Annonse

SMALL TALK? NEI TAKK!

Hahahah, det er visst ikke mandag, nei!

Dere er fine, og som dere skjønner, så er jeg ikke helt oppe og nikker. Jeg er så trøtt og forvirret, og faktisk på vei i seng, men før jeg kryper under dynen for å hvile meg litt, tenkte jeg å dele noen tanker omkring flyturen hjem i går. 

Vi er på vei hjem fra LA, vi går om bord i det gigantiske flyet, finner plassene våre, og setter oss ned. Jeg i midten, Dennis på høyreflanken, og en jente på venstre. Denne delen av flyet er nesten helt tom, og vi spotter en firesetersrad i midten, som vi har tenkt å innta like etter take off. Dennis flytter seg over for å «sikre seg» plassene, jeg blir sittende noen minutter til for å forsikre meg om at boardingen er completed. 

Det er da det skjer… Noe av det verste flere av oss nordmenn kan oppleve!

Jenten ved siden av meg sier nemlig hei til meg. «Hellloooo«, og jeg bare, wææææ… hva pokker skjer nå. Er hun nordmann? Kjenner jeg henne? Har jeg møtt henne før? HJELP! Hva er baktanken? HVORFOR POKKER SNAKKER DU TIL MEG, DIN FREAK?? Kan dere tro det? At man faktisk kan føle et såpass stort ubehag ved at fremmede mennesker sier hei til deg? Jeg tror dette er litt typisk for oss nordmenn, og jeg føler at vi er et relativt lukket folkeslag, og langt i fra så åpen og imøtekommende som dem fra mange andre land. Men selvom jeg ser på meg selv som utadvendt og hyggelig, er det ingenting som er innafor med sånn small talk og chit-chatting med fremmede mennesker etter altfor mange timer uten søvn. Det takler jeg bare ikke!

Jeg får stotret frem et «hellooo«, men så stopper det. Hun ser på meg og jeg ser på henne. Hun ser glad ut, jeg ser nok mest forskrekket ut, og jeg innser at jeg sitter 20 centimeter unna en som er keen på small talk på en 10 timers lang flytur.

Jeg føler et ekstremt ubehag, samtidig som at jeg blir enig med meg selv om å faktisk gjøre et tappert forsøk på å engasjere meg, men missy? Skal jeg engasjere meg i denne samtalen, så må du faktisk følge opp. Stille et spørsmål, og ikke overlate det til meg. Sant? Capiche? Er vi enig? Flott!  

Null respons… Hun ser på meg fremdeles med et spørrende blikk, som jeg blir fullstendig fanget i. Jeg har iPaden på fanget, men Yatzyen som jeg holder så flittig på med, er ikke nok til å avlede henne. Hun bare sitter der og glaner på meg og smiler. Bittelitt sjarmerende, men helt seriøst, woman! Spørsmål.. Nope… Nothing, så jeg bare, «alright, eh, soooo… Did you have fun in Los Angeles?»,  og hun bare, «yes, yes… And now I’m going to my home country. Egypt«. Jeg følger opp med «woow. Egypt??«, og slenger selvfølgelig inn et spørsmål om været. Vi nordmenn er vel de i hele Europa som snakker mest om været. SÅ tragisk, men så sant. Sikkert fordi vi har mye vær her til lands, men også fordi en god del av oss ikke duger til disse samtalene med ukjente mennesker. Været blir liksom det eneste vi kan snakke om som kan holde den pinlige stillheten utenfor rekkevidde.

VÆRET!

«So, how’s the weather in Egypt these days?» Seriøst, Kristin? Kan du ikke hoste opp noe bedre? NEI… Jeg er nordmann, jeg holder meg til været.

«Well, it’s cold there now. It’s winter» svarer den søte jenten fra Egypt, og jeg kommer med TIDENES dårligse oppfølging… «Really? Is it cold there now? I know all about cold weather. We Had to escape from the snow in Norway, to get sone sun and new energy…bla bla bla bla«. Hva faen er galt med deg, Kristin? SLUTT å snakke om det FØKKINGS været.

Neidaaa… Jeg klarer ikke slutte. Jeg MÅ snakke om været, eller komme meg til helsikens vekk derfra. Jeg takler ikke å være vitne til min egen samtale, og siden flyet er såpass tomt som det er, ser jeg redningen fra meg selv i setet på raden til høyre, hvor Dennis satt seg for noe som føles som en evighet siden. Jeg ønsker henne en strålende fin reise, og føler jeg flyr i slow motion til denne ledige raden, hvor jeg kun trenger å forholde meg til D-boy.

