Pheew… Jeg måtte bare få ut frustrasjonen min på video, så da kan dere lene dere godt tilbake, å høre etter på en svært engasjert bergenser i hele 12 minutter. Det er veldig mye frustrasjon, samt veldig mye skarre-R, men jeg måtte bare få ut litt steam foran et kamera…
Jeg NEKTER at kirurgiske inngrep skal normaliseres! Det er verken normalt eller greit at unge jenter legger seg under kniven like hyppig som de skifter truser. DAMN!
Legger ved dette bildet, jeg… Jeg vedder på at hun her har sett seg litt blind på eget utseende og antall operasjoner. Det er jo dessverre det som ofte skjer – at man ikke lenger klarer å se at nok er nok. Mye vil ha mer, er det ikke det man sier?
//Foto: YouTube
BOOOM!
Ønsker dere å lese tekster hvor jeg tar opp dette med plastiske operasjoner og usunne forbilder, kan dere f.eks. ta en titt på «Unormal som Normal«, og «Blogg burde bli forbudt«.
Og sånn helt på tampen blir jeg helt nødt til å sitere en klok Snapchat-venninne: «Når dagens generasjon dør, må de kildesorteres«! Tygg litt på den, dere…
Glad i dere, unike mennesker!!
Del gjerne med alle dere kjenner… Dette budskapet MÅ frem i lyset, og det skjer ikke via media da jeg ikke er klikkvennlig nok, LOL!
Jeg glemmer aldri hvor maktesløs jeg følte meg da jeg var med på å ta imot en båt med flyktninger, en kald dag i februar. Solen skinte, men det var ikke mange gradene – og der kom uskyldige mennesker i land, iført tynne gensere og sko som overhodet ikke egner seg på vinterhalvåret.
I år – tre år senere kommer det fortsatt flyktninger. Men nå? Nå er det ikke sol!
Dere har kanskje fått med dere at Europa er dekket av snø? I Hellas har det vært kraftig snøfall, og jeg rives opp på innsiden når jeg tenker på hvordan det er i flyktningleirene der nede. Her bor familier med små barn i tynne telt. I telt!!!
På Facebooksiden til Dråpen I Havet, kan man lese om de ekstremt krevende forholdene flere tusen mennesker lever under. Det er bitende kaldt i Hellas nå, og i flyktningleiren Nea Kavala hvor det bor 650 mennesker har fellesdusjene og vaskene frosset til is. I flyktningleiren Moria på Lesvos holder mange varmen ved å fyre opp bål på utsiden av teltene sine, her er det også manko på varmt vann og elektrisitet. I og utenfor noen av leirene lever det fortsatt barn i telt og under presenninger.
Barn og voksne er traumatisert og mange er kronisk syke.
Håpet og livsgnisten er borte hos mange.
//Foto: Foto: Muhammed Muheisen AP – VG
//Foto: Dråpen I Havet
Jeg leste for noen dager siden en svært gripende status på Facebook, skrevet av Lege Hanne Heszlein-Lossius. Denne har jeg fått tillatelse til å dele videre, og jeg håper så inderlig dere leser dette. Jeg håper også at Erna Solberg leser dette. Og at dette deles videre! Vi kan ikke lenger gå rundt med skylapper og tro at «det løser seg, Norge hjelper dem jo tross alt der de er» … Nei! Vi hjelper dem IKKE der de er. Vi er så langt ifra å hjelpe at jeg blir kvalm!
«Kjære Erna…
Jeg har hørt din nyttårstale. Her er mitt nyttårsbrev til deg. Du tenker på barna. Du vil ha flere barn i Norge. Mitt nyttårsbrev til deg er fra Hellas. Fra Morialeiren på den greske øya Lesbos. Her er det barn. Mange barn. Barn som kunne trengt en trygg havn, og som vi nå betaler for å holde ute. Som politiker kjenner du nok til Moria. Siden Norge er med å betale for Moria, mener jeg. Det henger til og med plakater under piggtråden med påskriften «Sponsored by Norway». La meg ta deg med til det Norge sponser i Hellas for å hindre disse barna adgang til vårt rike rike:
Første dag i Moria er over. Jeg har akkurat vasket jakken min fri for blod, og kjenner meg fysisk dårlig. Det er ikke ofte jeg er kvalm etter jobb, men dette er mer enn magen, og hjertet, og hjernen håndterer. Jeg har vært i Hellas flere ganger de siste årene. Men dette er nytt. Dette er annerledes. Det føles som å ha tilbrakt en dag i et mareritt. En verden utenfor denne verden. Det er nesten uvirkelig å være hjemme i leiligheten, som om historiene jeg har hørt fra pasientene i dag ikke kan være ekte. Fra barna på alder med mine egne som er her alene, de som skader seg for å kjenne en annen smerte ta over hjernen i noen minutter. Som er her alene. Som ikke har foreldre. Det er så mange av dem her.
