EN FORFERDELIG FREDAG!

Fy fader for et døgn.. Et helt føkka døgn hvor ingenting har gått på skinner.

Hvor skal jeg begynne!?

La oss begynne med med dagen i går, hvor jeg ble telefonløs like etter lunsj. Som om jeg ikke har hatt nok trøbbel med den forbanna telefonen allerede.. Denne gangen var det ikke en ubetalt faktura som var grunnen, men et feil på SIM-kortet..

«SIM-kort ikke gyldig», som det stod så flott på øverste linje.. WTF?? Komanigjen..

Jeg fikk jo ikke ringt til noen heller, og måtte inn på chatten til NetCom. Herregud som vi chattet.. Frem og tilbake, uten å få orden på noe. Jeg prøvde alt.. Restarte telefonen, ta ut SIM-kortet, og til slutt ble jeg nødt til å gjenopprette hele driten. Funket det? Hell no!

Til slutt ble jeg bare nødt til å komme meg ut døren, da jeg hadde en avtale med SuperSophie, før vi skulle ta turen til en liten gathering før Vixen Blog Awards. Vi spiste, skravlet, drakk og hygget, og da jeg kom hjem igjen til cribben på Løkka, fikk jeg den telefonen fra mamma som man ikke vil ha, når foreldrene befinner seg på ferie i Spania.

Jon hadde blitt innlagt på sykehus, og det sier seg selv at det verken er kjekt for Jon, eller for min MS-syke mamma, som i forveien ikke klarer seg så altfor godt alene. Akkurat da raste bare hele verden sammen.. De er jo i Spania for pokker – og det gjorde situasjonen helt kaotisk. På dette tidspunktet så jeg slik ut.. Herregud så bekymret jeg var!

Midt i oppdatering av Black Friday-salget i shoppen, fikk jeg heldigvis fatt i noen flybilletter, og har nå omsider kommet meg frem til mamsen. Jon skal opereres, og alt er så usikkert.. Så nå blir det Spania på ubestemt tid. Christian (min kjære stebror og sønnen til Jon) kommer ned i morgen, og det skal bli så godt. Vi aner jo ikke hvordan dette vil utarte seg, så vi får bare krysse fingrene.

Og så har vi den dagen i dag da.. Makan til opplegg..

La meg gå igjennom denne dagen time for time.. Det blir så mye gøyere, og litt gøy trenger vi når alt er bekmørkt sånn som nå!

Klokken 06.00: Vekkerklokken ringer, men jeg er allerede våken. Jeg har sovet ekstremt dårlig, og ligger bare og tenker over situasjonen, og stresser over alt som må gjøres før flyet går fra Gardermoen klokken 12.35. Viktigst av alt er å få fikset telefonen, for det er jo faktisk ikke mulig å reise ut av landet uten en fungerende telefon. I hvert fall ikke når situasjonen er som den er.

Klokken 07.00: Jeg har pakket kofferten og fått oppdatert det siste til Black Friday-salget. Fokus har vært på luftetur, og jeg har fått i meg kaffe. Nå må jeg bare få noen e-poster ut av verden, før jeg går i gang med dagens første blogginnlegg.

Klokken 07.30: Jeg kommer plutselig på at jeg har et innlegg som skal skrives på mandag, for en ny samarbeidsparter – og dette innlegget innebærer bilder av masse freshe produkter til hjemmet, som servise, lyslykter, og andre fine ting. Esken med stasj står foran meg, og jeg hiver meg over den som en gal. Esker blir revet opp, bobleplasten fyker overalt, og jeg får dandert et relativt fresht opplegg på spisebordet, som jeg knipser noen bilder av. Nå krysser jeg fingrene for at bildene er så bra som jeg håper på, og at de faktisk er god nok til innlegget som står for tur på mandag.

Klokken 08:00: Chatten til NetCom åpner, og jeg legger dekorasjoner til side for å få gang på en dialog med en av de ansatte. Han jeg snakker med kan ikke hjelpe meg med denne telefonen.. SIM-kortet er ødelagt, og det er ikke noe annet å gjøre enn å legge inn en svipptur til NetCom på CC Vest i timeplanen. Skal jeg rekke alt, MÅ jeg være der på slaget 10.00, og da bør det ikke være kø.

Klokken 08.30: Dennis gir meg en god og lang klem, før han kysser meg farvel. Han må på jobb, og jeg står igjen med svett lugg og et skyhøyt stressnivå. Hvor pokker er passet mitt?

Klokken 09:00: Jeg har enda ikke funnet passet, og nå begynner jeg å bli fortvilet. Jeg har letet overalt, til og med på de mest usannsynlige stedene, noe som er totalt unødvendig. Jeg har i hvert fall klart å hive på meg dagens antrekk. Og nei.. Det ble ikke den gule genseren, haha. Can you believe it? Kofferten er klar, jeg er nesten klar, men jeg må finne passet. Jeg grubler som bare pokker, og tar en runde til?

