Denne dagen har virkelig vært noe utenom det vanlige… Jeg har nemlig vært på Dikemark Asylmottak, for å være levende bok på noe som kalles menneskebiblioteket. Jeg har lenge tenkt på å reise rundt til ulike mottak for å bidra, og det var kjempeflott at mitt første besøk kunne foregå på denne måten…
Det første som slo meg var hvor falleferdig mottaket var. Hvor upersonlig og trist. Er det virkelig i slike omgivelser som dette, disse menneskene skal leve i? Skal vi virkelig bare stue dem bort på et mottak, og bare la dem sitte der i x-antall år, uten å gjøre en damn shit for å integrere dem i vårt samfunn?
Når det kommer flere flyktninger og asylsøkere til Norge, øker også fremmedfrykten, og noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fordommer og misoppfatninger er å snakke sammen. Derfor arrangerte altså Norsk Folkehjelp i dag dette Menneskebiblioteket jeg nevnte innledningsvis, hvor man rett og slett kunne låne et menneske fra en gruppe man sjelden har kontakt med i hverdagen, og spørre om hva man måtte ønske. I dag var jeg norsk bok, og jeg fikk snakke med noen fantastiske mennekser som lurte på alt mellom himmel og jord.
Jeg satt meg først ned med en fin gjeng fra Syria, og de lurte alle på det samme… «Hvorfor er vi ikke ønsket her?«, «Hvorfor er det ingen god integreringspolitikk?»… Dette var bare noen av spørsmålene de stilte meg, og det var svært vanskelig å svare. Vanskelig og ikke minst vondt! Jeg vet jo at altfor mange nordmenn frykter våre nye landsmenn, og som ikke ønsker noe annet enn å få dem på hue og rævva ut av Norge.
Disse menneskene her er oppegående mennesker. Flinke, resurssterke mennesker, som ønsker å bidra i samfunnet. Men i stedet sitter de og ser i veggen. Ikke får de lov til å jobbe. Ikke får de noen rett til utdannelse. Og likevel forventer vi at de skal tilpasse seg vår kultur. Hvem skal lære bort språket? Hvordan skal dem integreres når de bare sitter der, langt ute i gokk, og tvinner tommeltotter? Jeg blir så forbanna at det koker.
På mottaket traff jeg på både kvinner og menn, samt nydelige barn i alle aldre, og de gjorde virkelig alt som stod i sin makt for at vi som kom på besøk, skulle føle oss velkommen. De takket oss for at vi tok turen innom… Takket for at vi lyttet til dem, og de gav en haug av klemmer da vi skulle gå. Det var helt tydelig at det betydde enormt mye for dem å føle seg sett, og ikke minst akseptert.
Jeg aksepterer dem så til de grader! Jeg har en sånn enorm respekt for disse menneskene, som har reist fra alt de har grunnet krig og elendighet. Alt de ønsker er et normalt liv, hvor krig ikke er det som preger deres hverdag, og hadde det vært opp til meg å bestemme, så skulle disse menneskene fått både leiligheter og jobber og alt som er.
Vår viktigste oppgave er altså å gjøre det vi kan for å bekjempe disse fordommene. Vi kan bidra her på hjemmebane ved å være et medmenneske. Ved å ta turen innom ulike mottak, med åpne armer, og bli kjent med dem som har lagt ut på en livsfarlig reise for å komme seg hit.
Neste onsdag skal jeg tilbake på kaffeslabberas, og jeg kjenner at jeg gleder meg så enormt til å se disse fine menneskene igjen, og til å enda en gang bruke min kanal til å formidle viktige og sterke historier. Når jeg kommer tilbake skal jeg også ta en haug av bilder fra selve mottaket, slik at dere faktisk får en forståelse for hvordan de lever her i Norge.
Nå blir det middag her i heimen… Nyt kvelden, fininger ♥