DU DUGER!

Hei Darlings ♥

Alle som er like fan av Belinda som meg, har fått med seg det dype og flotte innlegget hun skrev i går, og dette er virkelig et innlegg som fortjener masse oppmerksomhet. Som nær venninne, ønsker jeg å belyse hennes tanker fra en venninnes perspektiv, for det er jaggu ikke lett å se at de kjære rundt seg er på vei ned i en dyp dal.

I dette innlegget vil jeg oppfordre alle til å være en venn. Være den personen som fillerister henne i venneflokken som plutselig forandrer seg. Som plutselig mister seg selv i kampen mot vekten og kiloene. 

Jeg har alltid sett opp til Belinda. Hun har vært en gledesspreder av de sjeldne, hun har vært jenten som har tatt rommet med storm på en måte som bare hun kan gjøre, hun har hatt det flotteste smilet, den herligste latteren, en figur hun har vist frem med stolthet, og så har hun liksom vært den personen jeg alltid har manglet i livet mitt. En livsnyter. Jada, så har hun hatt et ønske om å forbedre seg på noen punkter, men det har vi alle. Harmløse tanker om at man skal bli bittelitt strammere, bittelitt sunnere, og et par hakk freshere. Det er lov!

Belinda har alltid vært bevisst, hun har vært en inspirasjon, og lært meg mye i matveien. Hun fikk meg til å forstå at det ville skje noen positive endringer med kroppen min, dersom jeg kanskje ikke slukte en pølsegrateng bergenet til 8 personer i ett jafs, og hun fikk meg til å forstå hvilke betydninger små endringer i kostholdet kunne ha for å føle seg bittelitt bedre. Jeg var oppslukt i kunnskapen hennes. Jeg ble inspirert, jeg tok noen grep, og ble kvitt det lille ekstra jeg hadde av pølsegrateng som befant seg på plasser som kanskje ikke var så altfor flatterende. 

SÅ… Så skjedde det noe. En app på telefonen hennes skulle begynne å kalkulere hvor mye hun skulle få i seg da vi var ute og spiste, og i stedet for å følge med på hva jeg satt og sa til henne da vi var ferdige med måltidet, var hun mer opptatt av å plotte inn hva hun hadde spist, i denne kalkulatoren. Strekkoder ble scannet, informasjonen ble notert, og den ene søylen etter den andre viste klart og tydelig hvor mange karbohydrater hun hadde fått i seg i forhold til proteiner. I starten tenkte jeg bare at dette var festlig. En genial app som kunne fortelle hvor mye det var i det forskjellige, og jeg lastet den selv ned. Først for å bare finne ut hvor mange kalorier det faktisk var i en hel liter med sangria, eller i ett kilo smågodt, og tallene fikk jo selvfølgelig kalkulatoren til å blinke rødt!

Jeg måtte le av det hele, for det var jo morsomt å vite at man på én liter sangria hadde fått i seg 1500 kalorier, og at dette var like i nærheten av det totale dagsinntaket. Appen hengte jeg meg etterhvert mer opp i, og jeg husker at den begynte å stresse meg litt på ferie i fjor sommer. Jeg merket at jeg begynte å tenke mer over hva jeg fikk i meg, og plutselig gjorde det meg stresset. Jeg likte ikke den ildrøde fargen da jeg hadde gått over det «normale» inntaket, og foretrakk den grønne fargen så til de grader. Gjerne hvis det var litt ekstra å gå på, for da hadde jeg jo vært litt flink. På et blunk hadde appen forandret ferien fra kos til stress, og jeg merket at den dårlige samvittigheten spiste meg opp da jeg tastet inn den ene sangriaen etter den andre. Så sa jeg STOPP! Føkk den appen her… Hva i alle dager er det jeg driver med? DELETE! Yes… Den er ute av verden, og jeg er tilbake til der jeg skal være. Der hvor jeg skal kose meg! Flott!

Når man kan bli såpass stresset etter noen dagers kjennskap til denne appen, kan jeg bare forestille meg hvor mye stress som egentlig har fartet gjennom tankene til Belinda. Kaloriinntaket har jo hele tiden måtte samkjøres med kaloriforbrenningen. Et cheat meal her har blitt en time ekstra på mølla. Et spontant glass vin der, har ført til en kraftig rasjonering i dagens matinntak, og et hyggelig glass vin har gått fra å være hyggelig til et mareritt. Ikke ETT glass vin.. Det ødelegger jo tross alt tabellene! 

I starten var det harmøst. Hun trente som en normal sporty ungdom, hun spiste sunt, hun var sunn og frisk, og hadde tatt noen grep for å gjøre livet bittelitt bedre. Helt flott, tenkte jeg, og herreguuud så stolt jeg var. Selv har jeg jo alltid hatet tanken på å entre et treningsstudio, men jeg har alltid latt meg imponere over dem som har orket. Dem som har hatt lysten, og som har funnet gleden i å trene. Belinda var en av dem, og uke etter uke tuslet hun ned på treningsstudioet med et smil på leppene. Lite visste jeg om at dette sakte men sikkert ble en sykelig besettelse om å oppnå den «perfekte» kroppen. Perfekte kroppen for pokker? Hun var jo svaret på perfekt. Det var her hun mistet seg selv, og det var jeg jeg skjønte at noe var riv ruskende galt. Fest og moro ble til trening. God mat ble til veiing av porsjoner og nøye planlegging. Belinda var ikke Belinda lenger, men hun som var på vei i full fart mot en fjellvegg. Og for hva? For å være skinny bitch i USA? Jeg kunne ikke fatte og begripe hvor denne besettelsen kom fra, og jeg mistet faktisk litt respekten for henne. Hvem har du blitt? Hvorfor??

