Det er over en måned siden jeg har vært her inne, og det er det flere grunner til… Det føles som et nederlag hver eneste gang jeg ikke klarer å innfri, men jeg har måtte innse at det av og til kommer store ting i veien som rett og slett påvirker meg mer enn jeg ønsker å innrømme. Jeg har den siste tiden stått midt oppi noe greier som har både vært vanskelig og mentalt krevende. Jeg er i en prosess som stjeler ekstremt mye energi og krever mye av meg, og jeg kjenner at det skal bli godt å prate mer om dette med dere etterhvert. Jeg må bare få litt mer styr på sakene før jeg deler, men dere skal i hvert fall vite at det ligger noe bak mitt sporadiske fravær, og at jeg ikke bare er en lat jævel som ikke gidder.
Jeg har prøvd å være mer aktiv på Instagram enn her på bloggen, men de siste 10 dagene har jeg nesten ikke tittet innom et eneste sosialt medie. Jeg har ikke klart å levere eller prestere, og når man føler seg dritt og ubrukelig, er det nesten umulig å klare å publisere noe som helst. Det er vanskelig å late som at livet er all good, når livet faktisk ikke er så good. Og Instagram er på mange måter et grusomt sted å være når livet humper litt. Det er definitivt et sted man kan finne motivasjon og inspirasjon, men hjelpes så mye man ikke trenger i feeden sin når man er på et litt kjipt sted…
I hele mitt liv har jeg vært en sånn person som tenker at alt går fint så lenge jeg bare sier det ofte nok til meg selv. «Det ordner seg» , «Du fikser dette» , «Null stress, joggedress» … Og dette er på mange måter en styrke. For det får meg til å gi alt, og til å sette inn det ekstra støtet i situasjoner hvor jeg trenger å holde full fokus og jobbe målrettet for å få det bedre og oppnå resultater. Men samtidig kan det få meg til å glemme alvoret… Og alvoret kan man ikke rømme fra. Man kan ikke le det bort. Alvoret er jo der uansett hvordan man vrir og vender på det. Det jeg derimot ser på som viktig er innstillingen man har til livet generelt. At det order seg, liksom. For det gjør jo som regel det. Men man må også erkjenne at livet humper litt, og ta tak i problemene. Snakke om det. Åpne seg, og tørre å være sårbar.
Men så har du de tingene som man dessverre ikke kan gjøre noe med… Og som heller ikke vil bli bedre. Som en kronisk MS-syk mor, for eksempel. Og det er så forferdelig vondt å se at et av de viktigste menneskene i livet ditt bare blir dårligere og dårligere, uten at man kan gjøre noe som helst for å bremse utviklingen. Det å ha syke foreldre er søren meg ikke noe å kimse av, skal jeg fortelle dere. De som vet de vet ♥
Nå ble dette mye lengre og mest sannsynlig mer rotete og kaotisk enn hva jeg hadde sett for meg, men jeg følte for å sortere noen tanker og gi en slags forklaring på hvorfor jeg har vært litt off… Jeg kjenner allerede at det føles bedre, og at dette var det som skulle til for at jeg kan komme tilbake igjen. Det er jo så mye jeg vil dele. Så mye jeg vil ta dere med på! Og hvis det er noen igjen her fremdeles, vil jeg at dere skal vite at jeg har savnet dere, og at jeg ser frem til fortsettelsen ♥
For et par uker siden kjørte jeg i gang en Q & A på bloggen, og et av spørsmålene som havnet i innboksen, var; «Hvor mange kilo gikk du opp da du var gravid med Falk? Har du strevd med å komme tilbake til deg selv?»
Dette fikk meg til å tenke på dette med å «komme tilbake til seg selv» … Hvorfor er det i det hele tatt en greie? Mitt svar på dette spørsmålet var at jeg aldri hadde tenkt over at jeg måtte komme tilbake til meg selv, at kroppen min er forandret, men at dette er «det nye meg» . Det blir helt feil for meg å sammenligne disse kroppene – før og etter svangerskap. Videre svarte jeg at jeg ikke visste hva jeg veiet, og at jeg ikke ville komme til å kjøpe en vekt.
