Annonse

EVAKUER BARNA FRA MORIA NÅ!!

Jeg kommer aldri til å glemme de endeløse matkøene… Der stod de – hundrevis av voksne og barn i kø for å få fatt i mat som skulle mette hele familen. De var heldige hvis de fikk. Det var nemlig ikke nok mat til alle, og det var ikke uvanlig at de stod der i nesten 4 timer to ganger daglig, uten å ende opp med noe som helst. De stod bak høye gjerder og presset seg frem, og de små barna klamret seg rundt beina til foreldrene sine. Små. Uskyldige. Sultne.

Matkøene var definitivt ikke det verste. Rent vann var mangelvare, og de sanitære forholdene var så dårlige at det er vansklig å beskrive hvor ille det var. Se for deg de jævligste festivaltoalettene etter 3 dager, og gang dette med hundre. Urin. Oppkast. Diaré. Overalt… Rundt dosetet, på gulvet og oppetter veggene. Null papir, og få steder å vaske seg. Noen få dusjer med kun iskaldt vann… Og dette er hvor gravide kvinner og små barn skal gjøre fra seg. Forkastelige, uverdige forhold.

Dette er tre år siden, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg ga dem håp. At jeg fortalte disse fantastiske menneskene jeg møtte i flyktningleiren, at det ville ordne seg. At de snart ville se lys i enden av tunnelen, og at dette bare var et lite, men grusomt stopp på veien. At de måtte holde ut, og komme seg over «kneiken».

Tre år har gått, og forholdene i Moria-leiren på Lesvos er verre enn noen gang. Dere leste kanskje artikkelen i VG som ble publisert tidligere i desember? Eller kanskje ikke? Dessverre drukner disse grusomme skildringene fra Europas bortgjemte skrekkleir, i mylderet av andre saker. Og så er det jo litt deilig å la være å lese. På med skylappene og scroll forbi… For det angår jo egentlig ikke oss, ikke sant? Det gjør jo fysisk vondt å lese at en baby nylig døde av diaré. At nyfødte barn sover i sommertelt på vinteren, mens snøen laver ned. Det gjør vondt å lese om at barn er kronisk redde, at de re-traumatiseres, og at mange barn både selvskader seg og vurderer selvmord.

Jeg gråter ofte. Jeg gråter hver gang jeg tenker på disse stakkars barna – både de jeg møtte den gangen, men også de jeg leser om i dag… I hvert fall etter at jeg selv ble mor. Jeg klarer liksom ikke unngå å se for meg hvordan Falk og jeg hadde hatt det i Moria, om det var vi som hadde vært på flukt fra krig. Dennis hadde kanskje allerede dødd i krigen, og der hadde vi sittet… Lille skatten min og jeg i et lite sommertelt i kulden.

Vi som er vant til å å ha tilgang på det beste av det beste, hadde plutselig ikke hatt tilgang på rent vann en gang – det vi i Norge ser på som den største selvfølge. Vi kan tappe vann fra kranen som vi kan gi til våre barn fra de er fire måneder gamle. Det kan man ikke i Moria. Og bare tenk hvor enkelt vi kan behandle eksem og irriterte bleierumper her hjemme… Se for deg hvor ufattelig vanskelig det er i Moria. Skabben får herje fritt sommerstid i varmt og klamt miljø… Klamme babyrumper er ekstra utsatt for utslett, som nesten er umulig å få kontroll på. Utslett som utvikler seg til store åpne sår, som igjen er utsatt for infeksjoner. For ikke å snakke om andre sykdommer som smitter i rekordfart. Mangel på vaksine… Listen er lang og hjertet mitt blør.

Et liv i kø… Det er slik det er i Moria. I kø etter sko. I kø etter klær. I kø etter å få vasket seg og gått på do. I kø etter hygieneartikler, truser og bind. I kø etter bleier. Kø, kø, kø… Helsehjelpen er begrenset, og alt helsearbeiderne kan gjøre er å sette et lite «plaster» på det dype såret som trenger så mye mer enn et «plaster» for å gro… Vi kan ikke lenger «hjelpe dem der de er» , for det har vi sett at ikke fungerer. Vi må gi barna fra Moria et trygt hjem, og det brennkvikt!

Moria er i utgangspunktet et nedlagt fengsel, som har blitt en leir bygget for 3000 mennesker. Da jeg var i Moria i 2016 var kapasiteten allerede sprengt, og nå – tre år senere – befinner deg seg så mye som 17000 mennesker her, og tallet stiger daglig. Vi står overfor en av de største humanitære katastrofene gjennom tidene, som må løses politisk. De frivillige organisasjonene klarer ikke å løse dette alene, og fy søren – bare tenk hvor avhengige vi er av nettopp disse frivillige. Uten dem tør jeg ikke tenke på hvordan situasjonen hadde vært – både i Hellas og andre steder!

Kjære Erna Solberg.

Jeg er veldig spent på hva du kommer til å si i årets nyttårstale, men ikke en gang prøv deg på å si at «Norge trenger flere barn» . Er det barn du vil ha, kan du bare vende snuten din mot Hellas og Moria. Der finnes det rundt 6000 barn i det nærmeste vi kan komme helvete på jord. Seks tusen! Det er mange barn, Erna. Rundt 1300 av dem er enslige mindreårige som må klare seg selv. Ingen verge til å ta vare på dem, ingen voksenpersoner som passer på dem… Voksenpersoner som gir dem kjærlighet eller trygghet, eller som holder rundt dem når de våkner opp på natten av mareritt og traumatiserende minner. Ingen som har et trygt og lunt fang, og som kan berolige dem når de blir redde. Dette er barna dine, Erna. Barna våre! Evakuer barna fra Moria NÅ!


Det er tre dager til julaften, og øverst på min ønskeliste står et økonomisk bidrag til en av disse fantastiske frivillige organisasjonene. En organsisasjon som gjør alt de kan for å gjøre livet bittelitt bedre for de mange tusen flyktningene som befinner seg i skrekkleiren på Lesvos.

De fine menneskene i Dråpen i havet gjør sitt ytterste for å hjelpe mennesker på flukt, og jeg håper så inderlig dere vil være med å støtte deres arbeid. Ingen beløp er for små, og dere kan vippse til 10584! Dere kan også bidra via SMS, direkte overføring, eller PayPal – les mer HER, om du ønsker å bidra!

 

Bildene har jeg selv tatt, og publisert med tillaltelse!

Annonse