DAY 22 – DIN VERSTE WALK OF SHAME

Oj oj oj, hva pokker har jeg begitt meg selv ut på?! Min verste walk of shame liksom, og dem er det faktisk et par av skal jeg fortelle dere. Selvom man sover over hos en venninne, kan den turen hjem dagen derpå virke pinlig og forferdelig, og her er vi nok svært mange i samme båt. Vi har vel alle våknet opp et sted vi aller helst ikke ville våkne opp, for så å bevege seg hjemover i et antrekk som passer best etter solen har gått ned, og som overhode ikke egner seg på tidlige søndagsmorgener, hvor de sportsglade friskusene jogger forbi deg, der du går med hodet ned i bakken, og en venninne som gir sin fulle støtte på telefonen. Så sant man har batteri vel og merke, og har man ikke det føler man jo egentlig aller helst for å ta kvelden én gang for alle. 

Jeg er heldigvis ikke en av dem som har måtte tusle hjem 18.mai, iført bunad eller kanskje verre… En lånt joggebukse i kombinasjon med bunadsko, og 18.mai kan fort bli den aller mest underholdende dagen i året, hvis man får øye på nettopp disse stakkars jentene i bunad og en pulesveis fra en annen verden. Hahahhah, ler meg ihjel av tanken, mens jeg nå skal fortelle dere om min verste walk of shame… 

Vi snakker sydenferie, jetlag, en altfor fin lang kjole, et hår som ser ut som et fuglereir, sminke som er gnidd litt utover det hele, og en fortsatt tipsy bergenser som absolutt får et behov for å komme seg hjem klokken 8 om morgenen. Klokken 8 midt i uken, hvor alle du møter på din vei er på vei til jobb eller i full gang med morgenjoggen rundt kvartalet. Hvor trafikken står siden alle er på vei til arbeid, og hvor jeg da ikke finner en taxi og må gå (jada… GÅ) de to-tre kilometerne hjem til hotellet. Iført denne lange kjolen som er et evig tegn på litt for mye moro kvelden før. Fuglereiret på hodet som tyder på sengegymnastikk, og en gange som beviser at den siste drinken gikk ned på høykant for ikke lenge siden. Vi snakker selvfølgelig det faktum at det er umulig å bli usynlig, at ALLE får øye på deg, at absolutt alle vet hva du har holdt på med, og at alle ikke klarer å flytte blikket. Nei FY for en følelse, og de kilometerne føltes som mil. Heldigvis klarte jeg å se humoren i det hele, og flirte for meg selv mens jeg ristet på hodet der jeg gikk og håpet på å komme meg til hotellet fort som faen. NOT COOL! 

Hva med dere? Noen som kjenner seg igjen, og som har noen juicy historier å dele med meg? 

Løøøv