Annonse

SURMULING I KOMMENTARFELT, MAMMAPOLITI OG EN DEILIG SOMMERKVELD

Det mest slitsomme med å være mamma, er søren meg alle kommentarene man får om alt man gjør feil. Herrejesus – jeg blir helt matt! Er det ikke det ene så er det faen meg det andre…

«Jeg så deg på Løkka UTEN myggnetting på vognen» . «Forferdelig å se at du drikker en øl mens du ammer!!» . «Den tapeten dere har valgt på barnerommet vil gi sønnen deres mareritt» . «Du tar feil ved å si at chille foreldre får chille barn» . «Du bærer bilstolen feil«. «What? Drar du på fest allerede???» . «Så forferdelig av deg å si at å føde var en kul opplevelse, bare tenk på de stakkars damene som ikke opplevde det slik» … «HÆ? Barnet ditt ser veldig utsatt ut i den bilstolen, bruker du ikke kalesje?» . «De tørre stelleklutene skal du fukte! Hvor dum er ikke du, liksom?» «Unnskyld meg, men du må jo ha madrass i den vuggen» . «Stakkars babyen i magen… Hvordan skal han få i seg nok næring når du spiser plantebasert?» «Du EKSPONERER barnet ditt på internett, noe du sa du ikke skulle gjøre. For en forferdelig mamma du er»

På lørdag ønsket jeg å dele litt tanker om morsrollen, og hvordan disse to månedene som mamma har vært for meg. Dette skulle bli et ærlig og fint innlegg, og jeg ønsket i den anledning å dele et bilde av vår lille sønn. At jeg deler et bilde av en 2 måneder gammel baby, betyr ikke at jeg ikke eier moral, at jeg er driver med massiv eksponering av barn på internett, og at alt jeg har stått for har vært løgn. Jeg står fortsatt ved at små barn har rett til privatliv, at de skal få lov til å skape sin egen digitale identitet, og ikke minst – at de ikke bør brukes i kommersielle sammenhenger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt at vi kommer til å dele et par små drypp her og der, nå når han er så liten. Han forandrer seg fra uke til uke, og det vi kommer til å være ekstra påpasselig på, er at han ikke kan bli gjenkjent når han blir litt større. Ingen vil kjenne igjen Falk om 1 år. Ingen! Og det skal vi som foreldre sørge for. Vi har ikke delt bilde av ansiktet hans siden fødselen, og nå hadde jeg rett og slett skikkelig lyst til å vise han frem. Jeg sprekker av stolthet – og ja… Kall meg gjerne egoistisk som ikke klarte å la være, men vi tok en skikkelig vurdering på dette i forkant, og ble enige om at dette var innafor. Dere vet jo også at jeg ikke har for vane å dele bilder av Falk. Er det da rettferdig å kaste meg oppi den samme baljen som flere influencerne her i landet, som har barn de hyppig eksponerer på nett? Og som titt og ofte brukes som virkemiddel i reklame? Jeg bare spør…

Ja, jeg er helt enig i at Jenny Skavlan og Live Nelvik er store forbilder når det gjelder eksponering av barn. De deler ikke noe som helst, og flott er det. Men så har vi vidt forskjellige utgangspunkt også. Disse flotte damene lever ikke av å dele hverdagsglimt, de har andre prosjekter de jobber med, som ikke handler om deres hverdag. Det blir så feil for meg å ekskludere Falk fra det jeg deler i sosiale medier. Jeg nekter å late som at han ikke eksisterer! Det betyr likevel ikke at jeg eksponerer han i stor grad. Synes dere virkelig at det jeg har delt til nå er over streken? Sånn helt oppriktig? Jeg er nemlig nysgjerrig på hvor dere mener denne grensen går.

Og så har man alle de andre kommentarene å forholde seg til. Alle disse kommentarene og meldingene fra mødre eller ikke mødre, som skal synse og sanse om alt du gjør. Dette er forferdelig for alle nybakte mammaer, men enda verre blir det når man er offentlig. Det er rett og slett ubehagelig å vite at folk ser etter feil når de får øye på oss på gaten… Samtidig har jeg jo valgt offentligheten selv, så dette skal jeg stå i og leve med uten å sutre. Likevel føler jeg at jeg har lov til å vise at jeg blir litt oppgitt, når mammapolitiet herjer som verst!

Jeg lar sjelden negative kommentarer gå inn på meg, men akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt mentalt sliten av oppgulpet og alle irettesettelsene av bedreviterne. De negative kommentarene har dessverre en tendens til å overskygge alle de positive tilbakemeldingene, samt all kjærligheten som også finner veien inn i kommentarfeltet. Men all denne kjærligheten, kjære lesere, den setter jeg så inderlig stor pris på – det håper jeg at dere vet. Konstruktiv kritikk er alltid velkommen, men usakligheter gjør meg bare sliten. Det å bli mamma har ikke bare vært lett for meg i utgangspunktet, og da hjelper det ikke akkurat å lese kommentarer om hvor ubrukelig jeg er, når jeg lander på hodeputen etter en lang dag.

Sånn… Da fikk jeg ut litt frustrasjon på ukens første dag, og nå er jeg dønn klar for alle utfordringer som venter. Men aller først må jeg bare dele noen små glimt fra lørdagskvelden her hos oss.

Været har vært så skiftende i det siste, men på lørdag var det skikkelig sommer. Endelig kunne vi nyte middagen utendørs på denne varme sommerkvelden! På menyen stod noe så lite fancy som vegansk pølsegrateng, akkompagnert av en dyp rød herlighet… Perfekt!

Vi er så heldige som har denne uteplassen vår! Den skal pimpes enda mer opp nå når værmeldingen blir litt mer stabil. Og så mangler jeg fortsatt flere store, digge puter som jeg har pratet opp en del ganger nå. Her ute skal det være 100% behagelig å være. Nå er vi på 85%, haha.

Jeg er egentlig interessert i å finne en større sofagruppe med hjørne, slik at det blir enda mer comfy her ute. Så blir det lettere å ta middagsluren under parasollen, på de virkelig fine sommerdagene. Jeg skal inn å sjekke Finn ASAP! For alt jeg vil er i grunn å flytte ut i hagen, og bare bli her ute hele sommeren!

I dag har vi hatt en skikkelig slaraffendag. Vi sov lenge, og brukte lang tid i sengen etter dagens første bleieskift, på å bare småprate, pludre og kose. Magisk stund med de to jeg elsker aller høyest ♥ Nå skal jeg hive den svette kroppen min i dusjen, og så skal vi ut og trille. Jeg får vel huske muggnetting denne gangen, haha!

Stor klem

Annonse