Annonse

VI KREVER HANDLING! NÅ!!!

Som dere kunne høre i dagens podd, knakk jeg fullstendig sammen… Jeg er så opprørt over situasjonen i Moria, og føler så inderlig med disse stakkars menneskene som lever i helvete på jord. Som jeg skrev i dette innlegget, er situasjonen i skrekkleiren på Lesvos mer katastrofal enn noen gang, og det er akutt behov for tiltak. Siden jeg ikke var i stand til å ta meg sammen, og til å komme med noe konstruktive forslag til hva vi alle kan gjøre i podden, kommer her et innlegg med en direkte oppfordring til dere ♥

Det er nærmere 20.000 mennesker oppholder seg i Moria – en leir hvor kapasiteten er sprengt ved 3000. Minst 6000 av disse er barn. Seks tusen! Og rundt 1300 av dem er enslige mindreårige som må klare seg selv. Ingen verge til å ta vare på dem, ingen voksenpersoner som passer på dem… Voksenpersoner som gir dem kjærlighet eller trygghet, eller som holder rundt dem når de våkner opp på natten av mareritt og traumatiserende minner. Ingen som har et trygt og lunt fang, og som kan berolige dem når de blir redde. Dette er våre barn, og nå krever vi at barna evakueres fra Moria!

I dag startet jeg dagen hos God Morgen Norge, for å snakke om nettopp dette sammen med fantastiske Katrin Brubakk. Hun er barnepsykolog, og har vært i Moria flere ganger. Det er hjerteskjærende å høre hennes skildringer fra leiren… Nyfødte babyer som ligger på papp i sommertelt nå når gradestokken viser 6 kalde. At den eneste muligheten til å få tatt seg en dusj er klokken 2 på natten. Og i dusjen er det bare iskaldt vann. At små barn ikke spiser eller drikker, for å unngå å gå på toalettet så ofte. Hjertet mitt blør!

Katrin og Marthe Valle er begge initiativtakerne bak oppropet; «Evakuer barna fra Moria» , og nå håper jeg dere vil bidra til handling!

Kopier teksten under her, og send til utenriksminister@mfa.no. Sett evakuer.barna@gmail.com i kopi slik at initiativtakerne vet hvor mange som har sendt mail.


Kjære utenriksminister Ine Eriksen Søreide

Betingelsene for flyktningene i leiren Moria på Lesvos er uverdige og helseskadelige. Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović uttalte etter sitt besøk der i oktober at: «Dette har ikke lenger med mottak av asylsøkere å gjøre. Dette har blitt en kamp for å overleve,» og krevde at greske og europeiske myndigheter straks setter i verk tiltak for å få overført flyktningene til levelige forhold.

Da bodde 14 000 i en leir bygget for 3 000. Nå er det over 19 000 og antallet vokser fra dag til dag, og med det blir betingelsene enda verre. Nyfødte sover i sommertelt. Køene for å få mat, vasket seg og gått på do er timelange. Mangelen på helsehjelp er akutt. Skoletilbud fraværende. Barn ned i toårsalderen driver selvskading, mange vurderer selvmord. En baby har dødd av dehydrering. Dette kan ikke fortsette!
Kommisær Mijatović konstaterte at:
«Det skorter ikke på tilgjengelig informasjon for europeiske land om hvordan de skal håndtere migrasjonsstrømmene på en koordinert, trygg og organisert måte som opprettholder migranters menneskeverd og rettigheter. Det folk i leirene trenger nå, er ikke enda et toppmøte eller enda en samarbeidsavtale. Det de har desperat behov for, er at de politiske lederne slutter å se bort, og endelig setter i verk tiltakene som alle vet om men ingen ser ut til å omfavne.»

Vi krever at du som utenriksminister tar initiativ til en felleseuropeisk løsning for å evakuere alle barnefamilier og enslige mindreårige fra Moria. Dette er en humanitær krise som bare kan løses politisk. Ingen flere barn bør lide på din vakt!