Svaret på dette finner dere på bloggen hennes, og svaret sjokkerte meg. Hæ? Hadde det virkelig gått fra å være sjarmerende opptatt av trening og kosthold, til å ikke kunne bli elsket hvis kroppen ikke var slank? Hørte jeg riktig? Kom dette virkelig ut av munnen på en av mine største inspirasjoner gjennom tidene? Hva pokker hadde skjedd? Hvor i alle dager gikk det så innmari galt?

I går på daten vår, fortalte hun meg om dette speilet som dere har lest i blogginnlegget Belinda postet i går. Speilet som hun har satt foran sengen, slik at hun han se på seg selv hver morgen og hver kveld, og påpeke alle feilene og manglene. Hvis det første du sier til deg selv når du våkner, og det siste du sier til deg selv før du legger deg, er at du er stygg… Nei da skjer det noe med selvbildet. Da skjer det virkelig noe med psyken, og sakte men sikkert går du fra å elske, til å hate deg selv. 

Jeg har lenge hatt en fornemmelse om at hun har vært på vei inn i en særdeles ond sirkel, jeg har advart henne mot at jeg om ikke lenge kommer til å gripe inn, men det var først i går vi virkelig fikk snakket skikkelig sammen. Det var da jeg virkelig fikk henne til å i hvert fall prøve å forstå hvor ille det har blitt, og det gjorde så inderlig godt å se at hun sakte men sikkert kunne innrømme at situasjonen kanskje var på vei ut av kontroll. For en lettelse! Skal min kjære venninne endelig begynne å fortelle til seg selv at hun er god nok? Skal hun erstatte «du er stygg» med «du er flott«? Jeg håper virkelig det, samtidig som jeg forstår at den omvendingen der kan være vanskelig. 

Den viktigste oppgaven man har som venninne er å være tilstede. Å lytte, å støtte, å klemme, å være ærlig, og ikke minst… Ta grep dersom noe ikke er riktig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fortalt til både Belinda og andre venninner hvor flotte de er. Hvor herlige de er, hvor fantastiske de er, hvor inderlig høyt jeg elsker dem, og hvor stolt jeg er av dem. Hos noen går komplimentene rett hjem, hos andre går de inn, for så å forsvinne ut i et lynraskt tempo. Det sistnevnte kan sies om Belinda. Hun hører hva du sier, men gir så jævlig faen. Hvis ikke hun elsker seg selv, hvorfor skal noen andre gjøre det? Er det virkelig sånn hun har hatt det? Det river meg opp innvendig!

Jeg er så imponert over at hun blogget såpass ærlig om dette i går. Jeg er rett og slett stolt, for det der kan ikke ha vært så innmari enkelt, men temaet er så altfor viktig. For viktig til å ikke snakke om! Jeg vet at hennes «Pillow Talk» kan være til hjelp for en haug av flotte kvinner der ute, og ut i fra kommentarene som allerede har tikket inn, er det visst mange som er i samme bås. 

Hva skjer med verden? Har den virkelig blitt et så innmari fucked up sted som gjør at de flotteste kvinner får knekk i selvtillitten? Hvem er det som står fremme i bauen og bestemmer at det er «sånn» man skal se ut? Det er ikke størrelsen som definerer deg. Om du er syltynn eller småchubby, så er du DEG, og akkurat den personen der finnes det ingen flere av. Ikke fornøyd? Gjør noe med det, men for guds skyld… Ikke la dette ødelegge livet ditt. Ikke la det gå fullstendig til hodet på deg, og si til deg selv at du duger. At DU er god nok! Vil man virkelig at livet KUN skal handle om trening og kosthold? Vil man virkelig at bildene man har lagret i topplokket fra ungdomsårene, viser spinningsykler, salatblader og null kos? 

Livet er NÅ, du får det ikke i reprise, og for å sitere en av Belindas blogglesere: «5 kg fra eller til blir ubetydelig i den store sammenhengen. Du må ta vare på deg selv!! Kunnskapene om mat er gode nok til å vite hva som er bra for deg og ikke, men nyt livet til det fulle med en dose sunn fornuft, og lev livet til det fulle. Det flotte smilet ditt er en million ganger mer verdt enn en spretten rumpe«. 

Kjære Belinda. Jeg er så stolt av deg, jeg er din aller største fan, og jeg ser virkelig opp til deg. Du er god nok, du duger, og du er så ubeskrivelig flott, uansett hva du veier! 

Kjære kvinner. Elsk deg selv, si til deg selv hver eneste dag i speilet at du er fantastisk, og la oss sammen i hvert fall prøve å viske ut det forskrudde bildet på hva som liksom skal være den «perfekte» kroppen. Det er utstrålingen det kommer an på!

Kjærleik i bøttevis fra meg ♥