Annonse

MINDRE SNAKK – MINDRE FOKUS!

//Lokal tid: 10.01

Happy Saturday, superstars!

Når vi er på reise, er det én ting som står i fokus, og det er mat, haha. Vi er begge to fan av å prøve nye matretter, og smake på alt det deilige vi kommer over – det er ingen tvil om at god mat gjør både humøret og livet bedre.

Jeg synes virkelig synd på dem som har et ekstremt anstrengt forhold til mat, for god og spennende mat beriker faktisk livet på veldig mange måter. Og nei, nå mener jeg ikke at man skal være åpen for feite burgere og grisete fries, men det er jo så mye mer fantastiske retter å velge mellom der ute, foruten salat. Jeg ser det fremdeles så altfor ofte, at de grønne bladene går i første rekke, og dette på grunn av kalorimengde, og ikke fordi smaksløkene skriker etter en grønn symfoni. Det er så nitrist, men nok om det.. Det snakkes fremdeles så altfor mye om kropp og mat og mat og kropp, og nå må vel hele dette temaet snart legges dødt. Jo mindre snakk, dess mindre fokus, eller hva? 

Vi er i hvert fall på plass i San Diego. Min favoritt-location i California, og jeg har gledet meg så vanvittig til å vise San Diego til Dennis. Gårsdagen gikk med til litt vandring i Gaslamp Quarter, samt en god middag bestående av sprudlende og annerledes tapas på Cafe21. Denne restauranten kan anbefales på det varmeste, og her har de i tillegg til å skape magi på kjøkkenet, også spesialisert seg på sangria. LIVET, haha!

Åh 

Det er så deilig her, og jeg kan nesten ikke vente til å komme på plass på Pacific Beach. Der er jeg i himmelen, skal jeg fortelle dere.. Gleder meg til å vise dere mer av San Diego!

Hva står på planen i kveld da? Skal dere ut og danse? 

Og sånn helt på tampen, vakre venner.. I morgen er det aller siste sjanse for å nominere til Vixen Blog Awards, og jeg blir sååååå lykkelig om dere vil nominere meg i den eller de kategoriene dere mener jeg fortjener å vinne. Nominer meg HER, da blir jeg GLAD!!!

Klem i fleng 

Annonse
Annonse

BURDE HAN FORSTÅ?

//Lokal tid: 22.42

Mine fine, god morgen 

I går fikk jeg et aldri så lite tilbakefall, om jeg kan si det sånn. Det mentale sammenbruddet jeg opplevde like før vi dro, gikk relativt hardt inn på meg, men jeg prøvde å få hele affæren til å forsvinne like fort som den oppstod. Jeg har en tendens til å være kjapt ute med å vifte bort stressmomenter og problemer generelt, noe som muligens gjør at det som faktisk plager meg graver seg enda dypere.

Jeg støtte i går kveld altså på et lite hinder. Jeg ble absolutt ikke slått i veggen like kraftig som før vi dro på tur, men hinderet rakk meg til knærene og var rimelig painful. Tårene sprutet, og jeg hylgrein som en liten drittunge som nettopp hadde mistet gassballongen sin, men det hele var over på cirka ti minutter. Ti minutter går bra, man blir bare litt satt ut av hele opplegget. No biggie!

Etter den latterlige seansen (som jeg forøvrig mener at vi bare skal le høyt av) gikk jeg og la meg, og ble liggende i sengen med Candy Crush. Det var ikke noe annet jeg klarte å bry meg om, og hver gang Dennis spurte om det gikk bra med meg, sa jeg at det gikk fint.

Typisk oss jenter, eller hva? I hvert fall noen av oss – å si at det går fint når det egentlig ikke går så fint likevel. Alt jeg ønsket, var jo egentlig at han skulle droppe alt han hadde i hendene for å gi meg sin fulle oppmerksomhet, men han fortsatte med sitt. Jeg sa jo tross alt at alt var greit, alle de hundredeognitti gangene han spurte, og så var han jo en superduper støttespiller i de ti minuttene da det hele pågikk.

Jeg sovnet fort.. Candy Crush har jo den effekten på folk, men jeg våknet noen timer senere. Da satt Dennis fortsatt våken og koste seg med spill og en øl. Jeg klikket. Jeg ble så rasende at dere aner ikke, for da mente jeg at han var verdens kjipeste kjæreste, som faktisk ikke hadde lagt sine ting til side, for å leke psykolog for meg.

Er det ikke helt patetisk? I dag har jeg vært pinlig berørt over oppførselen min, for det er faktisk ikke ok at våre kjære menn skal leke detektiv, og lukte seg frem til at noe egentlig ikke er greit, selvom man uttrykker noe helt annet.

Jeg vet at vi er flere jenter som innimellom inntar denne pallplasseringen i NM i idioti.. Vi later som at ting er ok når det ikke er det. Vi later som at vi absolutt ikke ønsker noe særbehandling, selvom vi innerst inne vil ha det. Sløkket? Så forbanna sløkket! Er det rart at mannfolk blir forvirret?

Burde de forstå, eller er det vi som er urimelig? Hvor går egentlig grensen? 

Nå skal vi ta kvelden etter en deilig ettermiddag og kveld i San Diego. Vi har det jo helt fantastisk på denne reisen, og skal nyte de siste elleve dagene til det fulle. Måtte denne måneden aldri ta slutt, haha!

Har dere det fint der hjemme, vakre venner? Jeg liker dere så godt, hihi! ♥ ♥ ♥

Annonse