Dere har kanskje fått med dere denne posten på Instagram, men jeg synes dette er så viktig, at temaet fortjener plass her på bloggen også. Og faktisk – etter å ha leste intervjuet med Pilotfrue i Foreldre og Barn, kunne det ikke passet bedre med litt mer fokus på dette. Det er fullstendig hårreisende at et magasin ukritisk deler en slik artikkel, hvor hovedingrediensen er et ekstremt usunt kroppsfokus og åpenhet og normalisering av plastisk kirurgi. Intervjuet er fullstendig blottet for kritiske spørsmål, og deles altså til en målgruppe som i hovedsak består av gravide, vordende foreldre, og de som har fått barn. Og blant dem er det garantert mange som kanskje allerede føler seg dritt i eget skinn, og som tror de ikke er fine nok som de er, fordi de ikke har såkalt «kommet tilbake til seg selv igjen» .
Denne artikkelen bidrar ikke til noe godt overhodet, annet enn at Pilotfrue får spalteplass og økt oppmerksomhet. Her har begge to et ansvar for egen påvirkningskraft… Og vi ser nok en gang en skremmende ansvarsfraskrivelse fra begge hold. Hva fruen selv ønsker å endre på og gjøre med kroppen etter svangerskap, får være opp til henne å bestemme, men hva hun velger å gjøre kan hun holde for seg selv, og skåne sitt publikum for. Det er jo dette vi har pratet om i årevis nå – at influencere har et massivt ansvar som må tas på alvor. Hvordan kan det være så forbanna vanskelig?
Hele intervjuet er skremmende i seg selv – særlig når vi får lese om Pilotfruens venninner «som ikke ønsker å amme, nettopp fordi de er redde for at brystene deres skal bli ødelagt.» Heldigvis kom Ammehjelpen fort på banen, og kunne fortelle at det er en myte at brystene henger mer enn før hvis man ammer. Det er nemlig selve svangerskapet som gjør at brystene kan endre fasong, ikke ammingen!
Men burde ikke denne viktige forskningen allerede blitt inkludert i saken? Jo!
Videre i posten min som jeg delte på Instagram, skrev jeg at altfor mange kvinner føler et press etter å komme tilbake til slik de en gang var, og at de allerede en uke etter fødsel ønsker å se endringer… De ammer jo tross alt, og hvor mange har vel ikke hørt fra andre ammende kvinner at «ammer du? Jamen da er det jo null stress… Du kommer til å rase ned i vekt«.
Nei… Alle raser ikke ned i vekt, og hvorfor skal dette i det hele tatt være et fokus? At amming først og fremst skal handle om vekttap? Dette synes jeg er trist, og det presset mange nybakte mødre kjenner på, kan kjennes ekstra vanskelig å krevende i en periode hvor man er hormonell og gjerne litt mer frynsete i kantene enn ellers…
For å sitere Veronica bak @Yummymummy, som er så on point i følgende uttalelse: «I lys av tiden vi står i, med press fra alle kanter. Mødre som sulter seg under graviditeten fordi de vil føde små barn. Mødre som rett etter fødsel ønsker å trene vekk alle «mammakiloene» mer enn de ønsker nattesøvn. Er dette rett fokus? Skal brystene til mor også bli gjenstand for samme forvrengte ideal? Skal vi tillate at artikler som dette deles uten kritikk?»
Nei! Vi skal ikke tillate det!
Og tilbake til dette med å «komme tilbake til seg selv»… Hvorfor skal dette være målet? Jeg tenker i hvert fall at det ligger mye riktig i det å omfavne endringen i stedet, og hylle det faktum at man har vært gjennom en massiv og konstant endring over 9 måneder… Tenk hvor rå kvinnekroppen er!? Hva den faktisk er i stand til? Det er jo helt utrolig! Og hva så om kroppen endrer fasong eller størrelse etter et svangerskap? Er ikke det bare litt fint? At det å produsere et lite menneske, faktisk etterlater noen vidunderlige spor?
