1 + 1 = BABY – EPISODE 3

Jeg har alltid vært en person som blir litt trist når noe skikkelig fint tar slutt. Da jeg var liten, f.eks. kunne jeg grine i flere timer etter at mine fettere og kusiner hadde dratt hjem fra overnattingsbesøk – i hvert fall de gangene de hadde vært hos oss hele helgen. Ingenting var kjekkere enn å tilbringe så mye tid sammen, og ingenting føltes så nitrist som da vi måtte ta farvel med hverandre.

I voksen alder har jeg kjent – og kjenner forstatt på denne trise følelsen når noe skikkelig fint går mot slutten eller tar slutt… Som en ferie, f.eks. , eller da vi måtte selge hytten hvor jeg tilbrakte alle mine somre i barndommen. Fy søren det gjorde vondt. Jeg kan også bli trist når en hyggelig date med en venninne går mot slutten, eller når vi skal reise hjem fra Spania, mens mamma og Jon blir værende. Jeg hater å ta farvel, rett og slett.

Nå har jeg kjent på en tilsvarende «sorg» … En slags sorg og et stort savn etter tiden før Falk kom til verden. Misforstå meg rett – jeg er jo så inderlig glad for at han endelig er her, men jeg savner magen. Jeg savner å gå gravid. Og jeg savner de døgnene på sykehuset. De mest fantastiske, smertefulle, vidunderlige og forventingsfulle døgnene i mitt liv. Verden stoppet liksom litt opp, og alt livet handlet om var Dennis og meg, og det lille vidunderet som snart skulle melde sin ankomst. Det var vår tid – bare vår, og det var helt fantastisk – ingenting bortsett fra dette betydde noe som helst…

Jeg er i mitt sentimentale hjørne i ukens episode av vår lille miniserie… Tårene triller non stop, men sånn er det jo etter en fødsel. Hallo, hormoner! Snurr film ♥

Vi lå i sengen til klokken halv tolv i dag, så denne dagen har så vidt startet for vår del. Om et par timer skal vi ut og trille litt, og så er det bare til å glede seg til kvelden og en ny episode av Game of Thrones. Holy macaroni!! Den forrige episoden? Det var søren meg frysinger, galskap og magi fra begynnelse til slutt! Beste scenen i GOT så langt…

Behandler mandagen dere bra så langt?