«AMMEPUPPER» OG HÅRREISENDE FOKUS

For et par uker siden kjørte jeg i gang en Q & A på bloggen, og et av spørsmålene som havnet i innboksen, var; «Hvor mange kilo gikk du opp da du var gravid med Falk? Har du strevd med å komme tilbake til deg selv?»

Dette fikk meg til å tenke på dette med å «komme tilbake til seg selv» … Hvorfor er det i det hele tatt en greie? Mitt svar på dette spørsmålet var at jeg aldri hadde tenkt over at jeg måtte komme tilbake til meg selv, at kroppen min er forandret, men at dette er «det nye meg» . Det blir helt feil for meg å sammenligne disse kroppene – før og etter svangerskap. Videre svarte jeg at jeg ikke visste hva jeg veiet, og at jeg ikke ville komme til å kjøpe en vekt.

Dere har kanskje fått med dere denne posten på Instagram, men jeg synes dette er så viktig, at temaet fortjener plass her på bloggen også. Og faktisk – etter å ha leste intervjuet med Pilotfrue i Foreldre og Barn, kunne det ikke passet bedre med litt mer fokus på dette. Det er fullstendig hårreisende at et magasin ukritisk deler en slik artikkel, hvor hovedingrediensen er et ekstremt usunt kroppsfokus og åpenhet og normalisering av plastisk kirurgi. Intervjuet er fullstendig blottet for kritiske spørsmål, og deles altså til en målgruppe som i hovedsak består av gravide, vordende foreldre, og de som har fått barn. Og blant dem er det garantert mange som kanskje allerede føler seg dritt i eget skinn, og som tror de ikke er fine nok som de er, fordi de ikke har såkalt «kommet tilbake til seg selv igjen» .

Denne artikkelen bidrar ikke til noe godt overhodet, annet enn at Pilotfrue får spalteplass og økt oppmerksomhet. Her har begge to et ansvar for egen påvirkningskraft… Og vi ser nok en gang en skremmende ansvarsfraskrivelse fra begge hold. Hva fruen selv ønsker å endre på og gjøre med kroppen etter svangerskap, får være opp til henne å bestemme, men hva hun velger å gjøre kan hun holde for seg selv, og skåne sitt publikum for. Det er jo dette vi har pratet om i årevis nå – at influencere har et massivt ansvar som må tas på alvor. Hvordan kan det være så forbanna vanskelig?

Hele intervjuet er skremmende i seg selv – særlig når vi får lese om Pilotfruens venninner «som ikke ønsker å amme, nettopp fordi de er redde for at brystene deres skal bli ødelagt.» Heldigvis kom Ammehjelpen fort på banen, og kunne fortelle at det er en myte at brystene henger mer enn før hvis man ammer. Det er nemlig selve svangerskapet som gjør at brystene kan endre fasong, ikke ammingen!

Men burde ikke denne viktige forskningen allerede blitt inkludert i saken? Jo!

Videre i posten min som jeg delte på Instagram, skrev jeg at altfor mange kvinner føler et press etter å komme tilbake til slik de en gang var, og at de allerede en uke etter fødsel ønsker å se endringer… De ammer jo tross alt, og hvor mange har vel ikke hørt fra andre ammende kvinner at «ammer du? Jamen da er det jo null stress… Du kommer til å rase ned i vekt«.

Nei… Alle raser ikke ned i vekt, og hvorfor skal dette i det hele tatt være et fokus? At amming først og fremst skal handle om vekttap? Dette synes jeg er trist, og det presset mange nybakte mødre kjenner på, kan kjennes ekstra vanskelig å krevende i en periode hvor man er hormonell og gjerne litt mer frynsete i kantene enn ellers…

For å sitere Veronica bak @Yummymummy, som er så on point i følgende uttalelse: «I lys av tiden vi står i, med press fra alle kanter. Mødre som sulter seg under graviditeten fordi de vil føde små barn. Mødre som rett etter fødsel ønsker å trene vekk alle «mammakiloene» mer enn de ønsker nattesøvn. Er dette rett fokus? Skal brystene til mor også bli gjenstand for samme forvrengte ideal? Skal vi tillate at artikler som dette deles uten kritikk?»

Nei! Vi skal ikke tillate det!

Og tilbake til dette med å «komme tilbake til seg selv»… Hvorfor skal dette være målet? Jeg tenker i hvert fall at det ligger mye riktig i det å omfavne endringen i stedet, og hylle det faktum at man har vært gjennom en massiv og konstant endring over 9 måneder… Tenk hvor rå kvinnekroppen er!? Hva den faktisk er i stand til? Det er jo helt utrolig! Og hva så om kroppen endrer fasong eller størrelse etter et svangerskap? Er ikke det bare litt fint? At det å produsere et lite menneske, faktisk etterlater noen vidunderlige spor?

Man kan jo uansett aldri komme tilbake til hvordan det en gang var… Før og etter baby er nemlig to vidt forskjellige verdener, så da synes jeg det er helt ok å la kroppen før baby være forbeholdt fortiden, og heller begynne å digge den nye kroppen som representerer nuet… Nuet, som i tiden etter livets største endring. Det handler jo om å akseptere seg selv og livets ulike faser ♥

Facebook

Twitter

Pinterest