Vennlig hilsen

Det holder ikke lenger å si at vi skal hjelpe dem der de er, for det kan vi tydelig se at ikke fungerer. I følge Budbringeren fra Helvete druknet 11 mennesker natt til i går. 8 av dem var barn! Ulykken skjedde da båten velter utenfor Sifne Bay, Cesme, Tyrkia.Klokken 20.23 ble det hørt skrik fra havet som ble rapportert til tyrkisk kystvakt. Redningsaksjon ble igangsatt og 11 mennesker ble funnet druknet mens fire var i live, de siste fire hadde klart å svømme til land. De 19 menneskene var på vei til Chios. Dette er den fjerde hendelsen på ni dager med 35 døde, 80 reddede og 25 fortsatt savnet.

Dette skjer på vår vakt… Nå er det nok!

Annonse
Annonse

INFLUENCING GONE WRONG!

Jeg er nok ikke alene om å ha latt meg både sjokkere og provosere av en dansk influencer, som for ikke lenge siden snakket åpent om en brazilian butt lift, og som tok alle sine 314.000 følgere med til klinikken gjennom sin YouTube-kanal. Her ble hele prosessen nøye dokumentert, og det kom rask frem at inngrepet var sponset. Influenceren la seg under kniven i Tyrkia, på denne shady klinikken vi har hørt så mye negativt om. En klinikk som utfører diverse plastiske inngrep til en «billig» penge, og resultatet blir deretter. Vi har vel alle blitt gjort oppmerksom på at Sophie Elise fikk lagt inn brystimplantater i bakenden på en klinikk i nettopp Tyrkia? At de tør, disse jentene, er for meg helt ubegripelig.

Anyways… Tilbake til dansken. Ikke har hun «bare» fått en sponset bakende – hun har visst også blitt en ambassadør for klinikken. Og når du trodde det ikke kunne bli verre, deler hun nå en konkurranse hvor premien er – hold fast – en valgfri plastisk operasjon!!

Her snakker vi om en influencer som tar lavmål til et helt nytt nivå, og som publiserer et kommersielt innlegg som aldri burde sett dagens lys. Har vi virkelig ikke kommet lenger? Det tok litt tid før jeg virkelig klarte å engasjere meg i denne saken, da profilen for meg var fullstendig ukjent, og en person som ikke en gang holder til her i Norge. Eller… Hun har visst bodd her i Oslo i en periode, men ble nå – i følge henne selv – «jaget» ut av hovedstaden. Det var visst for mange oppegående norske influencere, som begynte å ta tak i dette, og som stilte seg kritiske til hennes åpenhet og ikke minst markedsføring av kosmetiske inngrep.

Likevel har denne profilen mange norske følgere, og hennes følgerbase på Instagram viser så mange som 314.000. Det er hinsides mange mennesker, og basert på hennes egen alder som er 23, er det nok ikke veldig mange av hennes tilhengere som er så mye eldre. Unge. Sårbare. Vi blir alle påvirket enten vi vil det eller ikke av det vi eksponeres for på internett, men man er definitivt mer «utsatt» når man er yngre. Man er gjerne mer usikker, og da hjelper det ikke at ens største forbilde og rollemodell, gir fingern til det store ansvaret som hviler på hennes skuldre, og både oppmuntrer og oppfordrer sine fans til å legge seg under kniven for å bli finere.

Dette er så forkastelig at jeg har ikke ord. Ved slik markedsføring, og ikke minst poster i sosiale medier som fokuserer på både før-og-etter-bilder, samt hele inngrepet i detalj, normaliserer og bagatelliserer hun et såpass omfattende inngrep. En Brazilian Butt lift er ikke noe som skal verken normaliseres eller bagatelliseres. Faktisk kan komplikasjonene som kan oppstå ved slike inngrep gjort på shady klinikker som f.eks. i Tyrkia, være så fatale at den eneste måten du blir sendt hjem på, er i kiste. Brutalt, ja, men dette kan faktisk skje. Og da hjelper det fint lite at klinikken har fristet deg både luksushotell og business class, som en del av pakkeprisen.

Nei fy faen – hvorfor være villig til å ta en slik risiko? Hvorfor gamble med livet som innsats på denne måten? For å ligne på Kardashians? For å bli mest mulig lik en influencer eller kjendis du ser opp til? Slike inngrep så vi fint lite til før Kardashians begynte å rulle på TV-skjermen, og kosmetiske inngrep som nettopp BBL, har uten tvil vokst i omfang etter at diverse reality-programmer, og influencere har bidratt til å fremme et nytt rumpe-ideal. 100% fake – og umulig å oppnå uten kirurgi. Det er så trist!

