Annonse

I MORGEN SKAL DET AVGJØRES…

Den store ansvarsfraskrivelsen er ikke til å holde ut. Tenk at det å kjempe for å få noen enslige mindreårige til Norge, kan være så forbanna vanskelig? Hvor mange må støtte oppropet; «Evakuer barna fra Moria NÅ» for at politikerne skal lytte? Hvor mange underskriftskampanjer og demonstrasjoner må til for at politikerne tar grep? Er ikke dette en folkevalgt regjering? Ja, så hvorfor lytter ikke regjeringen til folket?

Foto: Salinia Stroux / http://infomobile.w2eu.net/tag/moria/page/2/

Man må bo under en stein om man ikke har registrert hvordan menneskene har det i skrekkleiren, Moria i Hellas. Man må bo under en stein om man ikke har fått med seg at over 20.000 mennesker på sin desperate ferd mot trygghet, lever under uverdige forhold. Man må bo under en stein om man ikke har hørt om alle barna… De SYV TUSEN FEM HUNDRE barna som befinner seg i Moria… Som ikke har tilgang på sanitære forhold, en varm seng, tilstrekkelig med mat, leker, en trygg hverdag, eller skolegang. Som hver eneste dag våkner opp på en papplate som madrass og den kraftige stanken av kloakk og søppel. Som ikke har hatt et lysglimt i livet på flere måneder – kanskje til og med år – og som for hver eneste dag som går, blir mer og mer nedbrutt.

Tenk på Hassan på 8 år, som har mareritt hver eneste natt om da farfar fikk hodet kappet av. Tenk på Rohsan på 9 år, som har sluttet å snakke og spise. Tenk på Jawad på 12 år, som ikke har snakket på 5 år, etter bombeangrepet. Tenk på Fatima på 8 år, som så sin mor og bror fryse ihjel. Tenk på de uskyldige små barna som ikke tør å forlate teltene sine grunnet frykt og redsel. Tenk på babyen på 9 måneder som døde av diaré. Tenk på den lille jenten på 6 år som mistet livet i en brann som oppstod i leiren. Tenk på den unge tenåringen som ble knivstukket til døde. Dette skjer på vår vakt. Det er en stor skam, og jeg kan ikke forstå hvordan våre politikere kan stå og se på at dette skjer – som kan la dette skje!

Foto: Getty / https://www.newstatesman.com/world/2017/12/refugee-crisis-greece-hasn-t-gone-away-and-our-leaders-don-t-seem-care

I Hellas befinner det seg akkurat nå over 6.000 enslige mindreårige barn på flukt. Bare i Moria lever 1.200 enslige mindreårige gutter og jenter fra 4-17 år, under helseskadelige, uverdige og svært utrygge forhold. Faktisk overholder ikke forholdene minstekrav for å dekke deres grunnleggende behov. Når vi snakker om enslige, er dette barn som ikke har en eneste voksenperson til å ta vare på seg. Tenk det… At fireåringer ikke har en omsorgsperson i livene sine, som kan gi dem trygghet og et lunt fang når de er redde. Som ikke kan holde rundt dem og gi dem kjærlighet når de våkner opp av mareritt og traumatiserende minner. Det er så grusomt at det gjør fysisk vondt.

At Hellas er overbelastet er ingen hemmelighet, og bare i fjor kom det så mange som 75.000 nye asylsøkere til Hellas. Til sammenligning kom det kun 2375 til Norge, og det er ikke noen tvil om at Europa har sviktet Hellas så til de grader. De har ved flere anledninger bedt andre land ta imot, noe svært få land har sagt seg villige til å gjøre helt frem til nå. Nå har det heldigvis skjedd noe, og medmenneskeligheten, solidariteten og empatien har veiet tyngst i land som Belgia, Bulgaria, Frankrike, Kroatia, Finland, Tyskland, Irland, Portugal, Luxemburg, Sveits, Litauen og Serbia. Alle disse har sagt seg villig vil ta imot enslige mindreårige fra leirene i Hellas. De første har allerede ankommet Luxemburg og Tyskland, og jeg kjenner at jeg blir så varm om hjertet over å vite at i hvert fall noen barn, nå har noe annet å hvile øynene på enn søppel, kloakk, rotter, slanger, desperasjon og depresjon.

