EKSPONERING AV BARN PÅ INTERNETT

Happy lørdag, fine mennesker. Er det virkelig 5 dager siden jeg tittet innom sist? Dagene bare flyr forbi, og her i heimen går det i bleieskift, amming, babykos og mer bleieskift. Dette er livet vårt nå, og vi nyter hvert sekund. Vi bruker tiden på å bli kjent, og tenk at vi nå har kjent den lille sjefen i elleve dager. Kom han ikke nettopp til verden? Jeg fatter det bare ikke, og før jeg vet ordet av det skal han konfirmeres. Stopp tiden!

På tirsdag (om jeg ikke husker helt feil) gjestet jeg God Morgen Norge via FaceTime. Det var et viktig tema som skulle diskuteres, nemlig eksponering av barn på internett. Dette – som så veldig mye annet – er jo noe jeg mener noe om, og jeg skrev faktisk et innlegg om nettopp dette i 2015, da jeg så et behov for å løfte debatten. Jeg føler ikke at den har skutt skikkelig fart før nå i 2019, og det er takket være mange fornuftige meningsbærere, som har publisert mange gode og viktige kronikker og debattinnlegg om temaet. Likevel er det brennheite temaet; eksponering av barn på nett, noe vi er langt ifra ferdige med å diskutere.

Foruten innlegget jeg skrev i 2015, har jeg ikke snakket så veldig høyt om dette, og det er rett og slett fordi jeg selv ikke har hatt barn. Jeg har jo ikke hatt peiling på hvordan det føles å være stolt mamma, som har så inderlig lyst til å vise frem sitt lille vidunder til en hel verden. Man er jo så latterlig stolt, og jeg kan forstå at mange mødre der ute ønsker å dele bilder av sine barn. Samtidig er det så ubeskrivelig viktig å tenke på barnet og hva som er best for ham eller henne. H*n har rett til privatliv – rett til å være seg selv, og rett til å skape sin egen identitet.

I FNs barnekonvensjon står det at barn ikke skal utsettes for tilfeldig innblanding i sitt privatliv, og at de skal beskyttes mot ulovlig angrep på ære og omdømme. I Grunnloven står det at barn har rett til vern om den personlige integriteten sin. Dette er tydelige retningslinjer som burde være enkle for både mor og far å følge – likevel ser vi at det begås lovbrudd på daglig basis. Men – hvor går grensen? Og når blir det egentlig et lovbrudd? Hvor mye eller hvor «lite» skal til før man tråkker over streken?

Dennis og jeg har fått noen negative reaksjoner på at vi har delt noen bilder av vår lille sønn i sosiale medier, og det har jeg selvsagt full forståelse for, ettersom at vi har vært ganske tydelige på hvor vi begge står i denne debatten. Vi har uttrykt at vi skal skjerme barnet vårt – noe vi absolutt kommer til å gjøre, men nå i starten hadde vi rett og slett et ønske om å rope ut til hele verden at han endelig er her… Gi han en velkomst i all offentlighet, rett og slett.

Det føltes faktisk både unaturlig og feil å ikke vise ham frem til følgerne våre, ettersom vi allerede deler – og har delt – så mye av hverdagen vår. Dessuten er det enormt stor forskjell på å vise et par bilder og klipp av en bitteliten baby som forandrer seg – rent utseendemessig så til de grader fra uke til uke, og å dele en haug av bilder og filmer av et lite barn som har fått sine karakteristiske trekk, og som lett kan gjenkjennes. Det er også stor forskjell på å vise frem en liten krabat bakfra, et lite glimt av en fot eller hånd, eller en stolt pappa med barnevogn, og å vise frem barnet i alle slags settinger – gjerne iført et sponset antrekk.

For dette med #spons og bruk av barn i kommersiell sammenheng? Åhåj… Jeg kan ikke få presisert nok hvor innmari ugreit jeg synes det er. Å bruke barn som et virkemiddel i reklame for å høste flere likes eller direkte salg, er å gå langt over streken i mine øyne. Jeg så en influencer en gang bruke det noen måneder gamle barnet sitt i en reklame for et kamera. Der lå h*n, stakkars… På et pledd med et kamera surret rundt kroppen med caption: «Lille xxx elsker å bli tatt bilde av med det splitter nye kameraet fra xxx» … Spons, spons og atter spons… Det går søren ikke an! For ikke å snakke om mamma-influencerne som har feeden full av bilder av barn iført sesongens nyheter fra «barebarn.no» .

