Annonse

DET FARGELØSE MOTE-NORGE

God morgen, venner ♥

Først og fremst.. Tusen millioner takk for så mange herlige god bedring- ønsker, dere er best. Kan det seriøst være at dere har hjulpet meg på bedringens vei? Wæææ.. Er det sånn det føles? Bortsett fra at jeg ubehagelig nok har snudd helt opp-ned på døgnet ettersom jeg har sovet konstant de siste dagene, kan det virke som at antibiotikaen sakte men sikkert begynner å kicke inn. Nå kan jeg jo til og med drikke vann uten at tårene triller av smerte, så det må jo være et godt tegn, eller hva? Og i går kveld klarte jeg til og med å tvinge ned en most avocado.. Fremskritt sa du? I aller høyeste grad!

Det er ikke mye spennende å ta bilde av her i heimen, og nå på morgenkvisten fant jeg noe hysterisk vittig i bloggarkivet som jeg rett og slett bare blir nødt til å dele med dere.. Dette her tror jeg faktisk at dere kommer til å ha litt sansen for. 

Jeg har alltid sagt at en av fordelene ved å blogge er at man år etter år bygger opp en slags dagbok i form av bilder. Jeg kan fra de siste årene alltid finne ut hva jeg gjorde på en bestemt dag eller hvor jeg f.eks dro på sommerferie om jeg skulle glemme dette, og det er faktisk superhyggelig å kunne bla seg tilbake, måned for måned og se hva som foregikk både på papiret og visuelt. Bloggen min ble opprettet i 2009, men innleggene herfra er det nok veldig få av dere som husker.. Kanskje til og med ingen. Jeg hadde ikke mange lesere på den tiden, og da bloggen min ble mer lest i 2012, valgte jeg rett og slett å slette alt av blogginnhold fra jeg begynte for å liksom få en helt ny start. Det tror jeg var en god idé, for det innholdet i 09-10 var ikke akkurat noe å skryte av. Bildene ligger riktignok fortsatt lagret i et bildearkiv i bloggen som bare jeg kan se (heldigvis), og noen av disse bildene ønsker jeg å dele med dere, og folkens? Det er lov til å le.. HØYT! Hhahah!

La oss ta for oss disse outfitinnleggene mine, shall we? 

Blogg var nytt for meg, jeg hadde ingen snøring om verken posering eller omgivelser for å få til noen freshe bilder, og hvilket kamera jeg brukte hadde i hvert fall ingen ting å si. Jeg var ekstremt lite kritisk selvom jeg utrolig nok brukte lang tid på hvert blogginnlegg, men at kvaliteten var dårlig var helt sikkert. Det var som regel selvutløser det gikk i. Med blitz. Gjerne inne foran en hvit bakgrunn, i et prøverom, på hotellrom da jeg var på reise, eller der jeg fant en ledig spot. Det ble som regel tatt 1-10 bilder, og uansett hvor dårlige disse var ble ett av disse bildene valgt. Sånn var det liksom med den saken. Outfitpostene bestod av kun ett bilde, for hva var vel vitsen med detaljbilder og close ups? Ingen vits..

Alrigt.. Tid for latterkrampe!

Stilen min var til tider veldig voksen og det var ikke snakk om å ta i bruk farger. Jeg kjørte det safe med grått, sort og hvitt, og jeg ser faktisk ikke en eneste farge i noen av outfitpostene i 2009-2011. Trist! Tro det eller ei, så var jeg ekstremt opptatt av trender, jeg var livredd for å skille meg ut, i hvert fall siden jeg faktisk skulle legge ut bilder av meg selv på en blogg som var tigjengelig for alle, og selvom lesertallet var lavt var det viktig å tilpasse seg moten og være en del av saueflokken.

Min største inspirasjon var fargeløse Elin Kling.. På den tiden hvor hun kun hadde blogg hvor hun også delte noe av det personlige, og jeg husker hvor inderlig jeg studerte hennes antrekk bestående av jeans og hvite t-shirts, blazere og skinn. Sånn ville jeg også se ut, så jeg gjorde så godt jeg kunne og brukte hele lønnen min på klær som passet inn i motebildet. Kling var jo en trendsetter, men også hun hadde jo tatt det fra et sted, for sånn var det altså – fargeløst!