Plastikkirurger advarer mot å gjøre slike inngrep i utlandet, og her står altså denne dansken og lokker usikre jenter til nettopp utlandet for rumpeforstørrelse, og gudene vet hva man kan gjøre i 2020. Listen er nok milelang… Og det mest skremmende er at det har vært mange dødsfall knyttet til Brazilian Butt lifts, rundt om i verden. Årsaken? At kirurgen har satt fettvev i selve rumpemuskelen, for et enda større volum i rumpen. For stort skal det være, vett… I muskulaturen finnes store blodkar, og dersom fettet settes inn i disse blodkarene, kan man altså få en potensielt dødelig blodpropp. Jeg får seriøst frysninger, og ikke av den gode sorten. Dette er potensielt sett livsfarlig, og ikke noe som skal normaliseres.

Etter fettsuging kan det også oppstå ujevnheter i huden, asymmetri, og forbigående nedsatt følelse i huden. Og noe å tenke på hvis man vurderer kosmetisk kirurgi i utlandet, er jo også at man ikke blir dekket av den norske helseforsikringen. Dermed kan oppfølgingen etter diverse inngrep gjort i bl.a. Tyrkia, bli langt dyrere enn først antatt.

Er det ikke nok nå? Er det ikke nok rumper i monitor? Er det ikke kulere å fokusere på hva vi er i stand til å gjøre og få til, i stedet for å fokusere på utseendet? Har vi ikke kommet dit at rumpeballer på instagram er litt harry og usexy, og at kunnskap, engasjement for viktige saker, selvsikkerhet og mangfold er hottere enn aldri før?

Vi har alle våre skavanker. Vi ha alle komplekser. Men det handler om å lære seg å leve med kompleksene, og elske seg selv slik man er – helt forbanna ekte og naturlig! Og ja, det høres innmari enkelt ut når jeg skriver det slik, men det er faktisk ikke umulig – det krever bare en innsats, i tillegg til å flytte fokus. Man må slutte å tro at det er utseendet som definerer oss som mennesker. For nei… Man trenger ikke legge seg under kniven for å bli ansett som en god venn, en snill nabo, et medmenneske, en god mamma, eller en rå kollega, og det er jo disse kvalitetene hos et menneske som faktisk betyr noe. Og så handler det om å behandle den fantastiske kroppen vi har fått tildelt med respekt, og elske den for alt den er verdt. For den er faktisk verdt en hel del. Unik er den også. Og kvinnekroppen kan gjøre de mest fantastiske ting… Som å føde f.eks.

Det er faktisk ganske rått. Javel, så blir magen slapp som en bolledeig, og puppene som to vrengte baklommer med strekkmerker… Men altså… Bare tenk hva den har vært i stand til? Tenk hva den unike, fantastiske kroppen har klart å gjennomføre? Å bære frem et barn gjennom et 9 måneder langt svangerskap, og attpåtil presse et menneske ut av den. For deretter å produsere mat til dette lille skjøre vidunderet, som er helt avhengig av akkurat deg for å overleve. Strekkmerkene som medfølger tar jeg imot med den største selvfølge og glede – kjærlighetstattoveringer, som jeg hørte en kvinne si så fint. Kjærlighetstatoveringer. Det må være det fineste ever!

Nei, dere… La oss trykke på unfollow, på de profilene som gir oss en vond smak i munnen. La oss rope høyt at normalisering av plastisk kirurgi ikke er ok. La oss være snillere med oss selv, og si fine ting i speilet i stedet for å kritisere eget utseende. Og la oss for guds skyld fokusere på at vi er bra nok som vi er, og at mangfold er en fin ting. JA til den ekte kroppen som kommer i alle ulike størrelser og fasonger, og NEI til uekte idealer og plastikk både her og der. Du er helt unik! Det finnes bare én av deg, og det gjør deg helt forbanna enestående!

God fredag!

Kilde: kk.no / Plastiskirurgi.no

Annonse
Annonse

VÅG Å BRY DEG!

