Annonse

2 MÅNEDER MED DEG

På denne dagen for akkurat 2 måneder siden, kom vår lille hjerteknuser til verden. Og på akkurat denne tiden – i åttetiden på kveldingen den 15. april, lå vi i sengen på barselhotellet og stirret bort på vårt lille vidunder. Vi var begge like skrekkslagne – vi ante jo ikke hvordan dette skulle gjøres, og gjorde vårt beste for å gi så mye kjærlighet, nærhet og trygghet som overhodet mulig. Vi var sammen om alle bleieskift, og var begge to like forelsket i den lille pjokken som lå der på stellebordet. Han skjønte jo ingenting, stakkars.. Det må jo være helt crazy å plutselig komme ut i verden etter 9 måneder i magen.

Vi var så sinnsykt nervøse for å gjøre noe feil, og jeg var rett og slett livredd for å løfte han opp. Jeg hadde jo ikke snøring på hvordan jeg skulle holde en så bitteliten baby, og følte meg som tidenes mest ubrukelige person. Jeg hadde null kunnskap! Men samtidig visste jeg jo at det aller viktigste var å overøse det lille barnet med kjærlighet, noe jeg mestret med glans.

Nå… To måneder senere, føles det som vi ikke har gjort noe annet… Det er helt vanvittig hvor fort det kan snu, og hvor fort man liksom kommer inn i det. Vi er helt rå på å skifte bleier, for å si det sånn, haha! Og jeg synes vi er ganske så flinke i rollen som mor og far. Selv om jeg fortsatt føler at jeg ikke strekker helt til, og at jeg enda må jobbe med å flytte fokus, synes jeg vi to sammen – Dennis og jeg – utfyller hverandre. Jeg sliter fortsatt med mye dårlig samvittighet, og jeg vet at jeg må være mer tilstede både fysisk og mentalt. Det tar bare litt tid å komme dit, men jeg prøver å si til meg selv at det er helt greit, og at barnet mitt likevel er i de aller beste hender. Jeg elsker ham jo grenseløst, det er jo ikke det dette handler om… Bare at jeg bare trenger mer tid på meg til å bli helt klar. For noen er nemlig ikke de 9 månedene man går gravid lenge nok…

Det at Dennis er så dedikert gjør dette så ubeskrivelig mye lettere for meg å takle. Han er verdens beste, og jeg er så takknemlig for at Falk og jeg har ham. Klippen vår! Han er verdens beste pappa, og jeg ser at han elsker sin nye rolle. Det er så deilig!

Livet har definitivt blitt snudd på hodet, men vi føler likevel at vi kan leve relativt tilnærmet som det vi gjorde før Falk kom til verden. Jeg er fortsatt Kristin og Dennis er fortsatt Dennis. Vi er ikke bare mamma og pappa, og det synes jeg er skikkelig fint. At vi liksom ikke har mistet oss selv etter at vi ble foreldre, men at vi fortsatt kan være sosiale, ta en fest når det føles riktig, og at vi kan ta livet litt som det kommer – akkurat slik vi gjorde før. Vi er ganske så chille foreldre, vil jeg tørre å påstå, og jeg tror jo at det ligger noe i at chille foreldre får chille barn. Falk er i hvert fall en rolig og kul type, som er ganske så enkel å ha med og gjøre. Nå er vel ikke det helt uvanlig når de er så små, men overgangen fra å ikke ha barn til å plutselig ha en liten krabat i hus, har for oss vært relativ smooth. Og det har vært veldig positivt – i hvert fall for min del, siden jeg trenger litt tid til å bli vant til den store, vidunderlige endringen.

Kjærligheten blir sterkere for hver dag som går, og jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har grått bare fordi han smiler til meg. Altså… Det smilet… Det smelter hjertet mitt! Det er så gøy når disse små blir litt mer mennesker, liksom, samtidig som at jeg hater at tiden går så fort. Var han ikke nettopp en knøttliten, skrukkete, nyfødt baby? Noen ganger hadde det vært så utrolig deilig å kunne stoppe tiden! Tenk å ha dét som superkraft, da!?

Lille gullet vårt som vi er så innmari stolte av – vi elsker deg herfra til evigheten og tilbake ♥

Annonse