Sporene av tortur som gjør at voksne menn knekker i knærne. Tenåringer som kommer fordi de er svimle. Kvalme. Bleke. Febrile. Gravide tenåringer bak piggtråd. Timeslange matkøer, ikke noe varmtvann. Politi, militære og enda mer piggtråd. Det er fem grader og det regner. Jeg fryser i boblejakken min fra Norge. Men vondest av alt, er fraværet av latter og smil. Det som møtte oss i 2015. I 2016. i 2017. Men ikke i år.
Erna – Dette er barna! Dette er mine, dine, og våre barn.»
Ord blir fattige, men dette er realiteten – og Norge sponser elendigheten. Dette er rett og slett forkastelig! Alle disse barna… Alle disse stakkars barna, som i flere tilfeller ikke reiser med mor eller far. Som er mutters alene i denne elendigheten, mens vi drukner i vår egen velferd. Fy faen! Til info bor rundt 7000 mennesker i Moria-campen, som er beregnet for MAX 2500 mennesker. 2200 av dem er barn, og 450 av dem er der uten familie.
Jeg oppfordrer alle til å støtte arbeidet til Dråpen I Havet ASAP. De har til nå handlet inn over 5000 soveposer og varme pledd til menneskene i bl.a. Moria-campen, men det er fortsatt behov for mer. Om du har noen kroner å avse, er det fantastisk om du vil vippse valgfritt beløp til 10584, eller ta en nærmere titt på Dråpen I Havet sin Facebookside HER for å se hvordan du kan bidra.
Dere er fine, og som dere skjønner, så er jeg ikke helt oppe og nikker. Jeg er så trøtt og forvirret, og faktisk på vei i seng, men før jeg kryper under dynen for å hvile meg litt, tenkte jeg å dele noen tanker omkring flyturen hjem i går.
Vi er på vei hjem fra LA, vi går om bord i det gigantiske flyet, finner plassene våre, og setter oss ned. Jeg i midten, Dennis på høyreflanken, og en jente på venstre. Denne delen av flyet er nesten helt tom, og vi spotter en firesetersrad i midten, som vi har tenkt å innta like etter take off. Dennis flytter seg over for å «sikre seg» plassene, jeg blir sittende noen minutter til for å forsikre meg om at boardingen er completed.
Det er da det skjer… Noe av det verste flere av oss nordmenn kan oppleve!
Jenten ved siden av meg sier nemlig hei til meg. «Hellloooo«, og jeg bare, wææææ… hva pokker skjer nå. Er hun nordmann? Kjenner jeg henne? Har jeg møtt henne før? HJELP! Hva er baktanken? HVORFOR POKKER SNAKKER DU TIL MEG, DIN FREAK?? Kan dere tro det? At man faktisk kan føle et såpass stort ubehag ved at fremmede mennesker sier hei til deg? Jeg tror dette er litt typisk for oss nordmenn, og jeg føler at vi er et relativt lukket folkeslag, og langt i fra så åpen og imøtekommende som dem fra mange andre land. Men selvom jeg ser på meg selv som utadvendt og hyggelig, er det ingenting som er innafor med sånn small talk og chit-chatting med fremmede mennesker etter altfor mange timer uten søvn. Det takler jeg bare ikke!
Jeg får stotret frem et «hellooo«, men så stopper det. Hun ser på meg og jeg ser på henne. Hun ser glad ut, jeg ser nok mest forskrekket ut, og jeg innser at jeg sitter 20 centimeter unna en som er keen på small talk på en 10 timers lang flytur.
Jeg føler et ekstremt ubehag, samtidig som at jeg blir enig med meg selv om å faktisk gjøre et tappert forsøk på å engasjere meg, men missy? Skal jeg engasjere meg i denne samtalen, så må du faktisk følge opp. Stille et spørsmål, og ikke overlate det til meg. Sant? Capiche? Er vi enig? Flott!
Null respons… Hun ser på meg fremdeles med et spørrende blikk, som jeg blir fullstendig fanget i. Jeg har iPaden på fanget, men Yatzyen som jeg holder så flittig på med, er ikke nok til å avlede henne. Hun bare sitter der og glaner på meg og smiler. Bittelitt sjarmerende, men helt seriøst, woman! Spørsmål.. Nope… Nothing, så jeg bare, «alright, eh, soooo… Did you have fun in Los Angeles?», og hun bare, «yes, yes… And now I’m going to my home country. Egypt«. Jeg følger opp med «woow. Egypt??«, og slenger selvfølgelig inn et spørsmål om været. Vi nordmenn er vel de i hele Europa som snakker mest om været. SÅ tragisk, men så sant. Sikkert fordi vi har mye vær her til lands, men også fordi en god del av oss ikke duger til disse samtalene med ukjente mennesker. Været blir liksom det eneste vi kan snakke om som kan holde den pinlige stillheten utenfor rekkevidde.
VÆRET!
«So, how’s the weather in Egypt these days?» Seriøst, Kristin? Kan du ikke hoste opp noe bedre? NEI… Jeg er nordmann, jeg holder meg til været.