Man kan jo uansett aldri komme tilbake til hvordan det en gang var… Før og etter baby er nemlig to vidt forskjellige verdener, så da synes jeg det er helt ok å la kroppen før baby være forbeholdt fortiden, og heller begynne å digge den nye kroppen som representerer nuet… Nuet, som i tiden etter livets største endring. Det handler jo om å akseptere seg selv og livets ulike faser ♥
Å bruke nesten 600 spenn i måneden på et produkt som ikke virker slik produsentene lover, er galskap i mine øyne. Men hva er det som gjør at såpass mange influencere tviholder på samarbeidspartneren med det beryktede produktet; «The Solution» ?
Dette synes jeg er skikkelig vanskelig. Og grunnen til det, er at både nære venninner og andre kule folk i influencerbransjen, reklamerer hyppig for dette produktet i sine kanaler. Det er aldri kult å gå «imot» folk man liker, respekterer og ser opp til, men i dette tilfellet kjenner jeg et enormt behov for å si i fra om at dette er ukul markedsføring, som rett og slett villeder norske forbrukere. Det toppet seg da Iselin Guttormsen (som jeg digger btw) samlet sammen et ekspertpanel til en video på Instagram, som skulle gi svar på alle kritiske spørsmål både Iselin og andre influencere hadde mottatt den siste tiden, rundt kollagenpulveret, The Solution. Tanken er jo god, men skuffelsen var stor da jeg kunne se at alle involverte parter, hadde en eller annen økonomisk interesse knyttet til produktet. Et mer innhabilt panel skal man lete lenge etter, og det fantes ikke verken en kritisk røst eller et objektivt blikk. Dette var kjøpt og betalt reklame i en kreativ innpakking.
Foto: Tv2
Noen ganger er det bedre å innrømme at pengene luktet jækla digg, for deretter legge seg flat, si sorry for at man har fått sin egen heiagjeng til å kaste penger ut av vinduet, og deretter foreta seg en real holdningsendring, og ta kritikken innover seg. Ta stilling til den, rett og slett, og ikke avfeie enhver kritiker. Det foreligger få og mangelfulle studier på kollagenpulver. Ei heller har «The solution» dokumentert effekt, og de tre studiene Oslo Skin Lab viser til, er betalt oppdragsforskning. Da blir det – i mine øyne – merkelig å tviholde på et slikt samarbeid. Det fremstår lite troverdig, og som at det i hovedsak handler om å overbevise seg selv om at produktet funker, og rettferdiggjøre at flere tusenvis av lesere, går til innkjøp av et slikt abonnement som koster skjorten!
Vi vet jo at usikkerheten vår er big business – ellers hadde jo ikke skjønnhetsindustrien vært en milliardindustri, og det er jo nettopp vår usikkerhet som er industriens ess i ermet i dette skitne spillet; de spiller nemlig bevisst på vår frynsete selvfølelse og aldringsvegring, for å tjene penger. Masse penger. Influencere som reklamerer for kosmetiske inngrep, quick fix, skjønnhetspiller og kollagenpulver er brikker i dette spillet, som ikke bare er påvirket og «styrt» av dette kyniske apparatet – men som også blir en del av det… Som blir bidragsytere på jakt etter penger. For det ér jo som oftest penger som rår… Det blir en tanke naivt å tro noe annet.
La meg bare presisere at det selvfølgelig skal være greit å tjene penger på reklame i sosiale medier, men at jeg synes mye av reklamen man ser der ute er shady. Det er veldig lett å se hva man gjør for raske kroner, og hva man gjør fordi man oppriktig tror på produktet man selger. Jeg har selv gått på noen smeller opp igjennom årene, og jeg vet hvor vanskelig det er å stå imot høye summer. Plutselig får man tilbudt 50 lapper – kanskje til og med 100, og da er det fristende å gjøre alt man kan for å overbevise seg selv om at produktet funker. Man må jo tro på det. Og når man bestemmer seg for å tro på det, da blir jo dette sannheten.
