Annonse

EGOISME OVER SOLIDARITET?

Den siste ukens hendelsesforløp sier mye om oss nordmenn… «Så lenge jeg har det bra» – mentaliteten har vært fremtredende, og det gir en vond smak i munnen. Jeg har hørt om mange tilfeller hvor mennesker i karantene bryter karantenen for å gjøre det de har lyst til – som å dra i familieselskap, på kino, eller på shopping etc.. Under her ser dere bare noen av de meldingene jeg har mottatt, etter at jeg har pratet om dette på Instagram!

«Venninna mi satt på toget fra Oslo og hørte en jente ved siden av si at hun burde vært i hjemmekarantene nå mens hun venter på svar, men gidder ikke fordi det er så kjedelig.»

«Hørte om et par med barn som dukket opp i en barnebursdag, og som etter en halvtime fortalte om den fine turen til Italia, og at de nå var i karantene. I denne bursdagen befant det seg en lege som nå må være hjemme i 14 dager på grunn av andres idioti.»

«Broren til min stefar og hans kone var i karantene etter en tur i Italia. Hold de seg hjemme? Neida. De stikker på besøk til sine foreldre på 80 år. Stikker og handler i butikken, og leverer barna sine på skolen!»

Bruddet på karantenen begrunnes gjerne med at det er så kjedelig å være hjemme, eller fordi de det gjelder rett og slett ikke bryr seg om de selv blir syke. De er gjerne unge, friske og ikke i risikogruppen. Lite tenker de på alle vi må ta hensyn til og verne om – alle de som er utsatt, og som kan få alvorlige konsekvenser hvis de blir smittet.

Joda, man kan gjerne legge noe av skylden på myndighetene som har vært altfor utydelig i denne situasjonen, men likevel – vi må da kunne klare å tenke sjæl? Er det så forbaska vanskelig å være solidariske? Å ta hensyn til våre medmennesker, og vise et snev av empati? I går ble kraftige tiltak iverksatt – muligens et par dager for sent, men mht. hvor lite respekt såpass mange nordmenn har vist overfor tiltakene, var det kanskje viktig å vente til det var absolutt nødvendig. Jeg tror nemlig ikke at det er en eneste nordmann som etter pressekonferansen i går, ikke forstår alvoret. At Oslos gater er strippet for folk, indikerer at mange har fått et litt annet syn på det hele, og at dette ikke er verken noe å le av, eller noe som media har hauset opp.

MEN… Så var det dette med solidariteten da, folkens!? Når vi får beskjed om å ikke hamstre, og velger å gjøre nettopp det… Nei da blir jeg matt. Hvor forbaska vanskelig kan det være å lytte til en beskjed, og ta hensyn til andre? Har du virkelig behov for 17 pakker spagetti og 300 doruller? Hadde ett av virusets hovedsymptoner vært diaré hadde jeg skjønt det, men det er jo ikke det!

I går var jeg innom Rema 1000 for å handle inn til gårsdagens middag, og det var elleville tilstander i alle avdelinger. Der stod folk med hodet ned i frysedisken for å røske med seg det som var igjen av frossenvarer, mens de allerede stod der med en toppa handlevogn. Og da jeg stakk innom nærbutikken i går kveld for å hente en pakke på posten, var det ikke en eneste hermetikkboks å oppdrive. De ansatte kunne informere om kaos gjennom hele dagen, kunder som hylte og skreik etter varer, og som kjeftet på dem i kassen da de var tomme for enkelte ting. Nå må vi roe ned hundre hakk! Butikkene holder åpent. Butikkene får påfyll av varer. Norge har en robust matforsyning, og denne forsyningssikkerheten er ikke truet. Kul’an, som vi sier i Bergen.

Nå heter det ikke jeg lenger – nå heter det vi! Og det er i grunn litt fint, synes jeg. Vi har alle et ansvar for å bidra i denne felles dugnaden, og det viktigste er at vi står sammen, og lytte til helsenorges råd til hvordan man kan forebygge smitte.

Og til de som nå har 28 pakker med pasta. Til de som søker på det svarte markedet etter antibac. Til de som går rundt med ansiktsmasker. Og til de som planlegger å flykte med barna sine ut av et koronainfisert område:

Se aldri mer ned på folk som flykter fra krig og hungersnød. ALDRI!

(via. Kiersey)

Annonse
Annonse

KVINNEDAGEN!