«Well, it’s cold there now. It’s winter» svarer den søte jenten fra Egypt, og jeg kommer med TIDENES dårligse oppfølging… «Really? Is it cold there now? I know all about cold weather. We Had to escape from the snow in Norway, to get sone sun and new energy…bla bla bla bla«. Hva faen er galt med deg, Kristin? SLUTT å snakke om det FØKKINGS været.
Neidaaa… Jeg klarer ikke slutte. Jeg MÅ snakke om været, eller komme meg til helsikens vekk derfra. Jeg takler ikke å være vitne til min egen samtale, og siden flyet er såpass tomt som det er, ser jeg redningen fra meg selv i setet på raden til høyre, hvor Dennis satt seg for noe som føles som en evighet siden. Jeg ønsker henne en strålende fin reise, og føler jeg flyr i slow motion til denne ledige raden, hvor jeg kun trenger å forholde meg til D-boy.
Jeg føler en innvendig lykke, jeg er fri…Fri fra pinlig stillhet, været, og en dødfødt samtale med en jeg aldri kommer til å snakke med noen gang igjen… Samtidig blir jeg sur på meg selv for at jeg ikke vil være sosial. Herregud så tåpelig i grunn… Her kunne jeg fått lære litt om egyptisk kultur og fått en ny venn, men neida. Jeg er fri, og lettelsen brer seg over meg som et varmt fleecepledd. Jeg skal nå bestille rødvin, se på film og forhåpentligvis få noen timer med søvn før jeg lander i London.
Jeg skal absolutt ikke sette alle i samme bås, men jeg vil tørre å påstå at nordmenn er verdens minst imøtekommende folkeslag. Vi er etterkommere av einstøinger som nærmest bodde på hver sin fjelltopp, og vi har aldri helt stolt på folkene på nabofjelltoppene…
De aller færreste nordmenn sier hei til hverandre. Man ser ned i bakken, ikke på hverandre, og det eneste stedet hvor det faktisk er innafor å si hei til ukjente mennesker, er på sjøen eller på fjellet. Eller har vi sluttet med dette også? Det skulle i så fall ikke forundre meg, og forskning på personlige rom viser at nordeuropeere har lite til overs for tette nærvær med fremmede. Vi vil gjerne ha rundt en og en halv meter mellom oss selv og ukjente, og derfor deler vi nødig et kafébord med folk vi ikke kjenner. Det handler ikke om at vi er uhøflige, men heller at intimgrensene våre er viktige. Dette skal naturligvis respekteres, men når man har reist mye i verden, er det faktisk skikkelig trist å se de store forskjellene.
Stort sett overalt hvor jeg har vært, blir man møtt med en vennlighet som jeg føler er ikke-eksisterende her i Norge. Folk sier hei til hverandre, folk smiler til hverandre, setter seg ned med hverandre på café for å slå av en prat. Folk blir kjent med hverandre, og skal jeg være helt ærlig, så virker dette ekstremt hyggelig. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, men disse menneskene har en eller annen link til meg i form av en venninnes venn eller kollega, en bloggleser, osv. De er aldri totalt fremmede mennesker, men det er de totalt fremmede jeg skulle ønske jeg faktisk hadde lyst til å slå av en prat med. Dessverre er jeg ikke sånn… Jeg setter ikke pris på small talk, men jeg er heller ikke den nordmannen som ser ned i bakken… Jeg er en mellomting som skal jobbe med å bli bedre.
Hvordan er det med dere? Noen som kjenner seg igjen?
WOW! Litt av en diskusjon vi har gående i kommentarfeltet på forrige innlegg… Jeg elsker engasjementet deres uansett hvor negativ dere kan bli, men husk på det folkens… Dere har bedt om «the naked truth» og det er dette jeg prøver å gi dere… På godt og vondt. Vi er alle forskjellige, så la oss bare akseptere hverandre, og være enige om å være uenig.
Alright, la meg bare vise dere en superfresh topp jeg har lyst på. Denne shapen er helt perfekt, den er passe slækk, og printet roper; SOMMER! I love it… Får lyst til å dra til California når jeg ser denne, og tror jaggu jeg blir nødt til å bestille en tur. Har dere vært i Cali før? Beste stedet på jord…
Fin eller? Dere finner den HER, og nå lurer jeg på om dere synes at jeg bør bestille den eller ikke… Hmmm…
Ellers så er søndagen godt i gang. Jeg sovnet i sted, våknet nå av at regnet hamret på ruten, og det er på sånne dager det er dødsdeilig å bare kunne chille på sofaen og være skikkelig asosial. Nå har jeg jo TV og alt ting, så hurramegrundt for søndagsunderholdning. Wuuhuuu.
Hva gjør dere på i dag da? Like dårlig vær der dere befinner dere?
//Foto: Foto: Muhammed Muheisen AP – VG
//Foto: Dråpen I Havet