Foto: Janice Dickson / https://www.newsweek.com/heart-condition-head-injury-diabetes-just-drink-water-refugees-told-greece-1197617

Kjære Erna Solberg og Co.

Det er vår humanitære plikt å stille opp! Det er vårt moralske ansvar å strekke ut armene, og ta imot barna fra Moria. Og Nei! Vi skal ikke hjelpe ALLE, men skal det bety at vi ikke skal hjelpe noen?

Den humanitære krisen i Hellas er så prekær, at den krever en umiddelbar løsning! Korona-situasjonen har gjort situasjonen enda verre, som har vekket et enormt engasjement blant det norske folk. Hele 102 kommuner har stilt seg bak kravet om å evakuere barna fra Moria. Dette er ganske mange kommuner og mange mennesker. Dette er det norske folk. Og jeg synes det er din plikt som statsminister å lytte til folket. Dagens regjering har vist seg å være hjerteløs og totalt blottet for empati og medfølelse. Du har mulighet til å endre dette, Erna. Det er ingen av oss som ønsker at Norge – et av verdens beste land – skal være kjent for å ikke ta sin del av ansvaret.

Om det så bare er 30 barn, Erna. Bare hjelp noen! Gjør noe! En stor andel nordmenn står klare til å ta imot enslige mindreårige og barnefamilier fra Hellas. Og hvis det er ressursene du er bekymret for, finnes disse i de lokale hjelpeapparatene rundt om i landet. Vi er klare til å hjelpe, er du?

Annonse
Annonse

EGOISME OVER SOLIDARITET?

Den siste ukens hendelsesforløp sier mye om oss nordmenn… «Så lenge jeg har det bra» – mentaliteten har vært fremtredende, og det gir en vond smak i munnen. Jeg har hørt om mange tilfeller hvor mennesker i karantene bryter karantenen for å gjøre det de har lyst til – som å dra i familieselskap, på kino, eller på shopping etc.. Under her ser dere bare noen av de meldingene jeg har mottatt, etter at jeg har pratet om dette på Instagram!

«Venninna mi satt på toget fra Oslo og hørte en jente ved siden av si at hun burde vært i hjemmekarantene nå mens hun venter på svar, men gidder ikke fordi det er så kjedelig.»

«Hørte om et par med barn som dukket opp i en barnebursdag, og som etter en halvtime fortalte om den fine turen til Italia, og at de nå var i karantene. I denne bursdagen befant det seg en lege som nå må være hjemme i 14 dager på grunn av andres idioti.»

«Broren til min stefar og hans kone var i karantene etter en tur i Italia. Hold de seg hjemme? Neida. De stikker på besøk til sine foreldre på 80 år. Stikker og handler i butikken, og leverer barna sine på skolen!»

Bruddet på karantenen begrunnes gjerne med at det er så kjedelig å være hjemme, eller fordi de det gjelder rett og slett ikke bryr seg om de selv blir syke. De er gjerne unge, friske og ikke i risikogruppen. Lite tenker de på alle vi må ta hensyn til og verne om – alle de som er utsatt, og som kan få alvorlige konsekvenser hvis de blir smittet.

Joda, man kan gjerne legge noe av skylden på myndighetene som har vært altfor utydelig i denne situasjonen, men likevel – vi må da kunne klare å tenke sjæl? Er det så forbaska vanskelig å være solidariske? Å ta hensyn til våre medmennesker, og vise et snev av empati? I går ble kraftige tiltak iverksatt – muligens et par dager for sent, men mht. hvor lite respekt såpass mange nordmenn har vist overfor tiltakene, var det kanskje viktig å vente til det var absolutt nødvendig. Jeg tror nemlig ikke at det er en eneste nordmann som etter pressekonferansen i går, ikke forstår alvoret. At Oslos gater er strippet for folk, indikerer at mange har fått et litt annet syn på det hele, og at dette ikke er verken noe å le av, eller noe som media har hauset opp.