Jeg føler en innvendig lykke, jeg er fri…Fri fra pinlig stillhet, været, og en dødfødt samtale med en jeg aldri kommer til å snakke med noen gang igjen… Samtidig blir jeg sur på meg selv for at jeg ikke vil være sosial. Herregud så tåpelig i grunn… Her kunne jeg fått lære litt om egyptisk kultur og fått en ny venn, men neida. Jeg er fri, og lettelsen brer seg over meg som et varmt fleecepledd. Jeg skal nå bestille rødvin, se på film og forhåpentligvis få noen timer med søvn før jeg lander i London. 

Jeg skal absolutt ikke sette alle i samme bås, men jeg vil tørre å påstå at nordmenn er verdens minst imøtekommende folkeslag. Vi er etterkommere av einstøinger som nærmest bodde på hver sin fjelltopp, og vi har aldri helt stolt på folkene på nabofjelltoppene…

De aller færreste nordmenn sier hei til hverandre. Man ser ned i bakken, ikke på hverandre, og det eneste stedet hvor det faktisk er innafor å si hei til ukjente mennesker, er på sjøen eller på fjellet. Eller har vi sluttet med dette også? Det skulle i så fall ikke forundre meg, og forskning på personlige rom viser at nordeuropeere har lite til overs for tette nærvær med fremmede. Vi vil gjerne ha rundt en og en halv meter mellom oss selv og ukjente, og derfor deler vi nødig et kafébord med folk vi ikke kjenner. Det handler ikke om at vi er uhøflige, men heller at intimgrensene våre er viktige. Dette skal naturligvis respekteres, men når man har reist mye i verden, er det faktisk skikkelig trist å se de store forskjellene. 

Stort sett overalt hvor jeg har vært, blir man møtt med en vennlighet som jeg føler er ikke-eksisterende her i Norge. Folk sier hei til hverandre, folk smiler til hverandre, setter seg ned med hverandre på café for å slå av en prat. Folk blir kjent med hverandre, og skal jeg være helt ærlig, så virker dette ekstremt hyggelig. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, men disse menneskene har en eller annen link til meg i form av en venninnes venn eller kollega, en bloggleser, osv. De er aldri totalt fremmede mennesker, men det er de totalt fremmede jeg skulle ønske jeg faktisk hadde lyst til å slå av en prat med. Dessverre er jeg ikke sånn… Jeg setter ikke pris på small talk, men jeg er heller ikke den nordmannen som ser ned i bakken… Jeg er en mellomting som skal jobbe med å bli bedre. 

Hvordan er det med dere? Noen som kjenner seg igjen? 

 

SMASK

Annonse
Annonse

THE LAST HAWAII

God morgen, herligheter ♥

Vi kom oss hjem til slutt etter en flott tur uten dødsfall og forsinkelser, og vi fikk til og med noen timer på øyet underveis. Depresjonen dalte over oss da vi så snøen på bakken, men alt ble brått mye bedre da vi kom hjem til en nyvasket leilighet, stearinlys, varme rundstykker og deilig pålegg. Betty gjorde nemlig velkomsten helt magisk, og på toppen av det hele kunne jeg glede meg over velkomstgave og mange gode klemmer… Åh, det var jaggu ikke så altfor ille å komme hjem allikevel, men den frokosten Dennis og jeg koser oss med nå, kan liksom ikke måle seg med frokosten på Hawaii i solfylte omgivelser. 

Vi savner varmen begge to, men samtidig skal det bli godt å komme i gang med hverdagen, så da får vi heller kose oss med minnene og bildene vi kan se tilbake på. Her er den siste stemningsrapporten fra den magiske ferien vår…


FOR en reise ♥

Etter en oppkvikkende dusj, suser vi utover til den fine mammaen min for å utveksle gode samtaler og varme klemmer. Det skal bli så godt å se henne igjen, og vi gleder oss begge to.

Hva er deres planer for dagen da? Jeg skulle til å si «det er jo freeedaaag«, og spørrre dere om hvilke planer dere hadde for helgen, men det er jo mandag for pokker… Jaja.. Måtte uken gå fort. Heheheh!

LOVE YOU ALL 

Annonse