Søndag – den dagen i uken hvor man bør legge alt av jobb til side, og bare nyte. Nyte ukens siste fridag, og lade batteriene til den tunge mandagen. Jeg har noen oppgaver jeg må få gjort før morgendagen, men innimellom jobb blir det heldigvis tid til litt kos også. På planen står nemlig brunch med jentene og Jax, og deretter skal Dennis og jeg møte svigermor – SÅ kos. Senere i kveld stikker jeg utover til mamsen og Jon, men aller først skal jeg dele en veldig sterk historie med dere…
Jeg vil også benytte anledningen til å takke dere for tilbakemeldinger på innslaget på God Kveld Norge i går kveld. Noen av dere digget det, andre synes jeg blir for streng – men uansett ris eller ros, så setter jeg enormt stor pris på feedback. Jeg vet jo at jeg kan bli i sinteste laget noen ganger – og denne bergenserdialekten gjør ikke saken bedre, haha. Jeg er dessverre ikke velsignet med en dialekt som føles silkemyk i ørene, og så blir det av og til i kvasseste laget når jeg virkelig engasjerer meg for noe.
Kampen mot det umenneskelige kroppspresset er langt fra over, og det er så viktig å fortsette å kjempe. Noen synes det er totalt unødvendig – men hvem er disse «noen» ? Det er i størst grad dem som ikke lar seg påvirke, og som ikke ser det jeg ser. Jeg hører nemlig aldri en usikker jente i tenårene fortelle meg at: «Nå er det nok, Kristin. Kan du slutte å kjempe mot kroppspresset? Kan du slutte å få meg til å tenke at jeg er bra nok som jeg er?» . Dere skjønner tegningen – dette er så alvorlig, og som jeg har sagt flere ganger, så handler det om å ta ungdommen på alvor. Det handler om å ta dere som blir påvirket på alvor – jeg hører dere!
I flere år nå har jeg engasjert meg i denne saken, og mitt engasjement har resultert i mange samtaler, SMS’er, og mail-korrespondanser med dere. Dere har delt deres «mørkeste» historier med meg. Dere har åpent dere, og fortalt meg akkurat hvordan dere har det – for det er jeg evig takknemlig, og jeg setter enormt stor pris på tilliten. En av mine lesere ønsket å dele sin historie med meg, og denne er så sterk at den egentlig burde fått plass i boken min. Dessverre var vi så nærme trykken at det ikke var mulighet til å endre sidetallet, men heldigvis har jeg en plattform hvor historien kan bli delt videre.
Anette har nemlig mye på hjertet hun ønsker å dele med oss – en tøff historie som går på hvordan hun valgte operasjonsbordet fremfor å endre tankesett, og hvordan resultatet ble langt ifra det hun håpet på. Det er ikke bare til å legge seg under kniven, uansett hvor lite inngrepet er. Det er ikke noe man gjør på impuls, og derfor er det så skremmende med denne normaliseringen og ufarliggjøringen av diverse inngrep.
Jeg tror også at de færreste som lar seg inspirere av influencernes operasjoner og inngrep, har like mye cash å bruke hos en kirurg, som ofte kan resultere i at inngrep utføres på shady klinikker i utlandet. Etter en samtale med en sykepleier på Ullevål sykehus, fikk jeg greie på at de på ukentlig basis får inn unge jenter med store komplikasjoner, etter diverse inngrep gjort i utlandet, og hvis ikke dette er skremmende, så vet ikke jeg! Kroppen vår er ikke et oppussingsobjekt – kroppen er noe man skal behandle med respekt, og en kropp vi skal ha til vi blir gamle og grå.
La oss ta en titt på Anettes historie… Dette her er så sterkt av henne å dele – tusen takk, Anette ♥
Hvordan skal jeg velge å dele min historie om kroppspress og plastisk kirugi? Ett tema som er så vanvittig hett i dagens samfunn, men så ufattelig sårt for de som faktisk opplever det. Historien min går langt tilbake i tid, faktisk helt tilbake til ungdomsskolen. Jeg har alltid vært en slank person, aktiv innenfor idrett, og egentlig aldri brydd meg om hvordan kropp og utseende er. I vennegjengen min var ikke det så nøye, vi likte hverandre for den personen vi var. Men dette endret seg da vi vi begynte på ungdomskolen.
Jeg er oppvokst utenfor Bergen sentrum, på en liten gård. Her var vi alle fra samme miljø, og det var ikke noe press om å ha det nyeste eller kuleste på markedet. Når vi da skulle begynne på ungdomskolen ble vi sendt til en mer sentrumsnær skole, og her fikk vi føle på presset tidlig.
Det ble mer normalt å vise interesse for gutter, sminke, pupper, rumpe, og sexualitet. Jeg som i utgangspunktet var sjenert følte tidlig på presset. Vi snakket åpent sammen i venninnegjengen vår, og jeg følte meg alltid trygg rundt mine venninner. Men det å se den ene etter den andre utvikle bryster, samt få seg kjæreste var så klart litt sårt, og man kunne tidvis føle seg alene.
Jeg ble blind på meg selv. Jeg fikk aldri disse store d-cup brystene som venninnene mine hadde. Jeg var en liten 70 B-cup. Jeg såg ikke selv at dette var faktisk det som passet til kroppe min.
Presset ble stadig større da andre begynte å kommentere dette. «Hvorfor fyller du ikke Bhen din.» «Hvorfor har ikke du pupper?» «Hvorfor er du så flat». Det toppa seg da jeg en gang fikk spørsmål om jeg egentlig var født som mann, og var transe, og det begynte å gå rykter om dette.
