Annonse

DET GJØR SÅ INNMARI VONDT

Jeg har ikke ord…

Vi tok nettopp imot en båt her på Lesvos, og i denne båten var det mange svært utslitte mennesker. De var iskalde og redde, og flere av dem hadde ikke på seg jakke. Flere av dem gråt, både barn og voksne var helt fortvilet.

En ung mann var iført en kortermet skjorte, en eldre dame hadde på seg en tynn genser og et langt skjørt, og en gammel mann på rundt 80 år, kom i land uten sko og sokker. Han var så kald, han skalv og var fullstendig nedbrutt, og hadde i tillegg tatt med seg alle sine eiendeler i to store poser, knytt sammen med sterk hyssing, som hang på skulderen hans.

La meg legge til at det var 4 grader da de kom i land…

Man skulle tro han hadde tatt med seg det han hadde av mel eller ris, for disse sekkene var så tunge at jeg nesten ikke klarte å løfte dem av skulderen hans… Tenk at en gammel mann skal leve sånn som dette… Tenk at han skal oppleve noe så fatalt som det her. Vi pakket ham fort inn i pledd før han fikk ullsokker på beina – aldri før har jeg sett en mann så langt nede som dette. Jeg har aldri vært så lei meg. Dette er ikke greit! Det kan ikke fortsette… Tyrkisk politi behandler flyktningene som rotter, og ved flere anledninger har de spylt vann på dem ute på havet, for å prøve å senke gummibåten de sitter i. I tillegg hørte vi nettopp at de er voldelig mot barna, og at sønnen på fem år til en dame som kom i land i femtiden i morges, ble banket opp av politiet i går… Hvordan kan vi la dette skje? Hvordan i helvete kan vi la dette skje???

Nå er alle som nettopp kom i land, kjørt til første stopp før campen i Moria, og her i Moria tilbrakte vi store deler av gårsdagen. Vi ble sittende med en stor og vidunderlig familie, som alle kom med båt natt til i går. 

De snakket ikke veldig godt engelsk, men man trenger ikke forstå samme språk for å kunne vise medmenneskelighet og kjærlighet. Vi lekte med ungene deres og gav dem altfor mye godis, og det var så godt å se at de hadde det fint for et par timer. I følge foreldrene var båtturen forferdelig. Sjøen var urolig, vinden var iskald, og de var alle klar over at de hadde lagt ut på en livsfarlig tur. Heldigvis klarte de å komme seg over!

Vi reagerte på at de aller fleste barna var oppskrapet i ansiktet, og grunnen til dette er at de må gjemme seg i busker og kratt, og være klar til å løpe til båten når kysten er klar. Kan dere tenke dere hvor traumatisk dette må være for både barn og voksne? 

Denne vakre storfamilien skal reise til Tyskland, hvor den ene bestefaren kommer fra. Reisen dit er lang og kostbar, og for å komme til Tyskland må denne familien (blant flere tusenvis av familier) krysse så mange som 7 land på veien fra Athen. SYV!? Det er umulig å sette seg inn i hvor inn i satans tøff denne turen kommer til å bli for denne familien som inkluderer 10 barn, og jeg krysser alt jeg har for at de kommer seg trygt frem, og at de faktisk kommer seg til endestasjonen. 

Tenk om det var oss…

Alle disse flykntingene er akkurat som du og meg. Vanlige mennesker med vanlige jobber og interesser, som plutselig befinner seg midt i krigen. Tenk om det var oss… Tenk om det var vi som måtte flykte fra alt, og at vi ble møtt av fremmedfrykt og hat på veien mot et trygt liv!? Hvordan ville det vært for oss? Hvordan ville vi taklet å bli behandlet som skadedyr på veien mot trygghet!? Hva om vi mistet vår familie på veien? Hva om vi ble vitne til at våre barn druknet eller ble drept rett foran nesene våre!? Hvordan ville vi taklet dette?

Det beste er klemmene…

De gode klemmene vi både gir og får, og det er så godt å føle at den klemmen betyr så innmari mye. Et øyeblikk føles det som at både barn og brått senker pulsen, og at de i et lite øyeblikk føler seg verdsatt, trygg og tatt vare på. 

Alt jeg vil er å ta alle sammen med meg hjem. Bare ta dem med meg hjem til Norge, hvor vi både har penger, plass og ressurser til å ta imot dem med åpne armer. Norge må våkne opp. Vi MÅ gjøre noe, og det starter med å ta et standpunkt. Jeg ønsker i hvert fall flykningene hjertelig velkommen, og kommer til å gjøre alt som står i min makt for å bidra på hjemmebane når jeg er tilbake. Vi har flere mottak hvor det er enkelt å bidra, og dette blir min førsteprioritering når jeg kommer hjem. 

Gud jeg føler så mye… Jeg har så vondt i hjertet! Tenk at vår verden er så forskrudd som den er. Så grusom! 

Ta vare på hverandre og det man har. Vi er så forbanna heldig!

Annonse