Annonse

MIN FØDSELSHISTORIE – DEL 2

Tusen takk for alle tilbakemeldinger på første del av fødselshistorien. Og tusen takk for at såpass mange av dere deler deres erfaringer. Det er så artig å lese om alle de ulike fødslene, for er det én ting som er sikkert, så er det at ingen fødsler er like.

Tenk at en fødsel kan variere såpass mye fra kvinne til kvinne!? Det er jo helt fantastisk! Man aner virkelig ikke hva man går til, og det er i grunn ganske alright. Det blir liksom litt ekstra spennende å ikke vite hvordan det kommer til å bli…

Det blir visst tre deler i stedet for to, av denne lille, lange fødselshistorien. Finalen fortjener nemlig et helt eget innlegg, som kommer i morgen ♥

Søndag 14. april: 

Ny dag. Ny jordmor. På dette tidspunktet hadde underlivet mitt blitt allemannseie, og jeg hadde mistet tellingen over hvor mange jordmødre som hadde både tatt en titt, og kjent etter på hvordan det stod til der oppe. Heldigvis befinner man seg i en situasjon som gjør at det føles helt naturlig å «dele» underlivet ditt med hele verden, haha.

Hele lørdagen gikk med til hormonbehandlingen i pilleform. Før hver pille ble det tatt en CTG for å se at babyen hadde det bra, og den solide karen i magen viste heldigvis trivselstegn hele tiden. Jeg tok alle de 8 pillene fordelt på 16 nye timer, uten at det skjedde noe som helst. Fortsatt bare 2 cm åpning. Da vi kom et stykke inn i søndagen, var det på tide med et nytt tiltak, og denne gangen var det å ta vannet som stod for tur. Jordmoren som nå var på plass for å ta vannet, var enda en herlig dame jeg følte meg trygg på. Nå var det også på tide å bytte ut vanlig mammatruse og nattbind, med nettingtruse og enda større bind. Og den nettingtrusen, btw? Den er helt magisk!

Jeg la meg godt til rette i sengen, og klarte heldigvis å slappe skikkelig av da jordmor førte en slags heklepinne (hinneriver, som det heter) opp i skjeden. Vi hadde en kjempefin dialog underveis, og hun forklarte hva hun gjorde og hva som skulle skje. Jeg ble forberedt på at det om få strakser ville kjennes ut som at jeg tisset på meg, og plutselig ble det vått og varmt mellom beina mine. Jeg brøt ut i latterkrampe – dette føltes så merkelig, og midt i latterkrampen mens vannet rant, tror jeg jaggu at jeg tisset litt på meg også. På dette tidspunktet hadde jeg seriøst null kontroll på eget underliv. Vi lo alle tre – jordmor, Dennis og undertegnede, og hele seansen ble ganske så festlig. Nå var vannet tatt, og planen videre var å gi kroppen litt tid på å forhåpentligvis komme i gang av seg selv. Det optimale er jo at ting skal skje naturlig uten for mye innblanding…

Tips: Alt blir mindre vondt og ubehagelig når man slapper av og ikke spenner musklene. Trekk pusten dypt inn gjennom nesen, og pust ut. Legg armene tungt langs siden, og kjenn at du blir helt slapp og tung i hele kroppen. Klarer du det, vil du oppleve alt av undersøkelser og inngrep så utrolig mye mer behagelig.

Timene gikk. Ingenting skjedde. Nada! Jeg var virkelig ikke klar for å føde, og det kunne nesten virke som at kroppen strittet imot. Falk var også en bestemt liten kar – han hadde tydeligvis ingen planer om å komme ut for å hilse på oss.

Vi brukte tiden på å slappe av, sove, vente, spise, spise enda litt mer, og se flere episoder av Walking Dead. Det var gull å ha med macen, slik at vi hadde noe som kunne underholde oss mens vi ventet.

Tips: Spis og drikk masse. Jeg opplevde riene mer smertefulle hvis jeg følte meg sulten, så Dennis gikk ofte til den lille kantinen for å hente mat til meg. Jeg ble med de gangene jeg følte behov for å bevege meg, og det å gå eller stå er absolutt ikke dumt for å få litt hjelp fra tyngdekraften.

Timene gikk, og det var fortsatt ingen progresjon. Eller… Jeg åpnet meg til 3 cm, men ikke noe mer. Ett trinn gjenstod – hormondrypp for å sette i gang riene, så nå var det bare til å stålsette seg… Han skulle ut, enten han ville det eller ikke, og nå var det ekstra viktig med tett oppfølging på lille i magen – slike drypp kan nemlig føre til en stresset baby.

Jeg husker ikke helt hva klokken var da vi gikk i gang med drypp, men solen hadde i hvert fall gått ned. Vi startet med en minimumsdose, og økte deretter hvert kvarter til de kunne se en passelig progresjon. En elektrode ble festet på hodet til Falk, som skulle sørge for mer nøyaktige målinger av pulsen. Og siden denne måtte være festet på hodet og koblet til monitor hele tiden da jeg fikk drypp, kunne jeg ikke lenger gå på do. Et kateter ble altså brukt de gangene jeg måtte tisse, og heldigvis følte jeg at jeg hadde fått tømt tarmen skikkelig i løpet av dagen. Likevel burde jeg nok bedt om klyster før det siste trinnet, bare for å kunne slappe enda mer av.