Som usikker tenåring er dette fryktelig sårt å høre, og det var da tankene om plastisk kirurgi oppstod.
Jeg klarte aldri gi slipp på disse tankene. Forståelsen for at jeg var god nok som jeg var, at jeg burde vært lykkelig for at jeg heller var sunn og frisk, den var ikke tilstede. For lite viste jeg at det å faktisk gjennomføre en slik operasjon ville gjøre det som allerede var sårt så uendelig mye verre, og at jeg virkelig skulle få føle smerte på kroppen, både psykisk og fysisk. Lite viste jeg at dette skulle bli en langvarig kamp, som skulle plage meg i flere år.
Det ble brukt timevis i speilet, hvor jeg målte meg opp og ned, fant feil her og der, og ønsket om å kunne fylle en normal BH var stort. Selv såg jeg ikke at brystene jeg var naturlig skapt med var perfekt for den lille kroppen min, jeg var helt blind for å kunne forstå det.
Sommeren 2013 bestilte jeg konsultasjonstime. Jeg var da 21 år, og fortalte meg selv at jeg var mer enn voksen nok til å ta denne avgjørelsen, samt at jeg trossalt hadde tenkt på dette lenge.
Jeg var åpen om det rundt venner og familie, og daværende samboer, og de alle støttet meg, noen litt mer kritisk enn andre.
Jeg møtte opp til konsultasjon. Jeg var nervøs og spent, og endte opp med å booke time til operasjon allerede 13 dager senere.
Operasjonsdagen kom, og jeg kunne knapt vente med å våkne opp med store flotte bryster. Endelig skulle jeg kunne fylle en topp, og føle meg fin. Endelig skulle jeg kunne vise alle andre at jeg faktisk var en kvinne, med store flotte silikonpupper. Kirurgen kom inn, begynte å tegne og måle. Han fortalte meg hvilken størrelse og hvilken type proteser han ville legge inn, noe vi på forhånd var enige om. Jeg skulle ha 320 gram, under muskel, høyprofil. Slik ble det ikke..
Jeg husker enda den enorme skuffelsen når jeg våknet fra narkosen, for ikke å snakke om smerten. Jeg satt da i en stol, og når jeg såg ned, såg jeg to klumpete, vonde, blå, hovne kuler, som overhode ikke såg ut slik jeg hadde sett for meg. Jeg hadde ett stort innsøkk ved Nippelen, og det hele såg forferdelig ut.
Kirurgen fortalte at dette var helt normalt. Brystene var hoven, og jeg måtte gi tid for at protesene skulle få sette seg skikkelig. Jeg ble enda mer satt ut når kirurgen fortalte meg at han hadde lagt inn 240 gram moderat, isteden for høy, samt en annen type protese enn hva vi ble enige om. Jeg tenkte der og da ikke så mye over det, for jeg måtte jo bare stole på kirurgen, for han viste jo trossalt hva han dreiv med.
Ukene og månedene gikk, brystene «droppet», grodde fint, og jeg hadde ingen infeksjoner, men smertene slapp aldri. Jeg var som man skal på kontroll etter en dag, en måned, 3 måneder og ett år. Men allerede etter 4 måneder bestilte jeg ny konsultasjon da jeg begynte å bli bekymret fordi smertene ikke forsvant. Kirurgen fortalte meg at dette var helt normalt, og at jeg bare måtte slappe av, slikt tok tid. Bekymringen ble enda større da brystene begynte å bli deformert, samt smertene økte, og jeg mistenkte at noe var alvorlig gale. Jeg oppsøkte kirurgen flere ganger for å ytre mine bekymringer, men gang på gang fikk jeg samme svar, dette er normalt, ta tiden til hjelp.
Jeg ble etter dette enda mer usikker på egen kropp. Ikke bare hadde jeg fremdeles små bryster som fremdeles ikke fylte en topp, men nå var de i tillegg deformerte, og vonde. Samboeren som jeg tidligere var komfortabel naken rundt, begynte jeg nå å skjule meg for. Sov alltid med t-skjorte eller BH. Etter 1,5 år bestilte jeg nok en gang ny time til kirurgen, jeg holdt ikke ut mer, for nå var brystene så deformerte og vonde at det begynte å hemme meg i både jobb og hverdag, samt at selvbildet mitt var enda lengre nede enn fra tidligere.
Svaret jeg den dagen fikk fra kirurgen knakk meg totalt, og jeg løp gråtene ut fra klinikken.
Når jeg kledde av meg foran han, pekte på innsøkkene i brystene, deformasjonene, samt fortalte om smertene, svarte han bare at det var psykisk. «Du kjenner egentlig ingen smerte, du er bare psykisk syk, oppsøk noen andre som kan hjelpe deg isteden».
Var jeg virkelig så vrangsyn at jeg selv såg noe ingen andre såg? Var det som jeg følte som smerter bare psykisk? Hva feilte det egentlig meg? Å vise seg naken foran noen på denne tiden var totalt uaktuelt, til og med samboeren min som jeg egentlig var så trygg på.
Noen uker senere husker jeg at samboeren min spurte meg hva som var gale. Jeg tok av meg toppen, og spurte han, «helt ærlig, er brystene mine stygge? Er de usymmetrisk og stygg? Vær ærlig med meg nå».
En normal jente ville kanskje blitt lei seg om samboeren sa at brystene hennes var stygge, men jeg ble så inderlig lettet, for da såg noen andre det jeg såg. Det satt faktisk ikke bare i hodet på meg.
