Annonse

GIVE AWAY

//I samarbeid med Daniel Franck

Heisann skjønnaser ♥

Denne søndagen går med til sofakos og serier på Netflix, og nå venter vi på at deilig indisk skal bli levert på døren. I dag holder vi oss innendørs, og vi har faktisk ingen planer om å forlate sofakroken hvor vi chiller max iført myke søndagsklær. Perfekt!

Jeg tenkte det var på tide med en liten give away, og i dag har jeg lyst til å dele ut så mange som 20 rådigge luer fra Daniel Franck! Den finnes i både rosa og blå, og alt dere trenger å gjøre for å delta i konkurransen er følgende:

♥ Følge Daniel Franck på Instagram HER
♥ Skrive ønsket farge på lue her i kommentarfeltet på bloggen

Jiippiiiii!

Dette her er så gøy, og spesielt gøy er det når sjansene for å vinne er såpass store. Det gjør meg glad, og de 20 heldige vinnerne annonseres på onsdag! Frem til da kan dere glede dere over høstsalget til Daniel Franck, hvor dere kan finne flere deilige godbiter til sterkt reduserte priser. HURRA!

Alright.. Bort med macen og tilbake til mannens armkrok. Nyt kvelden, vakre venner! Håper den blir avslappende og fin ♥

KJØSS

Annonse
Annonse

THE HAPPY 90’S

Neimen good morning og god søndag ♥

Jeg forsvant visst et lite øyeblikk i går, og det tror jeg hadde en del med fredagens julebord å gjøre. Fy fader for en kveld! Det der var så vanvittig gøy, og jeg tror ikke vi var hjemme før nærmere halv seks på morgenkvisten, etter nach hos min kusine og hennes mann. Jada, vi burde gått hjem i stedet for på nach, for gårsdagen gikk med til noe så spennende som å sove. Vi var helt ferdige begge to, men heldigvis klarte vi å skvise inn en liten lunsj på Rust sammen med de fine vennene våre Morten, Caspar, Thine, Thomas, og deres lille bebis. Superhyggelig stund i godt selskap før vi krasjet i koma på sofaen.. 

På en søndag hvor man ikke er klein, er det ingen ting som er kjekkere enn å skrive lange tekster til dere, og nå tenkte jeg å ta dere med på en aldri så liten memory lane. 

Jeg har ved noen anledninger gjennom disse årene som blogger brakt barndomsminner på banen, og nå følte jeg virkelig at det var på høy tid å skravle litt om det deilige forrige årtusen. Da Dennis og jeg handlet inn litt snacks til kvelden i går, kom vi nemlig over noen bøker med titlene «Barndommens godteri» og «90-tallets barndom«, og det var ingen tvil hos noen av oss – disse bøkene skulle bli med hjem!! Nå koser jeg meg gløgg mens jeg blar meg gjennom glade sider fullspekket med gode minner, og at «alt var mye bedre før»? OM da.. I aller høyeste grad!

Da 80-tallet ble til 90-tallet var jeg 4 år, så mesteparten av barndommen foregikk på det glade 90-tall. Levis 501, Fruit of The Loom, boyband, Helene og Gutta, Baywatch, TL klubben, Pokémon, Pog, Tamagotchi, furumøbler, plakater, Topp, platåsko, brytningspanel, kindereggfigurer, Playmo, Polly Pocket, Barbie, My Little Pony, glansbilder, frimerker, såper, Frida med hjertet i hånden, akebrett, Midt i Smørøyet, Brødrene Dahl, klinkekuler, Beverly Hills, Tom & Jerry, Ave Ventura, Spice Girls, Fucking Åmål. Absolute Music 15, hoppe strikk, paradis, knappebukser, tights, Russel Athletic, Buffalo-sko, settekasser, Umbro, Bugg, Stupedama, salte ufo og kremtopper.. The list goes on and on, og var man barn på 90-tallet kjenner man klart og tydelig igjen alle stikkordene over her.

