Annonse

MIN FØDSELSHISTORIE – THE BIG FINAL!

Til dere som ventet i spenning i går på ny oppdatering… Beklager! Det er ingen tvil om at vi har fått en ny sjef i huset, og at jeg ikke lenger kan bestemme over egen timeplan, haha. Det ble derfor et lite fravær, men nå kan jeg omsider dele den siste delen av fødselshistorien.

Del 1 kan dere lese her. Del 2 finner dere her.

Mandag 15. april: 

15 minutter gikk, og det var tid for nye drypp… Denne gangen kunne det se ut som at Falk hadde fått den pausen han trengte, og at han var stødig nok til å fortsette. Vi økte dosen, og lille i magen taklet dette utmerket. Verdiene sank for hver nye blodprøve som ble tatt, og nå kunne jeg omsider forberede meg på the BIG final! YES! Nå skulle han ut, og det eneste som gjenstod var å vente på 10 cm åpning…

Nå gikk det radig unna – det føltes i hvert fall sånn. For plutselig fikk jeg beskjed om at jeg omsider nærmet meg 10 cm, og at det om ikke så lenge var tid for å presse. What? Nærmet vi oss målet? Halleluja! For en ubeskrivelig følelse… Etter tre døgn så vi altså lys i enden av tunnelen, og det var tusen tanker og spørsmål som gikk gjennom hodet mitt.

Klarer jeg å presse ut babyen? Kommer jeg til å revne? Kommer jeg til å bæsje ut hele sengen? Vil jeg klare å puste meg gjennom seansen? Hvordan ser han ut? Kommer jeg til å skrike av smerte? Hvor vondt kommer dette egentlig til å være? Alle disse spørsmålene… Jeg var så spent! I hvert fall på om dette kom til å bli en høylydt fødsel…

Etter tre dager på fødeavdelingen hadde vi nemlig hørt både en og to og fem fødende kvinner gjennom veggen, og fy fader… Det var mye skriking, for å si det mildt. Vi fikk altså en ganske så heftig smakebit på alt som skulle skje allerede på fredag ettermiddag… Kvinnen som fødte i rommet ved siden av, hylte så høyt at det sikkert var mulig å høre henne helt ned til Grünerløkka. Og det forstår man jo så godt – for fy fader… Man presser jo tross alt en halv meter menneske ut av underlivet sitt, og det er jo ikke akkurat behagelig!

Tips: På fødekurset vi var på for en tid tilbake, fikk jeg lære gode pusteteknikker, men et lite tips jeg også fikk, var at jeg muligens ville få en bedre fødsel om jeg klarte å la være å skrike. Når man skriker for full hals bruker man gjerne energien på å presse skrikene opp og ut av munnen, i stedet for å ha god kontakt med bekkenet, og presse nedover og ut, om denne forklaringen gir mening?

Noen ganger er det naturligvis ikke mulig å holde kjeft, men jeg opplevde det å puste dypt og intenst som en mye større hjelp enn å skrike. Jeg holdt altså helt kjeft under hele fødselen, men den pustingen var så intens at jeg seriøst hadde gangsperr i hele overkroppen etterpå, haha. Hallo, beast mode! Jeg følte meg som en sint okse der jeg lå og presset og pustet til den store gullmedalje, men fy søren som den pustingen bidro til en god fødselsopplevelse.

Alright… Pressriene meldte sin ankomst, og da var det ikke lenger så mye hjelp å få av epiduralen. Og med pressriene kom den enorme trykketrangen. Jeg var 100% sikker på at jeg hadde bæsjet på meg fire ganger før jeg i det hele tatt hadde begynt med den aktive pressingen, men det var bare en følelse. Ingen bæsj her i gården, altså…

2 timer etter fødsel. Og slik så jeg ut de neste fire dagene. Den nettingtrusen kombinert med giga-bind og voksenbleier, ble min aller beste venn! 