MEN… Så var det dette med solidariteten da, folkens!? Når vi får beskjed om å ikke hamstre, og velger å gjøre nettopp det… Nei da blir jeg matt. Hvor forbaska vanskelig kan det være å lytte til en beskjed, og ta hensyn til andre? Har du virkelig behov for 17 pakker spagetti og 300 doruller? Hadde ett av virusets hovedsymptoner vært diaré hadde jeg skjønt det, men det er jo ikke det!

I går var jeg innom Rema 1000 for å handle inn til gårsdagens middag, og det var elleville tilstander i alle avdelinger. Der stod folk med hodet ned i frysedisken for å røske med seg det som var igjen av frossenvarer, mens de allerede stod der med en toppa handlevogn. Og da jeg stakk innom nærbutikken i går kveld for å hente en pakke på posten, var det ikke en eneste hermetikkboks å oppdrive. De ansatte kunne informere om kaos gjennom hele dagen, kunder som hylte og skreik etter varer, og som kjeftet på dem i kassen da de var tomme for enkelte ting. Nå må vi roe ned hundre hakk! Butikkene holder åpent. Butikkene får påfyll av varer. Norge har en robust matforsyning, og denne forsyningssikkerheten er ikke truet. Kul’an, som vi sier i Bergen.

Nå heter det ikke jeg lenger – nå heter det vi! Og det er i grunn litt fint, synes jeg. Vi har alle et ansvar for å bidra i denne felles dugnaden, og det viktigste er at vi står sammen, og lytte til helsenorges råd til hvordan man kan forebygge smitte.

Og til de som nå har 28 pakker med pasta. Til de som søker på det svarte markedet etter antibac. Til de som går rundt med ansiktsmasker. Og til de som planlegger å flykte med barna sine ut av et koronainfisert område:

Se aldri mer ned på folk som flykter fra krig og hungersnød. ALDRI!

(via. Kiersey)

Annonse
Annonse

KVINNEDAGEN!

Kjære kvinner, gratulerer med dagen!

Kvinnedagen betyr bl.a solidaritet med kvinner over hele verden. Kvinnedagen betyr likestilling. Kvinnedagen betyr retten til selvbestemt abort. Kvinnedagen betyr en ydmykhet og takknemlighet overfor kvinnene som har gått i bresjen, og kjempet for våre rettigheter før oss. Kvinnedagen betyr #metoo. Kvinnedagen betyr like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn, og lik lønn for likt arbeid. Kvinnedagen handler om muligheter.

Kvinnedagen handler også om kropp og retten til å føle seg bra nok som man er – helt ekte og helt naturlig. Den handler om kampen mot en verden hvor kvinneidealene er både absurde og forvrengte, og umulig å oppnå uten plastisk kirurgi…Kampen mot en verden hvor kvinners usikkerhet er big business, og hvordan et kynisk apparat utnytter – og tjener fett på unge jenters usikkerhet. Kvinnedagen handler om å ta kampen mot kroppspress – et av våre største samfunnsproblem – på alvor. Jeg synes også at Kvinnedagen handler om ansvar for egen påvirkning.

Hver eneste dag får jeg en liten påminnelse om at det er viktig å markere Kvinnedagen. Hver eneste dag mottar jeg nemlig en melding fra en av mine medkvinns, at hun ikke føler seg bra nok. At hun ikke føler seg fin nok. Tynn nok… Formfull nok på de «riktige» stedene. Brun nok. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange kvinner ikke føler seg bra nok. Hver eneste dag får vi nemlig denne påminnelsen om at vi ikke er gode nok som vi er.

Alle disse produktene, behandlingene og skjønnhetskosttilskuddene som skal gjøre oss finere. Brunere. Slankere. Det er til å bli svett av. Piller for hår, piller for å bli brun. Piller, piller, og atter piller. Beauty bombz for vakker hud. Betakaroten Gold for den perfekte brunfargen.

Foto: Jennifer Féin

«Spis disse superyummy gummibjørnene som smaker bedre enn smågodt, og få plettfri hud på kort tid, yum, yum» . I min verden er det ikke mye som minner om hverken kvinnedag eller kvinnekamp, når influencer-kvinner selv reklamerer for produkter som skal gjøre andre kvinner penere.

