ROBINSONEKSPEDISJONEN EP. 7

So looong, suckers!

I’m out, og herlighet så deilig det føles. Sprøtt å si, men jeg kjenner faktisk den følelsen jeg hadde på øyen i denne episoden. Følelsen av å skulle hjem til Norge og bare det å vite at maten ventet på meg like rundt hjørnet. FOR en følelse.

Jeg må jo egentlig før jeg skriver videre, gratulerer TV3 med tidenes kleineste klipping i begynnelsen av episoden, for der fremstår jo jeg som en jævla tulling som prøver seg på en aldri så liten small talk som slår fullstendig feil, og det var jo ikke akkurat sånn det var. Mari og jeg hadde faktisk snakket om friluftsliv lenge vi, men nok om det… Det betyr jo egentlig ingenting. 

Det er tid for kappestrid, og jeg melder meg til å ta en for laget. Jeg var jo også den med minst motivasjon, så da tenkte jeg at det var det mest rettferdige. Det som derimot ble vanskelig var å velge person nummer to… Jentene ville virkelig ikke, så de valgte jeg å skåne. Carl hadde deltatt i såpass mange kappestrider så han følte jeg burde få slippe. Stian hadde jo aldri blitt vurdert til en kappestrid gjennom ekspedisjonen, så det ville jo være veldig urettferdig å plutselig velge han når det stod mellom «liv og død», og derfor falt rett og slett valget mitt på Eivind. Han var den med mest energi, og jeg så for meg at Eivind ville klare utfordringen, uansett hva det måtte bli. Vi visste jo ikke om det kom til å bli lagkonkurranse eller om vi alle skulle konkurrere mot hverandre, men det eneste jeg var sikker på var at jeg ikke ønsket å gjøre mitt aller beste for å vinne. 

Spørsmål som «er det virkelig verdt det?», «orker jeg virkelig å være stuck her i Malaysia noen uker til?», «er denne ekspedisjonen virkelig mer verdt enn bryllupet til min fine venninne i Bergen?», surret i hodet mitt, og da jeg så hva kampen gikk ut på, visste jeg svaret… Ikke faen! Ikke faen om det er verdt å gå glipp av alt der hjemme. Ikke faen om det er verdt å se ut som et helvete for å kanskje komme til finalen. Ikke pokker om jeg vil være igjen her uten en eneste som står meg nær, for beskjeden vi fikk var jo at det bare var én vinner, og hvis Poppe i tillegg skulle stikke hjem til Norge, hadde jeg virkelig ingen interesse av å være der lenger. Det var virkelig ikke verdt det, og jeg kjente lykkefølelsen langt inn til beinet, da jeg så at denne kappestriden faktisk kunne bli min billett rett hjem til Norge. 

Øvelsen var virklelig min type øvelse. Jeg hadde ingen problemer med å henge der på stokken, og hadde jeg hatt en deilig motivasjon til å fortsette er jeg sikker på at jeg hadde klart å henge der lengst og fått med meg både sammenslåing og immunitet. Hadde jeg i tillegg visst at den som vant ville få muligheten til å ta med seg en videre, hadde jeg nok kanskje valgt å ta med meg en annen fra laget, og hadde jeg vunnet hadde jeg selvfølgelig tatt med meg Poppe. MEN…

Man kan aldri si «tenk hvis», og nå får jeg bare være pokker så stolt over at jeg kom over halvveis, og at jeg faktisk klarte å holde ut såpass lenge. Tenk på det da, folkens. En rastløs og utålmodig bergenser med null interesse for fysisk aktivitet, strandet på en øde øy. Hahaha, det sier seg selv at det egentlig ikke henger helt på greip, så nå får jeg bare prise meg lykkelig over at jeg faktisk fikk muligheten til å reise hjem sammen med «svigerfar», at jeg fikk muligheten til å være med på et sinnsykt eventyr som virkelig har gjort et sterkt inntrykk, at jeg fikk møte såpass mange festlige og finurlige mennesker, at jeg har blitt enda bedre kjent med meg selv, at Dennis og jeg fant tilbake til hverandre, at jeg møtte Silje som har blitt en god venninne, at jeg sitter igjen med minner for livet, og at jeg sitter igjen med en spennende historie som jeg kan fortelle videre til mine barnebarn når jeg blir gammel og grå. Jeg er stolt over egen innsats!