Jeg ble nok like sjokkert som resten av Norges befolkning, da jeg leste at Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag. Ari. Påfuglen. Den herlige mannen som våget å fargelegge utenfor strekene. Jeg var så heldig å få muligheten til å hilse på dette sprudlende vesenet, da vi begge var deltagere på Camp Kulinaris, og jeg kommer aldri til å glemme vårt første møte.

Ari var akkurat slik folk beskriver – inkluderende, raus og genuint interessert i andre mennesker. Og selv om vi ikke rakk å bli godt kjent, var det nok tid til å danne et skikkelig godt førsteinntrykk. Han var varm… Jeg følte meg sett, og at han oppriktig ønsket å høre på det jeg hadde å fortelle. Jeg hadde sansen for Ari. Og jeg er ikke den eneste, selv om vi altfor ofte har vært vitne til det stikk motsatte. Hengt ut og latterliggjort for sin væremåte av norsk presse… Som nå hylles for å være litt annerledes. Akkurat dette er provoserende, selv om det samtidig er godt å se at Ari omsider fikk den anerkjennelsen han fortjente.

Julen er utvilsomt vanskelig for mange… For langt flere enn man skulle tro. Heldige er vi som kan gå julen i møte med store smil, glade forventninger og deilige minner fra tidligere julefeiringer – slik er det nemlig ikke for alle. For noen er julen – og da spesielt julaften – årets tøffeste og tyngste dag. En dag for ensomhet og sorg, som ikke blir enklere å takle ved å se all lykke som utspiller seg i resten av samfunnet. Jeg kan av og til kjenne litt på den dårlige samvittigheten over å være en av dem som faktisk har det fint i julen, og som snakker varmt om høytiden jeg er så glad i. Samtidig bør det ikke være sånn at jeg ikke skal kunne kose meg og samtidig snakke høyt om det. Men det jeg derimot kan gjøre, er å bruke litt mer tid og energi på strekke ut en hånd, og bli enda flinkere til å bry meg om alle dem som ikke har så mange gode minner knyttet til denne tiden. Det å se andre og være en venn… Det betyr så innmari mye.

Jeg tenker igjen på Ari. En mann som tilsynelatende hadde alt… Tre fantastiske barn, en kjæreste som elsket ham, gode venner, og en jobb han trivdes med. Likevel valgte han bort livet. «Egoistisk» sier så altfor mange. Og jeg har selv vært en av dem som tidligere har stilt meg bak denne påstanden. «Fy søren for en egoistisk ting å gjøre» , har føltes så enkelt å si, men jeg har omsider forstått at det ligger så mye mer i dette en som så.

De fleste som ender sitt liv på denne måten, for det for seg at alle rundt vil få det så uendelig mye bedre om de ikke lever mer. En slik tanke må være så uendelig tung å bære. Tenk å oppriktig tro at din familie vil få det bedre om du ikke lever mer? Det må være så uendelig vondt. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for mye om selvmord og de mørke tankene, da jeg stengt tatt ikke har noen som helst erfaring med dette. Ikke har noen i min nære relasjon valgt å ende livet sitt på denne måten, og det er rett og slett umulig for meg å sette meg inn i hvordan det føles for de nærmeste pårørende. Min aller beste venninne har derimot opplevd å være i en situasjon hvor broren hennes har vært på nippet til å ta livet sitt flere ganger, og nå kommer det kanskje som et stort sjokk for dere at denne venninnen er min elskede Belinda. Hun åpner deg opp i dagens podcast-episode, som er så sår og fin. Jeg håper dere vil lytte til den her.

Foto: Duff the Psych

I dagens episode snakker vi også litt om «Ine» . Husker dere henne? Hun som skrev en kommentar her på bloggen om at hun ikke ønsket å leve mer? Denne fantastiske jenten dukket opp på vårt live show i Bergen i starten av desember, og dette møtet er nok det som har gjort sterkest inntrykk på både Belinda og meg i hele 2019. For en nydelig person! En skjør men samtidig så innmari sterk jente, som valgte å dele sine mørkeste tanker med oss. For en tillitserklæring! Jeg håper så inderlig at vårt møte gjorde godt for «Ine» , og at hun klarer å finne et lyspunkt som er lyst og sterkt nok til å finne livsglede og et oppriktig ønske om å leve. Livet har nemlig så mye fantastisk å by på, selv om det til tider både kan og skal være helt jævlig. Og akkurat det at livet er jævlig, bør vi være flinkere til å prate om. Det å prate om det som er vanskelig er så uendelig viktig… Enten med noen man stoler på, eller en totalt utenforstående som det kanskje kan være en enda lettere å åpne seg for.