Kjære kvinner, gratulerer med dagen!

Kvinnedagen betyr bl.a solidaritet med kvinner over hele verden. Kvinnedagen betyr likestilling. Kvinnedagen betyr retten til selvbestemt abort. Kvinnedagen betyr en ydmykhet og takknemlighet overfor kvinnene som har gått i bresjen, og kjempet for våre rettigheter før oss. Kvinnedagen betyr #metoo. Kvinnedagen betyr like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn, og lik lønn for likt arbeid. Kvinnedagen handler om muligheter.

Kvinnedagen handler også om kropp og retten til å føle seg bra nok som man er – helt ekte og helt naturlig. Den handler om kampen mot en verden hvor kvinneidealene er både absurde og forvrengte, og umulig å oppnå uten plastisk kirurgi…Kampen mot en verden hvor kvinners usikkerhet er big business, og hvordan et kynisk apparat utnytter – og tjener fett på unge jenters usikkerhet. Kvinnedagen handler om å ta kampen mot kroppspress – et av våre største samfunnsproblem – på alvor. Jeg synes også at Kvinnedagen handler om ansvar for egen påvirkning.

Hver eneste dag får jeg en liten påminnelse om at det er viktig å markere Kvinnedagen. Hver eneste dag mottar jeg nemlig en melding fra en av mine medkvinns, at hun ikke føler seg bra nok. At hun ikke føler seg fin nok. Tynn nok… Formfull nok på de «riktige» stedene. Brun nok. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange kvinner ikke føler seg bra nok. Hver eneste dag får vi nemlig denne påminnelsen om at vi ikke er gode nok som vi er.

Alle disse produktene, behandlingene og skjønnhetskosttilskuddene som skal gjøre oss finere. Brunere. Slankere. Det er til å bli svett av. Piller for hår, piller for å bli brun. Piller, piller, og atter piller. Beauty bombz for vakker hud. Betakaroten Gold for den perfekte brunfargen.

Foto: Jennifer Féin

«Spis disse superyummy gummibjørnene som smaker bedre enn smågodt, og få plettfri hud på kort tid, yum, yum» . I min verden er det ikke mye som minner om hverken kvinnedag eller kvinnekamp, når influencer-kvinner selv reklamerer for produkter som skal gjøre andre kvinner penere.

Ekspertene sier – ikke overraskende – at tilskudd som dette ikke virker slik mange influencere påstår, og konkluderer med at forbrukerne blir lurt trill rundt. Og flere av påstandene tilknyttet de ulike produktene på nettsidene, er faktisk ulovlige. Man kan liksom ikke si seg uenig i ekspertenes uttalelser! Men jaggu omsatte vel ikke de tre gigantene som står bak disse skjønnhetskosttilskuddene for over 100 millioner kroner i 2018! HUNDRE MILLIONER KRONER.

Jeg glemmer aldri et av de første møtene vi hadde i forbindelse med lanseringen av FIM. (Fagutvalget for influencermarkedsføring.) Good for Me – giganten bak en rekke skjønnhetsprodukter stilte med sine tre representanter… Tre menn. Tre menn i dress. Som selger skjønnhetskosttilskudd til unge, usikre kvinner, og som markedsfører sine produkter gjennom – i flere tilfeller – nettopp unge, usikre, men samtidig innflytelsesrike, kvinnelige påvirkere. Tre menn som kjemper med nebb og klør, og med en bevisst bruk av de mer avanserte synonymene for å fremstå mer troverdig… Mer mektig. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da mannen med stort ego hevet stemmen ved bordet, og ristet oppgitt på hodet, da flertallet ønsket å inkludere produktene fra Good for Me i nei-kategorien. Det ville være fint å få svar på to spørsmål;

1. Hvorfor var det ingen kvinner i ledelsen?

2. Hvordan kan vi akspetere at tre menn kynisk utnytter influencere og deres påvirkingskraft rått, uten å vise forståelse for hvorfor retningslinjene ble opprettet i det hele tatt?

Ja takk til langt hår, brun hud og plettfri hud. Hilsen middelaldrende mann.

Men så er det ikke noe nytt at menn bestemmer hvordan kvinner helst skal se ut eller oppføre seg heller.