Jeg var i Malaysia i et par dager før jeg dro hjem til Norge, og etter at jeg hadde kastet i meg verdens beste kyllingrett og en snickers, vært på dass hvor alt gikk rett ut igjen, blitt brisen på en halv øl, blitt intervjuet av Petter, og hygget med Poppe, Christer Falck og deltakeransvarlig, vært i dusjen, lakket negler, fikset håret som ble gjort på ca 2 timer med en knallgod hårbørste samt én liter balsam, gikk jeg rett i vesken, dro opp kameraet, og knipset en haug med bilder som jeg har gledet meg i en evighet til å vise til dere. Her er altså min siste oppdatering fra livet i Malaysia… FOR et eventyr!


Nå står USA for tur, så jeg får svinge meg rundt her og pakke kofferten før avreise i morgen tidlig, og hvis dere trenger litt underholdning på sengen før dere sovner, så bør dere ta en liten titt på da Petter intervjuet Poppe og meg etter «utsjekk» HER. Hahahaha… Snakk om å bli grillet da. 

Skrives i morgen, fininger, og tusen takk for alle herlige tilbakemeldinger omkring min deltakelse i årets Robinson Ekspedisjon. Dere er så vanvittig fin ♥

Kyss og Klem 

P.S. Jeg prøver å fikse iMovie, og forhåpentligvis får dere alle svarene på spørsmålsrunden innen onsdag. Takk for tålmodigheten og UNNSKYLD!

ROBINSONEKSPEDISJONEN EP. 6

Heisann, vakre lesere ♥

Jeg er litt sent i gang i dag, men en heftig migrene har holdt meg sengeliggende i et mørkt rom helt til nå. Pokker ta, altså… Jeg har ikke tid til den slags!

Oppdateringen fra gårsdagens episode av Robinson skulle vel også strengt talt kommet ut i går, men jeg var på reisefot fra klokken ni og utover, og da jeg omsider kom hjem like over midnatt hoppet jeg rett i seng. Denne ekspedisjonen altså… Jeg begynner faktisk å bli like lei av å se den på TV som det jeg faktisk var på dette tidspunktet på øyen. Lei av å være sulten, lei av å tape hver jævla kamp, lei av å stinke dritt, lei av å bare sitte på stranden og glo utover… Stort sett bare lei, og nå er jeg egentlig bare dritt lei av å høre på hvor mye skittkasting som kommer ut av enkelte. Noen av utfordrerne er spesielt gode til å fremstille paradise deltakere som mennesker uten verdighet og som de dummeste menneskene på planeten, men jeg kan vel ikke akkurat si at dette festlige utsagnet fra Bjørn Tore kvalifiserer til Abelprisen det heller…

«Det er en liten gåte i hodet mitt om dan som jeg går og tenker litt på. Jeg tør liksom ikke helt å spørre dem, for hvis jeg spør dem så blower jeg jo coveret. Sku ønske jeg hadde en sånn derre, du vet sånn bombom du kan fyre av nå vettø, sånn gratulerer her er århundrets lissom dummeste pris [sic]. Og dere vinner?n, sånn (lager eksplosjonslyd) så går den i lufta også står det forsjempel du vet sånn at «hjernen er tom»-logo eller hva det er for no på TVen når folk skal være veldig dumme. Det er lissom?Dem bryr seg ikke? Dem bare seiler på en bølje dem nå. Men det er jo mot utgangsdøra. Det skjer fordi dem lukter jo ikke. Dem spør ikke. Dem hører ikke. Dem er Paradise«

Gratulerer, Bjørn Tore, med århundrets beste forklaring på hvor dum vi paradise folka er!

Anyways…  


I episoden ser vi en tydelig og klar splid i gruppen. Silje og jeg holder oss litt for seg selv, mens Carl og Stian henger over utfordrerne som en klegg. Helt greit å få seg nye venner og Silje og jeg burde kanskje engasjert oss litt mer, men smalltalk i desperasjon for å ikke bli sendt hjem, funker bare ikke for meg. Allikevel var det ikke sånn at vi absolutt ikke prøvde å bli kjent med dem… Vi tok dem skikkelig godt i mot, prøvde å engasjere oss i kortspill på kveldene, men det er ikke alle det er like enkelt å komme inn på. Den eneste jeg faktisk fikk snakket godt og skikkelig med av utfordrerne på dette tidspunktet var Eivind. Han er en sympatisk og koselig type, og han kom til og med bort med blomster til meg da han så hvor lei meg jeg var etter at Dennis ble sendt hjem. Sååå koselig å gjøre noe sånn, selvom han faktisk var med på den skitne planen deres. Jeg forstår fortsatt ikke hva som var så positivt med å tape den kampen. Immunitet hadde de uansett, vi var like mange deltakere, og sjansen for at en av dem ville blitt stemt hjem var ikke særlig stor. Men, men… Sånn går no dagan.