Ekspertene sier – ikke overraskende – at tilskudd som dette ikke virker slik mange influencere påstår, og konkluderer med at forbrukerne blir lurt trill rundt. Og flere av påstandene tilknyttet de ulike produktene på nettsidene, er faktisk ulovlige. Man kan liksom ikke si seg uenig i ekspertenes uttalelser! Men jaggu omsatte vel ikke de tre gigantene som står bak disse skjønnhetskosttilskuddene for over 100 millioner kroner i 2018! HUNDRE MILLIONER KRONER.

Jeg glemmer aldri et av de første møtene vi hadde i forbindelse med lanseringen av FIM. (Fagutvalget for influencermarkedsføring.) Good for Me – giganten bak en rekke skjønnhetsprodukter stilte med sine tre representanter… Tre menn. Tre menn i dress. Som selger skjønnhetskosttilskudd til unge, usikre kvinner, og som markedsfører sine produkter gjennom – i flere tilfeller – nettopp unge, usikre, men samtidig innflytelsesrike, kvinnelige påvirkere. Tre menn som kjemper med nebb og klør, og med en bevisst bruk av de mer avanserte synonymene for å fremstå mer troverdig… Mer mektig. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da mannen med stort ego hevet stemmen ved bordet, og ristet oppgitt på hodet, da flertallet ønsket å inkludere produktene fra Good for Me i nei-kategorien. Det ville være fint å få svar på to spørsmål;

1. Hvorfor var det ingen kvinner i ledelsen?

2. Hvordan kan vi akspetere at tre menn kynisk utnytter influencere og deres påvirkingskraft rått, uten å vise forståelse for hvorfor retningslinjene ble opprettet i det hele tatt?

Ja takk til langt hår, brun hud og plettfri hud. Hilsen middelaldrende mann.

Men så er det ikke noe nytt at menn bestemmer hvordan kvinner helst skal se ut eller oppføre seg heller.

NEI til at kvinner skal degraderes til å kun handle om utseende. NEI til tragiske russelåter hvor «ikke si det er lov med horer over 60 kilo», og «de eneste krigerne som skal være igjen, er de spinkleste horene» er tekst som tillates, for det er jo «tross alt det som selger» . NEI til seksualisering av kvinnen. NEI til ødelagte kroppsbilder som et resultat av farlig påvirkning og forbedringsindustriens kyniske markedsføring. NEI til normalisering av plastisk kirurgi.

Det er ikke utseendet vårt som indikerer vår moral, suksess, intelligens eller verdier. Fysiske karaktertrekk definerer oss ikke som person. Punktum.

Kjærlighet fra meg ♥

Annonse
Annonse

MIN FORTID MED NARKOTIKA

Foran meg på bordet lå det flere gram med amfetamin i små klipsposer. Diverse piller var slengt i en lysegul skål, og store mengder hasj og marihuana lå perfekt dandert ved siden av rullepapir og en svær bong. «Frysevannis» , som vi kalte det… En bong man kunne helle frostvæske på, for at det skulle bli ekstra digg å røyke. Ekstra stein ble man også.

Jeg var 16 år gammel…

Dere hørte kanskje forrige mandags pod? Der snakker jeg litt om rus, og ønsker i dette innlegget å gå enda dypere. Jeg åpnet meg for første gang om min ungdomstid i et rusmiljø, da VG gjorde et portrettintervju med meg to år siden. Det var dritskummelt, men jeg visste det var viktig. Kommentarene i etterkant var et bevis på nettopp det, og derfor tenker jeg det er riktig å prate mer om dette. Spesielt nå som vi ser at flere og flere unge velger å eksperimentere med narkotika, og at mange føler seg presset til å både prøve og bruke for å passe inn. Dette er så ufattelig trist. Det er farlig. Narkotika er ikke noe man skal leke med for å få en morsom kveld – denne kvelden kan faktisk bli din siste.