NEI til at kvinner skal degraderes til å kun handle om utseende. NEI til tragiske russelåter hvor «ikke si det er lov med horer over 60 kilo», og «de eneste krigerne som skal være igjen, er de spinkleste horene» er tekst som tillates, for det er jo «tross alt det som selger» . NEI til seksualisering av kvinnen. NEI til ødelagte kroppsbilder som et resultat av farlig påvirkning og forbedringsindustriens kyniske markedsføring. NEI til normalisering av plastisk kirurgi.

Det er ikke utseendet vårt som indikerer vår moral, suksess, intelligens eller verdier. Fysiske karaktertrekk definerer oss ikke som person. Punktum.

Kjærlighet fra meg ♥

Annonse
Annonse

MIN FORTID MED NARKOTIKA

Foran meg på bordet lå det flere gram med amfetamin i små klipsposer. Diverse piller var slengt i en lysegul skål, og store mengder hasj og marihuana lå perfekt dandert ved siden av rullepapir og en svær bong. «Frysevannis» , som vi kalte det… En bong man kunne helle frostvæske på, for at det skulle bli ekstra digg å røyke. Ekstra stein ble man også.

Jeg var 16 år gammel…

Dere hørte kanskje forrige mandags pod? Der snakker jeg litt om rus, og ønsker i dette innlegget å gå enda dypere. Jeg åpnet meg for første gang om min ungdomstid i et rusmiljø, da VG gjorde et portrettintervju med meg to år siden. Det var dritskummelt, men jeg visste det var viktig. Kommentarene i etterkant var et bevis på nettopp det, og derfor tenker jeg det er riktig å prate mer om dette. Spesielt nå som vi ser at flere og flere unge velger å eksperimentere med narkotika, og at mange føler seg presset til å både prøve og bruke for å passe inn. Dette er så ufattelig trist. Det er farlig. Narkotika er ikke noe man skal leke med for å få en morsom kveld – denne kvelden kan faktisk bli din siste.

I flere dager hadde jeg gått og mast på mamma, og bedt henne være så snill å la meg få lov til å være med jentene i klassen på slumber party. Alle skulle, og jeg ville jo ikke være den eneste som ikke fikk lov. Tenke seg til… Å komme på skolen mandag morgen, og ikke kunne ta del i samtalen fra helgens sleepover sammen med resten av jentene!? Med tårer i øynene stod jeg der og bad på mine knær. Hello, puppy eyes! Og mamma hadde selvfølgelig ikke hjerte til å la datteren sin bli hjemme. Jeg fikk omsider et etterlengtet ja, og pakket baggen som skulle bli med meg på tur.

Det var aldri snakk om noe slumber party, men heller noe som kunne minne om et privat rave party, i en svær hytte utenfor Bergen. Jeg løy så overbevisende at jeg blir skremt av tanken, for på min plan stod noe helt annet enn venninnekos med chick flicks på skjermen, jentesnakk, og popcorn i skålen.

Når jeg tenker meg om hadde jeg ikke så mange venninner i dette tidsrommet. Eller… Jeg fikk en ny bestevenninne da jeg begynte i 10. klasse, som på sekundet ble mitt største idol. Hun var pen. Og sjukt god i sport. Alle guttene digget henne, og for meg – som ble valgt sist i gym, og som i løpet av det siste året på barneskolen virkelig forstod at jeg ikke var blant en av de kule, var det stort å bli akseptert av den kuleste av de alle. Jeg ville bli som henne. Gjøre som henne. Sa hun hopp, hoppet jeg.

Det var hun som introduserte meg for hasj. Hasj… Hvor farlig kunne det være, liksom!? Næsj. Hasj var helt innafor. De første trekkene ga meg tidenes latterkrampe, og jeg hadde bare lyst på mer. Bare litt til. Litt til ble til en hel joint. Og før jeg visste ordet av det, hadde det gått flere måneder hvor hasj var noe jeg røykte på daglig basis. Eller i hvert fall nesten. En joint her, og en joint der. Jonas. Dooby. Spliff. Jonny. Det var dagsformen som bestemte hva vi kalte det, men én ting var sikkert… Jeg begynte å bli rimelig godt kjent med dette tilsynelatende uskyldige rusmiddelet, som ble min inngansbillett til langt farligere rusmidler.