Som «blogger» måtte man jo komme med noe som var riktig på motefronten. Man burde shoppe på bestemte butikker, og hadde du ikke noe fra merker som f.eks Acne, nei da var det ikke vits i å ha blogg. Da jeg kjøpte mine første Acne Pistols var jeg så stolt at det holdt på å klikke for meg, og disse ble selvfølgelig vist ved så mange anledninger som mulig. Det var da jeg følte at jeg kunne kalle meg en ekte moteblogger, og i tillegg til de sjukt dårlige outfitinnleggene mine, var det selvfølgelig viktig å vise frem bilder fra catwalken, hvor de ulike designerne jeg ikke hadde peiling på hvem var viste frem sine kreasjoner. Jeg måtte jo vise at jeg var med på notene, for i mitt hode skulle jeg bli en skikkelig MOTEBLOGGER! Hahha, kjøss meg i ræva..

Plutselig gikk det et lys opp for meg.. Dette her var ikke meg, jeg var ikke den fargeløse jenten med en upersonlig stil. Neida, man trenger ikke å være en fargefest hver eneste dag for helsort kan f.eks være dødsrått. Jeg mener bare at det bør være rom for noe annet. Jeg var hun som var litt mer leken, hun som elsket farger og litt halvrare plagg, og det var det jeg ønsket å vise frem da jeg liksom fant meg selv og da lesertallet økte. Ikke bare hadde jeg lyst, det var også viktig, for sånn som motebildet var den gang og sånn som det er i dag, så ser jeg ikke at det lages et eneste rom for dem som ønsker å kjøre sin egen stil. 

Mote-Norge eller moteeliten her lands er et morsomt begrep. Det er en klan som kjenner de riktige folka, som selvfølgelig er venner, som er fargeløse og som er helt dønn identiske. De skiller seg ikke ut, men det er likevel dem som «bestemmer» hva som er hot og not! Er det rart at jenter får dårlig selvtillitt her til lands og finner det svært vanskelig å finne sin egen stil?? Jeg blir rett og slett bekymret for utviklingen, for i Norge er moten satt. Den skal være sånn og sånn. Du skal kombinere ditt med datt, og du skal for all del ikke bruke den til den. Skjønner dere hvor jeg vil hen? Hver sin smak, selvfølgelig.. Og med full respekt. Det er selvfølgelig ingenting i veien for å like det monotone, men jeg mener bare at det er viktig å skape rom for forskjellige stiler!

I dagens mote-Norge er det ingen som går mot strømmen, og alt jeg ser er en eneste stor saueflokk som jubler over hverandres evne til å kle seg likt. Helhvitt eller helbeige.. Applausen står i taket. Alle blogger og instagrammer og går på eventer, og alle gjør det på helt samme måte. Outfitbilder skytes best når man er på farten, med et lett vindkast i håret, og naturligvis med et morskt og alvorlig blikk. Man smiler ikke som en del av moteeliten, da er man kav alvorlig og det er jaggu ikke rart. Da tenker jeg spesielt på at man naturligvis må være aller først ute med kommende trender, og om det så er vinterens strikk midt på sommeren så skal disse selvfølgelig taes i bruk. Man kan jo ikke smile da vel.. Når man er iført alpakkaull mens temperaturen ute viser tretti varme. 

Tilbehøret skal koste.. Moten skal koste.. Joda, innimellom må man jo liksom score noen «menneskelige» poeng ved å hylle rimelige plagg fra H&M, men i utgangspunktet er det viktig kvalitet og design.. Man kan ikke være på toppen av moteeliten med mindre man har det «riktige» utstyret, sånn som jeg trodde for 5 år siden. Det har ikke forandret seg et gram, og jeg kjenner jeg blir deprimert av hele greien. Hvor er smilene? Hvor er fargene? Hvor er de glade elementene? Hvor er de som skiller seg ut? 

