DAY 27 – EN VANSKELIG TID I LIVET DITT

Hei fininger ♥

Da er det på tide å gå over på det mest følsomme punket i denne challengen, nemlig en vanskelig tid i livet mitt. Jeg har det som regel alltid helt fantastisk, rett og slett fordi jeg gjør så godt jeg kan for å se positivt på livet, nyte det, være glad, og bare gjøre livet til en fest. Selvfølgelig møter man på noen bumper i veien, og den mest vanskelige tiden i livet mitt, må ha vært da morfar gikk bort.

Det begynner å bli tre år siden nå, og hans bortgang var veldig vanskelig for meg, rett og slett fordi han har vært en farsfigur for meg gjennom hele oppveksten. Dette vil dere lese mer om når vi kommer til dag 35 i denne challengen, da jeg forteller dere mer om min familiesituasjon. 

Morfar var verdens beste morfar som alltid var der, som alltid passet på, som lærte meg nyttige ting og triks, som alltid fikk frem smilet, og som bare var verdens skjønneste og herligste morfar, uten at han selv skjønte det. Vi var liksom bestevenner vi to, og det var vi til siste stund. 

Det var helt naturlig for meg å holde tale i kirken da morfar skulle begraves, og denne ønsker jeg å dele med dere…

Kjære morfar

Man vet at det en dag tar slutt, men man kan aldri bli forberedt på å miste dem som står deg aller nærmest… I helgen fikk jeg den verste beskjeden jeg kunne få… Telefonen ringte… Det var mamma. Jeg hørte på stemmen hennes at noe var galt.

Morfar er ikke med oss lenger. Min kjære umistelige morfar som alltid har vært der for meg. Alltid stilt opp og gitt de beste klemmene. 

Vi var så gode venner, morfar og jeg. Beste venner! Han har alltid vært en av dem jeg har savnet mest, etter at jeg flyttet til Oslo, og gleden var derfor ekstra stor de gangene jeg kom hjem på besøk… Det var så godt å gå inn døren hans. Inn på kjøkkenet der han satt med avisen. Det ble en god og lang klem før han spurte om jeg hadde spist. Om jeg var sulten… Det var han alltid veldig opptatt av. At jeg fikk i meg nok mat… Jeg prøvde å forklare for han at jeg nå var voksen og dermed flink til å passe på meg selv. At han ikke trengte å spørre, men han spurte hver gang. Flere ganger for dagen! Han ville jo bare at jeg skulle ha det bra. 

Jeg hadde det alltid bra rundt morfar. Alltid. Morfar var jo verdens beste og sjarmerte alle. Spesielt frisørdamen rett borti gaten. Vi gikk ofte sammen bort til henne, og hun syntes alltid at det var hyggelig å få han opp i frisørstolen. Ikke så rart med tanke på hans sjarm og blide ansikt. Om han ikke hørte hva hun sa, hadde liksom ingen betydning. Han koste seg allikevel, og det gjorde jeg også. Fine, fine morfar!

Jeg fikk gleden av å vokse opp i samme hus som mine kjære besteforeldre, og derfor knytte nære bånd til dem. På papiret var vi ikke den typiske kjernefamilien, men det var faktisk sånn det føltes. Jeg hadde alle de jeg trengte rundt meg; Mamma, mormor og morfar. Jeg trengte ingen andre. Det var en perfekt liten familie.

Jeg har så mange fine minner… Alt fra bilturene hjem fra barnehagen, skiturer og hagearbeid, til hytteturer, kortspill og alle de herlige stundene rundt middagsbordet. Var man ekstra heldig fikk man rabarbragrøt til dessert. Hjemmelaget! Det var morfar sin spesialitet. Det er lenge siden sist det ble servert rabarbra grøt hos morfar, men smaken glemmer man aldri.

Jeg husker spesielt godt kosekveldene… Lørdagskveld var kosekveld, og det var ukens høydepunkt. Mamma og jeg gikk ned til mormor og morfar hver lørdag kl 20. Da ble det servert deilig mat, som regel kylling og god salat, eller speilegg. Det var noe av det beste jeg kunne spise. Speilegg laget i en liten stekepanne… Det var noe magisk over den lille stekepannen, og speileggene ble liksom helt perfekt. Vi koste oss skikkelig. Allò allò eller poirot var som regel lørdagsunderholdning, før jeg ble så trøtt at jeg sovnet i armene til en av mine nærmeste, mamma, mormor eller morfar. Morfar var den som bar meg opp i sengen… Hvis jeg var våken satt jeg på ryggen, og morfar hoppet opp trappene, mens mamma kom etter meg og skulle fange meg… Det var det morsomste som fantes. Morfar løp opp og gjemte meg under alle putene i sofaen, mens mamma spurte: ?hvor er Kristin?? Morfar humret og lo, og selv om det ikke var mulig å unngå å se meg der jeg lå, brukte hun alltid god tid på å finne meg…

Små barn, store gleder, og ikke minst… Tålmodige foreldre.

Hver søndag morgen løp jeg ned til mormor og morfar. Da satt de i sengen og drakk kaffe, og ingen ting var koseligere enn å krype opp i sengen til dem. Alle vi 9 barnebarna var hjertelig velkommen opp i den gode sengen… Vi var vel også alle misunnelig på sjokoladen de koste seg med til kaffen, men det var bare en sånn dårlig cognac sjokolade, som ingen av oss barnebarna likte… Kanskje det var en taktikk for å få ha sjokoladen i fred.

Morfar har alltid vært glad i søtsaker, og i de senere årene var det bridgeblanding som var favoritten. Jeg handlet ofte for morfar, og det var ikke ofte bridgeblanding ikke stod oppført på den gule handlelappen. Bridgeblanding og saft. Han trengte egentlig ikke så mye mer enn det… Sjarmerende synes nå jeg da.

Det var morfar som lærte meg å gå på langrenn, han som snekret verktøykasse til meg, og han som lærte meg hvordan man skulle holde hagen pen og pyntelig. Jeg fikk mitt eget bed i tidlig alder… I bedet var det flotte blomster, sukkererter og gulrøtter, og når tiden var inne, gikk morfar og jeg ut i hagen for å høste inn grønnsakene vi hadde sådd sammen. Stort øyeblikk for en liten jente, å trekke opp sine egne gulrøtter. Jeg elsket disse stundene sammen med morfar… Stundene sammen ute i hagen. 

Hver vinter stod vi på langrenn rundt huset. Jeg var Bjørn Dhælie og morfar var Vegard Ullvang… Eventuelt tok han tiden… Jeg vant hver gang. Ikke fordi jeg var flinkest, men fordi morfar var så skjønn og ville at jeg skulle vinne… Snille, omtenksomme og gode morfar.

Verdens beste morfar som jeg er så uendelig glad i… Jeg kan ikke forstå at han er borte. Borte for alltid! Heldigvis har vi mange gode minner å se tilbake på… Minner for livet…

Alltid i våre hjerter!