Amfetamin. Ecstasy. Rohypnol. Magic mushrooms. Listen var lang. Og jeg husker ikke lenger hvor mange ulike narkotiske stoffer jeg faktisk proppet i meg i tiden rundt 2002 og utover. Da venninnen min havnet på avrusning fortsatte jeg. Jeg hadde jo fått en fot innenfor miljøet, og hadde fått en stor vennekrets. At hun havnet der skremte meg ikke litt en gang. Det var jo bare for en kort periode. Så skulle hun komme ut igjen til meg. Vi skulle jo fortsette på vår magiske reise – oss to mot verden.

Jeg kom til meg selv i det jeg febrilsk prøvde å dra for gardinene, i den svære hytten utenfor Bergen. Dagslyset var min største fiende. Sånn var det i grunn for de fleste av oss som eksperimenterte med såpass sterke rusmidler, og alt jeg ville ha var natt. Mørke! Alt ble liksom litt tryggere da, og trippen på nattestid i det mørkeste mørket, var bedre enn i dagslys. Techno på full guffe og glow sticks. Det var drømmehelg for meg i 2003! Anyways… Da jeg stod der og jobbet intenst med disse gardinene, kjente jeg for første gang på en forferdelig følelse… Dårlig til tusen – men det var ikke noe nytt.

Avtenningen var nesten ikke til å holde ut, og kroppen jobbet på høygir for å i det hele tatt komme seg gjennom dagen. Skjelvinger. Frysninger av den dårlige sorten. Oppkast og kaldsvette. Dagen derpå når hovedingrediensen er amfetamin, er ikke noe å hige etter. Men dette hadde jeg jo en viss erfaring med. Det som derimot var nytt for meg, var følelsen av å ikke ha en fjerneste anelse om hva som egentlig hadde foregått de siste 6 timene. Joda, så hadde jeg hatt blackout tidligere, men dette var blackout på et nytt nivå. Noe av det siste jeg husker er at jeg hørte to av guttene si, «se hun turer da!!?» mens kjeven min gikk i hundre og beina mine ristet. Et boblebad var også involvert på ett eller annet tidspunkt. Og så er det svart!

Jeg visste ikke hvem flesteparten av gutta i hytten var, og de to kompisene jeg ankom med på lørdagsettermiddagen, var ikke lenger å se. Et par folk satt fortsatt ved det store kjøkkenbordet og dro hver sin linje, mens et par andre lå og sov på hver sin sofa. Den lysegule skålen var tom… Og der stod jeg – midt i stuen og skjønte nada. Den følelsen unner jeg ikke en gang min verste fiende. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde knasket i meg rohypnol, eller «rypper» som vi kalte det… Det mye omtalte «voldtektsdopet» . For å få best effekt sugde vi på disse pillene til kjeften ble blå, og da jeg så meg selv i speilet var det tydelig at rypper hadde gått ned på høykant.

Jeg velger å tro at det ikke skjedde noe annet, enn at vi «bare» ruste oss på hyttetur. 19 år har gått, og jeg kan fortsatt ikke redegjøre for hva som skjedde denne natten. Jeg kunne blitt gruppevoldtatt uten å vite om det, og det sier litt om hvor farlig det er å frivillig proppe i seg alskens narkotiske stoffer. Når du er så fjern kan du ende opp med å bli utnyttet på det groveste. Og det verste av alt? At du i samme slengen kan være i stand til å samtykke, uten å mene det bare fordi du er så fjern og så ruset, at du ikke skjønner forskjell på verken rett eller galt, opp eller ned.

Denne hendelsen ble på mange måter et vendepunkt for meg. Jeg skjønte at jeg var på rask vei mot et stup, og at jeg ikke lenger kunne forsvare mine egne handlinger og holdninger. Dette var ikke meg. Dette var ikke jenten jeg ønsket å være. Ikke faen. Venner på avrusning? Venner som døde av overdose? Virkelig! Det var ikke uskyldig moro lenger. Dette var blodig alvor, og jeg stod midt oppi det.

Det er ikke alle vennene mine fra denne tiden som lever den dag i dag, og som forlot dette livet så altfor tidlig. Narkotika er farlig, uansett hva den kuleste jenten eller gutten i klassen eller vennegjengen sier. Og du kan aldri vite hva du faktisk putter i kroppen, uansett hvor godt du kjenner dealeren. Både rottegift og vaskepulver er bare noe av det som har blitt påvist i bl.a amfetamin, som kan gi alvorlige konsekvenser. For ikke å snakke om hvordan du faktisk reagerer på narkotiske stoffer. Du kan aldri vite hvor mye eller hvor lite du tåler, og en overdose kan være nærmere enn du tror. I tillegg vil jevnlig bruk av narkotika over tid påvirke både den fysiske og den psykiske helsen!

