Annonse

ENDESTASJON

Det siste kapittelet – Idomeni!

Jeg har store problemer med å forklare hvor ille det faktisk er her. Det er vanskelig å få frem det vanvittige omfanget og den grusomme situasjonen, rett og slett fordi situasjonen er så absurd og forferdelig. Er dette livet? Er dette 2016?

IMG_0311

IMG_0308

IMG_0297

Leiren i Idomeni er dannet rundt en nedlagt jernbanestasjon, hvor telt etter telt er linet opp langs jernbanesporet. Teltene strekker seg over flere kilometer, både langs sporene, og inn i forlatte bygninger rundt stasjonen. På tross av knallhard innsats fra frivillige organisasjoner, lever disse menneskene som dyr. De lever som rotter, i en eim av kumøkk og utedass. Som nevnt består hverdagen deres av å stå i kø… Vi snakker et liv i kø! I kø etter sko, i kø etter klær… I kø etter hygieneartikler, truser og bind, og i kø etter mat.

Ettersom antallet flykninger som ankommer økte, begynte disse menneskene å campe i jordbruksområdene rundt sporene, hvor bittesmå telt er satt opp side om. Hele området er stappfult av telt, som igjen er stappfullt av mennesker som rømmer fra krig. Her bor de, uten fremtidsutsikter, uten håp. Er dette endestasjonen?

I løpet av oppholdet her i Idomeni, har jeg møtt noen av de fineste menneskene noen sinne. De mest omtenksomme, tillitsfulle, godhjertede og kjærlige menneskene, og det på tross av situasjonen. Vi har blitt invitert inn i flere telt, hvor vi har fått lov til å komme tett på familiene, og vi har fått muligheten til å prate med dem og se hvordan de lever – hvordan de prøver å leve så «normalt» som mulig. De har ingenting… De fleste har brukt alle penger på båtbillett og ferden hit, men likevel har de insistert på å dele det de har med oss.

 

IMG_0299

IMG_0298

IMG_0301

IMG_0314IMG_0307

IMG_0315

IMG_0310

IMG_0335

IMG_0313

IMG_0316

IMG_0328

IMG_0329

IMG_0318

IMG_0366
IMG_0320

IMG_0333

IMG_0362

IMG_0370

IMG_0325

IMG_0334

IMG_0339

IMG_0351

IMG_0365

IMG_0340

IMG_0341

IMG_0364

IMG_0367

IMG_0368

Vi har blitt servert utallige kopper te og kaffe, samt en liten matbit, og det viser at dem som har minst er dem som deler mest…  Dette gir så enormt sterke inntrykk!

Vi har møtt sivilingeniører, politimenn, snekkere, og entrepenører. Vi har møtt advokater og leger – velutdannede mennesker generelt, som har reist fra velstand til det her. I veldig mange tilfeller er kvinnene alene med sine barn, da far har reist i forkant. Det er så mange fedre som har kommet seg til bl.a Tyskland, og som venter der på sin familie – en familie som er stuck her på grensen. De kommer seg ikke videre!

Dette er vondt… Jeg har ikke ord! Vi kan ikke finne oss i at situasjonen er slik den er, og noe MÅ gjøres! Men hva? Hjertet mitt blør… Jeg vil bare bli her for evig og hjelpe så mange jeg møter på min vei. Dett er ikke et liv verdig, og INGEN fortjener å leve slik som dette.

«Open the borders»

Annonse