Da Grethe prøvde å sende Silje ut i kappestrid, holdt det på å rable for meg. Det eneste jeg tenkte da var at de hadde vært hos oss i tre dager, de hadde allerede sendt hjem Dennis, de hadde gått inn for å tape en kamp, og så skulle de bare ta Silje fra meg også? Ikke faen… Vi hadde jo også i fellesskap bestemt oss for å sende de desidert to sterkeste, og Silje var ikke den sterkeste jenten. Allikevel meldte hun seg frivillig, så god som hun er, siden ingen av utfordrerne med masser av energi ville ta en for laget, men hun ble nedstemt. Mest av meg, faktisk da jeg ikke orket tanken på å miste min eneste venn der inne. I ettertid ser jeg at dette kanskje var litt egoistisk, og at Silje muligens kunne få muligheten til å bli værende i ekspedisjonen enda lenger, men sånn er man ikke i stand til å tenke, før man faktisk ser det på TV. Grethe og jeg fikk ihvertfall frest litt mot hverandre, men fikk skværet opp litt senere… Grethe er en superfin jente hun, altså, men litt bitching må til for å skape litt bra TV, eller hva? Hehehe. 

I øyrådet var jeg sikker på at jeg skulle ryke, og det hadde egentlig bare gjort meg skikkelig glad. jeg var så ferdig på dette tidspunktet, og jeg blir faktisk kvalm av å se hvor ekkelt tynn, forfallen og sliten jeg hadde blitt på dette tidspunktet. kragebeina stakk jo en meter ut av overkroppen, så det hadde ikke gjort noe å fått litt mer flesk på kroppen. Silje ble stemt ut, min fine venninne måtte forlate meg, og vips… Så satt jeg der alene, da. Møkkaekspedisjon!

Det skal bli spennede å se hvordan ekspedisjonen utvikler seg videre… Noen som gleder seg til neste episode?

Digger dere ♥

ROBINSONEKSPEDISJONEN EP. 5

Jeg kan vel egentlig bare begynne med å si fy faen!

Denne episoden får meg faktisk til å hylgrine verre enn et lite barn som blir frastjålet godteriet sitt, og jeg husker så sinnsykt godt hvordan det føltes da Dennis måtte dra. Å være rundt en person du er skikkelig glad i, når omstendighetene er så jævlige som de var, gjorde naturligvis oppholdet bittelitt bedre, og jeg havnet rett i kjelleren da våre nye lagkamerater stemte han hjem. 

Motivasjonsknekken var så ubeskrivelig stor da vi plutselig fikk fem nye deltakere på laget vårt, spesielt siden vi bare var fem igjen og siden vi begynte å nærme oss sammenslåing. Men der kom de altså… Med masser av energi som forøvrig var et friskt tilskudd til gruppen, men når man er utslitt, sulten og tappet for krefter, blir man bare irritert over at det kommer en gjeng med gladlakser som ser på hele ekspedisjonen som enkelt og hyggelig. Det er faen ikke enkelt. Det er faen ikke hyggelig å drite i skauen og tørke seg med blader. Det er ikke hyggelig med verken manglende tannpuss og manglende vask, og det er heller ikke hyggelig å sulte seg gjennom x antall dager. Når det da kommer noen som skal forklare hvor forbanna hyggelig det er, nei da blir man bare jævlig sur. Hahah… Allikevel var de nye deltakerne skikkelig fine på hver sin måte, jeg kom greit overens med de aller fleste og klarte å finne meg i det faktum at vi hadde doblet antall deltakere på laget vårt. Det jeg derimot synes er skikkelig pill råttent er at de gikk inn for å tape Robinsonkampen, slik at de skulle få muligheten til å stemme hjem en av oss. Taktisk smart, så absolutt, men allikevel… Skittent, uærlig og råttent. Hadde de hatt litt mer bein i nesen, ville de gitt alt for å vinne kampen, og i tillegg spille spillet på ærlig vis. De var jo uansett fem i sin lille allianse, og hvem vet hvordan spillet hadde utviklet seg til neste runde. 