Et trygt og godt sted å henvende seg er her, på sidetmedord.no. Mental Helse er en organisasjon for alle mennesker med psykiske helseproblemer, pårørende og for alle andre interesserte, og deres visjon er at alle har rett til et meningsfylt liv, og en opplevelse av egenverd og mestring. Mental Helse arbeider for økt åpenhet, forebygging av psykiske helseplager og et bedre helsetilbud.

Akutt selvmordsfare: 113
Legevakt: 116117
Kirkens SOS Telefon: 22 40 00 40 / www.kirkens-sos.no
Mental helse Telefon: 116 123 / www.sidetmedord.no

Mer informasjon om krisetelefoner og nettsteder finnes på Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging sine informasjonssider: http://nssfinfo.no

Nei, dere… Ta var på dere selv. Ta vare på hverandre. Strekk ut en hånd… Og som det står skrevet på nssf sine sider, handler det om å våge å bry seg! Ofte blir en handlingslammet fordi en ikke kjenner seg kvalifisert til å gripe inn i situasjonen, men den viktigste førstehjelpen en kan gi er å være medmenneske, være til stede og vise at en bryr seg. Mange personer som ønsker å ta sitt eget liv, kjenner sterkt følelsen av håpløshet og ensomhet. Dette kan vi alle hjelpe til med å lindre ved å være til stede og lytte. Det letter å snakke om ting.

Våg å bry deg!

Ønsker dere alle en vidunderlig avslutning på 2019, og en forrykende start på det nye året. Måtte 2020 bli alt dere drømmer om pluss litt til ♥

Annonse
Annonse

EVAKUER BARNA FRA MORIA NÅ!!

Jeg kommer aldri til å glemme de endeløse matkøene… Der stod de – hundrevis av voksne og barn i kø for å få fatt i mat som skulle mette hele familen. De var heldige hvis de fikk. Det var nemlig ikke nok mat til alle, og det var ikke uvanlig at de stod der i nesten 4 timer to ganger daglig, uten å ende opp med noe som helst. De stod bak høye gjerder og presset seg frem, og de små barna klamret seg rundt beina til foreldrene sine. Små. Uskyldige. Sultne.

Matkøene var definitivt ikke det verste. Rent vann var mangelvare, og de sanitære forholdene var så dårlige at det er vansklig å beskrive hvor ille det var. Se for deg de jævligste festivaltoalettene etter 3 dager, og gang dette med hundre. Urin. Oppkast. Diaré. Overalt… Rundt dosetet, på gulvet og oppetter veggene. Null papir, og få steder å vaske seg. Noen få dusjer med kun iskaldt vann… Og dette er hvor gravide kvinner og små barn skal gjøre fra seg. Forkastelige, uverdige forhold.

Dette er tre år siden, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg ga dem håp. At jeg fortalte disse fantastiske menneskene jeg møtte i flyktningleiren, at det ville ordne seg. At de snart ville se lys i enden av tunnelen, og at dette bare var et lite, men grusomt stopp på veien. At de måtte holde ut, og komme seg over «kneiken».

Tre år har gått, og forholdene i Moria-leiren på Lesvos er verre enn noen gang. Dere leste kanskje artikkelen i VG som ble publisert tidligere i desember? Eller kanskje ikke? Dessverre drukner disse grusomme skildringene fra Europas bortgjemte skrekkleir, i mylderet av andre saker. Og så er det jo litt deilig å la være å lese. På med skylappene og scroll forbi… For det angår jo egentlig ikke oss, ikke sant? Det gjør jo fysisk vondt å lese at en baby nylig døde av diaré. At nyfødte barn sover i sommertelt på vinteren, mens snøen laver ned. Det gjør vondt å lese om at barn er kronisk redde, at de re-traumatiseres, og at mange barn både selvskader seg og vurderer selvmord.