Med det sagt, har jeg ingen rett til å si eller påstå at influencere som snakker positivt om kollagenpulver – og som sier de har oppnådd resultater, lyver til leserne sine. Jeg vet jo at flere av dem er oppriktige og til å stole på, men når resultatet ikke bunner ut i et vitenskapelig fundament, blir reklamen vanskelig å svelge. Kollagenpulver er – slik jeg ser det – bare enda et produkt som skal gjøre oss finere. Enda et produkt vi kvinner bare må ha, for å prøve å forhindre det mest naturlige i hele verden, nemlig aldringsprosessen. Man kan si hva man vil om kollagenpulver, men hadde det funket så godt som produsentene og influencerne lover, hadde vel «alle» på verdensbasis brukt det?
De siste årene har det dukket opp mange artikler om kollagenpulver, og som det er med alt man leser på internett, skal man ha tungen rett i munnen og ta på seg både kritikerbrillene og samtidig være kildekritisk. Hvem er avsender? Hvor er kildehenvisningen? Hvem uttaler seg, og er de fagfolk? Jeg finner flere av artiklene som omhandler kollagenpulver svært interessante. Og slik jeg oppfatter det, er talen klinkende klar – det er rett og slett biologisk umulig at kollagenpulver virker slik produsentene lover.
Kollagen er et protein. Når man får i seg proteiner, brytes de ned til aminosyrer i fordøyelsen. Aminosyrene bruker kroppen til å bygge egne proteiner. Dermed er det ikke slik at kollagentilskudd automatisk blir til kollagen i huden eller leddene i kroppen (Kilde: her). I tillegg vil en slik pose med kollagenpulver rørt ut i kaffen, gi deg en brøkdel av det du får i deg av kollagen gjennom kosten i løpet av dagen. Så… Da er det vel strengt tatt ikke nødvendig?
Man kan prøve å vri og vende på det så mye man vil, men kollagenpulver alene kan ikke redusere rynker og gjøre deg 10 år yngre på 8 uker. For å ta vare på huden sin best mulig, er det vel sunn kost, rikelige mengder vann og høy solfaktor som er det eneste som kan påvirke til en viss grad. Og disse tre tingene koster ikke ekstra 600 kroner i måneden. Og hva så om man får linjer i ansiktet? Hvorfor skal det å bli eldre forbindes med noe negativt? Noe mindre pent?
Personlig synes jeg ikke det finnes noe vakrere enn et ansikt med linjer, rynker og mimikk… Et ansikt som forteller en unik historie om livets opp- og nedturer… At man kan se selve livet gjenspeiles i ansiktet. Det er skjønnhet for meg… Og husk, det er skjønnhetsindustrien som har fortalt oss at vi skal bremse aldringsprosessen. At vi skal få bort celulitter og strekkmerker. At vi ikke er gode nok som vi er… Og hvorfor i alle dager skulle dette kyniske apparatet i det hele tatt oppfordre oss til å elske oss selv slik vi er? Det er jo ikke noe penger å hente i et godt selvbilde!
Og uansett hvor ofte en influencer måtte hylle kollagenpulveret i sine sosiale medier, blir det ytterst vanskelig for meg å si meg uenig i påstandene til en professor ved seksjon for molekylær ernæring, en seniorforsker ved revmatologisk avdeling, samt en representant fra Statens legemiddelverk… Hvem skal/bør man stole på? Professoren eller influenceren?
Den store ansvarsfraskrivelsen er ikke til å holde ut. Tenk at det å kjempe for å få noen enslige mindreårige til Norge, kan være så forbanna vanskelig? Hvor mange må støtte oppropet; «Evakuer barna fra Moria NÅ» for at politikerne skal lytte? Hvor mange underskriftskampanjer og demonstrasjoner må til for at politikerne tar grep? Er ikke dette en folkevalgt regjering? Ja, så hvorfor lytter ikke regjeringen til folket?
Man må bo under en stein om man ikke har registrert hvordan menneskene har det i skrekkleiren, Moria i Hellas. Man må bo under en stein om man ikke har fått med seg at over 20.000 mennesker på sin desperate ferd mot trygghet, lever under uverdige forhold. Man må bo under en stein om man ikke har hørt om alle barna… De SYV TUSEN FEM HUNDRE barna som befinner seg i Moria… Som ikke har tilgang på sanitære forhold, en varm seng, tilstrekkelig med mat, leker, en trygg hverdag, eller skolegang. Som hver eneste dag våkner opp på en papplate som madrass og den kraftige stanken av kloakk og søppel. Som ikke har hatt et lysglimt i livet på flere måneder – kanskje til og med år – og som for hver eneste dag som går, blir mer og mer nedbrutt.
