Annonse

HVOR POKKER GIKK DET GALT FOR DEG?

Hello Lovebugs ♥

Jeg fikk ikke tatt turen innom dere i går, dessverre. Fokus begynte på en oppkastrunde, så da ble alt annet enn blogg prioritert. Nå må han bare bli bedre, for det er ikke noe hyggelig når de stakkars små dyrene våre ikke har det bra.

Jeg begynte riktignok på en aldri så liten tekst i går, som er viktig for meg å videreformidle. Jeg vet at det finnes mange forferdelige mennesker der ute, men etter en titt innom kommentarfeltet på diverse blogger i går, fikk jeg hakeslepp. Når sant skal sies, så trenger ikke alle som blottlegger livet sitt på nett en form for sympati, for er det én ting flere av dem tilsynelatende ser ut til å klare å heve seg over, så er det all dritten som kommer fra små troll som gjemmer seg bak en dataskjerm. Dette skriver jeg fordi jeg blir så frustrert over at det faktisk er mulig å få seg selv til å sette seg ned bak tastaturet og koke sammen de slemmeste gloser. Jeg lurer så vanvittig mye på hva som egentlig går gjennom tankene til dere som rakker ned på andre mennesker, enten når det kommer til personlighet eller utseende.

Hvordan får man seg selv f.eks til å skrive: «Du er så jævlig. Hva faen tror du at du er egentlig?«, «Du oppnår ikke dette fordi du er flink. Du har bare vært heldig, du er ikke flink til en dritt!«, «Hahahah, dette er det dummeste jeg har lest. Herregud du er så fjern!», «Hahahaah, etter at du var så STYGG på TV må vi selvfølgelig få se en fin video av deg. Så klart er du finere her med redigering og sepiafilter», «Du er så TRAGISK»

Jeg har et behov for å nå ut til dere som hater og klager så jævlig på alt og alle, og et behov for å få vite hvorfor! Hvorfor? Hvordan? Hvordan klarer du å se deg selv i speilet hver dag, og vite at du er en person som bidrar til en kjipere hverdag for en gutt eller jente du ikke en gang kjenner? Hva gikk galt i oppdragelsen?

Disse kommentarene og tankene som består av klaging er en slags måte å få utløp for sinne på, noe som motarbeider stress og som får personen som klager til å føle seg bedre. Ved å bruke internett når man ut til mange mennesker samtidig, som igjen bidrar til en følelse av kontroll og makt over situasjonen, og ved å være anonym er det lettere å uttrykke aggresjon enn om man skulle ta konfrontasjonen face to face, siden man på en måte er beskyttet, MEN.. Hva er det som gjør at man kan la seg tillate å bli så ekstremt påvirket i negativ forstand? Jeg finner det ganske utrolig at meninger på bl.a en blogg kan bidra til hat og en betydelig dårligere dag for dem som leser, for det å lese er vel valgfritt, er det ikke? Det er dette jeg vanligvis skriver til dem som kommer med oppkast i kommentarfeltet.. Jeg hever meg over det, jeg bryr meg ikke, men jeg bryr meg nok til å oppfordre personen til å ikke lese, siden det tilsynelatende går stygt utover humør og dagsform. Det må da være så mye hyggeligere å ta seg en tur i parken og høre på fuglekvitter med en kopp kaffe i hånden, enn å oppsøke irritasjon som henger over deg i flere dager. 

Det er ikke alle som er like sterke og flinke til å heve seg over stygge kommenater og drittslenging, og for disse menneskene kan utfallet bli skikkelig stygt. Føles det godt for deg som kommer med oppgulp, å trykke ned andre mennesker? Er det sjalusi som er ute på luftetur?

Det er i veldig mange tilfeller sjalusi det handler om, som de aller færreste tør å innrømme. Man går kanskje rundt med en liten drøm om å ha et slikt liv som personen man f.eks leser om på bloggen har, men i stedet for å hylle vedkommende for sin suksess, rakker man ned på dem for å få seg selv til å føle seg bedre. Hva skjedde med det å være et medmenneske? Hva skjedde med det å unne andre mennesker gode ting her i livet? 