Jeg gråter ofte. Jeg gråter hver gang jeg tenker på disse stakkars barna – både de jeg møtte den gangen, men også de jeg leser om i dag… I hvert fall etter at jeg selv ble mor. Jeg klarer liksom ikke unngå å se for meg hvordan Falk og jeg hadde hatt det i Moria, om det var vi som hadde vært på flukt fra krig. Dennis hadde kanskje allerede dødd i krigen, og der hadde vi sittet… Lille skatten min og jeg i et lite sommertelt i kulden.

Vi som er vant til å å ha tilgang på det beste av det beste, hadde plutselig ikke hatt tilgang på rent vann en gang – det vi i Norge ser på som den største selvfølge. Vi kan tappe vann fra kranen som vi kan gi til våre barn fra de er fire måneder gamle. Det kan man ikke i Moria. Og bare tenk hvor enkelt vi kan behandle eksem og irriterte bleierumper her hjemme… Se for deg hvor ufattelig vanskelig det er i Moria. Skabben får herje fritt sommerstid i varmt og klamt miljø… Klamme babyrumper er ekstra utsatt for utslett, som nesten er umulig å få kontroll på. Utslett som utvikler seg til store åpne sår, som igjen er utsatt for infeksjoner. For ikke å snakke om andre sykdommer som smitter i rekordfart. Mangel på vaksine… Listen er lang og hjertet mitt blør.

Et liv i kø… Det er slik det er i Moria. I kø etter sko. I kø etter klær. I kø etter å få vasket seg og gått på do. I kø etter hygieneartikler, truser og bind. I kø etter bleier. Kø, kø, kø… Helsehjelpen er begrenset, og alt helsearbeiderne kan gjøre er å sette et lite «plaster» på det dype såret som trenger så mye mer enn et «plaster» for å gro… Vi kan ikke lenger «hjelpe dem der de er» , for det har vi sett at ikke fungerer. Vi må gi barna fra Moria et trygt hjem, og det brennkvikt!

Moria er i utgangspunktet et nedlagt fengsel, som har blitt en leir bygget for 3000 mennesker. Da jeg var i Moria i 2016 var kapasiteten allerede sprengt, og nå – tre år senere – befinner deg seg så mye som 17000 mennesker her, og tallet stiger daglig. Vi står overfor en av de største humanitære katastrofene gjennom tidene, som må løses politisk. De frivillige organisasjonene klarer ikke å løse dette alene, og fy søren – bare tenk hvor avhengige vi er av nettopp disse frivillige. Uten dem tør jeg ikke tenke på hvordan situasjonen hadde vært – både i Hellas og andre steder!

Kjære Erna Solberg.

Jeg er veldig spent på hva du kommer til å si i årets nyttårstale, men ikke en gang prøv deg på å si at «Norge trenger flere barn» . Er det barn du vil ha, kan du bare vende snuten din mot Hellas og Moria. Der finnes det rundt 6000 barn i det nærmeste vi kan komme helvete på jord. Seks tusen! Det er mange barn, Erna. Rundt 1300 av dem er enslige mindreårige som må klare seg selv. Ingen verge til å ta vare på dem, ingen voksenpersoner som passer på dem… Voksenpersoner som gir dem kjærlighet eller trygghet, eller som holder rundt dem når de våkner opp på natten av mareritt og traumatiserende minner. Ingen som har et trygt og lunt fang, og som kan berolige dem når de blir redde. Dette er barna dine, Erna. Barna våre! Evakuer barna fra Moria NÅ!


Det er tre dager til julaften, og øverst på min ønskeliste står et økonomisk bidrag til en av disse fantastiske frivillige organisasjonene. En organsisasjon som gjør alt de kan for å gjøre livet bittelitt bedre for de mange tusen flyktningene som befinner seg i skrekkleiren på Lesvos.

De fine menneskene i Dråpen i havet gjør sitt ytterste for å hjelpe mennesker på flukt, og jeg håper så inderlig dere vil være med å støtte deres arbeid. Ingen beløp er for små, og dere kan vippse til 10584! Dere kan også bidra via SMS, direkte overføring, eller PayPal – les mer HER, om du ønsker å bidra!

 

Bildene har jeg selv tatt, og publisert med tillaltelse!

Annonse