Annonse

MØKKAMANDAG

Fy fader, ass!

Mandager.. Jeg takler ikke mandager. Der hvor noen mener mandager er en ny start med blanke ark, er mandager for meg en evig påminnelse om alt jeg ikke fikk gjort før helgen. Det har nemlig hopet seg opp over uken som har gått, og ettersom problemet er vedvarende fra uke til uke, kommer jeg liksom aldri à jour. Hver eneste fredag sier jeg til meg selv at jeg i løpet av helgen skal komme i mål, sånn at jeg kan stå opp tidlig på mandag og starte uken på riktig vis. Med disse forpulte jævla hvite arkene and so on. Det skjer aldri.. 

Jeg er nemlig en typisk utsetter. Jeg utsetter alt, alltid. Og det er så forbanna irriterende. Når jeg da sier til meg selv på fredag at jeg ila. helgen skal ta meg av det jeg ikke fikk gjort gjennom uken, vet jeg egentlig innerst inne at det ikke kommer til å skje. Jeg har liksom to små personer som sitter på skuldrene mine. Den ene er fornuftig og prøver å guide meg inn på riktig spor, den oppmuntrer meg til å være strukturert, til å være organsiert og til å holde orden. Den andre lille mådderfåkkeren ler av meg, han ler av den snusfornuftige personen på den andre skulderen, og viser egentlig bare fingeren til oss begge to. «Yeah right, Kristin.. Du kan si til deg selv hundre ganger at du skal betale de regningene på søndag, svare på de e-postene, OG rydde den jævla leiligheten din, men både du og jeg vet at det aldri kommer til å skje«. Han har helt rett.. Hver forbanna gang har han rett, og jeg er så jæva lei. 

Når jeg går og legger meg stiller jeg alltid vekkerklokken på syv. Klokken syv må jeg opp, klokken syv vil jeg opp. Jeg har lyst til å stå opp tidlig for å få gjort mest mulig før klokken ni, og når jeg stiller vekkerklokken sier jeg alltid til meg selv at «i morgen, Kristin.. I morgen klarer du å stå opp klokken syv. Null stress. Du bare reiser deg opp fra sengen og står opp«. Vekkerklokken stilles deretter inn med en liten note to self: «KOM DEG OPP AV SENGEN DIN FORBANNA LATSABB», sånn at jeg skal få et lite ekstra push på morgenkvisten.. Når vekkerklokken ringer er den lille mådderfåkkeren tilbake igjen, og han sier at jeg bare kan bli liggende. At jeg kan slumre uten problem, for hvilken rolle spiller det egentlig. «Du skal jo bare opp på det stusselige hjemmekontoret ditt uansett, så hvem bryr seg om du kommer for sent eller ikke«.   

Han har jo egentlig helt rett. Jeg får ikke anmerkning om jeg kommer for sent!

I tidraget klarer jeg å slå opp øynene.. Etter TI timer i sengen! Det er så kvalmt.. Man trenger ikke ti timer med søvn hver natt!! Og så setter jeg håret opp i en dult, slenger på meg noe slafsete klær, tusler opp på kontoret mitt aka kjøkkenet, for så å fyre i gang kaffemaskinen. Og så sitter jeg bare her.. På kjøkkenet! Ufresh og jævlig og med et evig ønske om å være effektiv og strukturert. 

Jeg tar meg selv i å ved flere anledninger bare sitte og glo inn i datan uten å gjøre en dritt. Jeg ser at mailboksen fylles opp, men jeg gjør ikke noe med det. Jeg ser at klokken tikker og at det er på tide å få ut et blogginnlegg, men jeg gjør ikke noe med det. Jeg bare sitter der på stolen min og lengter desperat etter en drivkraft som jeg egentlig har. Den er bare ikke tilstedeværende ved altfor mange anledninger, for selvom jeg jobber knallhardt når jeg først er på en god steam, er det ikke godt nok. Jeg MÅ skjerpe meg! 

Det gjelder jo ikke bare jobb.. Det gjelder det å holde orden også. Jeg gidder bare ikke.. Jeg utsetter! Jeg utsetter det til i morgen, så til dagen etter, og deretter til to dager etter det. Jeg kan sitte å se oppvaskkummen fylle seg opp av skitne kopper og kar, og selvom jeg har oppvaskemaskin gidder jeg bare ikke å sette jævelskapet inn i maskinen. Hvorfor? Klærene flyter rundt om kring, tørkestavtivet med nyvasket tøy står fortsatt midt i gangen, og det på tross av at vasken ble tatt for to uker siden. 

Jeg blir så forbanna oppgitt, for den eneste som kan gjøre noe med dette er jo meg selv. Vi er flere i samme båt, er vi ikke? Sant vi er flere som utsetter? Som ikke gidder å løfte en finger selvom vi ser at det er høyst nødvendig? Please si JA, for dette er vel strengt tatt virkeligheten for mange av oss, eller hva?

Følelsen av å ikke duge til en dritt og ikke strekke til suger big time, men så må man også tillate seg selv å føle litt på det også. Man kan ikke være wonder woman 24/7, man kan ikke være 100% tilstede til enhver tid, og det er faktisk helt ok. Det er greit å ha det rotete.. Det er greit å ikke få ting gjort, så lenge det bare er for en periode. Min periode med bullshit er herved over, og nå må jeg bare komme meg opp fra den latskapsgropen jeg befinner meg i, komme meg opp og ut, og søke etter inspirasjon. Kanskje jeg skal begynne å gå turer i skog og mark? Jeg vet jo at bevegelse og frisk luft gjør underverker for kropp og sjel, og det kan jo være at kroppen min nå har kommet til et punkt hvor den trenger å bytte ut sofasliting mot litt mer bevegelse.. 

Åhåj.. 

Her ble det mye tekst.. Egentlig skulle jeg bare skrive «føkk deg, mandag».. Haha! Deilig å få ut litt tanker.. Jeg kjenner allerede nå at jeg er litt mer skjerpet. Takk for at dere gidder å høre på!

Kjærleik i massevis ♥

Annonse