Null stress tenker kanskje du, det er jo bare til å operere på nytt. Vel, når ansvarlig kirurg nekter å operere deg, til tross for en garanti, så må man til en annen kirurg, og det koster.
Jeg hadde allerede lagt ut 35.000kr i første operasjon, og når man er 21 år har man ikke så mye penger å rutte med.
Jeg var mildt sagt fortvilet, lei meg, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Av alle steder kom jeg i kontakt med en ny kirurg, via en Facebook gruppe. Jeg sendte han bilder og forklarte situasjonen. Han ringte meg, og ba meg nok en gang oppsøke min kirurg, og kreve re-operasjon på garanti slik jeg hadde krav på.
Ny tur til klinikken, nytt møte med kirurgen. Denne gangen hånte han meg. Han direkte lo av meg, når han sa at en ny slik operasjon var uaktuelt, og det å operere meg på nytt ville bare se dumt ut, jeg hadde bare med å være fornøyd, ferdig snakka. Ord kan ikke forklare hvor forbanna og oppgitt jeg var når jeg reiste der ifra, jeg gråt hele veien hjem.
Jeg tok igjen kontakt med kirurgen fra Facebook, og han spurte om jeg hadde mulighet til å komme på en konsultasjon til han. Jeg reiste til Oslo, kun for å ta denne timen. Jeg har aldri ført følt på en slik nervøsitet og usikkerhet. Hva skulle jeg gjøre om denne kirurgen også sa at det bare satt i hodet på meg? Hvordan skulle jeg kunne klare å føle meg vel i egen kropp, når jeg allerede hadde betalt 35.000kr for å fikse problemet, hvorfor var ikke alt liksom blitt fint? Alle andre i media som opererte seg blogget jo i hytt og pine om hvor mye bedre de følte seg etter en slik operasjon, hvorfor følte ikke jeg meg bedre?
Heldigvis bekreftet den nye kirurgen mine mistanker, men dessverre var komplikasjonene allerede så alvorlige at her måtte det opereres, og det så fort som mulig.
På dette tidspunktet hadde jeg fått så alvorlig grad av kapsling på begge brystene, at mitt eget brystvev ble gnagd vekk fra innsiden, og om jeg ikke oppererte forløpende kunne jeg i verstefall risikere at protesene ville gnage seg ut gjennom huden.
En ny operasjon ble bestilt, og nye 45.000kr ble betalt.
Men nå skulle alt bli bra. Nå skulle jeg endelig få den fantastiske drømmekroppen som alle snakket om, den kroppen som florerte over alt i media. På tv, blogger, instagram, facebook, ja over alt. Endelig skulle det bli min tur.
Denne operasjonen ble mye større enn den første. Jeg låg i narkose i nesten 4 timer, en normal brystforstørrelse tar om lag 45 minutter. Kapselen rundt protesene måtte knuses, de gamle protesene måtte byttes ut med nye rette proteser for min kropp, og det måtte transplanteres fett fra lår til brystlomme. Smertene man opplever både i lår og bryst kan ikke beskrives etter ett slikt inngrep, og jeg var sliten både mentalt og fysisk. Jeg var godt informert om at det mest sannsynlig ikke kom til å bli bra denne gangen heller, at jeg mest sannsynlig senere måtte gjennom en 3 operasjon, for å omsider få et normalt, bra resultat. Nå var det bare til å vente og se, la kroppen komme seg og vente på eventuelle nye komplikasjoner, som høyst sannsynlig kom til å komme før eller siden.
Jeg valgte også å melde klage mot den første kirurgen. Da fikk jeg opplyst at det ikke var registrert noen journal notat fra annet enn selve operasjonsdagen.
Jeg meldte sak til NPE, og skrev min forklaring. I forklaringen til kirurgen skrev han så fint at jeg aldri hadde gitt utrykk for hverken smerte eller missnøye, jeg var mer enn fornøyd og tilfreds med resultatet. Det å føre en sak mot en kirurg som benekter for sine feil, det er en «lost case».
I over ett år jobbet jeg med denne saken, sendte inn bilder, jorunaler, bekreftelse og operasjonsbeskrivelse fra ny kirurg, samt annen dokumentasjon på at første kirurg hadde oversett mine komplikasjoner som senere hadde ført til alvorlige skader.
Det sliter psykisk å gå i påvent om man vinner en slik sak, om man får erstatning, og om man omsider kan slå seg til ro. Men nederlaget kom, avslag. Jeg klaget på vedtaket, nytt avslag. Jeg tok saken videre, men nok ett avslag. Etter 1,5 år var hele saken tapt, og jeg måtte bare innse at jeg kom ingen vei.
Så, da kommer spørsmålet. Følte jeg meg så vanvittig mye bedre? Etter to operasjoner og 80.000kr fattigere? Svare er enkelt.. Nei, Jeg følte meg overhode ikke bedre. Ja,jeg har fått store flotte bryster, som også faktisk passer til kroppen min, ser naturlig ut, og som gjør at jeg slipper å løpe rundt i «Hello kitty» BH i en alder av 25år.
Men følte jeg meg bedre? Ble selvbildet mitt magisk så mye bedre?
Jeg hadde jo googlet opp og ned, lest samtlige blogger hvor folk la ut i det vide og det breie om hvor mye bedre de følte seg etter å ha utført ett inngrep. Hvorfor følte ikke jeg meg så mye bedre? Ifølge så mange andre så var jo svaret så enkelt, det var bare til å legge seg under kniven?