Tenk på Hassan på 8 år, som har mareritt hver eneste natt om da farfar fikk hodet kappet av. Tenk på Rohsan på 9 år, som har sluttet å snakke og spise. Tenk på Jawad på 12 år, som ikke har snakket på 5 år, etter bombeangrepet. Tenk på Fatima på 8 år, som så sin mor og bror fryse ihjel. Tenk på de uskyldige små barna som ikke tør å forlate teltene sine grunnet frykt og redsel. Tenk på babyen på 9 måneder som døde av diaré. Tenk på den lille jenten på 6 år som mistet livet i en brann som oppstod i leiren. Tenk på den unge tenåringen som ble knivstukket til døde. Dette skjer på vår vakt. Det er en stor skam, og jeg kan ikke forstå hvordan våre politikere kan stå og se på at dette skjer – som kan la dette skje!
I Hellas befinner det seg akkurat nå over 6.000 enslige mindreårige barn på flukt. Bare i Moria lever 1.200 enslige mindreårige gutter og jenter fra 4-17 år, under helseskadelige, uverdige og svært utrygge forhold. Faktisk overholder ikke forholdene minstekrav for å dekke deres grunnleggende behov. Når vi snakker om enslige, er dette barn som ikke har en eneste voksenperson til å ta vare på seg. Tenk det… At fireåringer ikke har en omsorgsperson i livene sine, som kan gi dem trygghet og et lunt fang når de er redde. Som ikke kan holde rundt dem og gi dem kjærlighet når de våkner opp av mareritt og traumatiserende minner. Det er så grusomt at det gjør fysisk vondt.
At Hellas er overbelastet er ingen hemmelighet, og bare i fjor kom det så mange som 75.000 nye asylsøkere til Hellas. Til sammenligning kom det kun 2375 til Norge, og det er ikke noen tvil om at Europa har sviktet Hellas så til de grader. De har ved flere anledninger bedt andre land ta imot, noe svært få land har sagt seg villige til å gjøre helt frem til nå. Nå har det heldigvis skjedd noe, og medmenneskeligheten, solidariteten og empatien har veiet tyngst i land som Belgia, Bulgaria, Frankrike, Kroatia, Finland, Tyskland, Irland, Portugal, Luxemburg, Sveits, Litauen og Serbia. Alle disse har sagt seg villig vil ta imot enslige mindreårige fra leirene i Hellas. De første har allerede ankommet Luxemburg og Tyskland, og jeg kjenner at jeg blir så varm om hjertet over å vite at i hvert fall noen barn, nå har noe annet å hvile øynene på enn søppel, kloakk, rotter, slanger, desperasjon og depresjon.
Det er vår humanitære plikt å stille opp! Det er vårt moralske ansvar å strekke ut armene, og ta imot barna fra Moria. Og Nei! Vi skal ikke hjelpe ALLE, men skal det bety at vi ikke skal hjelpe noen?
Den humanitære krisen i Hellas er så prekær, at den krever en umiddelbar løsning! Korona-situasjonen har gjort situasjonen enda verre, som har vekket et enormt engasjement blant det norske folk. Hele 102 kommuner har stilt seg bak kravet om å evakuere barna fra Moria. Dette er ganske mange kommuner og mange mennesker. Dette er det norske folk. Og jeg synes det er din plikt som statsminister å lytte til folket. Dagens regjering har vist seg å være hjerteløs og totalt blottet for empati og medfølelse. Du har mulighet til å endre dette, Erna. Det er ingen av oss som ønsker at Norge – et av verdens beste land – skal være kjent for å ikke ta sin del av ansvaret.
Om det så bare er 30 barn, Erna. Bare hjelp noen! Gjør noe! En stor andel nordmenn står klare til å ta imot enslige mindreårige og barnefamilier fra Hellas. Og hvis det er ressursene du er bekymret for, finnes disse i de lokale hjelpeapparatene rundt om i landet. Vi er klare til å hjelpe, er du?