Tips: Ble om klyster hvis tanken på at du kan bæsje ukontrollert, gjør deg urolig. Når riene herjer som verst, føler man at man må skikkelig på do, og jeg var sikker på at jeg bæsjet på meg flere ganger uten at det faktisk skjedde. Heldigvis hadde jeg fått vite at så mange som 9 av 10 kvinner bæsjer litt under fødsel, og at jeg ikke skulle være nervøs for om dette ville skje. Dette var altså helt normalt og noe jordmødrene var vandt til, så jeg måtte ikke føle for å holde igjen da jeg først fikk gode pressrier. Da måtte jeg nemlig presse som en gærning, og gi faen i om dritten fløy vegg imellom, haha. 

I løpet av de to første timene kjente jeg at riene begynte å bygge seg opp. Den første timen var ikke smertene så fryktelig ille, men da vi rundet to timer, spurte jeg etter epidural. Anestesilegen som skulle sette epiduralen var selvfølgelig opptatt med en operasjon, så jeg måtte forberede meg på å vente ytterligere én time. Denne timen var den verste!

Jeg hadde kraftige og hyppige rier nesten uten pauser. Det var kanskje max 30 sekunders pause mellom riene, og de var skikkelig intense. Så intense at jeg kastet opp tre ganger. På dette tidspunktet fikk jeg virkelig kjent på hvor viktig det var med god pusteteknikk. Å puste seg gjennom riene gjorde dem lettere å takle – i hvert fall de gangene jeg klarte å slappe av samtidig. Pusting er søren meg nøkkelen til en bedre fødsel! Likevel ble vi nødt til å ta en pause fra dryppene frem til epiduralen ble satt.

Mandag 15. april:

Vi bikket midnatt… Ny dag – nye muligheter. Vi visste nå at det skulle bli et mandagsbarn, og kunne kjenne på gleden av å vite at 15. april skulle bli den beste dagen i vårt liv. Det var skikkelig motiverende å vite at mini i magen ikke var så fryktelig langt unna, og at den lange reisen hadde kommet til veis ende… Nesten… Vi var i hvert fall nærmere nå enn for tre dager siden.

Endelig kom anestesilegen inn i rommet. Jeg smilte bredt før en ny rie satte meg fullstendig ut av spill. Dette var en smertefull jævel, men jeg ble så glad av tanken på at jeg snart skulle få en pause. Det var ikke spesielt behagelig å få epiduralen på plass – det må jeg innrømme – men guri land som jeg gledet meg til smertelindring. Skulle virkelig denne epiduralen fungere såpass godt at jeg ikke ville kjenne de vonde riene? Oh yes! På et øyeblikk var alle smerter borte. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. Nå fikk jeg muligheten til å slappe helt av og til og med sove litt, mens riene herjet som bare pokker. Jeg så dem på monitoren, men kjente dem ikke i det hele tatt… Det var så fascinerende!

Nå var det bare til å vente på en større åpning. Jeg hadde på dette tidspunktet nådd 4 cm., så det var i hvert fall en liten fremgang. Jeg vekslet mellom å stå i prekestolen, spise og sove… Vi økte dosen, riene fortsatte, og åpningen ble større – hurra! Men plutselig skjedde det noe som vi ikke hadde forventet… Lille i magen viste misnøye på monitor. Jordmor tok derfor en blodprøver av hodet hans, som viste at han hadde høye laktatverdier på ca. 4,2. 4,5 er max grensen og sees på som risiko for en baby i magen, så keisersnitt ble vurdert. Falk var visst ikke særlig glad i dryppene og de kraftige riene, og ble veldig urolig og stresset. Dette førte til at vi stoppet opp hele prosessen i påvente av at han skulle finne roen.

Vi fikk beskjed om at vi skulle teste igjen med drypp etter ca. 15 min, og hvis en ny blodprøve viste like høye verdier, ville vi bli nødt til å ta et keisersnitt innenfor en 20 minutters periode. Åhåj… Det ble brått litt dramatisk, og jeg kunne se at Dennis ble veldig bekymret. Heldigvis kunne den flinke jordmoren forsikre oss om at alt ville gå fint uansett, og jeg følte meg trygg og ivaretatt hele tiden. Det eneste jeg på dette tidspunktet var skikkelig lei meg for, var at jeg kanskje ikke skulle få oppleve å føde vaginalt. Jeg var jo SÅ klar for siste innspurt, og gledet meg til å oppleve pressrier, og ikke minst hvordan kroppen min ville takle det å presse ut en liten baby. Jeg var rett og slett supergiret!

15 minutter gikk, og det var tid for nye drypp… Denne gangen kunne det se ut som at Falk hadde fått den pausen han trengte, og at han var stødig nok til å fortsette. Vi økte dosen, og lille i magen taklet dette utmerket. Verdiene sank for hver nye blodprøve som ble tatt, og nå kunne jeg omsider forberede meg på the BIG final! YES! Nå skulle han ut, og det eneste som gjenstod nå var å vente på 10 cm åpning…

Fortsettelse følger…

Annonse