Hvorfor følte jeg meg ikke bedre? Jeg følte nok en gang på nederlaget. Smertene i brystene var borte, jeg hadde flotte bryster, men selvfølelsen var uendret.
Jeg grublet meg frem og tilbake, låg våken om nettene, gråt i mengder. Noen dager følte jeg meg bra, andre dager følte jeg meg fryktelig stygg, direkte motbydelig. Jeg vet ikke direkte når vendepunktet kom. Men sakte men sikkert gikk det opp for meg at det var ikke kroppen min, speilbildet mitt, eller fasongen min det var noe gale med. Det var tankesettet mitt. Om jeg sluttet å tenke over hva andre kanskje mente om meg, om jeg kunne vise ovenfor andre at jeg var vell i egen kropp, så ville jeg og føle meg vell generelt. Det tok lang tid før jeg skjønte det, jeg var 21 år når jeg startet denne prosessen, nå er jeg 25.
Så da lurer du kanskje på, har jeg det bra med meg selv nå? Ja det har jeg. Hvordan jeg fikk til det? Jo det var egentlig ganske enkelt. Jeg sluttet å tenke negativt, og startet å fokusere på det positive i livet. Jeg tok tak rundt ting som plaget meg. Jeg fikk ny jobb, nytt bosted, tok til meg hobbyen innenfor idrett igjen, tok rett og slett en dag av gangen. Hvordan man tenker, og hva man velger å fokusere på velger man selv. Det er ikke alltid like enkelt, men man må komme dit selv, dit man innser at man må faktisk fokusere på det positive, og legge vekk det negative. Jeg har fremdeles dager der jeg føler meg stygg, ett par silikonpupper endret ikke det. Tvert imot.
Så her sitter jeg, 4 år eldre, 80.000kr fattigere, 2 operasjoner rikere, og i påvent av nok en 3 operasjon, som forhåpentligvis blir siste. Men var det verdt det? Overhode ikke. Kunne jeg gjort en ting annerledes i livet, så hadde jeg aldri gjennomført den operasjonen. For det var aldri kroppen min som var problemet, det var tankesettet mitt, og det endres ikke med å legge seg under kniven. Jeg har vandalisert kroppen min, bare for å finne ut at det virkelige problemet, det låg i hodet mitt.
Men når jeg først forstod det, da kunne jeg omsider sakte men sikkert løse problemet. En skalpell og ett par silikonproteser er ikke svaret på problemet. Man kan ikke kjøpe lykke og bedre selbilde. Man Må innse at man bare må jobbe med seg selv, godta seg selv, og vise andre at jeg er meg, og jeg er mer enn god nokk, fordi man er mer enn god nok som man er, om man bare vil tillate seg selv å innrømme det.
Om min historie bare kan få én person til å tenke seg om før man legger seg under kniven, så er jeg fornøyd. Det er ikke bare bare å legge seg under kniven, det løser ikke problemene.
En varm klem sendes deg, Anette! Takk for at du delte, og takk til alle dere som leste gjennom teksten ♥
Nyt dagen, så snakkes vi senere!
<3
For en sterk historie??
Fint at du deler den her på bloggen. ?
De som mener du er for streng , må du ikke bry deg så hardt om.
Du viser bare at du brenner virkelig av en så viktig sak.
Du er så en viktig person for alle ?
Wow, for en utrolig sterk historie! Jeg har vært under kniven selv, men det var kun for å minske str på brystene mine ? noe jeg i dag er glad for, da det tæret på ryggen min. Ellers så er jeg 100% naturlig
Tusen takk for at du engasjerer deg for dette, og tusen takk til Anette som delte historien.
Det er så viktig å få frem at det er tankesettet som må endres, men jeg vet selv at jeg ikke ville hørt på det da jeg var i slutten av tenårene. 5 år seinere er jeg utrolig takknemlig for at jeg holdt ut med det jeg da syns var en forferdelig stygg kropp, og i dag når jeg ser tilbake på bilder skjønner jeg ikke hva jeg tenkte med.
Hold ut, folkens! Det blir bedre <3
Sterk historie! Synes det er bra du bruker bloggen din for å videreformidle historier som du får mulighet til å høre om. Håper mange unge som vurderer operasjon leser dette og ombestemmer seg; det er så mye mer givende å jobbe med eget tankesett enn å la seg bli skjært i. <3
Kjenner forresten jeg blir forbannet på at den første kirurgen kom seg unna uten å betale erstatning eller lignende. Håper seriøst ikke at han fortsatt driver med kirurgiske inngrep… Fy flate. Takk for at du delte, Anette 🙂
Desverre driver han enda.. opererte en veninne av meg like etter, som har gått gjennom samme kampen som meg desverre..
Sinnsykt at det ikke er lettere å få stoppet slike fra å få operere! Blir helt fra meg. 🙁
Ja, nå blir det sikkert sett feil på denne kommentaren, men en såpass dårlig kirurg burde bli hengt ut med navn. Og forresten takk for historien. Er selv 34 og vurderer enda om jeg skal operere, alltid hatt så små boobs, men aldri «kosta» det på meg. Kanskje glad for det nå ?
Er bare glad jeg kunne dele det ❤ håper det kan hjelpe noen andre til å innse det jeg innsåg så alt for sent. ❤
Dette er et innlegg som alle mennesker i hele verden burde ha sett <3
Stor respekt til både Anette og Kristin!! Store forbilder for mange, å håper folk åpner øynene sine<3 takk Kristin for at du brenner for denne saken, er 100% enig i denne saken, vi skulle hatt flere personer som deg i denne verden og på internettet. Takk for du har en blogg hvor du gir ut dine meninger og slike saker.