At valget falt på Dennis, skjønner jeg jo forsåvidt veldig godt. Han hadde jo en allianse med faren på veteranlaget og med meg på Paradiselaget, så det var jo i grunn en veldig taktisk smart avgjørelse, men skikkelig ufortjent, og FY så vondt det var å sitte igjen der. Andre gangen det der skjer, og selvom det på en måte var tristere da han forlot meg på PH, var det denne gangen enda vondere. På PH hadde vi ihvertfall høy komfort, og jeg hadde en gjeng av gode venner rundt meg. Her på øyen ble kveldene og nettene brått enda jævligere enn det de var i utgangspunktet, og med bare én skikkelig god venn føltes det plutselig veldig tomt. Tomt, tøft og vanskelig. Takk guuuud for at jeg hadde Silje, som var en skikkelig god støtte da Dennis dro. 

Nei huff altså, heretter ble det bare verre og verre å være igjen på øyen, og jeg kan ikke tro at jeg i det hele tatt holdt ut til dette tidspunktet. I dagens øyråd ser jeg også hvor tynn, radmager og ekkel jeg var etter en god del dager på øyen, og jeg blir jeg nesten litt overrasket over at jeg i det hele tatt hadde noe energi igjen i kroppen. Fysj! Ikke bra…

Hva synes dere om kveldens episode? 

Digger dere ♥

ROBINSONEKSPEDISJONEN EP. 4

God morgen, skjønninger ♥

Da var det jaggu mandag igjen, men denne mandagen er vel kanskje ikke så kjip for mange av dere, eller hva? Er det ikke høstferie på gang denne uken? Uansett om det er ferie eller ikke, håper jeg denne mandagen ikke er så aller verst. 

Jeg sitter som vanlig og slurper i meg kaffe, og tenkte det var på tide å komme med en liten oppsummering fra Robinson episoden i går, som forøvrig var litt i kjedeligste laget. Jeg har egentlig ikke så mye å tilføye til det vi ser i episoden men nå ser vi jo at utfordrerne jobber seg inn i ekspedisjonen, og det var jo dette vi fryktet mest. Å få en ny gjeng inn på laget, men selve møtet med dem får vi se mer av neste søndag. I gårsdagens episode tapte vi nok en gang robinsonkampen, men det var skikkelig deilig å komme tilbake til gutta boys og det opprinnelige laget. Hyggelig meg jentefest i noen dager, men når man skal kjempe sammen i kamper, er det ikke akkurat en fordel å ikke kunne snakke med sine lagkamerater før man møtes til kamp. 
Vi tapte som sagt, og Caroline måtte dra. Dette var faktisk skikkelig trist, den vanskeligste personen å skulle stemme på, og grunnen til at jeg stemte på henne og ikke på Carl som kanskje lå litt i kortene, var rett og slett på grunnlag av hvordan det ville gå i ekspedisjonen videre. Carl og jeg begynte å komme bedre overens, og jeg syntes han begynte å skjerpe seg betraktelig og bli en hyggeligere type. Caroline ble jeg veldig glad i, men skulle vi i det hele tatt ha en bitteliten sjanse til å vinne en ny kamp, ville det absolutt ikke være taktisk smart å kicke ut Carl. Det ville vel vært tidenes dummeste avgjørelse, så da ble det dessverre Caro som måtte forlate ekspedisjonen. Fy faen det psykiske spillet der altså… Man sitter med altfor mange tanker som surrer og virrer, sammen med følelsen om man egentlig orker å bli igjen på øyen. Er det egentlig verdt det? Er det verdt å sitte på en strand og glo ut i horisonten, med ekstremt lite mat, og ellers ingen fasisiliteter på noen som helst måte? Gå glipp av alt som skjer hjemme? La kroppen forfalle? Dette var spørsmål jeg stilte meg selv så sinnsykt mange ganger, og på dette tidspunket begynte jeg virkelig å føle på at en ekspedisjon som dette egentlig var altfor tøft… Helt jævlig, faktisk! 

Det å tape alt av kamper, gjør også noe med motivasjonen, og jeg merket i tillegg at jeg ble litt matt og sliten av å bli disset av veteranene. De syntes vel ikke at vi dugde til noe som helst, og var det ikke det ene så var det faen meg det andre. Det som er dummere i denne episoden enn det faktum at vi faktisk snakker om litt overfladiske ting for å få tiden til å gå, er jo Alita sine meninger om det. Det får da være grenser for hva man skal henge seg opp i, og prøve å etterligne oss med enn sånn påtatt barbie stemme som ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt, blir bare for dumt. Nei denne episoden her altså… Likte den ikke i det hele tatt!

Både gruer og gleder meg til neste søndag, da møter vi utfordrerne og det blir ikke spesielt pent, for å si det sånn… 

Hva synes dere om gårsdagens episode? Hvis dere ikke har sett den, kan dere se den HER

SMASK