I flere dager hadde jeg gått og mast på mamma, og bedt henne være så snill å la meg få lov til å være med jentene i klassen på slumber party. Alle skulle, og jeg ville jo ikke være den eneste som ikke fikk lov. Tenke seg til… Å komme på skolen mandag morgen, og ikke kunne ta del i samtalen fra helgens sleepover sammen med resten av jentene!? Med tårer i øynene stod jeg der og bad på mine knær. Hello, puppy eyes! Og mamma hadde selvfølgelig ikke hjerte til å la datteren sin bli hjemme. Jeg fikk omsider et etterlengtet ja, og pakket baggen som skulle bli med meg på tur.

Det var aldri snakk om noe slumber party, men heller noe som kunne minne om et privat rave party, i en svær hytte utenfor Bergen. Jeg løy så overbevisende at jeg blir skremt av tanken, for på min plan stod noe helt annet enn venninnekos med chick flicks på skjermen, jentesnakk, og popcorn i skålen.

Når jeg tenker meg om hadde jeg ikke så mange venninner i dette tidsrommet. Eller… Jeg fikk en ny bestevenninne da jeg begynte i 10. klasse, som på sekundet ble mitt største idol. Hun var pen. Og sjukt god i sport. Alle guttene digget henne, og for meg – som ble valgt sist i gym, og som i løpet av det siste året på barneskolen virkelig forstod at jeg ikke var blant en av de kule, var det stort å bli akseptert av den kuleste av de alle. Jeg ville bli som henne. Gjøre som henne. Sa hun hopp, hoppet jeg.

Det var hun som introduserte meg for hasj. Hasj… Hvor farlig kunne det være, liksom!? Næsj. Hasj var helt innafor. De første trekkene ga meg tidenes latterkrampe, og jeg hadde bare lyst på mer. Bare litt til. Litt til ble til en hel joint. Og før jeg visste ordet av det, hadde det gått flere måneder hvor hasj var noe jeg røykte på daglig basis. Eller i hvert fall nesten. En joint her, og en joint der. Jonas. Dooby. Spliff. Jonny. Det var dagsformen som bestemte hva vi kalte det, men én ting var sikkert… Jeg begynte å bli rimelig godt kjent med dette tilsynelatende uskyldige rusmiddelet, som ble min inngansbillett til langt farligere rusmidler.

Amfetamin. Ecstasy. Rohypnol. Magic mushrooms. Listen var lang. Og jeg husker ikke lenger hvor mange ulike narkotiske stoffer jeg faktisk proppet i meg i tiden rundt 2002 og utover. Da venninnen min havnet på avrusning fortsatte jeg. Jeg hadde jo fått en fot innenfor miljøet, og hadde fått en stor vennekrets. At hun havnet der skremte meg ikke litt en gang. Det var jo bare for en kort periode. Så skulle hun komme ut igjen til meg. Vi skulle jo fortsette på vår magiske reise – oss to mot verden.

Jeg kom til meg selv i det jeg febrilsk prøvde å dra for gardinene, i den svære hytten utenfor Bergen. Dagslyset var min største fiende. Sånn var det i grunn for de fleste av oss som eksperimenterte med såpass sterke rusmidler, og alt jeg ville ha var natt. Mørke! Alt ble liksom litt tryggere da, og trippen på nattestid i det mørkeste mørket, var bedre enn i dagslys. Techno på full guffe og glow sticks. Det var drømmehelg for meg i 2003! Anyways… Da jeg stod der og jobbet intenst med disse gardinene, kjente jeg for første gang på en forferdelig følelse… Dårlig til tusen – men det var ikke noe nytt.

Avtenningen var nesten ikke til å holde ut, og kroppen jobbet på høygir for å i det hele tatt komme seg gjennom dagen. Skjelvinger. Frysninger av den dårlige sorten. Oppkast og kaldsvette. Dagen derpå når hovedingrediensen er amfetamin, er ikke noe å hige etter. Men dette hadde jeg jo en viss erfaring med. Det som derimot var nytt for meg, var følelsen av å ikke ha en fjerneste anelse om hva som egentlig hadde foregått de siste 6 timene. Joda, så hadde jeg hatt blackout tidligere, men dette var blackout på et nytt nivå. Noe av det siste jeg husker er at jeg hørte to av guttene si, «se hun turer da!!?» mens kjeven min gikk i hundre og beina mine ristet. Et boblebad var også involvert på ett eller annet tidspunkt. Og så er det svart!