Gud så deilig det var å vokse opp på 80- og 90-tallet. Det var bekymringsfritt så lenge man klarte å grine seg til en 501 bukse fra Levi’s når man var kommet et stykke ut på barneskolen. Denne modellen var et soleklart must, og hadde man ikke Levi’s kunne man ikke kalle seg blant de kule. Levi’s var så forbanna stilig, og kombinerte du jeansen med en svær Umbro eller Fruit of the Loom genser var du søren så trendy. Knappebukser fra Adidas var også sjukt fett, og da knappet man selvfølgelig opp den nederste knappen på buksebeinet, slik at buksen fikk litt sleng og at den kunne ligge utover platåskoene som man selvfølgelig kombinerte den med. Haha, tenk på det, folkens.. En sportsbukse med knapper, platåsko og en altfor stor genser med Umbro-logo?? Hvordan i alle dager kunne det være en kul kombo?? Alle var like, alle gikk kledd sånn, både guttene og jentene, men guttene droppet platåskoene selvfølgelig, og gjerne til fordel for noen kule airwalk-sko. Før man ble «voksen» nok for Levi’s var det tights som gjaldt. Tights i alle slags farger og mønstre, som også ble kombinert med en gigantisk overdel. 

Når man nærmet seg tenåring var det på tide å bli litt mer girly, og da var det bar mage som gjaldt. Bar mage, Sefa-bukser, slengbukser fra Toba&Co, stroppesingletter og Buffalo-sko. Buffalo-sko gjorde deg til motedronningen over alle motedronninger, og med hårmascara, en ryggsekk som gikk skrått over brystet, og leggvarmere var du så kul at du var garantert venner. Pogspilling fra barneskolen ble byttet ut med flørting med gutta, og leker som bl.a «kyss, klapp og klem» var en stor hit på klassefest. Sammen med dansekonkuranse, selvfølgelig. Det var alltid stemning for dansekonk, og bursdagsbarnet var som regel dommeren mens låter fra Aqua eller Spice Girls ble spilt på full guffe. Innimellom slaga måtte du seff sjekke at alt stod bra til med Tamagotchien som lå i lommen på jakken i gangen. Det lille datadyret trengte både mat, lek og bleieskift, og hvis ikke døde den, og de gangene den døde føltes det som verdens undergang. 

Før man ble en kulis med Buffalo-sko, hårmascara, datadyr og plakater over hele rommet, var det andre ting som stod i fokus. Man var yngre, man var barn, og iPader, smartphones og FIFA var byttet ut med glansbilder, Barbie, Playmo og Polly Pocket, og selvfølgelig uteleker som paradis, boksen går, tikken og ring på spring. Det var tider det, og hvis man ikke ville leke alene la man ut på tokt for å finne noen å leke med. Det var ikke bare å sende en SMS til nabojenten med spørsmålet om å møtes, man gikk fra dør til dør og ringte på, for så å spørre om barna i huset ville komme ut og leke. Man kunne gå langt av sted for å finne lekekamerater, og hvis foreldrene som åpnet døren måtte meddele at barna i huset var opptatt med f.eks middagen, var det bare til å fortsette på sin lange vandring, med et mission om å finne noen som ville være med på moroen.

Er dette noe dagens barn gjør fremdeles? Det har jeg nemlig ganske store vanskeligheter med å forstå, for det er jo egentlig litt spesielt å finne lekekamerater på den måten, samtidig som det er noe fryktløst og sjarmerende over hele greien. Alle barna lekte med hverandre, det var liksom ikke snakk om å holde noen utenfor på den tiden, alle fikk lov til å bli med, og sånn jeg husker det, så var 90-tallet en tid for ekstremt lite mobbing. Det var fint!

Da man hadde kommet et godt stykke ut på barneskolen var det enkelte som fikk Nintendo. En svær, grå boks hvor man kunne spille Mario Bros. og det var det kuleste spillet i hele verden. Man kunne ikke save spillet, og man kunne ikke gå bakover. Hadde man gått for langt var det ingen vei tilbake, for her gikk man bortover langs TV-skjermen for å komme seg helt til Bowseren som holdt prinsessen fanget. Det var så forbanna gøy, og et godt alternativ til lek da man hadde blitt litt for gamme for Playmo og Polly Pocket. 