Det reklameres for alt mellom badetøy til skibriller, barnevogner og badebaljer, og bildene av disse små, uskyldige barna som annonsøren krever som «betaling» for det de har mottatt gratis, blir på 1-2-3 allemannseie. Annonsøren selv reposter bildene, og hvem som helst kan i grunn stjele bildene til eget bruk – de ligger jo der – på en åpen Instagramprofil, eller på et annet nettsted. Og hvem som helst kan dele bildene videre. Hvem som helst kan ta screen shot, eller lagre bildet i eget album…

Vi vet at det finnes mange gærninger der ute. Det var operasjon Dark Room et soleklart bevis på. Vi vet at bilder av små barn misbrukes, og vi vet at det finnes forferdelige mennesker som roper høyt hurra for en åpen instagramprofil hvor innholdet i all hovedsak er små barn – hundrevis av bilder av barn i alle mulige settinger og positurer – mens de bader, spiser, synger eller danser. Barn som bare er! Barn som lever, og som følgerne får lov til å bli kjent med, men som selv ikke aner at hele deres liv blir dokumentert og delt med flere titalls tusen fremmede mennesker.

Ingen barn – og da mener jeg ingen, har forståelse for hva det vil si at et bilde deles med offentligheten. Det er mange mødre som prøver seg – som sier at «lille Ole» synes det er helt greit å bli tatt bilder av, og at det skjer på hans premisser. Men faktum er det at lille Ole bare er tre år, og at han ikke er i stand til å fatte og begripe begrepet. Han aner ikke hva slags konsekvenser denne massive bildedelingen vil kunne få for ham i senere tid, og det aner faktisk ikke du som mor heller.

«Men hva med barna i Cubus-reklamen? Hva er det som gjør at dèt er ok, men ikke at jeg deler bilder av barna mine på min Instagram?» , hører man også fra mange mødre. Vel, den store forskjellen er jo at barna i Cubus-reklamen er fremmede barn man ikke vet noe som helst om. Vi vet ikke hva de heter, hva de liker å spise på brødskiven, hvilken barnehage de går i, eller hvordan de er som personer. Og dette er en vesentlig stor forskjell. Barnet i Cubus-reklamen forblir mer eller mindre anonym, mens vi får vite alt mellom himmel og jord om barna på mamma-influencernes profiler. Vi får servert sensitiv informasjon på et sølvfat – vær så god. Her er’n. Feel free to grab a bite!

Vi er som nevnt sterkt imot både massiv eksponering av barn på internett, og vi er sterkt imot å bruke barn i kommersiell sammenheng. Dette er vårt standpunkt, og dette vil aldri endres. Vi har mistet tellingen over hvor mange forespørsler vi har fått om samarbeid, og jeg har takket nei til – tro det eller ei – langt over hundre tusen kroner. Visst pokker er et slikt beløp ufattelig fristende, men nei – barnet vårt er ikke til salgs. Det vi derimot ser på som ok, er å jobbe med aktører som ikke har noe med barnet vårt å gjøre , men som likevel kan forenkle den nye hverdagen som en familie på tre. Som en blender, f.eks. Som også kan brukes i matlaging til mini når han blir litt eldre. Eller en bil med ekstra god plass. Dere skjønner tegningen – samarbeidspartnere som ikke krever at barnet er en del av markedsføringen.

Når det gjelder delingen av Falk i sosiale medier, så gjelder det å finne en fin balanse. For det blir jo helt rart å dele hverdagen vår med dere, og samtidig eliminere det største som har hendt oss. Vi har jo allerede tatt dere med gjennom et svangerskap med dets opp- og nedturer, og det ville være rart å ikke presentere han for dere som har fulgt spent med på denne spennende reisen. Vi har fortalt en historie som er langt ifra ferdig, og vi gleder oss til fortsettelsen. Men at det går an å fortsette å fortelle historier om familielivet, uten å eksponere Falk? Ja! I aller høyeste grad. Som nevnt – det gjelder å finne en balanse, for det trenger kanskje ikke være enten eller?

Vi kommer til å dele litt mer av han i episode 2 av vår lille miniserie, men deretter blir han mer skjermet. Han kommer til å være der, men vi vil ikke vise han frem på samme måte som vi har gjort til nå. Vi tror nemlig at det går an å dele familielivet uten å eksponere barnet. Et bilde bakfra i ny og ne, når vi holder hender, eller som nevnt i 6. avsnitt – en stolt pappa med barnevogn. Jeg kan ikke se hvordan dette kan skape problemer for sønnen vår, eller hvordan dette er et brudd på barnekonvensjonen. Her vil han skjermes, men likevel ikke være ikke-eksisterende. Hva tenker dere? Er et bilde bakfra ok, eller mener dere at det de små skal utelukkes 100%?

Dette er som sagt en superviktig og interessant debatt, og det viktigste av alt er jo å gjøre det som er best for barnet. Men tar barna våre skade av å være en del av bakgrunnen og rammen, uten å være i fokus?

Kjør debatt!