Dette var sterk lesing, fy søren! ?
Kjære Anette, du er tøff som deler din historie, og jeg er så glad for å lese at tross alt det tøffe du har vært igjennom- så har du det bra med deg selv nå. Dette tror jeg veldig mange andre hadde godt av å lese! ?
Jeg er så glad for denne bloggen, boken din og hele deg for at du viser oss gang på gang at vi er gode nok som vi er. Og at det fins viktigere ting her i livet enn utseende.
Kristin, du er helt fantastisk ! ??
Helt fantastisk at denne historien blir delt. Håper så mange som mulig leser dette.
Takk Anette❤❤
Dette var sterkt. Håper det når ut til mange ❤️
For en sterk historie… Stakkars jente sier jeg bare. Glad jeg aksepterer kroppen min slik den er. Skal aldri ta en slik operasjon.. Takk for at du delte historien på bloggen din! <3
For en historie❤️
Sterk historie! Takk til Anette som åpner historien sin for oss, og til deg Kristin – for at du sprer den til oss. Jeg håper de som trenger det mest også får lest dette. Jeg er en 23-åring som etter å ha fulgt deg siden jeg var 18-19, endelig har blitt fullstendig tilfreds med den jeg er. Akkurat slik jeg er. Det har tatt tid, men det er så utrolig godt når man klarer å se at definisjonen av det å være «vakker» ikke skal være bestemt av media. Jeg har arbeidet mye selv for å klare dette, men fyttikatta for en stor rolle du har spilt i å få det til, Kristin – tusen takk! Aldri gi deg, uansett hvor mange som mener du er «for streng». Det er så mange flere som trenger deg.
Hei, Kristin.
Jeg og du er like gamle, vi når ut til noen av de i samme aldersgruppe, vi har bare to forskjellige plattformer på å nå ut.
Jeg er lærer du er blogger og jeg ELSKER at du tar denne kampen på samme måte som jeg gjør til mine elever.
Vi snakker mye om påvirkningskraft nå om dagen på skolen, hvor jeg har hørt noen som sitter bakerst i klasserommet si at de ikke tørr å komme fram på tavla for da kan alle se hvor liten rumpe hun har. Hun går i 4. klassen….. Det høres jo helt sinnsykt ut, men sant er det. Og denne idéen har jo blitt plantet inn i holdet å små barn om hvordan rumper skal se ut, eller at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv om man ikke ser ut som alle andre.
Jeg ber de på ungdomsskolen gå inn å lese din blogg i stedet for alle de andre plastikkbloggerne. Jeg holder på å bli gal av at de bruker plattformen sin til å reklamere for inngrep og kirurgi. Det siste jeg leste var at den klinikken i Tyrkia eller hvor de drar for å operere seg ble anbefalt. Hørt noe sånn tull!!!!
Jeg digger deg og håper du aldri gir deg med denne kampen. Skal sette inn boka de som pensum til elevene mine, haha.
For en utrolig sterk historie! Tusen takk til Anette som valgte å dele den❤️
Jeg kunne ikke la være å himle med øynene når jeg så navnet ditt komme opp på nettsidene til TV2, for jeg tenkte at «nå får vi som har lagt oss under kniven enda en runde deng». Det føles bare som en knyttneve i magen, som om vi har gjort deg noe personlig vondt. Heldigvis blir kraften fra knyttneven mindre og mindre for hver gang det blir tatt opp.
Historien til Anette er lei, men her er det snakk om møte med dårlig kirurg.
Det virker også som om Anette ikke har hatt midlene til å gjennomføre disse inngrepene i utgangspunktet, og derfor blitt satt i enda vanskeligere situasjon. ALLE som går ut av et plastikksykehus burde ha vett nok til å tenke på konsekvensene, ikke resultatene. Konsekvensene kan være, som her, at en ny operasjon må til. Har man da ikke midlene eller psyken til å takle det er man kanskje ikke kandidat for inngrepet i utgangspunktet.
Går man til en proff kirurg vil man få nøye spørsmål om sykdom, psykisk helse, om du tror inngrepet vil forandre livet ditt og hvorfor man vurderer inngrepet. Kirugen kan velge å si nei hvis du er for «syk», men du kan også velge å lyve om din egen psykisk helse slik ar du får et ja. Er man 21 så er man i mange tilfeller ikke voksen nok til å ta denne avgjørelsen alene.
Istedet for å dra alle som velger å ta operasjoner under den samme skitne kammen kan man spre fakta og hjelp. Denne debatten du kjører oppleves ikke som hjelp, det oppfattes som mobbing mot de, bloggere og vanlige folk, som har valgt å operere seg av forskjellige grunner. Det er ingen som mener det er normalt, det er ingen som tror det er naturlig, så hvorfor rakker du sånn ned på oss? Det føles hver gang som om du mener at bloggere og folk som legger seg under kniven er mindre verdt. At vi ikke burde vise oss frem, at vi burde skamme oss og gjemme oss.
Hvis noen bloggere vil uttrykke seksualiteten sin med fake tits and ass, hvorfor er det et problem? Og jeg er himla nysgjerrige på hva som er galt med pornoskuespillere. Porno er en av verdens best tjente bedrifter – menn elsker det, kvinner elsker det. Skal pornoskuespillere også gjemme seg?