Etter mange reiser rundt om kring i verden er det ingen tvil om at Norge er det kjedeligste landet når det kommer til mote og nå også interiør. Jeg har ikke opplevd en mer monoton plass hvor hele befolkningen er mer eller mindre lik. Over alt i resten av verden ser man en helt annen selvsikkerhet blandt folk.. En selvsikkerhet som kommer tydelig frem i form av at man tør å velge sin egen stil og mote, og det virker ikke som at en stusselig moteelite får «bestemme» noe som helst over hva som er trendy. Det er noe av det jeg liker best ved det å reise og oppleve verden.. At man faktisk får sugd til seg inspirasjon til å gjøre ting annerledes! 

Jeg nevnte så vidt interiør over her, og la meg bare si litt om det også før jeg skal prøve å avslutte. Hva skjedde egentlig med interiøret? Plutselig var hver forbanna interiørbruker på Instagram på lik linje som hver motebruker identiske. Rustikk tre, marmor, beige toner, hvitt og sort. Minimalistisk. Punktum! En trend fløy innover landet vårt, og vips så var tusenvis av hjem helt forbanna like. Man blir jo sjokkert om man ser en GUL sitron på et bilde av detaljer fra et kjøkken, for litt knæsje farger her og der er jo tilsynelatende livsfarlig.Til og med barnerom blir innredet i disse fargetonene for at det ikke skal krasje med resten, og når jeg ser slikt får jeg hakeslepp. La nå barna få kose seg på rom i fargerike omgivelser.

Også jeg ble påvirket av det jeg så, for joda.. Mange av elementene er rålekre – Det skal jeg ikke legge skjul på, men jeg kjenner depresjonen sniker seg innpå meg sterkere og sterkere hvor hver gang jeg blar meg gjennom news feeden på Instagram. Det er faktisk NULL inspo å hente.. Med mindre man vil søke medlemsskap hos saueflokken, selvfølgelig. 

Jeg ønsker ikke å være en del av den, jeg nekter.. Og det prøver jeg å gjøre klart og tydelig på både blogg og instagram. Jeg vil gå mot strømmen. Jeg vil vise alle jenter og gutter der ute at det er ok å kjøre sitt eget løp og gå med akkurat det man har lyst til. Uansett om det er «trendy» eller ikke, og uansett hvor gammel man er.. Stilen min blir ofte karakterisert som noe barnslig, og det er helt ok.. Men finnes det virkelig en øvrig aldersgrense for å ta i bruk fargerike og litt crazy elementer? Hvem har i såfall bestemt dette?

Saueflokken inspirerer meg faktisk til å gjøre ting enda mer unikt og enda mer ekstremt, og det første jeg skal gjøre når jeg er frisk er å bringe frem en eksplosjon av farger i leiligheteten. Selvom vi skulle gjøre den mer unisex var det da ingen grunn til å ta bort omtrent alle de fargerike elementene, og Dennis er helt enig. I USA fant vi et sinnsykt maleri på Venice Beach med en fargeskala som gjør deg glad, og dette skal få hedersplass i stuen. I tillegg kommer kolleksjonen min også til å bli enda mer ekstrem.. Helt crazy, faktisk.. Jeg har jo hele tiden sagt at jeg vil lage noe til dem som vil skille seg ut, og det skal jeg ta enda mer på alvor.

Jeg merker at jeg ikke trives i en fargeløs hverdag, for farger gjør faktisk ekstremt mye med humøret. Den fargeløse moteeliten burde virkelig prøve å slenge inn en farge eller to, da hadde vi kanskje sett et og annet smil innimellom morskheten og alvorlige blikk. 

Phuu.. Det der var godt! 

Nå skal jeg prøve å ta meg en etterlengtet kopp kaffe og kanskje bevege skrotten fra sengen og opp i sofaen. Jeg får jo liggesår snart, og dette rommet begynner å bli ekstremt lite inspirerende. Haha!

Nyt dagen, fininger ♥ Måtte den bli sprudlende og fargerik!

Annonse