Klokken 09:30: YES! Jeg finner passet, og kan omsider komme meg ut døren, men jeg MÅ innom Posten for å sende av sted noe greier før jeg forlater Oslo. Jeg ankommer Posten, og blir stående bak en dame som bruuuuuukeeeeeeer såååååå ekstreeeeeeemt laaaaaaang tiiiiiiiiiiid. Jeg tripper som en tulling, og kjenner at jeg blir rød i trynet. Dette her har jeg ikke tid til, men heldigvis åpner de en ekstra kasse. Jeg får sendt av sted det som skal sendes, og setter kursen mot CC Vest. TENK om jeg ikke hadde hatt bil nå da? MY GOD og LOL.

Klokken 10.00: Jaddaaa.. Jeg er på CC Vest på slaget ti, akkurat slik som planlagt. Jeg løper rundt på jakt etter NetCom, og finner omsider butikken i 1. etg. Det er bare én foran meg i køen, og hun holder på å betale. Dette går veien!

Klokken 10:03: Neida! Heeell nooo. Jeg var visst ikke nummer to i køen – ut fra intet hopper der frem en godt voksen vestkantsnobb med EKTE pels på hetten, og bare: «Eh, bare så du vet det, så var altså jeg foran deg i køen.. Jeg bare stod der nede i hjørnet skjønner du, men jeg har vært her hele tiden».

Javel, du.. Så du har stått der nede i hjørnet og tafset på deg selv, du da? Men du er likevel foran meg i køen? Er ikke poenget med en kø, å faktisk stå i kø? Fy fader så sur jeg blir på dette tidspunktet.. Mest fordi denne damen er iført EKTE pels, men også fordi hun ser på seg selv som guds gave til livet, fordi hun er fra vestkanten, og fordi hun tilsynelatende har masse cash. Jeg er ikke i humør til å begynne å krangle, men uttrykker min frustrasjon for dårlig tid, og at jeg har et fly jeg skal rekke.. Det kunne hun ikke brydd seg mindre om.

Klokken 10.20: Ser dere klokkeslettet???? Nå har hun forbanna snobben brukt TJUE minutter for å høre med han bak kassen om hvilket iPhone cover som blir best til iPhonen sin, og siden hun har fått vite at alt av stasj er på 50% rabatt i tre timer, har hun lagt ut på en føkkings guidet tur gjennom hele butikken, slik at hun kan sikre seg de beste produktene. MAKAN.. Sånne folk som det der? Som ikke har noe som helst respekt for noen andre enn seg selv??? Jeg var sekunder fra å slå!

Klokken 10.30: Jeg har omsider fått hjelp, og er nå på vei ut i bilen. Jeg må kjøre den opp til mamma og Jon, slik at den kan stå der mens jeg er bortreist. Christian kommer og henter meg, for å kjøre meg til Flytoget, men før vi kan dra må jeg bare koble meg på internett, slik at jeg får åpnet telefonen i iTunes. Dette tar selvfølgelig en evighet? Typisk det, når man har dårlig tid.

Klokken 10.45: Vi kjører til Lysaker stasjon, jeg går ut av bilen, får med meg alt stasjet, drar kortet i den derre Flytog-automaten, og går opp til spor 2. «DING! Det er signalfeil på Lillestrøm. Dette kan føre til forsinkelser og innstillinger» God damn.. Skal dette være en spøk?

Klokken 11:00: Jeg ringer til Christian, og ber han kjøre meg til flyplassen. Jeg kan ikke risikere at alt stopper opp i Lillestrøm, da jeg kun har tiden og veien, og Christian som er så snill, kommer tilbake dit han slapp meg av in the first place, og setter kursen mot Gardermoen.

Klokken 11.45: Vi er omsider fremme, og jeg løper bort til innsjekk. Jeg rekker det akkurat, og tusler til gate 45. Nå kan jeg endelig senke skuldrene, og kjøpe meg noe frokost. Det blir en baggis fra Upper Crust, som jeg akkurat rekker å spise før boarding.

Etter en kaotisk start på fredagen, er jeg nå er jeg omsider på plass på «hytten» i Spania, sammen med den fine mammaen min.. Det er så godt å være her sammen med henne, så nå får vi bare krysse alt vi har for at operasjonen går som smurt, og at Jon kommer seg på beina så fort som mulig. Heldigvis er han på et sykehus med ekstremt flinke leger og spesialister, og ut i fra det vi har hørt og lest, er det ikke helt feil å være på sykehus i Spania.

Nå ser omgivelsene slik ut.. 

Fin utsikt, og nåkke rødt i glasset. 

Måtte denne fredagen bli hundre ganger finere for alle dere vakre venner, enn det den har vært for meg. Nå blir det kvalitetsfredag med mamsen, og det kommer til å gjøre godt nå, merker jeg.

Nyt kvelden, superstjerner. Dere betyr ALT for meg ♥