«Forbilde» er et oppskrytt, overbrukt ord. Istedet for å sitte hjemme i hiet og skyte bloggerne kan man heller gå ut å spørre den målgruppen man brøler for – gå og spør de tiåringene på en skole hvilke blogger de leser, hva de ser på på TV og hvem som er «forbildet» deres. De fleste tiåringer har ikke begynt å tenk på kropp på denne måten – større pupper, mindre mage – de ler fortsatt av tiss og bæsj og synes det er hysterisk hvis de finner en tegning av en naken person i naturfagsboka.
Men samma det, sant? For jeg har jo lagt med under kniven, så jeg må være korttenkt, ha lav selvtillit og dårlig forbilde. Eller?
(Om du i det hele tatt leste eller scrollet hit: dette er ikke ment som hatefult på noen som helst måte, men kritikk – eller tankevekker om du vil)
Denne må jeg virkelig signere ! Det er helt ok at det for dere ikke er rett å ta en slik operasjon , MEN respekter at det er rett for andre . Ikke ta alle under en kam fordi at «de er kun ute etter den perfekte kroppen ,for lett face it – det de fleste av dem som opererer seg i midten/slutten av 20 årene (helst ) angrer på ,er ikke operasjonen ,men at det ikke ble gjort før . Forskjellige størrelser på brystene, store bryst , små bryst , skeive bryst , hengebryst, slappe bryst osv osv .. er alle ting som kan gjøre en hverdag fæl og jævli! Noen sliter gjennom hele livet å gjemmer seg bak store gensere og skjerf pga deres hat mot brystene . Noen får kraftige endringer i brystene etter graviditeten . Noen har alltid hatt veldig stor forskjell på brystene , noe som ødelegger alt for å få rett støtte for brystene ,som så går videre på ryggen og holdning ..
Kjenner jeg blir varm innvendig når man tar alle under en kam .
Har fulgt deg i flere år , å digget hvordan du blogger å hva du deler. . MEN helt ærlig så er dette barnslig , stygt å dårlig av deg. Å en vet jo hvilke bloggere du har siktet til i dine tidligere innlegg .. Tenker litt at du må legge ballen dø , godta at en er forskjellig å slutte å skrive slik som dette.. du som blogger har ( DESVERRE!!!) stor innflytelse ,å det å drive slik skremselspropaganda som dette , hvor ‘operasjoner ender bare jævlig ‘ blir for lavt.
Jeg må bare svare deg jeg altså..kirurgen jeg gikk til var en av landets fremste kirurger, som er en av Norges høyest utdannede kirurger innen for plastikk.. midlene mine stod der heller overhode ikke på. Jeg har klart meg helt fint økonomisk i ettertid om det var det du viste til. Realiteten er at jeg ble feil opperert av en kirurg som lovet meg en prosedyre, og ga meg en annen. Når jeg da fikk alvorlige komplikasjoner grunnet en feil han gjorde, nektet han meg ny operasjon, selv om man har kontrakt med garanti..
Jeg viste og veldig godt hvordan en operasjon foregår.. Jeg er selv utdannet medisinsk.. Jeg la meg under kniven, men jeg er ikke korttenkt, jeg blir ikke dømt, og Kristin har ikke vært annet enn støttende mot min historie.
Men å si at en operasjon endrer alt, det er og blir feil… desverre. Og det er det jeg og Kristin vil ha frem 🙂
Dette innlegget her handlet jo om at ei jente valgte operasjon pga negative opplevelser og press fra nettverket rundt seg hvor selvbildet ble brutt ned. Da er det sjeldent en operasjon løser problemet, som jenta selv sier som konklusjon. Og dette er et problem i dagens bloggNorge når topp20 lista fronter plastisk kirurgi som et plaster over dårlig selvtillit og eksponerer sine faste lesere fra 9-18 år om at plastic is fantastic hos jenter som enda ikke har tenkt tanken en gang.
Plastisk kirurgi skal ikke være en trend eller en lettvint løsning – det skal være siste løsning, om det en gang! Der er alltid noen som vil være usikre med komplekser som føler at kirurgi er eneste løsningen, det er helt OK – men det er IKKE OK at flere og flere faller under et urealistisk kroppspress, som er tilfellet med dagens media- og bloggfremstilling.
Den dagen jeg hadde mottatt henvendelser fra jenter under 13 år som vurderer å utføre samme inngrep (hypotetisk) som meg selv som offentlig blogger – er den dagen jeg virkelig hadde revurdert hva jeg selv faktisk formidler til unge lesere. Jeg vil ikke de skal lese seg smarte på hvor man får best resylane lepper, jeg vil de skal lese seg opp på hvordan man lærer seg å elske seg selv slik man er født.
Og fra mitt standpunkt er Topp20 bloggerne nydelige jenter som aldri hadde trengt å gjøre noe endring på utseende i utgangspunktet. Når så flotte jenter føler de trenger minst 5 operasjoner for å se bedre ut, begynner man å sette spørsmålstegn til det hele.
Hei.
Jeg må bare svare litt på denne. For jeg tror ikke problemet er at folk har operert seg. Det er jo i utgangspunktet en fin mulighet man har.
Jeg tror bare problemet ligger mer i det at bloggere med mange tusen unge lesere reklamerer for at det ikke er greit å ha flat rumpe, feks.
Som jeg skrev over her. Jeg har elever i skolen som er 10 år som er så usikre på seg selv for at de har for småe romper. De har en oppfatning av at romper ikke skal være så små for om man ikke har former så må man føle seg usikker.
Bloggere legger jo ut før og etter bilder med en tekst som «se hvor liten rompe jeg hadde». De sender jo ut et signal om at det ikke er bra nok.
