Annonse

EGOISME OVER SOLIDARITET?

Den siste ukens hendelsesforløp sier mye om oss nordmenn… «Så lenge jeg har det bra» – mentaliteten har vært fremtredende, og det gir en vond smak i munnen. Jeg har hørt om mange tilfeller hvor mennesker i karantene bryter karantenen for å gjøre det de har lyst til – som å dra i familieselskap, på kino, eller på shopping etc.. Under her ser dere bare noen av de meldingene jeg har mottatt, etter at jeg har pratet om dette på Instagram!

«Venninna mi satt på toget fra Oslo og hørte en jente ved siden av si at hun burde vært i hjemmekarantene nå mens hun venter på svar, men gidder ikke fordi det er så kjedelig.»

«Hørte om et par med barn som dukket opp i en barnebursdag, og som etter en halvtime fortalte om den fine turen til Italia, og at de nå var i karantene. I denne bursdagen befant det seg en lege som nå må være hjemme i 14 dager på grunn av andres idioti.»

«Broren til min stefar og hans kone var i karantene etter en tur i Italia. Hold de seg hjemme? Neida. De stikker på besøk til sine foreldre på 80 år. Stikker og handler i butikken, og leverer barna sine på skolen!»

Bruddet på karantenen begrunnes gjerne med at det er så kjedelig å være hjemme, eller fordi de det gjelder rett og slett ikke bryr seg om de selv blir syke. De er gjerne unge, friske og ikke i risikogruppen. Lite tenker de på alle vi må ta hensyn til og verne om – alle de som er utsatt, og som kan få alvorlige konsekvenser hvis de blir smittet.

Joda, man kan gjerne legge noe av skylden på myndighetene som har vært altfor utydelig i denne situasjonen, men likevel – vi må da kunne klare å tenke sjæl? Er det så forbaska vanskelig å være solidariske? Å ta hensyn til våre medmennesker, og vise et snev av empati? I går ble kraftige tiltak iverksatt – muligens et par dager for sent, men mht. hvor lite respekt såpass mange nordmenn har vist overfor tiltakene, var det kanskje viktig å vente til det var absolutt nødvendig. Jeg tror nemlig ikke at det er en eneste nordmann som etter pressekonferansen i går, ikke forstår alvoret. At Oslos gater er strippet for folk, indikerer at mange har fått et litt annet syn på det hele, og at dette ikke er verken noe å le av, eller noe som media har hauset opp.

MEN… Så var det dette med solidariteten da, folkens!? Når vi får beskjed om å ikke hamstre, og velger å gjøre nettopp det… Nei da blir jeg matt. Hvor forbaska vanskelig kan det være å lytte til en beskjed, og ta hensyn til andre? Har du virkelig behov for 17 pakker spagetti og 300 doruller? Hadde ett av virusets hovedsymptoner vært diaré hadde jeg skjønt det, men det er jo ikke det!

I går var jeg innom Rema 1000 for å handle inn til gårsdagens middag, og det var elleville tilstander i alle avdelinger. Der stod folk med hodet ned i frysedisken for å røske med seg det som var igjen av frossenvarer, mens de allerede stod der med en toppa handlevogn. Og da jeg stakk innom nærbutikken i går kveld for å hente en pakke på posten, var det ikke en eneste hermetikkboks å oppdrive. De ansatte kunne informere om kaos gjennom hele dagen, kunder som hylte og skreik etter varer, og som kjeftet på dem i kassen da de var tomme for enkelte ting. Nå må vi roe ned hundre hakk! Butikkene holder åpent. Butikkene får påfyll av varer. Norge har en robust matforsyning, og denne forsyningssikkerheten er ikke truet. Kul’an, som vi sier i Bergen.

Nå heter det ikke jeg lenger – nå heter det vi! Og det er i grunn litt fint, synes jeg. Vi har alle et ansvar for å bidra i denne felles dugnaden, og det viktigste er at vi står sammen, og lytte til helsenorges råd til hvordan man kan forebygge smitte.

Og til de som nå har 28 pakker med pasta. Til de som søker på det svarte markedet etter antibac. Til de som går rundt med ansiktsmasker. Og til de som planlegger å flykte med barna sine ut av et koronainfisert område:

Se aldri mer ned på folk som flykter fra krig og hungersnød. ALDRI!

(via. Kiersey)

Annonse