3 TING JEG ANGRER PÅ

Jeg mener i grunn at det å angre på noe er fullstendig bortkastet – det har ingenting for seg! Gjort er gjort og spist er spist – det er ikke noe man kan gjøre for å endre fortiden, og det er heller ingen vits i å dvele ved det som har skjedd. Jeg er en person som sjelden angrer – jeg tillater det ikke, for den følelsen er så fryktelig vond, og som nevnt innledningsvis – så innmari bortkastet. Et av mine livsmotto er faktisk; «Never regret anything that made you smile» , og det er jo så sant… Man skal aldri angre på noe som en gang fikk deg til å smile.

Joda, så kan man i ettertid tenke at man tok et idiotisk valg, men hva så? Man skal gjøre mye dumt i livet som kanskje føles riktig når man er yngre, og dette er jo bare en del av det å bli voksen. Man lærer, man vokser og små smeller opp gjennom årene, er jo også viktig for å bli kjent med seg selv. For å finne seg selv, rett og slett.

Når det er sagt, har vi kommet oss til dag 26 av 40 Days Challenge, som i dag går ut på å liste opp 3 ting jeg angrer på. Jeg har tilbragt de siste tjue minuttene i tenkeboksen… Jeg har grublet og grublet – er det noe jeg angrer på? Vel… Jeg klarte faktisk å komme på 3 ting.

Alt man gjør i livet og veier man tar fører jo til den man er i dag. Veien blir jo til mens man går, og terrenget er ikke alltid like jevnt. Og det er jo de store feilene man lærer mest av, ikke sant? Her er 3 ting jeg anger på… Eller i hvert fall 3 ting jeg har lært mye av!

1. At jeg gikk i kredittkort-fellen: Jeg begynte å jobbe i ung alder. Faktisk var jeg vel bare 13 år da jeg fikk min første lønn etter å ha gått med avisen i nærområdet. Jeg elsket å jobbe, selv om akkurat denne avisjobben var forfedelig, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk jobb på en café på Lagunen Storsenter i Bergen. Deretter ballet det på seg. Jeg startet i klesbransjen og jobbet meg oppover i systemet, og tjente gode penger før jeg fylte tjue.

Jeg har jo nevnt at livet mitt startet i feil ende, og at jeg hadde både hus, stasjonsvogn og før fylte 19. Egen bolig var jo i utgangspunktet en god investering, men en andelsleilighet med lavt innskudd og høy fellesgjeld var ikke en av dem. I hvert fall ikke da vi ble rammet av finanskrisen. Dette påvirket oss noe voldsomt økonomisk, og for å klare å få endene til og møtes, tok vi opp både forbrukslån og søkte om kredittkort over en lav sko. Når man er i slutten av tenårene og i starten av 20-årene, er man ikke i stand til å tenke over – eller bry seg om eventuelle konsekvenser slike lån og kredittkort kan få, og for min del ble et økonomisk mareritt en del av min virkelighet.

Det er heldigvis lenge siden, og mye har endret seg siden den gangen. Men er det én ting jeg angrer på, så er det at jeg ble fristet til lån og kreditt med høye renter. Det skulle jeg aldri gjort, og det bør man heller aldri gjøre. Med mindre man faktisk har såpass god kontroll over egen økonomi, at et kredittkort kun fungerer som en back up eller sikkerhet når man er på reise, men at man betaler inn alt man har brukt med det samme regningen kommer i posten.

2. At jeg ikke var enda mer tilstede for morfar før han døde: Min elskede morfar! Herregud som jeg savner han… Vi var bestevenner, han og jeg, og selv om jeg var ofte på besøk, ble det færre turer innom etter at jeg flyttet til Oslo. Det er jo helt naturlig, og siden jobben min var her, var det jo ikke så lett å dra på besøk. Samtidig kunne jeg gjort en mye bedre innsats de gangene jeg faktisk var hjemme i Bergen.

Det var jo så mange jeg skulle besøke når jeg først var hjemme, og jeg må innrømme at vorspiel med gjengen ofte ble prioritert over et besøk hos morfar på eldrehjemmet. Misforstå meg rett – jeg dro selvsagt på besøk, men jeg kunne vært der så mye lenger. Jeg så jo hvor glad han ble da jeg banket på døren, og han lyste opp som en sol da jeg kastet meg rundt halsen hans. Hvorfor var jeg der ikke i fire timer i stedet for én? Om jeg bare kunne skrudd tiden tilbake… Da hadde jeg prioritert helt annerledes! Familie betyr alt! Og besteforeldrene våre får man ikke ha her i evig tid. Lov meg å ta vare på dem mens de fortsatt lever, plutselig mister man dem, og tomrommet blir enormt! Jeg misunner alle som har besteforeldre i livet sitt – de er de aller beste som finnes ♥

3. At jeg førte mamma bak lyset: Jeg har vært åpen om ungdomstiden min, da jeg havnet fullstendig utpå. Amfetamin, hasj, piller og narkotika generelt ble en del av min hverdag allerede i ung alder, men uansett hvor dypt i miljøet jeg havnet, klarte jeg alltid å føre mamma bak lyset. Jeg ble ekspert på å lyve, og jeg var ekstremt overbevisende. Hjemme var jeg jo bare supersnille, pliktoppfyllende og skjønne Kristin, som aldri kunne gjort en flue fortred, mens jeg på fritiden var en helt annen! Jeg levde et dobbeltliv, rett og slett.

Det er spesielt én gang jeg husker så godt, og som gjør vondt den dag i dag… Min kjære onkel skulle feire 40-årsdagen, og hele familien var invitert. Det var viktig for både han og mamma at jeg ble med, men alt jeg ville var å stikke på en hyttetur med shady folk som hadde masse dop. Jeg tok nesten til tårene og tryglet mamma om jeg kunne få gå på det oppdiktede pysjpartyet til en venninne i klassen, siden alle jentene skulle dit. Og så sa jeg vel noe sånt som at det ville være forferdelig om jeg var den eneste som ikke fikk lov. Tenk å føle seg så utenfor? Mamma som var verdens beste, hadde jo ikke hjerte til å ta fra meg denne kvelden med jentene i klassen, og lot meg få lov.

Det ble ikke verken 40-årsfeiring eller pysjparty, men en helsikens fest langt uti gokk med altfor mye dop. Etter midnatt er det helt svart, og jeg husker ingenting fra denne natten. Alt kan ha skjedd, og det er fortsatt en ekkel tanke. Dette er noe jeg angrer på selv 16 år senere!

Phew… Det ble personlig, dette her… Hva med dere? Er det noe dere angrer på?

LOVE YOU ALL ♥