DISSE INNLEGGENE ER DET ALTFOR FÅ SOM BRYR SEG OM…

//Advarer mot sterke bilder

God morgen, herligheter ♥

I dag starter jeg dagen med et innlegg som dessverre ikke kommer til å falle i smak hos folk flest. Disse innleggene engasjerer ferrest – jeg ser det her hos meg, og jeg ser det hos andre. Privatpersoner deler i sosiale medier, et knippe bloggere skirver et par innlegg for å informere, men engasjementet og kommentarene lar vente på seg. «Det angår jo ikke oss» , er det mange som sier. «Jeg orker ikke ta det innover meg» , sier noen andre. Og så har vi den klassiske; «det er ikke så mye vi kan gjøre» . Vi kan ikke få slutt på krigen ved å engasjere oss, men vi må få opp øynene for det som skjer i verden. Vi må vite hva som foregår, sånn at vi er best mulig rustet til å bidra på ulike plan.

Dere har garantert fått med dere hva som har skjedd i Aleppo de siste dagene. Aleppo har jo vært en slagmark i flere år, men nå har situasjonen nådd et nytt nivå av grusomhet. Uskyldige mennesker utslettes fra det menneskelige kartet. Sivile kvinner, menn og barn bombes og henrettes i gatene, og ingen ting blir gjort for å sette en stopper for dette. Uskyldige mennesker skriker ut sine håpløse nødrop i sosiale medier, og vi kan trygt si at vi har funnet helvete på jord – Aleppo. Jeg har sagt det før, men sier det igjen – tenk om det var oss…

ss-161017-tip-mbe-720p_3_1775bf33d6e9e6d37d52a5109f4ef762.nbcnews-ux-1024-900

I løpet av 2016 har jeg møtt hundrevis av mennesker, som kom seg fra Syria i tide. De «rakk» det akkurat. De overlevde. De brukte det de hadde av midler for å komme seg over Middelhavet i en overfylt liten gummibåt, på desperat jakt etter én ting – trygghet. Det var det de ønsket seg – følelsen av trygghet, og det å leve i et land med fred. Rundt 60.000 mennesker sitter fast i Hellas (les gjerne mer i dette innlegget) hvor de lever under minimumsstandarder. For 10.000 mennesker endte reisen i Middelhavet, og dette over en så liten periode som to år. Fra 2014 til i dag har så mange som over 10.000 menneskeliv gått tapt på havet – og for å gjøre det mer visuelt, er det like mange mennesker som får plass i et stappfullt Oslo Spektrum.

Over en halv million mennesker er drept i krigen i Syria, og her sitter vi i trygge Norge, og gjør det vi kan for å føre den strengeste asylpolitikken i Europa… I Oslo, hvor vi per 15. oktober i år, ikke en gang hadde klart å bosette mer enn 678 av de usle 1000 flykningene vi har fått tildelt. Tusen stykker… Når man vet at så mange som (hold fast) over 65 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelse, og at halvparten av dem er barn, føles denne kvoten så ekstremt meningsløs. Her i Oslo har vi altså fått tildelt 0.001538 % –  kunne vi ikke gjort mer enn som så? Hvert femte sekund drives et nytt barn på flukt – en, to, tre, fire, , seks, syv, åtte, ni, , elleve, tolv, tretten, fjorten, …  Tygg litt på den…

Syria_White-Helmets_2016_rtr_img

MW-EL605_aleppo_20160428175717_ZH

white-helmets-article

the-white-helmets-in-syria-well-stay-as-long-as-we-can-breathe
Jeg blir helt nødt til å dele en tekst med dere, som en venn av meg delte på Facebook. Det han skrev var så riktig – så skremmende riktig, og traff meg som et slag i brystet.

«Jeg var ikke så gammel første gang Jul i Skomakergata ble sendt, men jeg husker at den gjorde stort inntrykk. Særlig de små innslagene med Jon Blund, hvor barn hadde laget tegninger av andre barn, og «kveldens rettighet» ble lest opp.

«Alle barn har rett til å leve i fred….»

«Alle barn har rett til beskyttelse….»

«Alle barn har rett til å være blant de første som får hjelp……»

Husker dere hvor selvfølgelig det virket? Husker dere at det var vanskelig å forestille seg at barn ikke skulle få beskyttelse og hjelp? De små innslagene under NRKs julekalender…… «Alle barn har rett til lek, fritid og hvile». Selvfølgelig har de det. Ingen kunne vel være uenig i noe sånt?

Så har man altså blitt voksen. Det er 37 år siden Jul i Skomakergata ble sendt første gang. Barn blir drept i hundretusener, de bombes i stykker, druknes i havet, skytes i småbiter i sine egne hjem. Og vi? Vi velger regjeringer som lukker grensen for de små. Vi skifter kanal hvis de utmattede barna vises på skjermen. Vi kjøper julegaver for 50 milliarder kroner og blir irritert hvis noen forsøker å snakke om de mest sårbare blant oss.

Hva skjedde med oss? Når endret mennesket i oss seg fra å være et barn som tenkte at det var en selvfølge at andre barn skal få leve, til å være en voksen som ikke orker å høre om dem?