Jeg fikk en melding fra en jente etter at vi publiserte podden på mandag. Hun kunne meddele at en av hennes beste venninner på 18 år, døde av en overdose forrige helg. Det knyter seg innvendig. 18 år gammel! Jenten som skrev til meg kunne også fortelle at det i deres krets ble sett på som kult å bruke dop, og det bringer meg 19 år tilbake i tid… At narkotika er en trend er forkastelig! Dop i potten og livet som innsats… Det finnes ikke noe mer feil enn dette!

Det er ingen tvil om at jeg vet en ting eller to om påvirkning. Og jeg kan forstå hvor innmari vanskelig det er å ikke la seg påvirke av dem du ser opp til. Som en venninne. Eller en influencer…En influencer blir jo fort en av dine beste «venninner» , på tross av at dere aldri har møtt hverandre. Og alt hun gjør vil du gjøre.

Mye av grunnen for at en av mine viktigste hjertesaker er kroppspress og influenceres påvirkningskraft, er rett og slett fordi jeg vet hvor farlig det kan være å bli påvirket av feil person. Og det tar meg over i neste innlegg som publiseres om noen dager… Vi må nemlig snakke enda mer om nettopp påvirkning og farlige forbilder.

Inntil da… God natt. Sov godt! Og hold dere unna narkotika. Det er ikke verdt det!

Annonse
Annonse

HVA VILLE DU GJORT?

Se for deg følgende…

Gradestokken viser 3 kalde. Det blåser, og de 3 kalde føles som minus 7. Du kjenner følelsen, ikke sant? Når vinden blåser rett gjennom klærne dine, og du fryser til du begynner å skjelve. På beina har du bomullsokker og noen slitte crocs. Ullklær har du ikke kjennskap til, og du prøver å holde varmen med en boblevest utenpå en hettegenser. Du er mamma til en 9 måneder gammel baby. Mannen din – og pappaen til denne lille krabaten ble drept i et bombeangrep, og du har klart å ta deg til Hellas over Middelhavet i gummibåt.

Du og din lille baby bor i et bittelite telt. Et tynt sommertelt. Plater av papp er det eneste som gir noen lunde beskyttelse fra det kalde underlaget, og takket være frivillige og donasjoner som distribueres, har dere en sovepose å krype ned i når mørket faller på. Den intense stanken av urin blir du aldri vant til. Du blir heller ikke vant til skrikene du hører hver natt, når små barn våkner opp av mareritt og traumatiserende minner. Du er flyktning. Du søker asyl – en rett nedfelt i menneskerettighetene – som følge av krig og væpnet konflikt, og ditt høyeste ønske er å skape en trygg fremtid for deg og barnet ditt…

Men alt du møter er motstand. Kulde. Hat. Kalde hjerter. Politisk uenighet. Avslag. Du står midt oppi en av vår tids største humanitære kriser, og det eneste du kan gjøre er å prøve å bevare et snev av håp. Noe som i seg selv er en umulig oppgave når et av verdens rikeste land vender deg ryggen, og gir deg en loddrett langefinger. Dette er situasjonen for tusenvis av mennesker som befinner seg i Moria-leiren på Lesvos i Hellas.

FOTO: Giorgos Moutafis / Reuters / NTB scanpix

Jeg prøver å plassere Falk og meg i en slik situasjon, og bare tanken får meg til å knekke fullstendig sammen. Tenk å ikke ha tilgang på vann – en selvfølgelig livsnødvendighet. Tenk å måtte bruke flere timer hver eneste dag på å stå i kø etter mat. Mat som ofte har blitt bedervet og uspiselig. Tenk å ikke ha tilgang til gode sanitære forhold, en dusj med varmt vann, eller noen som helst form for helsehjelp. Tenk å ikke kunne legge barnet sitt i en varm, myk seng om kvelden, og gi h*n et deilig og perfekt temperert bad, som en avslappende og god rutine før leggetid… Eller bare fordi den lille krabaten elsker å plaske i skummende vann. Tenk å ikke kunne garantere trygghet og et tak over hodet til det kjæreste du har. Ei heller sørge for at h*n får behandling ved sykdom, samt viktige vaksiner.