Dette tar meg videre til det å være glad på andres vegne! Det er en skikkelig god følelse, men jeg tror dessverre at det å være glad på andres vegne kan være vanskelig for mange. Hvis det går skikkelig dritt og ingenting ser ut til å gå din vei, kan det være vanskelig å bli genuint glad for dem rundt deg som oppnår noe bra her i livet. Kanskje har du droppet ut av skolen, du har en jobb du mistrives i, og ikke så mye penger på konto som du skulle ønske. Kanskje ble du nylig dumpet av kjæresten din, og så ser det kanskje ikke ut til at du får dratt av sted til det reisemålet du alltid har drømt om.. Da kan det være vanskelig når de rundt deg lykkes. Kanskje vennene dine kommer inn på drømmeutdanningen? Kanskje de har spennende jobber, og kanskje de stadig er på reisefot til nye spennende detinasjoner? Kanskje de lykkes i kjærleiken, og kanskje det står bra til økonomisk? Kontrasten kan virke stor, og man kan føle seg mislykket. 

Denne følelsen av å være mislykket kan nok ofte oppstå når bloggere, venner eller bekjente viser en polert hverdag, og et liv som minner mer som en dans på roser enn noe som har rot i den virkelige verden. Man blir nemlig stadig vekk møtt av et slikt bilde som kan virke urealistisk og ikke minst uoppnåelig, men igjen.. Menneskene bak har jo gjort noe riktig for å komme seg nettopp dit. De ønsker å formidle sin suksess til deg, men nyhetene om nye oppnåelser gjør deg langt fra så glad som du egentlig burde bli. Smilet ditt er falskt, du kjenner det knyter seg i magen, du blir sur og bitter, og du sliter med å bli glad på deres vegne. Hvorfor? Har ikke de rundt deg lykkes fordi de selv har jobbet iherdig for å nå et mål? Er ikke da deres fremgang velfortjent?

Jada, mye er falskt og mye er staget. Flere av dem prøver nok å fremstille hverdagen som mer perfekt enn det den egentlig er, men dette er vel opp til personene selv å bestemme, eller hva? Jeg heier absolutt ikke på dem som ikke viser livet slik det egentlig er, men det er da ingen grunn til å ikke vise respekt og aksept, er det vel? Hva så om man vil se ut som en barbie og fylle opp både lepper og boobs med plastik, er ikke dette egentlig helt ok så lenge personen bak selv synes det er pent? Hva så om man vil vise frem et strøkent hjem og biler i millionklassen, er ikke dette egentlig helt ok så lenge det får personen bak til å føle seg bedre? Gir dette oss som står på sidelinjen og ser på, rett til å baksnakke eller gå til angrep i form av kommentarer som aldri burde se dagens lys? 

Den som leter skal finne! Hva gjør du selv hvis livet ikke ser ut til å gå din vei? Setter du deg ned på en stol og drar luen godt nedover ørene? Stenger du alt ute for så å synes synd på deg selv? Er man deppa mister man energi, men hva gjør du egentlig for å få den tilbake? Det er faktisk kun opptil deg å lykkes eller ikke.. Joda, man kan bli møtt av visse hinder på veien, men kan ikke alle egentlig bli møtt av disse hinderne? Er ikke de rundt deg, om de så er venner eller mennesker du leser om på en blogg, i utgangspunktet vanlige mennesker som har klart å oppnå noe bra her i livet? Jo.. Da er vel muligheten godt tilrettelagt for deg også, eller hva? 

Om det er mye som virker svært mørkt for deg nå, er det viktig å tenke at det ikke vil være sånn for alltid, MEN.. Det går ikke over av seg selv. Drømmejobben serveres ikke på et sølvfat. Flybillettene til drømmedestinasjonen dukker ikke bare tilfeldig opp i postkassen. Det har de ikke gjort for de på den bloggen du leser, eller for de rundt deg heller, så slutt å rakk ned på andres suksess. Nå trenger du faktisk bare å lete opp de riktige hjelpemidlene for å komme deg opp fra den avgrunnen du føler du befinner deg i, for også du som sitter bak det tastaturet og gjemmer deg bak anonyme drittkommentarer fortjener å nå dine mål og lykkes. Også du som ikke klarer å være glad på andres vegne, fortjener å lykkes. Men for guds skyld, dette klarer du bedre ved å holde en stødig kurs og full fokus på deg selv, og ikke henge deg sånn opp i hva alle andre gjør. 

Les gjerne DETTE innlegget for en aldri så liten motivasjons-boost!

Kristin

Annonse