Samtidig finnes det en hærskare av medmennesker som nekter å la likegyldighet være vår generasjons fasit. Folk som tar opp kampen i kommentarfeltene mot fordommer og hat, som samler inn klær til de forfrosne, mat til de sultne og medisiner til de syke. Medmennesker som bryr seg. Medmennesker som nekter å la nestekjærlighet bare være en replikk i en dukkefilm i en julekalender. »

Hjertesukk!

Alle barn har rett til å leve i fred, står det, men daglig opplever flere millioner barn kraftige brudd på sine menneskerettigheter. I flere krigsrammede land er faktisk hele generasjoner i ferd med å gå tapt, fordi barn og unge er fordrevet  – de får ikke muligheten til utdanning der de er på flukt, som gjør dem ekstra utsatt for overgrep og utnyttelse som seksuelle overgrep, menneskehandel, barnearbeid og tvangsrekruttering til væpnede grupper. Barn! Små, uskyldige barn, som ble født inn i en gal verden – en verden som styres av penger og makt, av mennesker som ikke eier verken skam eller samvittighet.

Tenk om det var oss! Tenk om vi plutselig måtte flykte…Se for deg følgende scenario:

Du har fem minutter på deg til å pakke en sekk eller bag med det du skal ha med deg på flukt. Bagen eller sekken kan ikke være tyngre enn at du kan bære den med deg over lange avstander. Husk at det du pakker med deg vil være de eneste eiendelene du har i lang tid fremover. Hva prioriterer du å ta med deg?

Jeg har tittet i mange sekker i 2016 – i sekker som har blitt skylt i land, i sekker for å hente ut noe for en mor som har sittet og ammet, i sekker som ikke kom lenger enn til stranden på Lesvos. Jeg har sett hva ulike familier har prioritert å ta med seg. Jeg har sett alt fra familiens fotoalbum som viser familier i normale situasjoner uten bekymringer – en tid uten krig. Jeg har sett identifikasjonspapirer og favorittleken til minsemann. Jeg har sett hygieneprodukter, medisiner og smertestillende, mel, sukker og hermetikk…

IMG_5203

76ab31eb0930fa0f930f6a7067007989_tx6001

img_2951-571707-7-1454558553574

IMG_0370

img_3126-571707-10-1454825633781

Mennesker som må flykte har ikke tid til å pakke med seg mer enn akkurat det nødvendige. De må også ta høyde for at det de tar med seg skal bæres langt og over lenger tid. Dersom de har tid til å pakke, prioriteres identifikasjonspapirer og penger, for uten identitetspapirer mister de mange selvfølgelige rettigheter på stedene de flykter til. De kan nektes legehjelp, å føde på sykehus, skolegang eller å ta seg arbeid. Tenk at du som gravid flyktning, faktisk kan nektes å føde på sykehus, om du ikke rakk å ta med deg identitetspapirer!?

Tenk om du som vordende mor, vet at at kanskje blir nødt til å føde i et skittent lite telt langs en elv eller jernbanelinje, eller i busker og kratt for alt du vet. Tenk hva denne usikkerheten faktisk gjør med et menneske!?

Jeg så mange gravide i Hellas. Noen var nærmere termin enn andre, men de følte alle på den enorme bekymringen. Ingen av dem visste hvor eller hvordan denne fødselen ville bli, og det var så fryktelig å ikke kunne gjøre noe mer for dem enn å ønske dem lykke til, og gi dem en klem og kanskje litt penger. Som om det liksom skulle hjelpe dem gjennom det helvette de gikk, og nå går igjennom.

Denne situasjonen er grusom. Det er en umenneskelig situasjon som altfor mange mennesker går igjennom – både de som har flyktet fra Syria, som nå henrettes der, og for resten av verdens 65 (!!) millioner flykninger, som er på flukt fra krig og konflikt – som bare ønsker et trygt liv for seg og sin familie… Vi kan ikke se en annen vei – vi må bidra med det vi kan. Åpne øynene, være et medmenneske, smile, integrere, ta imot, og bidra økonomisk. Vi må prøve å sette oss inn i flykningenes situasjon – hva ville vi gjort? Hvordan ville vi taklet det?

Jeg ønsker å gi dere noen utfordringer litt senere i dag – utfordringer som vil få oss til å reflektere, tenke, og engasjere oss på en helt annen måte. Vi trenger å bli mer opplyst, mer informert. Vi er helt nødt til å spre kjærlighet og medmenneskelighet, så er vi i hvert fall et lite steg på vei i riktig retning…

Sees senere, vakre venner. Takk for at dere tok dere tid til å lese dette innlegget!

Relevante innlegg: Endestasjon // Ute av syne, ute av sinn // Helt absurd // Jeg driter i PR // På innsiden // Det gjør så innmari vondt // For 20.000 kroner // 45.000 viktige kroner // Ikke et liv verdig // Jeg blir så sint //

 

 

//Kilder: Aftenposten, NRK, Flykninghjelpen, Telegraph.co.uk, NBC News,