Bloggere må jo gjerne operere seg, men de må slutte å reklamere for det eller å plante ideer i hodet til unge lesere som aldri er der i utgangspunktet.
Dette er jo et samfunnsproblem, men bloggerne må ta sin del av ansvaret da de har flere lesere enn et magasin.
Kun min tanke, så klart. 🙂
Helt ærlig så er historien din fryktelig uinteressant med en gang du forteller at du trodde alt skulle bli annerledes etter en operasjon. Er man ikke voksen nok til å innse at en operasjon endrer kroppen og ikke sinnet, så burde man ikke gjennomføre den. Jeg, og de fleste andre vil jeg tro, er mer interessert i synspunktene og svarene til Kristin.
Hvis andre sitt utseende og seksualitet er et samfunnsproblem for deg, har du kanskje ikke prioriterinene riktig i første omgang. Hvilke bloggere er det som har reklamert for plastikkirurgi lurer jeg på? Er det å fortelle sin historie, som er jobben til de aller fleste bloggere – å fortelle om livet sitt, det samme som reklamasjon i dine øyne? Folk elsker kjendiser, folk ELKSER sladder og dramatiske historier. Bare se på avisene og magasiner – vi ELSKER å blande oss opp i andre sitt liv og mene noe om det. Kristin har kjørt denne debatten i over et år nå, og det er samme regla hver gang. Hat, hat, og mer hat mot de som av diverse grunne velger å operere.
Hvis en blogger legger seg under kniven og ikke forteller om det er det ikke bra nok det heller – bare se på hvor mye stygt Krisssy får selv etter hun gang på gang har sagt at hun ikke har hart noe inngrep.
Folk er jo helt tragiske som kommenterer stygge ting når hun sier hun ikke har operert seg. Det er jo bare trist
Når jeg skriver at bloggere reklamerer for det, så mener jeg når de skriver om hvor mye gram de har i hver pupp, eller hvor de var og opererte seg, hvem kirurgen var, om de vil anbefale klinikken videre, hvilken klinikk de var og tok retylane i leppen eller når de legger ut før/etter bilder.
Det er helt greit, vær uenig med Kristin. Jeg kjører ikke hennes kamp.
Jeg bare forteller fra mitt ståsted, som møter unger mellom 10-16 år hver eneste dag, hvordan mediebildet har forandret seg de siste årene og hvor mye «lettere» det er i dag og få bekreftet den usikkerheten vi alle sikkert har kjent på fra tid til annen. Og jeg mener at når små barn føler på usikkerhet om kropp så burde MANGE flere, som har denne plattformen ropt ut at de er bra nok akkurat som de er. Og ikke «reklamert» for hvordan de løser problemen med selvbildet sitt.
Unger leser blogger og sluker det som står skrevet der, for de føler en kjennskap til bloggerne. De får en bit av hverdagene deres, Hva de spiser, hvor de trener, hvor de shopper, hvor de bor eller hva familiemedlemmene deres heter. Det er et samspill mellom bloggere og lesere som gjør at de bygger opp en tillit til så unge lesere. Derfor bør de ta det mer på alvor. Og der har Kristin et veldig viktig poeng!!
Fint å dele denne historien. Det florerer allerede av de på nettet, det er bare p kaste seg over Google. Men det er tross alt ikke slik at alle som operer seg får det slik. De aller fleste blir fornøyd med resultatet. Og alle blir informert om risikoene, om bør ta stilling til de.
Mange FÅR faktisk bedre selvfølelse av å endre på noe de har hatt komplekser for lenge. Meg selv inkludert. Jeg er kjempefornøyd med resultatet, og angrer ikke et sekund. Det er klart det er dumt at jeg ikke var hundre prosent fornøyd med kroppen min før. Men jeg er veldig glad for at jeg er det nå! Det er så deilig å være fornøyd med eget speilbilde, og det er faktisk IKKE noe galt med å ville være for lyd med seg selv.
Det ideelle er så klart å få det ved å endre tankesett. Men det tror jeg nok også de fleste prøver! Og funker ikke det, så innser man at dette sitter ikke bare i hodet. For uansett hvor mye man endrer tankesett, kan man fremdeles være misfornøyd med kroppen sin. Og det er jaggu greit det og.
Du mener at andre som operer seg legger et stort press på unge når det gjelder utseendet. Og det er riktig. Og det er ikke bra.
Men du legger også et press på leserne dine. Et press om å klare å endre tankesettet sitt i så stor grad. Og hvis man fremdeles ikke er for lyd med seg selv, så mener du at de ikke har klart å endre tankesettet nok?
Eller kanskje problemet ikke alltid ligger i hodet?
I så fall er det et umenneskelig press! «Her har jeg prøvd å endre tankesett i hundre år og føler meg ikke et snev bedre. Er jeg svak? Får jeg ikke til? Har jeg ikke så god kontroll over tankene mine som jeg burde ha? For i følge Kristin er det noe alle burde klare?» skjønner du greia?
Individuelle forskjeller. ALLE er forskjellige.
For the record: Jeg er HELT med deg Kristin, det er et helt sinnsykt kroppspress og jeg kan ikke forestille meg hvor hardt det er å være ung i dag. Garantert jævli slitsomt.
Men, jeg har reagert litt på måten du snakker «ned» på andre som har operert seg, spesielt bloggere. Hvis du har fulgt med på Sophie og Sraad sin blogg, så hadde du kanskje fått med deg at de har begge fortalt nokså like ting som Anette her sier. De har begge sagt at de har operert seg fordi det er noe FEIL med selvbildet, de har begge sagt at operasjoner ikke har hjulpet og de har snakket om et smertehelvete uten like.
