Annonse

HVA SKULLE VI GJORT UTEN DEM?

Phew!

Det er ingen spøk å pusse opp, ass… Vi har akkurat kommet hjem etter en dag i lokalene, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten Dennis og Christian. De har gjort en fabelaktig innsats med å få på plass byens kuleste og mest orginale tak, og da de stod sånn og stresset som pokker på hver sin stige, kunne jeg ikke annet enn å klappe i mine hender, og prise meg lykkelig over at det finnes sterke mannfolk som kan hjelpe til. Hva skulle vi gjort uten dem, egentlig?

Mens gutta boys herjet med taket, tok jeg meg av malingen av det andre strøket på toalettet – nå begynner det virkelig å ta form der borte, hurra!

Før vi gikk i gang med dagens to do-liste, fikk jeg lurt Dennis med meg ut på en liten shoot. Det er så altfor lenge siden jeg har vist dere et litt freshere antrekk enn det jeg er iført hjemme, hver forbanna dag. Kanskje på tide å inspirere med noe annet enn sotrapalme og en sliten joggis? Haha!

IMG_4311

IMG_4320

IMG_4327

IMG_4301

IMG_4322

IMG_4298

IMG_4321

IMG_4309

IMG_4324

IMG_4304
  IMG_4317

Tee fra StyleConnection HER // Denimjakke fra TopShop // Ryggsekk fra H&M // Kicks fra Adidas // Jeans fra Monki // Snapback fra Karl Alley

Nå skal jeg snart begynne på et helsikens ryddeprosjekt her hjemme, og i tillegg må baggen pakkes til påskefjellet i morgen. Hvor ullundertøyet befinner seg, aner jeg ikke, men at jeg kommer til å lete som en gal i flere timer, er i hvert fall sikkert. Alt er bare kaos, og det er på tide å få system i rotet.

Har dere en deilig lørdag, skjønnaser?

Klem i fleng ♥

Annonse
Annonse

PLUTSELIG ER DET FOR SENT

God morgen, kjære dere!

Jeg sitter ved kjøkkenbordet, på den faste plassen min, og slurper i meg dagens første kaffekopp. Jeg har fått betalt noen regninger, gått gjennom et par mails, og surfet litt rundt på dette internettet. Her kom jeg over en artikkel som gjorde sterke inntrykk. Det er ikke bare jeg som ble trist av det jeg så, for her deler tydeligvis en hel verden samme oppfatning.

I artikkelen ser man et bilde av en bestefar som holder en hambuger i hånden. Bildet er først delt på Twitter, med teksten: «Middag med papaw i kveld. Han lagde tolv burgere til alle seks barnebarn, og jeg var den eneste som dukket opp 🙁 Elsker ham.»

Åh! Hjertet mitt brister…

Jeg hadde gjort hva som helst for å ha mine besteforeldre rundt meg. De var like viktig for meg som mamma, da jeg var så heldig å vokse opp i samme hus som dem. Vi hadde et unikt bånd, og jeg elsket dem så inderlig høyt.

Det er dessverre altfor lett å ta besteforeldre for gitt. Det er nok mange som er glad for å ha dem i livet, men som likevel ikke klarer prioritere samvær med dem. I mange tilfeller er de litt surrete, og kanskje irriterende. Jada, det kan være utfordrende at de samme spørsmålene blir stilt hundre ganger i løpet av en samtale, men er alternativet så mye bedre? Er det bedre å ikke ha besteforeldre som kan irritere deg grønn av sine hyppige, og på mange måter sjarmerende gjentagelser ?

Plutselig er de ikke blant oss lenger, og da er det for sent å tenke at man skulle vært mer tilgjengelig. Det er for sent å rette opp, og det er for sent å tilbringe så mye tid sammen som ønsket.

Dette bildet er tatt like etter at morfar flyttet på eldrehjem. Tatt med iPhone 3, noe som gjenspeiles i den rævva kvaliteten. Heldigvis har mamma en haug av bilder ute hos seg, så jeg skal nok få vist dere flere bilder på et senere tidspunkt, for dette her har blitt en gjenganger her på bloggen, haha.

571707-8-1321897531571

Da mormor døde, var det viktig for meg å være enda mer tilgjengelig for morfar. Vi var jo bestevenner, han og jeg, og selvom jeg veldig ofte heller hadde lyst til å gjøre ting som var «gøyere» for en 20-åring enn å ta morfar med til frisøren, var det likevel så vanvittig meningsfullt å sitte der å se på at han fikk ny frisyre. Han hørte selvsagt ikke hva frisøren sa, og det var ikke bare-bare å føre en samtale med han. I følge han selv, var ikke høreapparat nødvendig, noe som selvsagt kunne bli litt irriterende for oss rundt… Heller litt irritert enn å ikke ha han her i det hele tatt…

Like før morfar flyttet på eldrehjem, satt han mye alene hjemme. Heldigvis bodde mamma og Jon i samme hus, men det var ikke mange andre utenom mamma og Jon som kom på besøk. Det var så vondt for meg å være i Oslo på denne tiden. Han var jo vant til at jeg stakk innom flere ganger i uken, og jeg glemmer aldri smilet hans da jeg tuslet oppover innkjørselen. Han satt som regel ved sin faste plass ved vinduet på kjøkkenet, og han smilte bredt da han så at han fikk besøk. Den klemmen som ble utvekslet da vi så hverandre var ubeskrivelig god, og jeg er så glad for at jeg dro hjem på besøk så ofte som mulig.

Herregud så mye jeg skulle gjort for å gjennoppleve en sånn klem. Bare én gang til! Man vet jo at det en dag tar slutt, men man klarer likevel aldri å forberede seg på å miste dem som står aller nærmest.

Det gjør det dog litt lettere, om man vet at man gjorde det man kunne da vedkommende fortsatt var blant oss. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg ikke hadde vært der for morfar. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv, om jeg ikke hadde tatt meg tid til å besøke han, til å lytte til han, til å ta han med ut av huset, og til å bare ta den telefonsamtalen på et tidspunkt som egentlig passet dårlig for meg. Det handler jo om å glede noen andre, og jeg skal love dere at det den lille samtalen betyr så innmari mye for dem.

Om du fortsatt har besteforeldrene dine i behold, er du så vanvittig heldig. Sett pris på dem! Besøk dem! Ring til dem og fortell dem hvor mye de betyr for deg. Plutselig er de ikke her lenger, og da er det for sent…

Klem i fleng

Annonse