Åh.. Polly Pocket var LIVET! Bittesmå figurer som bodde i bittesmå hus, og her hadde man muligheten til å bygge en hel by av små hus. Playmo var også dødskult, og jeg glemmer aldri da jeg fikk det store herskapshuset i den ROSA serien til jul. Playmo hadde nemlig en blå serie til gutta og en rosa serie til oss jentene, og denne rosa serien var gammeldags og supernydelig. Jeg var så stolt over det store Playmohuset mitt, og jeg likte best å leke alene. Fantastien var helt rå i min barndom, og jeg kunne sitte i timesvis og leve meg inn i Playmo- eller Barbieverden, og ha the time of my life.

Lørdagene var best, for da kunne jeg leke hele dagen frem til mamma og jeg skulle på butikken for å kjøpe lørdagsgodt som skulle nytes til det deilige Barne-TV.. Jeg elsket disse stundene på butikken med mamma, og snopet som ble med hjem var så mye bedre enn snopet nå til dags. Bugg, seigemenn, non stop, kinderegg, og annet plukk-selv-godt havnet rett i handlekurven. En trepakning med kinderegg var et must hver lørdag, for inni ett av eggene skjulte der seg en figur man kunne samle på. Disse figurene var så ubeskrivelig fine, og jeg jobbet iherdig for å få alle som hørte til i de ulike seriene. Husker dere dem? Skilpaddene, løvene, froskene, pingvinene og flodhestene? Ååååå som jeg smiler av tanken, og når man hadde lekt seg ferdig med disse små herlighetene havnet de selvfølgelig rett inn i settekassen på veggen, som naturligvis var laget av furu. Furu, dere.. Guuud så mye furu som fantes på 90-tallet. Hahahah!

På lørdagene kjøpte vi i tillegg til snopet litt sukkerfri tyggis med navn SorBits. Åh.. Husker dere SorBits? Tyggis hvor én og én bit var pakket in i eget papir? Yummy.. Den tyggisen var så digg selvom den var sukkerfri, og perfekt når man var tom for snopet og måtte ty til nødløsninger ved ekstremt sukkersug. Alle barn har nemlig til enhver tid vært på jakt etter sukker, og da jeg var barn spilte det ingen rolle om det ikke var godteri man fikk fatt i når sukkersuget meldte sin ankomst. Man skulle bare ha sukker, og kreativiteten bak det såkalte krisegodiset ville ingen ende ta. Hvem av oss som vokste opp på 90-tallet har vel ikke slurpet i seg krisegodis som f.eks eggedosis? Haha, fysj og fy så ekkelt når jeg tenker på hva som egentlig var ingrediensene, men på den tiden funket det som pokker på dager med søtsug. Kakepynt som gjemte seg i bakeskapet til mor funket også som nødløsning, og da var det julaften og bursdag hvis man fant kakepynt som gelétopper og kakedryss. Kokesjokolade kunne også funke, sukkerbiter var alltid en hit, og hvis man var skikkelig fysen på noe yummy og skapet var tomt, var rosiner den siste utveien. 

Før man var stor nok for CD-spiller fikk man servert musikkhits på kasett. Kassett var rått, selvom man ikke kunne skippe til neste sang. Da måtte man spole, og du var garantert å aldri treffe dønn på den sangen du ville høre. Akkurat den biten var litt kjip, men kassett var likevel kult. De tomme kassettene rocket. De kasettene man kunne spille inn på, og jeg husker hvor mye jeg stresset for å få de kule låtene på radioen over på kassetten for å liksom lage min egen mix tape av kule låter. Da gjaldt det å holde helt kjeft, hvis ikke ble stemmen din spilt inn sammen med låten, men noen ganger lekte jeg programleder, og presenterte låtene som skulle spilles inn. Dette gjorde jeg på liksom-engelsk. Engelsk var jo dødskult, men siden jeg ikke kunne språket laget jeg mine egne ord som hørtes mer ut som arabisk. «sha shnise la doubescoo, malasham», jaddaaaa.. Haha!

