken, og hadde jeg hatt en deilig motivasjon til å fortsette er jeg sikker på at jeg hadde klart å henge der lengst og fått med meg både sammenslåing og immunitet. Hadde jeg i tillegg visst at den som vant ville få muligheten til å ta med seg en videre, hadde jeg nok kanskje valgt å ta med meg en annen fra laget, og hadde jeg vunnet hadde jeg selvfølgelig tatt med meg Poppe. MEN…

Man kan aldri si «tenk hvis», og nå får jeg bare være pokker så stolt over at jeg kom over halvveis, og at jeg faktisk klarte å holde ut såpass lenge. Tenk på det da, folkens. En rastløs og utålmodig bergenser med null interesse for fysisk aktivitet, strandet på en øde øy. Hahaha, det sier seg selv at det egentlig ikke henger helt på greip, så nå får jeg bare prise meg lykkelig over at jeg faktisk fikk muligheten til å reise hjem sammen med «svigerfar», at jeg fikk muligheten til å være med på et sinnsykt eventyr som virkelig har gjort et sterkt inntrykk, at jeg fikk møte såpass mange festlige og finurlige mennesker, at jeg har blitt enda bedre kjent med meg selv, at Dennis og jeg fant tilbake til hverandre, at jeg møtte Silje som har blitt en god venninne, at jeg sitter igjen med minner for livet, og at jeg sitter igjen med en spennende historie som jeg kan fortelle videre til mine barnebarn når jeg blir gammel og grå. Jeg er stolt over egen innsats!

Jeg var i Malaysia i et par dager før jeg dro hjem til Norge, og etter at jeg hadde kastet i meg verdens beste kyllingrett og en snickers, vært på dass hvor alt gikk rett ut igjen, blitt brisen på en halv øl, blitt intervjuet av Petter, og hygget med Poppe, Christer Falck og deltakeransvarlig, vært i dusjen, lakket negler, fikset håret som ble gjort på ca 2 timer med en knallgod hårbørste samt én liter balsam, gikk jeg rett i vesken, dro opp kameraet, og knipset en haug med bilder som jeg har gledet meg i en evighet til å vise til dere. Her er altså min siste oppdatering fra livet i Malaysia… FOR et eventyr!


Nå står USA for tur, så jeg får svinge meg rundt her og pakke kofferten før avreise i morgen tidlig, og hvis dere trenger litt underholdning på sengen før dere sovner, så bør dere ta en liten titt på da Petter intervjuet Poppe og meg etter «utsjekk» HER. Hahahaha… Snakk om å bli grillet da. 

Skrives i morgen, fininger, og tusen takk for alle herlige tilbakemeldinger omkring min deltakelse i årets Robinson Ekspedisjon. Dere er så vanvittig fin ♥

Kyss og Klem 

P.S. Jeg prøver å fikse iMovie, og forhåpentligvis får dere alle svarene på spørsmålsrunden innen onsdag. Takk for tålmodigheten og UNNSKYLD!

Annonse