Hvorfor kan du støtte opp rundt Anette sin historie, men snakke så sinnsykt kvasst om bloggere? (Som jeg går ut i fra er SE og Sraad)? Jeg syns bare det er litt kjipt gjort, for begge de har gjort alt annet enn å glorifisere operasjoner den siste tiden.
Ellers støtter jeg kampen din! Men føler det hadde blitt et bedre og sterkere budskap om du faktisk fikk bloggerne med på ditt «lag», i stedet for å henge ut dem?? For i bunn og grunn er jeg sikker på at dere mener det samme ifh til yngre lesere. At de har gått ut å sagt at operasjoner ikke har hjulpet, er jo noe du burde fremme også, som du gjør med Anette. Den yngre garde orker ikke høre på en sint bergenser som er frekke mot forbildene sine. Hadde dere SAMMEN gjort noe, tror jeg derimot du hadde truffet de bedre med ditt budskap. Tror jeg… Takk for meg!
Uten at jeg sitter på svaret selv, men jeg tror ikke problemet er i det faktum at de faktisk har operert seg. For om man sliter med selvbildet så er det en enkel «løsning» i dag og den muligheten man har til å rette opp på utseendet sitt om det er noe man er misfornøyd med vil jo ikke forsvinne.
Jeg tror heller problemet er reklamen rundt det hele. Hvor man er misfornøyd med noe, opererer det, for å så reklamere for hvor mye gram man har, hvor man har operert seg eller hvor mye det koster. Det gir folk, som fra før sliter, en større mulighet til å føle på usikkerheten. For de får hele tiden bekreftet de usikre følelsene man har. Når man har en så stor plattform så kan man operere seg så mye man vil, men man bør ikke reklamere for det og plante ideer i hodet til unge lesere som allerede er nok usikker fra før. 🙂
Jeg skjønner godt hva du mener. Men tror du det hadde vært bedre om folk opererte seg og ikke sa noe om det?
Ville ikke det skape veldig høye og falske forventninger hos andre?
Eks pupper. «Det er så mange med så fine store og helt naturlige pupper, hvorfor er ikke jeg sånn??» er det ikke lettere da å tenke at det er fordi de har operert?
Eller rompa. «Hvordan klarer folk å trene seg til en så stor rumpe på en måned?». Lettere å tenke at «de gjør ikke det. De har operert»
Jo, det er en veldig stor mulighet for det også tror jeg. Om unge i dag går rundt å trur det er naturlig at alle har stor rompe og store pupper.
Og for all del, det er en fin mulighet å ha. Om man er så usikker på seg selv at man kan gjøre nå med det, så lenge det hjelper.
Jeg bare skulle ønske det var flere som Kristin, med den samme plattformen, som kunne si at man er bra nok akkurat som man er. I stedet for å si «jeg liker ikke rompa mi så da opererer jeg den». Det skulle vært en motvekt, for faktumet er jo at de fleste i dag ikke roper at man er bra nok akkurat som man er. Og det syns jeg er litt synd når de når ut til så mange unge mennesker.
Word??
For en rørende historie. Er så glad du delte denne historien med Kristin. Kristin, digger at du er så engasjert i en sak som er så viktig <3
Takk som deler, Kristin. Du er sterk, Anette.
Hei, fint du deler dette innlegget. Jeg er helt for å dele historier som ikke går så bra. Fordi ting ender ikke alltid bra…. for all del. Jeg er i utgangspunktet imot kirurgi. Men jeg har fått dekket operasjonen på større bryster, fordi jeg ble født helt flat. og da snakker jeg ikke om små pupper. jeg snakker om NULL FORM på puppene. jeg har arvet dette av min farmor, og min lege sa det var 1 av 4 millioner kvinner som har fått dette, heter noe på lege språket. men det kommer jeg ikke på i farta. poenget mitt er vel det at du skal ikke overdrive kirurgi, men om dette er noe som hjelper deg til å kle av deg faktisk så synes jeg det er ok. Min gode vennnine var imot det. men mange støtta meg og=) kunne ikke tenke meg å fikse på noe, som ser noenlunde bra ut. Jeg kunne ikke vert mer fornøyd( har operert meg på stavanger universitets sykehus) og der er de kjempe dyktige:) nå har jeg en C cup som ser helt naturlig ut. alle sier de ser helt naturlige ut, og det synes jeg selv og. Ville bare fremme at om resultatet blir veldig naturlig, så ser jeg ikke poenget med å la være. Grunnen til jeg sier dette, er fordi det kan være jenter som er i samme situasjon som meg. Og det var en tilstand som legen så med en gang; at jeg ikke utviklet pupper naturlig. Nå har jeg hatt det i 5 år. aldri hatt smerter etter det grodde. MEN det var SYKT vondt etter operasjonen men det gav seg etter 2 uker. om du IKKE MÅ operere deg, ikke gjør det. Stå på kristin for kropps press:)
Huff, ser jeg formulerte meg dårlig her: som hjelper deg å kle av deg. var ikke ment som at du skal kle av deg for kamera. hahaha. Jeg mente føle seg komfortabel uten bh foran kjæresten. Dette var noe jeg aldri turte. jeg hadde alltid bh på. Som om dette hjelper deg der, er det ok.
Dette var god reklame for silikon. Bra at du står opp og forteller og ufarliggjør operasjonen. Greit at det var litt ukomfortabelt for deg, men mye lettere for andre å gjøre det samme nå som de kan lese her