I denne fasen ventet vi bare på den siste lille centimeteren, og at lille i magen skulle komme enda lenger ned i bekkenet, før jeg kunne begynne å presse. Og nå var jeg mye i bevegelse på gulvet for å få hjelp av tyngdekraften. Jeg vekslet mellom å henge over prekestolen, og sitte på huk mens jordmor og Dennis holdt meg oppe. Pressriene var hyppige og vonde, og det føltes helt sjukt å sitte der på huk og kjenne at kroppen tok full kontroll. Jeg kunne kjenne hvordan hele livmoren jobbet av seg selv for å presse barnet nedover – herregud for en kraft, og for en intens og absurd følelse. Kvinnekroppen er skapt for dette, og sørger faktisk for å få barnet ut, enten du vil det eller ikke… Det er helt vanvittig!

10 centimeter. Yay! Å få beskjeden om at jeg nå kunne begynne å presse, var ubeskrivelig. Lille Falk var bare noen gode pressrier unna, og motivasjonen steg i takt med adrenalinet. Dennis satt ved siden av meg og fulgte spent med, og sørget for å motivere meg underveis. Jeg husker i grunn ingenting av hva han gjorde eller sa, men jeg vet at han gjorde alt rett likevel. Han bare var en fantastisk støttespiller!

Jordmor fortalte meg at jeg skulle prøve å presse tre ganger per ri, og jeg gjorde meg klar til den store finalen. Jeg tok et godt tak rundt baksiden av lårene mine, og trakk beina hard til meg. Såpass hardt at jeg var støl i armene i fire dager etterpå. Jeg pustet som bare juling og følte at jeg samarbeidet godt med eget underliv. Jeg jobbet godt med riene, og presset som bare pokker da jeg fikk beskjed om å gjøre det.

Tips: Her er også nøkkelen til en god fødsel – å gjøre det man får beskjed om, og lytte til jordmor. De vet hva de holder på med, og vet hva som skal til for at du som ligger der skal få det best mulig, samt revne minst mulig. Lytt til jordmor – det har så utrolig mye å si!

Jeg kan dessverre ikke huske eksakt hvor mange pressrier jeg hadde før han var ute, men kan tenke meg at det hele tok i underkant av 40 minutter eller noe der omkring. Det å presse babyen ut opplevde jeg som den råeste delen av fødselen, noe som kanskje ikke er så rart. Dette var så sinnsykt kult og vondt på samme tid, men likevel ikke så vondt som de verste åpningsriene før epiduralen. For hver gang rien ga seg, fikk jeg tid til å hente meg litt inn – jeg tror faktisk at jeg sovnet to ganger mens jeg ventet på neste ri, så det sier jo litt om hvor slitsomt det er, men også om hvor lite vondt det er når man får denne lille pausen.

«Nå ser vi hodet, han har masse hår»

#DENFØLELSEN! Herregud, nå var han ikke langt unna! Jeg hadde gitt streng beskjed til Dennis om at han skulle holde seg til helsiken unna det som skjedde sør for skuldrene mine, men nå ropte jeg at han var nødt til å se. Ikke spør meg hvorfor – jeg ville jo ikke at han skulle få varig mén, haha. Jeg hadde jo ingen anelse om hvordan det stod til der nede…

«DENNIS, DU MÅ SE HÅRET!!!» ropte jeg, og Dennis, stakkars, hadde ikke noe annet valg enn å stikke hodet sitt litt ufrivillig mellom beina mine. «Herregud så mye hår» , sa han mens han smilte fra øre til øre! Nå ble jeg ekstra giret på å møte den hårete lille skapningen, og fikk en ny motivasjon til å presse videre.

«Nå kommer han, press alt du klarer på neste ri» , sa jordmoren, og jeg gjorde meg klar til å presse hardere enn noen gang. Rien kom, jeg presset de tre gangene jeg hadde fått beskjed om, men plutselig – mens jeg presset en aller siste gang, stoppet rien opp. På dette tidspunktet stod hodet i åpningen og alt som manglet var bare en siste ri før han var ute. Dette kalles visst «Ring of Fire» , og det med god grunn. Fy fader – nå føltes det som at jeg skulle revne i alle mulige retninger!