Så var det tid for CD-spiller, og den fikk jeg til bursdagen av mamma. En gigantisk sak som fikk plass på den gule kommoden på rommet mitt, og CD-ene jeg hørte på var alt jeg kunne få fatt i av Absolute Music samlingen og selvfølgelig Spice Girls. Spice Girls var så sjukt fett, og jeg gikk rundt med en drøm om å være en av de superkule jentene. Det tror jeg alle andre jenter gjorde på den tiden, og Spice Girls passer fortsatt ekstremt bra på vors med jentene. «Wannabe» er en soleklar favoritt, og den danser jeg meg ihjel av hver eneste gang jeg hører den. Åh! 

Kjære vene så mange deilige minner jeg har fra barndommen, og da spesielt 90-tallet. Dette var et fabelaktig tiår, og jeg er så takknemlig over å ha opplevd å være barn i en tid hvor alt annet enn iPader og andre elektroniske duppedingser er i fokus. Jeg er overbevist om at 80- og 90-tallets barn setter mer pris på ting. Vi måtte være tålmodige, vi måtte spare penger til det vi ønsket oss, vi fikk bare snop én gang i uken, og var tvunget til å bruke både kropp og fantasi i lek. Man satt pris på de små tingene som bl.a figurene i kindereggene, og hadde man gitt en slik figur til dagens 9-åring kan jeg nesten garantere at den hadde gått i søppelbøtten med det samme. Vi fikk ikke alt vi pekte på, og hvis vi først fikk noe vi virkelig hadde ønsket oss, om det så var klær eller leker, ble det godt brukt. Man hadde ikke en gigantisk garderobe, og de aller fleste av oss fikk kun én Levi’s bukse (hvis vi i det hele tatt fikk en) når den var det kuleste man kunne gå med.

Den ene buksen ble brukt omtrent hver dag, rett og slett fordi man var så forbanna stolt. Det var ikke mer som skulle til, og vi ble ikke lei av de samme klærene og lekene på samme måte som nå. Noe av det gøyeste og mest spennende man kunne vente på var fremkallingen av bildene våre foreldre hadde knipset i barneselskapet. Digitale kameraer hvor man kunne se bildene med det samme var ikke et tema, så uten å la den lange ventetiden bli et irritasjonsmoment, fokuserte vi heller på hvor gøy det var å se de 15 bildene en uke senere. De 15 bildene man deretter limte inn i album, og som man så på både titt og ofte hvis man ønsket å bli underholdt. Jeg hadde også en sær interesse for lekebladene som ble sendt ut fra lekebutikkene. De kom i posten noen ganger i måneden, og jeg husker så godt at jeg elsket å bla meg gjennom disse bladene som lå i en stabel ved sengen. Jeg drømte meg bort og fantasterte om alle lekene som jeg så inderlig ønsket meg til jul eller bursdag, og de lekene jeg ønsket meg mest fikk en tykk running rundt seg med blyant. Noe så simpelt kunne underholde meg i flere timer, sammen med fotografiene, og gir man et innrammet bilde til et lite barn i dag, kommer de aller fleste av dem til å dra fingeren over glasset for å prøve å bla seg til det neste bildet. Er det ikke sprøtt? 

Selvom det er mye i 2014 som er hundre ganger bedre enn i 1994, er det er ingen tvil om at man har fått med seg noen av de aller beste minnene og ikke minst verdiene om man er barn av det glade 90-tallet. Vi snakker en helt annen respekt for både mennesker og ting, en tålmodighet av de sjeldne, en større glede over lite, og en evne til å sette større pris på både ting, opplevelser, og de rundt deg. At vi så litt pussig ut i knappebuksene og de store gensrene får så være, men at vi hadde en forbanna fin oppvekst er i hvert falll sikkert. 

Lenge leve 90-tallet, eller hva? Del gjerne deres beste minner fra the happy 90’s her i kommentarfeltet ♥

SMASK

Annonse