Annonse

EKSPONERING AV BARN PÅ NETT!

God morgen, mine fine ♥

Jon har det bra.. HALLELUJA for en lettelse. Operasjonen var vellykket, så nå gjenstår det bare at maskineriet fungerer som det skal.. Det verste er over, og vi kan puste lettet ut. 

Jeg har lenge tenkt på å få gang på debatten rundt eksponering av barn på nett. Dette er et viktig tema som jeg føler får for lite oppmerksomhet, og jeg har noen spørsmål jeg ønsker at vi i fellesskap kan drøfte og finne svar på.

Det er jo ingen tvil om at sosiale medier har blitt hverdagskost for de aller fleste.. Vi er mer online enn noen gang tidligere, og vi deler det som deles kan. Stolte foreldre viser frem sine barn i mange ulike settinger, og vi blir ikke lenger sjokkert om vi ser at smårollinger deles på sosiale medier. 

Men hvor går egentlig grensen? 

Jeg er i en posisjon hvor jeg egentlig ikke kan uttale meg – jeg har ikke barn, men jeg klarer dermed å registrere hvor mange foreldre som meget tydelig går rundt med skylapper, og som rett og slett befinner seg i en liten boble, hvor alt er rosenrødt. De deler uten å tenke konsekvenser, men hey.. Who can blame them? Finnes det egentlg noen som er mer stolt enn nybakte foreldre? Selvfølgelig ønsker de å vise frem sine arvinger. 

Hva ville jeg egentlig gjort, er et spørsmål jeg ofte stiller meg selv når jeg ser smårollinger florere på nett. Ville jeg vært komfortabel med å vise bilder av et lite barn på blogg, eller på andre kanaler? Et barn som ikke under noen som helst omstendighet er i stand til å ta stilling til om slik publisering er innafor eller ikke? For man publiserer uten samtykke, og selvom man som forelder kan ta en viss stilling til hva som er greit og ikke, kan man ikke vite om barna faktisk vil sette pris på å bli eksponert på denne måten, når barna blir eldre. 

Hva med dette bildet under her? Dette bildet av meg som liten, er både uskyldig og koselig, men burde det vært forbeholdt familie? 

Er det kult om du som 13-åring, finner et hav av bilder av deg som liten på nett? Er det kult om klassekameratene kommer bort med barnebilder av deg de har funnet på nett, hvor du er litt pjusk og småsjuk, eller i verste fall naken? Eller hvor du rett og slett ser helt forferdelig ut, siden dine foreldre mest sannsynlig ikke var i stand til å bedømme om du var fin eller ikke, siden de selvfølgelig syntes du var verdens fineste, nydeligste og vakreste barn? Det vil vel ikke akkurat forenkle mobbingen i hverdagen. 

Jeg har sett barn bli kledd opp i de merkligste kreasjoner, for så å bli publisert på sosiale medier. Hadde jeg funnet slike bilder av meg selv i voksen alder, hadde jeg blitt meget forundret over min mor, og hennes evne til å bedømme hva som faktisk ville være det beste for meg, når jeg var gammel nok til å forstå omfanget. 

Jeg vet i hvert fall at det i bildeskuffen til mamsen, ligger et hav av bilder som jeg som tenåring, aldri hadde ønsket at noen andre skulle se. Nå som voksen, er jeg ikke akkurat den som er redd for å by på meg selv, og jeg bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut eller fremstår i sosale medier, men det er tiden før jeg ble voksen jeg tenker på.. Tiden hvor jeg var usikker og flau – hvor den minste ting kunne få kinnene til å bli ildrøde som et resultat av en intens pinlig berørelse, og jeg tør ikke tenke på hvordan tiden som ungdom ville vært om vi på den tiden hadde smarttelefoner og sosiale medier.  

Det som er det mest skremmende med bilder av barn i sosiale medier, er jo at vi ikke har sjans til å vite hvem som faktisk sitter å titter på disse bildene. I de fleste tilfellene er det nok harmløse mennesker som smiler i det de scroller seg forbi en liten luring av en unge, men så har du dem du absolutt ikke ønsker skal finne underholdning i bildene av dine barn. Verden er sjuk, det vet vi alle.. Og verden huser en gjeng sjuke mennesker. Sjuke mennekser som på overflaten virker så snill og hyggelig, men som bak lukkede dører viser en helt annen side av seg selv. 

Se bare på tragedien i Tromsø.. Hvor en barnehageansatt (!!!!) har forgrepet seg på så mange som 15 barn. FEMTEN!!! Og når det kommer frem i Aftenposten at verken styreren eller andre ansatte i barnehagen hadde noen mistanke om at kollegaen over flere år forgrep seg på minst 15 barn i barnehagen, forstår man at man aldri kan vite hvor sjuke mennesker kan være. Mennesker som fremstår som alle tiders, kan bære på de verste hemmelighetene! 

Videre leser man i Aftenposten at 30-åringen i retten har innrømmet å ha forgrepet seg på 15 av de 17 barna som er omfattet av tiltalen. Handlingene spenner fra gjentatt seksuell omgang til fotografering i seksualiserte situasjoner. 

Det er umulig å begripe hvordan en voksen kan påføre uskyldige barn noe såpass grusomt, men dette er jo dessverre nok et tydelig bevis på hva enkelte mennesker er i stand til. Senest i mars ble et nettverk av pedofile avslørt av egen overgrepsfilm, hvor fem voksne nordmenn ble tiltalt for en rekke seksuelle overgrep, samt for produksjon og distribusjon av overgrepsfilmer og -bilder. Overgrepssaken blir karakterisert som en av de groveste i norsk rettshistorie! Skjønner dere hvilke psykopater som faktisk sitter bak de ulike dataskjermene rundt om kring? Ønsker man som mor eller far, at voksne mennesker tenner på bildene av barna dine som løper rundt på stranden iført en bitteliten badebukse? 

Hva ville jeg gjort? 

Hadde Dennis og jeg blitt foreldre mens jeg fremdeles hadde en blogg, hadde jeg nok ikke klart å holde meg unna publisering av bilder av vårt splitter nye familiemedlem. Som blogger deler man jo glimt fra hverdagen, og når man får barn, blir jo barna en viktig del av nettopp hverdagen. Livet ville blitt forandret, og det ville vært så feil å ikke kunne dokumentere denne forandringen i form av blinkskudd og gulkorn fra barnemunn, samtidig som jeg ville følt en ubehagelig usikkerhet rundt hvem som faktisk syntes at disse babybildene var ekstra hyggelige. 

Man skal jo heller ikke måtte la være å vise frem sine nye verdensborgere, bare fordi enkelte er sjuke, men hvor går egentlig grensen? Hvor hyppig bør man poste bilder av barn? Og når man sier at barna i treårsalderen elsker å bli tatt bilder av, og at de synes det er helt supert å se deg selv på internett, kan man helt ærlig mene at denne uttalelsen legitimerer publiseringen? Kan et barn på tre år, være i stand til å vite omfaget? Jeg tror ikke det.. 

Noen bilder er selvfølgelig helt ok å poste – uskyldige, koselige bilder, men hvor bør grensen gå? Ville man som voksen publisert bilder av seg selv hver dag iført en liten truse og bar overkropp? Eller bilder av seg selv som pjusk og syk, med rennende neste og snørr på vill flukt? Mitt svar er nei.. Jeg ville aldri vist meg selv frem på denne måten, så hvorfor gjøre det mot barna? 

Er det virkelig ok å utsette sine uskyldige barn for en slik eksponering? 

Kjør debatt!

Annonse