Jeg ble fortalt at det var ekstremt viktig å ikke presse før neste ri, og at jeg var nødt til å holde igjen. Nå måtte jeg puste fort og kontollert, og prøve å slappe fullstendig av. Jeg var så konsentrert på dette tidspunktet, og så i ett med underlivet mitt, at jeg heldigvis ikke hadde problemer med å holde igjen. Alt som gjenstod nå var å vente på en ny ri… Plutselig kjente jeg at den begynte å bygge seg opp.

«Press, Kristin!» Herregud som jeg presset, og vipps… Jeg kunne kjenne at jeg presset ut babyen min, og plutselig var det over. Ingen smerter. Ingen flere rier. Bare ro! En fullstendig, utrolig ro i hele kroppen. Phew! Å føde er en fysisk tung jobb, og nå føltes det som jeg nettopp hadde hatt den mest krevende og intense treningsøkten noen sinne. Jeg var fullstendig utslitt, men likevel full i energi pga. alt adrenalinet.

Vårt første møte ♥

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk Falk opp på brystet mitt. Plutselig lå han der… Den varme lille kroppen – det lille mennesket vårt. Fy fader for et øyeblikk! Bare noen minutter etter at han ble lagt på brystet mitt, løftet han hodet og tittet opp på meg, før han fant roen. Da kom tårene… Dennis var helt i ekstase på sidelinjen, og tårene trillet hos oss begge to. Dette var det mest intense og vakreste vi noen gang hadde opplevd…

Dennis klippet navlesnoren etter noen gode minutter. Deretter kom morkaken. Jordmor nappet den forsiktig ut, og jeg kunne nesten ikke kjenne noe som helst. På dette tidspunktet var det uansett så mye annet som stod i fokus, at jeg ikke ofret det som skjedde der nede en tanke. Falk lå så godt og trygt på brystet mitt, og vi var alle tre i vår egen lille lykkeboble. 68,5 timer… Endelig var det over!

Jordmor sørget for å få lappet meg sammen… Heldigvis var det bare snakk om revningsgrad 1, som innebærer overfladisk rift i kjønnsleppene, hud, vagina og/eller mellomkjøttet. To sting senere var det tid for en dusj… Dennis fikk sønnen sin på brystet da jeg stotret meg frem som en brisen stork gjennom rommet, og inn på badet. Blodet rant nedover beina mine, jeg var tilgriset, svett og jævlig, og den dusjen gjorde virkelig underverker. Makan så fresh jeg følte meg etterpå… Så inderlig mørbanket, men fresh! Både babyen og jeg fikk på oss hver sin bleie, og så var det bare til å begynne å vende seg til det nye livet… Nå var vi plutselig en familie på tre!

Jeg er så evig takknemlig for de tre dagene vi fikk på barselhotellet. Aldri før har jeg følt meg så vettskremt men samtidig så trygg. Vi fikk så god hjelp og oppfølging, og det var så godt å vite siden vi tross alt ikke hadde peiling på hvordan vi skulle gripe dette an. Dennis var som nevnt ved flere anledninger helt enestående – han nailet virkelig papparollen og tok den på strak arm, mens jeg trengte litt mer tid. Jeg var så redd for å gjøre noe feil – jeg visste jo ikke en gang hvordan man byttet bleie, men jaggu skulle det ikke mer enn et par-fire bleieskift til, før jeg følte meg flink nok til å gjøre det alene. Likevel tok vi alle bleieskiftene sammen – det var så utrolig koselig å samarbeide om alle disse nye oppgavene.

Åhåj – for en opplevelse!

Far og sønn ♥

Det første jeg sa da Falk var ute, var at jeg ville gjøre det igjen. Er det ikke helt vilt hvordan ting plutselig kan endre seg? Fra å aldri ville ha barn – ei heller føde – til å ønske seg både flere barn, og i tillegg gjennomgå enda en fødsel?

Jeg bare gjøre det igjen. kult var det, faktisk! Og jeg er faktisk skikkelig misunnelig på alle dere som går gravide, og som snart skal gjennom dette… Aldri før har jeg følt meg råere. Tøffere! Jeg følte meg rett og slett som superwoman! Nå er det ikke en ting i denne verden jeg ikke kan klare – det er i hvert fall sånn det føles nå…

Annonse