FOTO: Knut Bry

FNs høykommisær for flyktninger har bedt om akutt evakuering av syke, barn og familier fra Moria. Forholdene der er nå så forferdelige at leger også frykter utbrudd av en pandemi. Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har sett barna. “Barna som dunker hodet i gulvet til de blør. Toåringer som biter seg selv i frustrasjon over betingelsene de lever i. Jeg har tørket tårer og prøvd å gi håp. Jeg har holdt hånda til de som ikke lenger snakker og som knapt spiser. Fordi de er i Moria. Fordi vi lar dem være i Moria.»

Oppropet «Evakuer barna fra Moria NÅ» har omsider blitt besvart av utenriksminister Søreide og justisminister Mæland. Og hva de skriver er mildt sagt sjokkerende. Jeg er fullstendig tom for ord, og da er det godt at Guri Waalen Borch får frem så mange viktige poeng i sitt innlegg

Barn lider på vår vakt. Barn dør på vår vakt. 5000 av de 20000 menneskene som nå bor i Moria-leiren er barn. 5000! Leiren er som dere vet bygget for 3000 personer. Og hva gjør Norge? Hvilke konkrete initiativ har Norge tatt for å bistå i denne humanitære krisen? Ingen! Det er ikke til å fatte og begripe. Det er en skam! Jeg trodde virkelig at vi var bedre enn som så… Hjertet mitt blør!

Hva ville du gjort om det var deg?

Denne videoen laget jeg bare noen minutter etter at jeg kom inn døren hjemme på Løkka, etter 10 dager på Lesvos. Situasjonen var på dette tidspunket kritisk. 4 år har gått siden jeg publiserte denne videoen, og tilstandene i Hellas er verre enn noen gang. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli verre enn dette… Tenk at jeg kunne ta så feil!

Flere spør meg om hvilke konkrete tiltak de selv kan gjøre for å bidra, så her kommer en liten oversikt.

♥ Send penger til hjelpeorganisasjonene som gjør en livsviktig jobb, som Leger uten Grenser eller Dråpen i havet. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liv som hadde gått tapt, hadde det ikke vært for at disse organisasjonene er tilstede på Lesvos. Bidra til Dråpen HER og Leger uten Grenser HER.

♥ Fortsette å sende mail til utenriksministeren hvor du krever at barna fra Moria evakueres.

Kopier teksten og send til utenriksminister@mfa.no. Sett evakuer.barna@gmail.com i kopi slik at initiativtakerne vet hvor mange som har sendt mail.

«Kjære utenriksminister Ine Eriksen Søreide,Betingelsene for flyktningene i leiren Moria på Lesvos er uverdige og helseskadelige. Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović uttalte etter sitt besøk der i oktober at: «Dette har ikke lenger med mottak av asylsøkere å gjøre. Dette har blitt en kamp for å overleve,» og krevde at greske og europeiske myndigheter straks setter i verk tiltak for å få overført flyktningene til levelige forhold.

Da bodde 14 000 i en leir bygget for 3 000. Nå er det snart 19 000 og antallet vokser fra dag til dag, og med det blir betingelsene enda verre. Nyfødte sover i sommertelt. Køene for å få mat, vasket seg og gått på do er timelange. Mangelen på helsehjelp er akutt. Skoletilbud fraværende. Barn ned i toårsalderen driver selvskading, mange vurderer selvmord. En baby har dødd av dehydrering. Dette kan ikke fortsette!

Kommisær Mijatović konstaterte at: «Det skorter ikke på tilgjengelig informasjon for europeiske land om hvordan de skal håndtere migrasjonsstrømmene på en koordinert, trygg og organisert måte som opprettholder migranters menneskeverd og rettigheter. Det folk i leirene trenger nå, er ikke enda et toppmøte eller enda en samarbeidsavtale. Det de har desperat behov for, er at de politiske lederne slutter å se bort, og endelig setter i verk tiltakene som alle vet om men ingen ser ut til å omfavne.»
Vi krever at du som utenriksminister tar initiativ til en felleseuropeisk løsning for å evakuere alle barnefamilier og enslige mindreårige fra Moria. Dette er en humanitær krise som bare kan løses politisk.

Ingen flere barn bør lide på din vakt!
Vennlig hilsen»

♥ Be de lokale kommunestyrer vedta at de støtter oppropet slik som Trondheim og Stavanger har gjort. Vi trenger at storbypolitikere legger press på regjeringen!

Ønsker dere alle en fin fredag!

Annonse