Jeg visste ikke hvem flesteparten av gutta i hytten var, og de to kompisene jeg ankom med på lørdagsettermiddagen, var ikke lenger å se. Et par folk satt fortsatt ved det store kjøkkenbordet og dro hver sin linje, mens et par andre lå og sov på hver sin sofa. Den lysegule skålen var tom… Og der stod jeg – midt i stuen og skjønte nada. Den følelsen unner jeg ikke en gang min verste fiende. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde knasket i meg rohypnol, eller «rypper» som vi kalte det… Det mye omtalte «voldtektsdopet» . For å få best effekt sugde vi på disse pillene til kjeften ble blå, og da jeg så meg selv i speilet var det tydelig at rypper hadde gått ned på høykant.

Jeg velger å tro at det ikke skjedde noe annet, enn at vi «bare» ruste oss på hyttetur. 19 år har gått, og jeg kan fortsatt ikke redegjøre for hva som skjedde denne natten. Jeg kunne blitt gruppevoldtatt uten å vite om det, og det sier litt om hvor farlig det er å frivillig proppe i seg alskens narkotiske stoffer. Når du er så fjern kan du ende opp med å bli utnyttet på det groveste. Og det verste av alt? At du i samme slengen kan være i stand til å samtykke, uten å mene det bare fordi du er så fjern og så ruset, at du ikke skjønner forskjell på verken rett eller galt, opp eller ned.

Denne hendelsen ble på mange måter et vendepunkt for meg. Jeg skjønte at jeg var på rask vei mot et stup, og at jeg ikke lenger kunne forsvare mine egne handlinger og holdninger. Dette var ikke meg. Dette var ikke jenten jeg ønsket å være. Ikke faen. Venner på avrusning? Venner som døde av overdose? Virkelig! Det var ikke uskyldig moro lenger. Dette var blodig alvor, og jeg stod midt oppi det.

Det er ikke alle vennene mine fra denne tiden som lever den dag i dag, og som forlot dette livet så altfor tidlig. Narkotika er farlig, uansett hva den kuleste jenten eller gutten i klassen eller vennegjengen sier. Og du kan aldri vite hva du faktisk putter i kroppen, uansett hvor godt du kjenner dealeren. Både rottegift og vaskepulver er bare noe av det som har blitt påvist i bl.a amfetamin, som kan gi alvorlige konsekvenser. For ikke å snakke om hvordan du faktisk reagerer på narkotiske stoffer. Du kan aldri vite hvor mye eller hvor lite du tåler, og en overdose kan være nærmere enn du tror. I tillegg vil jevnlig bruk av narkotika over tid påvirke både den fysiske og den psykiske helsen!

Jeg fikk en melding fra en jente etter at vi publiserte podden på mandag. Hun kunne meddele at en av hennes beste venninner på 18 år, døde av en overdose forrige helg. Det knyter seg innvendig. 18 år gammel! Jenten som skrev til meg kunne også fortelle at det i deres krets ble sett på som kult å bruke dop, og det bringer meg 19 år tilbake i tid… At narkotika er en trend er forkastelig! Dop i potten og livet som innsats… Det finnes ikke noe mer feil enn dette!

Det er ingen tvil om at jeg vet en ting eller to om påvirkning. Og jeg kan forstå hvor innmari vanskelig det er å ikke la seg påvirke av dem du ser opp til. Som en venninne. Eller en influencer…En influencer blir jo fort en av dine beste «venninner» , på tross av at dere aldri har møtt hverandre. Og alt hun gjør vil du gjøre.

Mye av grunnen for at en av mine viktigste hjertesaker er kroppspress og influenceres påvirkningskraft, er rett og slett fordi jeg vet hvor farlig det kan være å bli påvirket av feil person. Og det tar meg over i neste innlegg som publiseres om noen dager… Vi må nemlig snakke enda mer om nettopp påvirkning og farlige forbilder.

Inntil da… God natt. Sov godt! Og hold dere unna narkotika. Det er ikke verdt det!

Annonse